Oslo triathlon 2011

For en fantastisk bra arrangert konkurranse. Rye har virkelig tatt et stort steg fra foregående år. Ikke at det på noen måte var dårlig før, men i år var det skikkelig bra. Veldig bra at skiftesonene var delt i forhold til de forskjellige startene, så ble ikke vi morgenfugler forstyrret av at de senere startende gjorde seg klare, og vi forstyrret ikke de som var i gang da vi pakket oss ut. Enda bedre tidtagersystem var også på plass, og funksjonærene var utrolig entusiastiske og heiet masse.

Vi var ute i relativt god tid, allikevel blir det alltid dårlig tid før start. Rakk uansett en liten svømmetur før vi måtte gjennom registreringsslusen og stille oss opp. Registrerte at de svære gule bøyene var utrolig langt unna, og gruet meg sånn passe. Trodde ikke jeg ville klare svømmetiden fra i fjor på ca 37 minutter, forventet rundt 40.

Litt kvalm før start (litt bak til høyre). Hanne Gro, i blått,  fikler med motvillige svømmebriller. Fotograf: Jørgen Melau, 3atlet.no

Starten var ganske behagelig og grei. Visste at jeg var i gruppe med mye sterkere svømmere, så det var ingen grunn til å stå fremst. Kom fint i gang, fant føttene til (klubb)venninne Helene og hang på. Helene på sin side hang på noen andres føtter. Oppdaget etterhvert at hun hadde funnet noen dårlige føtter å henge på, for hverken navigasjonen eller farten var bedre enn det jeg selv kunne klare. Så etterhvert at de forsvant langt inn mot land. Valgte selv å følge egen navigasjon i en mer direkte linje mot bøyene, og havnet litt for meg selv. Det gikk egentlig greit, kalde føtter, men ellers ikke så mye ubehag. Litt kjedelig, egentlig, å ligge helt i fred og svømme så lenge. Det tok en evighet å å første bøye, og enda en evighet å nå den andre. Etter å ha rundet ute i Sognsvann og vel på vei tilbake oppdaget jeg at jeg stadig vekk trakk mot venstre, inn mot midten av svømmebanen hvor alle båtene lå. Det ble i det store og hele bare rot, og de bak tok meg igjen. Slet med å holde stødig kurs, og ble sliten. Fikk etterhvert øye på stranden, og det gikk litt bedre. Var ikke helt alene i vannet, så var sånn sett fornøyd. Ble enda mer fornøyd da jeg gikk opp av vannet og så at jeg svømte omtrent likt som i fjor.

T1 var litt klønete, jeg har trent for lite på det. Våtdrakta klamret seg fast, jeg mistet en bar, klønet med å få på hjelmen. 2:51 er ingen rask T1.

Ut på sykkel. Fotograf: Jørgen Melau, 3atlet.no

Følte meg ganske ok ut på sykling. Høy puls og mye jag, men det er jo den delen jeg liker. Ikke så mange konkurrenter å se med det første, men da jeg kom ut i bakken i Maridalsveien så jeg neste konkurrent. Stresset ikke med å ta henne igjen, konsentrerte meg mer om å spise en bar. Planen var å spise en bar pr. runde i Maridalen, og det var bare å begynne. Det blir litt tvangforing over det hele, siden jeg aldri har lyst til å spise noe med 155 i puls. Dro forbi et par konkurrenter, syklet helt på grensen av det jeg følte var forsvarlig sånn med tanke på at det skulle løpes etterpå. Samtidig har det aldri vært noen vits i å spare beina til en øvelse jeg uansett er helt elendig i, så dette var slik det pleier. Syklet på 1:22:45, over minuttet raskere enn jeg trodde jeg kunne klare.Veldig fornøyd med de nye hjulene, de plasserte meg tilbake der jeg hører hjemme sykkelmessig i vennegjengen. Hove tri var litt lei i så måte, nå er balansen gjenopprettet.

Ut på løp føltes beina greie. Det gjør de alltid de første 400 metrene etter T2, så sånn sett var det ingen grunn til å ta helt av. Kom meg igjennom bakkene den første kilometeren uten å sprenge pulsskalaen. Etter ca 2,5km stappet jeg innpå en gel, og jammen passerte jeg ikke en konkurrent i neste bakke. Det er nok andre gang i historien at jeg løper meg opp en plass, så miraklenes tid er ikke forbi. Møtte min kone med veldig blodige knær på vei opp mot vending, hun hadde falt og ropte at hun måtte sy. Jeg holdt et øyeblikk på å snu og løpe sammen med henne, men kom på at jeg måtte helt opp til vendingspunktet først. Ble stresset og ukonsentrert av det hele og glemte nesten at jeg var i konkurranse, så kilometertiden steg et øyeblikk, før jeg kom på at jeg jo måtte ta henne igjen og eventuelt foreslå at vi kunne løpe sammen resten om hun klarte det. Dro på det jeg følte var forsvarlig, men jeg tok henne aldri igjen, og etter runding så jeg heller ikke ryggen hennes (kan ha en sammenheng med at jeg holdt på å løpe i mål en runde for tidlig, fikk ikke helt med meg den store plakaten hvor det stor «2. RUNDE» eller mannen som ropte «2 runde inn der» mens han pekte i riktig retning). Antok at hun enten hadde oppsøkt medisinsk hjelp eller var bra nok til å løpe fra meg, og konsentrerte meg om eget løp igjen. Høyere puls på andre runde, men jeg hadde nå begynt å se på klokken og kunne gledelig konstatere at noe alvorlig måtte gå galt for at 3:10 ikke skulle holde. Så også at under tre timer var akkurat utenfor. Satte allikevel inn en dugelig langspurt siste halvannen kilometer, og kunne klokke inn på 3:01:40. Løping på 56:57 (drøye 9 minutter bedre enn i fjor!).

Må si meg veldig fornøyd med pers på nærmere 14 minutter. Endringene i sykkelløypen hjalp nok på, men ikke så mye. Litt mer trening på skifting og sub 3 er innen rekkevidde. Dagens helt er allikevel Hanne Gro som fullførte selv om hun måtte løpe 8km med kutt i begge knær, og attpåtil klarte målsettingen på under 3 timer. Jernkvinnen. At det blir en tur til Legevakten etter Oslo tri begynner nesten å bli en tradisjon.

Men hvor ble det av medaljene??