Historien om min innsats på Tjörn triathlon i år kunne fort blitt historien om den fatale bananen. Jeg kan ikke spise bananer før jeg skal være i fysisk aktivitet. Dette lærte jeg på den harde måten for et par år siden, men da jeg stod i skiftesonen i bevisstløs tilstand 20 min før start og så et par bananer i bagen min, tenkte jeg «det kan ikke skade med litt ekstra energi». Det kan det altså.
Uansett, før start var det ikke bare en banan som bidro til dårlig magefølelse. Etterhvert som de tre første startene gikk (jeg var i gruppe fire, mosjonistene) braket det løs med tordenvær og lyn. Jeg snakket med dommeren, som kunne fortelle at de trodde det ville gå bra med været, og at hvis ikke, så ville de plukke oss opp. Ikke spesielt beroligende, men det var jo ikke et alternativ å stå igjen på stranden. Ca. 100 meter ut i vannet begynte det å striregne noe verre. Det var for så vidt ikke spesielt plagsomt, vått er det jo uansett. Syntes det gikk ganske greit første 200-300m ut til første bøye, fin temperatur i vannet, drøyt 18 grader. Omgitt av tordenskrall og mye folk. Fikk et dugelig spark i svømmebrillene, men bortsett fra det var det lite fuzz. Rundet første bøye og så ingen verdens ting.Visste sånn ca hvor vi skulle svømme, og fulgte strømmen av oransje badehetter. Fant noen fine bein å drafte på. Lå litt på heng og litt på egenhånd, det var et endeløst, langt strekke. Så ikke en eneste bøye på lange tider, men det var for så vidt ikke noen steder man kunne svømme feil. Tok etterhvert inn vann, og ble seriøst kvalm. Det anbefales ikke å drikke sjø. Etterhvert måtte jeg bare gi slipp på de fine beina jeg hang på, og bare stoppe opp, ta noen brysttak og få opp sjøvannet. Det hjalp på formen, og jeg kunne svømme videre. Merket antydninger til magekramper (bananen), det er ikke et veldig godt tegn når jeg svømmer, for da er det ganske sannsynlig at det blir helt uutholdelig på sykkel og løp. Kom ut til vending og traff på Hanne Gro, hun virket blid og fornøyd og hadde funnet noen perfekte bein å henge på. På vei inn igjen var det så grunt at man kunne mer eller mindre trekke seg frem i sjøgresset. Rolige forhold i sjøen, og beina fra tidligere var plutselig foran meg igjen. Hang på store deler av veien tilbake, og sparte en del krefter. Var allikevel usigelig glad da jeg kunne vende inn mot land og ta de siste 150 metrene. Opp av vannet så jeg på klokken, latterlige 47 minutter, og 2 minutter bak det jeg tenkte jeg skulle klare. 8 minutter seinere enn i fjor (men da var det for kort distanse og mye medstrøms). Ble noe blidgjort av de entusiastiske duskedamene som tok i mot oss på stranden, og løp i regnet bort til plassen min.
Der oppdaget jeg nøyaktig hvor mye det hadde regnet mens vi svømte. Det var liten vits i å tørke beina, siden håndkleet var gjennomvått, så jeg vrei sokkene og dro på sykkelskoene. 2:28 er ikke spesielt raskt, men i mosjonsklassen holdt det til å være godt innafor topp 10.
Da jeg begynte å sykle merket jeg for alvor hvor ille det stod til i magen. Det satt like under ribbeina, og får jeg det skikkelig der blir jeg satt helt ut av spill, og har vondt i musklaturen i dagesvis. Hadde ikke noe videre lyst til å hverken spise eller drikke, da det fort kan gjøre det verre, men var fullstendig klar over at jeg ikke ville stå distansen uten nok næring. Så jeg stappet inn en bar og håpet det beste. Sykkelløpen på Tjörn er skikkelig fin. Stort sett veldig bra asfalt og i år var den ganske variert, både småkupert til tider og litt åpne sletter, vi syklet 2 runder. Mistet en drikkeflaske etter 10km, men hadde med to, så det gjorde ikke noe. Følte meg bra i beina, men magekrampene lå hele tiden og lurte. Jeg vet at jeg kan sykle greit med dem, men løping blir rene torturen, så jeg begynte tidlig å grue meg. Det var ganske greie vindforhold på første runde, og jeg passerte en del folk. Ble naturligvis passert av en del også, men var i grunn mest opptatt av at jeg hadde glemt å stikke innom toalettet i T1, og det var således rene styrkeprøven å fortsette å drikke. Å sykle 90km med full blære gjør tidvis ganske vondt. Fordelen var at jeg hele tiden måtte skifte stilling på setet, og jeg tror jeg unngikk en del gnaging som mine medkonkurrenter dessverre led av. Inn til vendig på 1:29, og øynet en tid under 3 timer på syklingen. I fjor syklet jeg på 3:11, men da var det 3*30km og stort sett medvind hele veien. Da jeg var på vei ut av Skärhamn igjen skjønte jeg at vinden hadde økt på. Første del av løypen er ganske skjermet, men det hindret ikke meg i å få min første down på rundt 50km. Jeg følte ikke at jeg hadde noe trøkk i beina, og følte heller ikke noen fart på sykkelen. Garmin kunne fortelle meg at det jeg følte var helt rett. Jeg var nede i 24-25km/t, og slet noe verre både med beina og hodet. Syntes ikke triathlon var så veldig gøy lenger, og kjente at magekrampene ikke hadde noen planer om å gi seg. Spiste allikevel som planlagt, å slumse med næringen ville ikke gjøre løpet bedre. Men gav opp håpet om at jeg skulle klare å sykle det av meg, og forberedte meg på en halvmarathon fra helvete. Etter 10 negative kilometre på sykkelen tok det seg plutselig litt opp. Oppturen startet omtrent samtidig med at jeg passerte drikkestasjonen. Jeg kvittet meg med en flaske, men hadde nok igjen på den andre til at jeg gadd å plukke opp noe mer. Tre menn hadde derimot ambisjoner om å raske med seg mest mulig av bananer, bullar, sportsdrikke og vann. Det sinket dem fenomenalt mye, så det var lett å blåse forbi, og der var tre konkurrenter kjapt forsert (selv om de selvsagt var i en annen klasse). Dette var litt stas allikevel, og derfra og ut føltes ihvertfall beina noe lettere. Hodet var fremdeles bekymret for de stadig tilstedeværende magekrampene. Jeg hadde seriøst ikke noen tro på at jeg ville klare å løpe, og det var jo sånn sett ingen grunn til å spare på beina. Ut på slettene kom en heftig motvind, men jeg krympet meg ned i bøylen og tråkket det jeg hadde. Holdt ca 27km/t på det strekket, og var veldig fornøyd. Inn til T2 var jeg også veldig fornøyd med å sykle andre runde bare 1:31, ca to min saktere enn første, selv med den motvinden.
T2 går som regel kjapt og greit, fikk endelig gått på do, og med tom blære føltes hele kroppen mye bedre, og jeg la ut på løp med lette bein 2:41 etter at jeg entret skiftesonen.
Følte meg til min store overraskelse veldig fin ut på løp. La meg på ca 6 min/km, og det føltes ikke veldig fort (det føltes ganske behagelig – hurra!!). Det er det jo for så vidt ikke heller, men med tanke på at jeg i fjor løp på 2:28 var det ingen grunn til å legge inn en 21km langspurt. Magen oppførte seg tåelig greit. Litt murring, men det brøt ikke ut. På drikkestasjonen etter 2,5km drakk jeg vann og cola og spiste gel, og ventet i spenning på reaksjonen. Den eneste reaksjonen jeg fikk var pigge bein, så jeg løp videre med friskt mot. Første 5km på 31 min, jeg lurte veldig på hvor lenge det ville holde. I fjor fikk jeg seriøse mageproblemer sånn rundt 7km, og derfra og ut var det bare elendighet. På drikkestasjonen ved vending gjentok jeg samme prosedyre: vann, cola og gel. Følte meg fin. Lå fremdeles på ca 6 min/km, bortsett fra når jeg drakk og spiste. Har lært at jeg tar opp næring dårlig hvis jeg får det i meg mens jeg løper. Og så er det så vanskelig å drikke av beger i fart. Ut på andre runde oppdaget jeg til min store glede at det var masse folk som hadde lagt ut på sin første runde. Fremdeles gode bein, fremdeles samarbeidsvillig nok mage. Jublet litt innvendig da jeg passerte stedet jeg ble skamdårlig i fjor. Samme opplegg som første runde: vann, cola og gel. ca 6 min/km, noen litt over, noen litt under. Løp et par minutter saktere på andre runde, men det var helt ok. Etter en ny runde cola og gel ved vending var jeg så høy på sukker at jeg følte meg helt konge på toppen av bakken på 10.7 km. Runde tre var lik de to foregående, jeg løp det jeg trodde jeg kunne uten å utfordre magemusklaturen, lå helt på grensen, kjente det murret, men ikke nok til at det brøt ut i skikkelige kramper. Inn til siste runding kjente jeg brått at beina ikke var så veldig lysten på å løpe mer. Lårene stivnet helt, og jeg var veldig misunnelig på de som skulle runde inn til mål. Det siste armbåndet kom rundt håndleddet, det ettertraktede svarte. Da jeg gikk opp bakken for siste gang kjente jeg virkelig at beina var noen stive stokker. Jobbet hardt for å holde farten oppe til neste drikkestasjon. På min vei møtte jeg 5-6 veldig entusiastiske barn på rekke som ville high five, og jeg kunne vanskelig la være. Fikk fantastiske jubelrop som svar og løp videre med ny giv. For siste gang innom drikkestasjonen i løypa, og noen søte barn ville prakke på meg bullar. Måtte dessverre skuffe dem, siden en bolle med stor sannsynlighet ville sendt meg rake veien i fosterstilling og krampegråt, løp faktisk siste fem km bare på cola, for magen hadde begynt å sende tydelige signaler om at den ikke ville samarbeide så veldig mye lenger. Ut fra drikkestasjonen var jeg utrolig tung i beina. Fokuserte på rask frekvens og korte steg, men det gikk bare ikke noe fortere. Nærmet meg 6:30 min på den kilometeren, og jeg klarte ikke gjøre så mye med det. På toppen av bakken traff jeg igjen de to mest entusiastiske funksjonærene i hele Tjörn. De takket for i år og jublet meg videre. Satte også veldig stor pris på det ektefølte (for meg ihvertfall) «GRYMT JOBBAT» en av dem ropte mot meg på en av mine tidligere runder. Oppildnet av all jubel og entusiasme (som man gjerne blir når man konkurrerer på Tjörn) satte jeg inn en langspurt. Km-tiden krøp ned mot 5:45 og jeg pustet som om jeg var i åndenød (noe jeg for så vidt var). Dro forbi en sliten mann som også var på sin siste runde, og han ropte oppmuntrende til meg. Jeg ble veldig glad og rørt, jeg kjenner jo ikke han, og han slet virkelig, allikevel heiet han på meg da jeg løp forbi. Triathlonsporten er helt spesiell på den måten. Det var mange andre som heiet underveis også, folk jeg ikke aner hvem er, folk som blåste forbi på sykkel mens jeg strevde som verst i en liten kneik. Uansett, tilbake til langspurten. Den var usigelig tung, den kostet alt jeg hadde av krefter. Det var 2km på terskel og vel så det, med bein som allerede var ferdige. Men jeg ante at dette kunne bli min beste halvmarathon, inkludert de jeg ikke har syklet i forkant av. Jeg satte meg hele tiden delmål, først til krysset, så til rundkjøringen, til systembolaget, til svingen osv. Tiden på løp ble 02:09:40, og det er 12sek bak pers, men da fikk jeg mye drahjelp de siste kilometrene, denne klarte jeg helt alene.
Totaltid ble 06:03:02, og det er på sekundet 24 minutter bedre enn i fjor. Og det var definitivt ikke bedre forhold eller lettere løyper i år. Utrolig glad for fremgangen jeg har hatt i år, merker også at musklaturen føles mye bedre etter konkurranser. Nå venter Berlin Marathon om fire uker. Hurra, Berlin!
Bilder kommer seinere.