Tjörn Triathlon 2011

Historien om min innsats på Tjörn triathlon i år kunne fort blitt historien om den fatale bananen. Jeg kan ikke spise bananer før jeg skal være i fysisk aktivitet. Dette lærte jeg på den harde måten for et par år siden, men da jeg stod i skiftesonen i bevisstløs tilstand 20 min før start og så et par bananer i bagen min, tenkte jeg «det kan ikke skade med litt ekstra energi». Det kan det altså.

Uansett, før start var det ikke bare en banan som bidro til dårlig magefølelse. Etterhvert som de tre første startene gikk (jeg var i gruppe fire, mosjonistene) braket det løs med tordenvær og lyn. Jeg snakket med dommeren, som kunne fortelle at de trodde det ville gå bra med været, og at hvis ikke, så ville de plukke oss opp. Ikke spesielt beroligende, men det var jo ikke et alternativ å stå igjen på stranden. Ca. 100 meter ut i vannet begynte det å striregne noe verre. Det var for så vidt ikke spesielt plagsomt, vått er det jo uansett. Syntes det gikk ganske greit første 200-300m ut til første bøye, fin temperatur i vannet, drøyt 18 grader. Omgitt av tordenskrall og mye folk. Fikk et dugelig spark i svømmebrillene, men bortsett fra det var det lite fuzz. Rundet første bøye og så ingen verdens ting.Visste sånn ca hvor vi skulle svømme, og fulgte strømmen av oransje badehetter. Fant noen fine bein å drafte på. Lå litt på heng og litt på egenhånd, det var et endeløst, langt strekke. Så ikke en eneste bøye på lange tider, men det var for så vidt ikke noen steder man kunne svømme feil. Tok etterhvert inn vann, og ble seriøst kvalm. Det anbefales ikke å drikke sjø. Etterhvert måtte jeg bare gi slipp på de fine beina jeg hang på, og bare stoppe opp, ta noen brysttak og få opp sjøvannet. Det hjalp på formen, og jeg kunne svømme videre. Merket antydninger til magekramper (bananen), det er ikke et veldig godt tegn når jeg svømmer, for da er det ganske sannsynlig at det blir helt uutholdelig på sykkel og løp. Kom ut til vending og traff på Hanne Gro, hun virket blid og fornøyd og hadde funnet noen perfekte bein å henge på. På vei inn igjen var det så grunt at man kunne mer eller mindre trekke seg frem i sjøgresset. Rolige forhold i sjøen, og beina fra tidligere var plutselig foran meg igjen. Hang på store deler av veien tilbake, og sparte en del krefter. Var allikevel usigelig glad da jeg kunne vende inn mot land og ta de siste 150 metrene. Opp av vannet så jeg på klokken, latterlige 47 minutter, og 2 minutter bak det jeg tenkte jeg skulle klare. 8 minutter seinere enn i fjor (men da var det for kort distanse og mye medstrøms). Ble noe blidgjort av de entusiastiske duskedamene som tok i mot oss på stranden, og løp i regnet bort til plassen min.

Der oppdaget jeg nøyaktig hvor mye det hadde regnet mens vi svømte. Det var liten vits i å tørke beina, siden håndkleet var gjennomvått, så jeg vrei sokkene og dro på sykkelskoene. 2:28 er ikke spesielt raskt, men i mosjonsklassen holdt det til å være godt innafor topp 10.

Da jeg begynte å sykle merket jeg for alvor hvor ille det stod til i magen. Det satt like under ribbeina, og får jeg det skikkelig der blir jeg satt helt ut av spill, og har vondt i musklaturen i dagesvis. Hadde ikke noe videre lyst til å hverken spise eller drikke, da det fort kan gjøre det verre, men var fullstendig klar over at jeg ikke ville stå distansen uten nok næring. Så jeg stappet inn en bar og håpet det beste. Sykkelløpen på Tjörn er skikkelig fin. Stort sett veldig bra asfalt og i år var den ganske variert, både småkupert til tider og litt åpne sletter, vi syklet 2 runder. Mistet en drikkeflaske etter 10km, men hadde med to, så det gjorde ikke noe. Følte meg bra i beina, men magekrampene lå hele tiden og lurte. Jeg vet at jeg kan sykle greit med dem, men løping blir rene torturen, så jeg begynte tidlig å grue meg. Det var ganske greie vindforhold på første runde, og jeg passerte en del folk. Ble naturligvis passert av en del også, men var i grunn mest opptatt av at jeg hadde glemt å stikke innom toalettet i T1, og det var således rene styrkeprøven å fortsette å drikke. Å sykle 90km med full blære gjør tidvis ganske vondt. Fordelen var at jeg hele tiden måtte skifte stilling på setet, og jeg tror jeg unngikk en del gnaging som mine medkonkurrenter dessverre led av. Inn til vendig på 1:29, og øynet en tid under 3 timer på syklingen. I fjor syklet jeg på 3:11, men da var det 3*30km og stort sett medvind hele veien. Da jeg var på vei ut av Skärhamn igjen skjønte jeg at vinden hadde økt på. Første del av løypen er ganske skjermet, men det hindret ikke meg i å få min første down på rundt 50km. Jeg følte ikke at jeg hadde noe trøkk i beina, og følte heller ikke noen fart på sykkelen. Garmin kunne fortelle meg at det jeg følte var helt rett. Jeg var nede i 24-25km/t, og slet noe verre både med beina og hodet. Syntes ikke triathlon var så veldig gøy lenger, og kjente at magekrampene ikke hadde noen planer om å gi seg. Spiste allikevel som planlagt, å slumse med næringen ville ikke gjøre løpet bedre. Men gav opp håpet om at jeg skulle klare å sykle det av meg, og forberedte meg på en halvmarathon fra helvete. Etter 10 negative kilometre på sykkelen tok det seg plutselig litt opp. Oppturen startet omtrent samtidig med at jeg passerte drikkestasjonen. Jeg kvittet meg med en flaske, men hadde nok igjen på den andre til at jeg gadd å plukke opp noe mer. Tre menn hadde derimot ambisjoner om å raske med seg mest mulig av bananer, bullar, sportsdrikke og vann. Det sinket dem fenomenalt mye, så det var lett å blåse forbi, og der var tre konkurrenter kjapt forsert (selv om de selvsagt var i en annen klasse). Dette var litt stas allikevel, og derfra og ut føltes ihvertfall beina noe lettere. Hodet var fremdeles bekymret for de stadig tilstedeværende magekrampene. Jeg hadde seriøst ikke noen tro på at jeg ville klare å løpe, og det var jo sånn sett ingen grunn til å spare på beina. Ut på slettene kom en heftig motvind, men jeg krympet meg ned i bøylen og tråkket det jeg hadde. Holdt ca 27km/t på det strekket, og var veldig fornøyd. Inn til T2 var jeg også veldig fornøyd med å sykle andre runde bare 1:31, ca to min saktere enn første, selv med den motvinden.

T2 går som regel kjapt og greit, fikk endelig gått på do, og med tom blære føltes hele kroppen mye bedre, og jeg la ut på løp med lette bein 2:41 etter at jeg entret skiftesonen.

Følte meg til min store overraskelse veldig fin ut på løp. La meg på ca 6 min/km, og det føltes ikke veldig fort (det føltes ganske behagelig – hurra!!). Det er det jo for så vidt ikke heller, men med tanke på at jeg i fjor løp på 2:28 var det ingen grunn til å legge inn en 21km langspurt. Magen oppførte seg tåelig greit. Litt murring, men det brøt ikke ut. På drikkestasjonen etter 2,5km drakk jeg vann og cola og spiste gel, og ventet i spenning på reaksjonen. Den eneste reaksjonen jeg fikk var pigge bein, så jeg løp videre med friskt mot. Første 5km på 31 min, jeg lurte veldig på hvor lenge det ville holde. I fjor fikk jeg seriøse mageproblemer sånn rundt 7km, og derfra og ut var det bare elendighet. På drikkestasjonen ved vending gjentok jeg samme prosedyre: vann, cola og gel. Følte meg fin. Lå fremdeles på ca 6 min/km, bortsett fra når jeg drakk og spiste. Har lært at jeg tar opp næring dårlig hvis jeg får det i meg mens jeg løper. Og så er det så vanskelig å drikke av beger i fart. Ut på andre runde oppdaget jeg til min store glede at det var masse folk som hadde lagt ut på sin første runde. Fremdeles gode bein, fremdeles samarbeidsvillig nok mage. Jublet litt innvendig da jeg passerte stedet jeg ble skamdårlig i fjor. Samme opplegg som første runde: vann, cola og gel. ca 6 min/km, noen litt over, noen litt under. Løp et par minutter saktere på andre runde, men det var helt ok. Etter en ny runde cola og gel ved vending var jeg så høy på sukker at jeg følte meg helt konge på toppen av bakken på 10.7 km. Runde tre var lik de to foregående, jeg løp det jeg trodde jeg kunne uten å utfordre magemusklaturen, lå helt på grensen, kjente det murret, men ikke nok til at det brøt ut i skikkelige kramper. Inn til siste runding kjente jeg brått at beina ikke var så veldig lysten på å løpe mer. Lårene stivnet helt, og jeg var veldig misunnelig på de som skulle runde inn til mål. Det siste armbåndet kom rundt håndleddet, det ettertraktede svarte. Da jeg gikk opp bakken for siste gang kjente jeg virkelig at beina var noen stive stokker. Jobbet hardt for å holde farten oppe til neste drikkestasjon. På min vei møtte jeg 5-6 veldig entusiastiske barn på rekke som ville high five, og jeg kunne vanskelig la være. Fikk fantastiske jubelrop som svar og løp videre med ny giv. For siste gang innom drikkestasjonen i løypa, og noen søte barn ville prakke på meg bullar. Måtte dessverre skuffe dem, siden en bolle med stor sannsynlighet ville sendt meg rake veien i fosterstilling og krampegråt, løp faktisk siste fem km bare på cola, for magen hadde begynt å sende tydelige signaler om at den ikke ville samarbeide så veldig mye lenger. Ut fra drikkestasjonen var jeg utrolig tung i beina. Fokuserte på rask frekvens og korte steg, men det gikk bare ikke noe fortere. Nærmet meg 6:30 min på den kilometeren, og jeg klarte ikke gjøre så mye med det. På toppen av bakken traff jeg igjen de to mest entusiastiske funksjonærene i hele Tjörn. De takket for i år og jublet meg videre. Satte også veldig stor pris på det ektefølte (for meg ihvertfall) «GRYMT JOBBAT» en av dem ropte mot meg på en av mine tidligere runder. Oppildnet av all jubel og entusiasme (som man gjerne blir når man konkurrerer på Tjörn) satte jeg inn en langspurt. Km-tiden krøp ned mot 5:45 og jeg pustet som om jeg var i åndenød (noe jeg for så vidt var). Dro forbi en sliten mann som også var på sin siste runde, og han ropte oppmuntrende til meg. Jeg ble veldig glad og rørt, jeg kjenner jo ikke han, og han slet virkelig, allikevel heiet han på meg da jeg løp forbi. Triathlonsporten er helt spesiell på den måten. Det var mange andre som heiet underveis også, folk jeg ikke aner hvem er, folk som blåste forbi på sykkel mens jeg strevde som verst i en liten kneik. Uansett, tilbake til langspurten. Den var usigelig tung, den kostet alt jeg hadde av krefter. Det var 2km på terskel og vel så det, med bein som allerede var ferdige. Men jeg ante at dette kunne bli min beste halvmarathon, inkludert de jeg ikke har syklet i forkant av. Jeg satte meg hele tiden delmål, først til krysset, så til rundkjøringen, til systembolaget, til svingen osv. Tiden på løp ble 02:09:40, og det er 12sek bak pers, men da fikk jeg mye drahjelp de siste kilometrene, denne klarte jeg helt alene.

Totaltid ble 06:03:02, og det er på sekundet 24 minutter bedre enn i fjor. Og det var definitivt ikke bedre forhold eller lettere løyper i år. Utrolig glad for fremgangen jeg har hatt i år, merker også at musklaturen føles mye bedre etter konkurranser. Nå venter Berlin Marathon om fire uker. Hurra, Berlin!

Bilder kommer seinere.

Read Full Post »

Mimring

Som en oppladning til det som skal komme, synes jeg det er fint å trekke frem race reporten fra Tjörn 2009. Da var distansen 400-23-5,3, men det hindret meg ikke i å skrive som om det var Norseman som var tilbakelagt.

Det startet ganske bra med at jeg glemte veibeskrivelsen til hotellet hjemme. Heldigvis skulle vi til den eneste høye bygningen i Uddevalla, og dermed fant vi frem før vi trengte veibeskrivelse. Flaks.

Lørdagen var vi i Skärhamn og så spreke folk slite seg ut i motvind og motbakker. Liten kuling var det faktisk. Vi så ingen grunn til å bekymre oss for at disse forholdene skulle vare til dagen etterpå, da vi skulle i ilden, så vi fløy lavt og lykkelige på den svenske motorveien til Göteborg.
Note to self: husk å legge sykkelstativet inn igjen i bilen hvis du har tatt det ut for å sette inn varer.

Seint lørdag kveld ble vi smertelig klare over at vi sannsynligvis ikke hadde sykkelstativ til morgenen etter. Innsjekk for sykler var klokken ti, og det var en times kjøring fra hotellet. Søndag morgen. Lite vits i å prøve å finne et nytt. Igjen måtte altså det umulige bli mulig, da en allerede full Yaris skulle inneholde matvarer for et firesifret antall svenske kroner, to store sekker, to våtdrakter, sykkelhjelmer, en liten sekk, to landeveissykler og to mennesker. Heihurra. Det gikk!

Da vi kom frem til Skärhamn var skjærgådsidyllen fra i fjor blåst bort i en liten kuling. I fjor var det 25 grader, sol og tørr vei. I år var det 7m/s, 14 grader og striregn. I skiftesonen satte jeg skoene mine med sålene opp, for å unngå at de ble fulle av vann. Det er aldri et godt tegn.

Da startskuddet gikk, vurderte jeg sterkt å stå igjen på stranden og finne meg noen varme klær. Heldigvis viste det seg at det var ganske behagelig å komme seg ut i vannet, det var noen grader varmere enn lufttemperaturen. På vei ut til rundingsbøyen innså jeg at svømmingen gikk urovekkende bra. Jeg hadde et lite håp om at jeg på mirakuløst vis hadde blitt en utrolig mye bedre svømmer uten å sette mine bein i svømmehallen de siste fjorten dagene, men det viste seg at straks jeg rundet bøyen, var jeg litt mindre mirakuløst like elendig som før, og at jeg knapt kom meg fremover i motstrømmen. Allikevel svømte jeg to minutter bedre enn i fjor.

Opp i skiftesonen, av med våtdrakt (ikke helt problemfritt, selvsagt, men det gikk bedre enn på lenge), ut på sykkel, og jeg kunne fornøyd registrere at jeg suste forbi en hel røys av konkurrenter. Jeg tok tre i slengen mens jeg spiste på en energibar. At dette var folk med kurvsykler og citibikes lot jeg ikke dempe gleden, som en klubbkamerat sier; jeg har ikke råd til å tape sekunder på utstyret når jeg taper minutter på min egen kondis. Etterhvert vendte løypen ut på noen endeløse sletter i motvind. Noe av det mest irriterende var en mann som lå foran meg. Han hadde på seg en jakke som ble blåst opp til en ballong, og han syklet på en terrengsykkel i joggesko. Han hadde sannsynligvis mer luftmotstand enn alle de andre deltagerene tilsammen, og allikevel klarte jeg ikke ta han igjen, uansett hvor mye krøket meg ned i bukken. Faktisk fant jeg ut at jeg fikk enda mindre luftmotstand av å ikke se opp, noe som holdt på å resuletere i en krasj med et «triatlon-ritt»-varselskilt. På vei inn til skiftesonen passet jeg på at nummerlappen var godt synlig, sånn at jeg ble annonsert over høyttaleranlegget, noe som igjen førte til mye jubel og applaus.

Ut på løpingen var jeg pigg. Jeg var veldig fornøyd med å forsere en dame i den ene bakken som var i løypen. Igjen lot jeg ikke gleden bli dempet av bagateller som at hun stod og tøyde ut kramper i beina. Etterhvert så jeg ryggen til min kone, og la merke til at jeg løp mye fortere enn henne. Hurra. Helt til hun oppdaget meg, og løp fra meg. Fin, flat løype med masse folk som heier. Topp. Også en løype med et døvt, gammelt ektepar som ikke la så veldig mye merke til at de gikk midt i en løpeløype.
Klarte dessverre aldri å tette luken opp til Hanne Gro, jeg skylder selvsagt på at jeg fikk viklet en wire rundt foten da jeg løp, og måtte stoppe for å få den av, og det gjorde at jeg kom helt ut av løperytmen, og dermed klarte jeg ikke å løpe like bra etterpå. Hvis ikke det hadde skjedd, hadde jeg sikkert garantert tatt henne igjen med en fot på ryggen.

Read Full Post »

Stiiive bein

Jeg trodde lenge at jeg var i ferd med å sette ny personlig rekord i restitusjon da beina mine virket ganske fine på sykkel tirsdag. Dette viste seg å være helt, helt feil. Onsdag bragte SRM og en ny intervallvri med 2km intervaller og 500m pause. Det var tungt, men ikke tyngre enn jeg forventet i og med at intervallene var dobbelt så lange som de pleier. Å hente en kopp kaffe på jobb dagen derpå kunne derimot karakteriseres som rene langdistanseøvelsen. Og fredag var det like før jeg leide inn en person til oppgaven. Det var sikkert ikke det smarteste i verden å eksperimentere med nye intervaller i restitusjonsuken etter konkurranse, sånn like før man starter på nedtrappingen til neste konkurranse, men det at det ikke er smart har aldri hindret meg i noe som helst.

Svømmemessig gikk det veldig greit med beina på torsdag, hovedsaklig fordi jeg ikke bruker dem når jeg svømmer. Mulig det er derfor det går så forferdelig sakte for tiden. Hanne Gro mener bestemt at jeg har svømt 1500m i basseng på mindre enn 38 minutter før, og jeg er tilbøyelig til å tro på henne. Dette, i kombinasjon med at de har lagt om svømmeløypa på Tjörn, gjør at jeg sterkt vurderer å gå tilbake til fjorårets målsetning: ferdigskiftet og ute på sykkelen etter en time. Den nye svømmeløypa er på en eneste runde på 1900m, og for sikkerhets skyld langt ut i fjorden, ut av den skjermede bukta med all den gode oppdriften og den gunstige strømretningen. Jeg er i mot. Og langtidsvarselet viser latterlige 13m/s mens vi skal sykle. Det er jeg også i mot, men erfaringsmessig blir det neppe så ille som meldt en uke i forkant.

 

Read Full Post »

Oslo triathlon 2011

For en fantastisk bra arrangert konkurranse. Rye har virkelig tatt et stort steg fra foregående år. Ikke at det på noen måte var dårlig før, men i år var det skikkelig bra. Veldig bra at skiftesonene var delt i forhold til de forskjellige startene, så ble ikke vi morgenfugler forstyrret av at de senere startende gjorde seg klare, og vi forstyrret ikke de som var i gang da vi pakket oss ut. Enda bedre tidtagersystem var også på plass, og funksjonærene var utrolig entusiastiske og heiet masse.

Vi var ute i relativt god tid, allikevel blir det alltid dårlig tid før start. Rakk uansett en liten svømmetur før vi måtte gjennom registreringsslusen og stille oss opp. Registrerte at de svære gule bøyene var utrolig langt unna, og gruet meg sånn passe. Trodde ikke jeg ville klare svømmetiden fra i fjor på ca 37 minutter, forventet rundt 40.

Litt kvalm før start (litt bak til høyre). Hanne Gro, i blått,  fikler med motvillige svømmebriller. Fotograf: Jørgen Melau, 3atlet.no

Starten var ganske behagelig og grei. Visste at jeg var i gruppe med mye sterkere svømmere, så det var ingen grunn til å stå fremst. Kom fint i gang, fant føttene til (klubb)venninne Helene og hang på. Helene på sin side hang på noen andres føtter. Oppdaget etterhvert at hun hadde funnet noen dårlige føtter å henge på, for hverken navigasjonen eller farten var bedre enn det jeg selv kunne klare. Så etterhvert at de forsvant langt inn mot land. Valgte selv å følge egen navigasjon i en mer direkte linje mot bøyene, og havnet litt for meg selv. Det gikk egentlig greit, kalde føtter, men ellers ikke så mye ubehag. Litt kjedelig, egentlig, å ligge helt i fred og svømme så lenge. Det tok en evighet å å første bøye, og enda en evighet å nå den andre. Etter å ha rundet ute i Sognsvann og vel på vei tilbake oppdaget jeg at jeg stadig vekk trakk mot venstre, inn mot midten av svømmebanen hvor alle båtene lå. Det ble i det store og hele bare rot, og de bak tok meg igjen. Slet med å holde stødig kurs, og ble sliten. Fikk etterhvert øye på stranden, og det gikk litt bedre. Var ikke helt alene i vannet, så var sånn sett fornøyd. Ble enda mer fornøyd da jeg gikk opp av vannet og så at jeg svømte omtrent likt som i fjor.

T1 var litt klønete, jeg har trent for lite på det. Våtdrakta klamret seg fast, jeg mistet en bar, klønet med å få på hjelmen. 2:51 er ingen rask T1.

Ut på sykkel. Fotograf: Jørgen Melau, 3atlet.no

Følte meg ganske ok ut på sykling. Høy puls og mye jag, men det er jo den delen jeg liker. Ikke så mange konkurrenter å se med det første, men da jeg kom ut i bakken i Maridalsveien så jeg neste konkurrent. Stresset ikke med å ta henne igjen, konsentrerte meg mer om å spise en bar. Planen var å spise en bar pr. runde i Maridalen, og det var bare å begynne. Det blir litt tvangforing over det hele, siden jeg aldri har lyst til å spise noe med 155 i puls. Dro forbi et par konkurrenter, syklet helt på grensen av det jeg følte var forsvarlig sånn med tanke på at det skulle løpes etterpå. Samtidig har det aldri vært noen vits i å spare beina til en øvelse jeg uansett er helt elendig i, så dette var slik det pleier. Syklet på 1:22:45, over minuttet raskere enn jeg trodde jeg kunne klare.Veldig fornøyd med de nye hjulene, de plasserte meg tilbake der jeg hører hjemme sykkelmessig i vennegjengen. Hove tri var litt lei i så måte, nå er balansen gjenopprettet.

Ut på løp føltes beina greie. Det gjør de alltid de første 400 metrene etter T2, så sånn sett var det ingen grunn til å ta helt av. Kom meg igjennom bakkene den første kilometeren uten å sprenge pulsskalaen. Etter ca 2,5km stappet jeg innpå en gel, og jammen passerte jeg ikke en konkurrent i neste bakke. Det er nok andre gang i historien at jeg løper meg opp en plass, så miraklenes tid er ikke forbi. Møtte min kone med veldig blodige knær på vei opp mot vending, hun hadde falt og ropte at hun måtte sy. Jeg holdt et øyeblikk på å snu og løpe sammen med henne, men kom på at jeg måtte helt opp til vendingspunktet først. Ble stresset og ukonsentrert av det hele og glemte nesten at jeg var i konkurranse, så kilometertiden steg et øyeblikk, før jeg kom på at jeg jo måtte ta henne igjen og eventuelt foreslå at vi kunne løpe sammen resten om hun klarte det. Dro på det jeg følte var forsvarlig, men jeg tok henne aldri igjen, og etter runding så jeg heller ikke ryggen hennes (kan ha en sammenheng med at jeg holdt på å løpe i mål en runde for tidlig, fikk ikke helt med meg den store plakaten hvor det stor «2. RUNDE» eller mannen som ropte «2 runde inn der» mens han pekte i riktig retning). Antok at hun enten hadde oppsøkt medisinsk hjelp eller var bra nok til å løpe fra meg, og konsentrerte meg om eget løp igjen. Høyere puls på andre runde, men jeg hadde nå begynt å se på klokken og kunne gledelig konstatere at noe alvorlig måtte gå galt for at 3:10 ikke skulle holde. Så også at under tre timer var akkurat utenfor. Satte allikevel inn en dugelig langspurt siste halvannen kilometer, og kunne klokke inn på 3:01:40. Løping på 56:57 (drøye 9 minutter bedre enn i fjor!).

Må si meg veldig fornøyd med pers på nærmere 14 minutter. Endringene i sykkelløypen hjalp nok på, men ikke så mye. Litt mer trening på skifting og sub 3 er innen rekkevidde. Dagens helt er allikevel Hanne Gro som fullførte selv om hun måtte løpe 8km med kutt i begge knær, og attpåtil klarte målsettingen på under 3 timer. Jernkvinnen. At det blir en tur til Legevakten etter Oslo tri begynner nesten å bli en tradisjon.

Men hvor ble det av medaljene??

Read Full Post »

Oslo triathlon i morgen

Det tilbringes unormalt mye tid i Sognsvann for tiden. I går var vi igjen på plass på stranden og kunne underholde tilfeldige badegjester med våtdraktslåsskamper. I anledning av at Oslo tri nærmer seg med stormskritt. bestemte vi oss å trene litt på triathlonstarter. Vi var riktignok ikke det heftigste startfeltet, vi fire som var der, men det er bedre å trene på å slåss med tre andre enn ingen. Dessuten er det greit å kjenne litt på følelsen av å løpe over stokk og stein (bokstavlig talt) og kaste seg ut på svøm med noe over normal svømmepuls. Føler meg greit rustet til selve svømmestarten. Fortsettelsen blir derimot en prøvelse. Jeg får bare håpe jeg ikke havner inn i en sentrifugelignende tilværelse mellom fire brystsvømmere. Jeg vet jo at jeg vil havne der, jeg håper bare ikke det skjer for raskt. Værvarselet er ihvertfall mer sympatisk enn på lenge, rundt 11° ved start, rundt 18° ved målgang, opphold og ikke for drøy vind.

Jeg har ellers innsett at jeg kommer til å se ut som et fargeblindt juletre under konkurransen. Faktisk så kommer våtdrakta til å være det mest kledelige. Sykkelen min er hvit, grå og rosa (det er jo en damemodell, må vite, og alle damer vil ha rosa utstyr). Hjulene er turkise. Min nåværende hjelm er svart og rosa, men den må byttes ut etter noe hardhendt behandling av et flyselskap. Så der føler jeg mye kan gå galt rent fargemessig, når min kone skal kjøpe ny til meg i dag. Tridrakta, derimot, er oransje, svart og hvit. Og så kan man kanskje tro at det blir bedre når jeg kommer av sykkelen, men da kan jeg informere om at jeg kommer til å ta på meg sjokkrosa sko som sannsynligvis vil skremme både tilskuere og konkurrenter strake veien hjem. Hvis jeg ser noe til konkurrentene mine, da. De fleste av dem har nok kommet i mål innen jeg tråkker meg i joggeskoene, men sånn blir det når man absolutt skal melde seg på i NM og ikke i den mer egnede mosjonistklassen.

 

Jeg gleder meg uansett, og etterpå blir det fest.

Read Full Post »

Ny uke, nye muligheter

Denne uken er en mulighet til å lære av feila fra juni, og faktisk roe ned uken før konkurranse. Før Hove tri syklet jeg til jobb, løp SRM og var generelt ganske sterk i troen på egen musklatur, med det resultat at selve løpet ble en lidelse fra start til mål. Det hjalp for så vidt ikke på at jeg svelgte bøttevis med sjøvann under svømmingen, men det kom i retur lenge før svømmeturen var over, så jeg kunne ikke skylde på magetrøbbel eller problemer med næring. Jeg hadde rett og slett slitne bein. Og da blir tretimerskonkurranser kjempelange. Og heller ikke noe særlig gøy. Så på lørdag er planen å ha det gøy. Det betyr at denne ukens trening så langt har bestått av rolig sykling til og fra jobb på mandag (20km totalt) og ca 1500m svømming i går. I dag blir det ca 3km løping flatt i dag (oppvarming, et par korte drag og nedjogging), i morgen ca 1500m svømming og fredag får jeg se hva jeg gjør. Muligens noe litt hardt og veldig kort.

Sykkelintervallene fredag gikk greit. Først en rolig tur til Skar for å teste nye hjul og for å varme opp, her fikk vi jo anledning til å kjøre hjulene på våt asfalt, og det er jo bra, siden det er meldt 13° og regn på lørdag. Etter at vi kom til Brekkekrysset begynte det å regne på ordentlig, så selv mens vi lå og vaket under terskel på vei opp til Grefsenkollen ble det rett og slett veldig kaldt. Beina var for så vidt ganske fine, men det ble så vått og kaldt at vi skippet siste intervall. Lørdagen var det ganske fint vær, og vi la ut på langtur. Jeg kjente etter 18-19 km at det ikke var noen god dag, når 120 i puls føles som syreterskel er det et tegn på at beina mine er veldig slitne. Det ble allikevel ca 60km, og da var jeg stiv resten av dagen. Søndag ble hviledag med unntak av litt rusling i skauen for å finne blåbær og kantareller, så på mandag var sykkelmusklaturen litt bedre.

Svømmingen bekymrer meg litt. Jeg fikk krampe i leggen under siste svømmetur før Hove tri i juni, og siden har det føltes som om det ligger en leggkrampe på lur nesten hver gang jeg svømmer. Dette er mest sannsynlig noe hjernen min innbiller seg, siden den later til å tro at jeg kan falle død om når som helst under en svømmeøkt, og i går klarte den nesten å overbevise meg om at den hadde rett. Svømte ut til brygga (og klarte selvsagt å få nærkontakt med et fiskesnøre) med en ganske dårlig følelse (altså utover den generelt dårlige vannfølelsen, som er noe helt annet), og vurderte å pingle meg tilbake til stranden ved å gå, men fant til slutt ut at det bare ville føre til at jeg ble i tvil om jeg kunne fullføre svømmingen på Oslo tri. Og det kan jeg jo. Skulle jeg få krampe der er det nok av kanoer å henge på mens man tøyer ut. Og jeg har bare fått krampe en eneste gang, og da hadde jeg løpt først. Så jeg søvmte tilbake og fikk sånn noenlunde roen på det. Men fort går det jo fremdeles ikke.

Read Full Post »

Treningstriathlon på Bogstad

I går var det Bogstad treningstri, lavterskeltilbudet for alle som ønsker å prøve triathlon. Siden jeg selv sliter med et snev av dødsangst hver gang jeg befinner meg i Bogstadvannet passet det helt fint å være funksjonær denne gangen også. Det går ut på å ta tiden på deltagerene og en opptelling på at alle kommer opp av vannet. Det var en riktig så fin kveld for triathlon, varmt, lett overskyet og en god del ivrige mygg. Over 30 stilte til start, og det ble periodevis ganske vanskelig å holde orden på hvem som kom inn til T2 til hvilket tidspunkt, enda så flinke de var til å rope navnet sitt da de passerte. Det er uansett veldig hyggelig og sosialt å se disse spreke og raske menneskene yte sitt ypperste.

Videre går det relativt greit å få på nye hjul. Det er jo ikke sånn at jeg forventet at dette kom til å være gjort i en håndvending (praktiske ting er sjelden det for mitt vedkommende). Så status så langt er at det gikk lett å få av kransen, lett å få den på nytt hjul, den satt bom fast, så vi tok bort en spacer. Da satt den for løst. På igjen med spacer og litt mindre strammet mutter, og det ser greit ut. Så hvis vi bare får flyttet spaceren til riktig sted i kransen, tror jeg at girene vil fungere greit også. Sånn sett burde jeg jo vurdert å sende sykkelen på girjustering etter at jeg hadde skiftet hjul…

I dag skal den uansett prøves, i Maridalen og intervaller opp til Grefsenkollen. Etter en uke med rimelig mye trening kjenner jeg at jeg har ganske tunge bein, så jeg tenker det blir helt konge med intervaller i dag og en langtur på 80km i morgen. 😀

Read Full Post »

Tirsdag er svømmedag

Tirsdag er svømmedag i Sognsvann for de fleste som liker triathlon og holder til i nærheten av Oslo. Da kan man på stranden se en drøss veltrente kropper (og meg) ikle seg tettsittende neophrene og kaste seg uti. De siste gangene har jeg følt at svømminga har gått bra. Alt er jo relativt her, så «bra» for meg betyr at jeg holder lett følge med kona og ikke sliter meg ut. I går begynte det mye på samme måte, men på ett eller annet tidspunkt fant hun plutselig opp kruttet på nytt, og begynte å dra i fra. Det skal sies at min kone har slitt noe med å finne fart og flyt i vannet de siste månedene, så det var i så måte ikke så overraskende at hun plutselig var raskere enn meg igjen. Men det var jo ganske mye gøyere da jeg trodde at jeg hadde tatt innpå. Heldigvis (tror jeg) er det fullstendig bingolotto om man har dagen under en konkurranse, så det er fremdeles en viss sjanse for at jeg kan henge på under NM (haha) på Sognsvann om halvannen uke.

Du veit forøvrig at du er litt for fokusert på trening når følgende samtale utspiller seg mellom deg (og kona) og et par medtriathleter:
MT: Har dere noen planer i morgen?
Jeg: Vi skal løpe!
MT: Vi tenkte på noe litt mer sosialt… som grilling eller noe…

Etter grillingen skal vi prøve oss på å flytte krans fra gammelt hjul til nytt hjul. Det kan bli riktig så spennende/frustrerende. Innser også at om jeg punkterer under konkurranse med de nye hjulene er jeg i skikkelig trøbbel. Det var ganske høy hnnng-faktor da jeg satte sammen dekk og felger, og det er åpenbart veldig lett å få hull i slangen underveis.

Read Full Post »

En sped bloggestart

Det slo meg i går, da jeg ca klokken 07:20 la ut på en mils joggetur til jobb, at denne galskapen, den bør kanskje ikke få forbigå i stillhet.

Read Full Post »