Siden sist har det skjedd litt av hvert. Det har blant annet vært noen rulleøkter av ymse kvalitet, og svømmingen har vært både stor stas og frustrerende. Men det viktigste som har skjedd er nok at vi ikke lenger synes svømming er kjedelig. Hadde det ikke vært for at de fleste svømmeøkter finner sted klokken syv, kunne jeg nok funnet på å glede meg til å gå i svømmehallen. Dette er svære ting. Svømmingen har frem til nå vært et nødvendig onde. Jeg har ikke hatt noe i mot det i konkurranse, tvert i mot, det er jo en del av sporten, men det å trene på det, det har vært veldig krevende, spesielt har motivasjonen vært fraværende.
Men så har det altså vist seg, at det man gjør mest av, det blir man altså bedre i. Det hjelper nok på at vi blir tidlig ferdig med svømmeøkten (før jobb), for det har kostet mye å komme seg i bassenget klokken 19:45 (etter middag) hver tirsdag de siste par vintrene. Jeg trodde aldri jeg skulle si det, men morgensvømming er altså gull. I tillegg hjelper det veldig på at vi har Kristins fulle oppmerksomhet de gangene hun veileder oss, sånn at vi får raskt tilbakemelding på hvorvidt vi klarer å rette på ting. Og så knakk vi plutselig begge to puste på venstre side/hvert tredje tak-koden i dag morges på Domus. Det har vært litt tungt å få til akkurat det. Jeg har følt at jeg trengte luft oftere, dessuten har rotasjonen på venstre side vært ikke-eksisterende. Ikke så rart, i og med at jeg aldri pustet på den siden. Det var faktisk først i vår at jeg fikk det til i det hele tatt, men å implementere det i selve svømmingen har vært vanskelig, har stort sett blitt veldig sliten og satt mye vann i halsen. Men nå, etter en måneds tid med svømming tre ganger i uken, og med et visst fokus på å få det til de siste to ukene, så var det plutselig ikke noe problem i dag. På lørdag ble jeg utslitt, i dag skulle man tro jeg aldri hadde gjort noe annet i livet enn å puste på hvert tredje tak. Denne iveren etter å svømme kan nok også skyldes en følelse av fremgang. Uansett, jeg ser lyst på å svømme 3800m i København. Jeg tror ikke at jeg kommer til å stå på startstreken og bekymre meg for at jeg ikke makter å komme igjennom den etappen (merk at jeg ikke har sagt noe om fart enda, det får komme seinere).
Og så til rulleøktene. Forrige lørdag besteg vi rullene med et mål om to timer før frokost. Det viste seg at jeg under en sykkelintervalltime dagen før hadde hatt en ekstremt lav syreterskel (140-145 mot normal 165), og selv om jeg ikke kjørte maks (i og med at jeg ikke hadde dagen), så var beina helt kjørt dagen etter. 1t 40m ut i rulleøkta var det nok. Beina var stive som to stokker, og pulsen var altfor lav. Vi har forøvrig gått ned til en rulleøkt i uken, det er åpenbart begrensninger i hva vi klarer å gjennomføre før arbeidstid. Sist søndag var det derimot ikke noe stort problem å sitte to timer. Ikke at det er så gøy, men rent fysisk er det ikke noe heft. Det hjalp selvsagt at det var sport på tv (gøyere å se på enn film).
Forrige uke ble det 2 økter i svømmehallen, 1t spinning intervall, en styrkeøkt, en 4*4 løp og en rulleøkt på to timer. Litt amputert på grunn av at vi hang med famile på vestlandet, Berit satte en effektiv stopper for en planlagt løpetur, og tilgangen på svømmehaller er faktisk enda dårligere i Bergen og på Sotra enn den er i Oslo.
Denne uken blir det 1t innebandy, 3*1500m svøm, 1t sykkel intervall, 90min sykkel langkjøring (spinning), 2t på rulla og en styrkeøkt. Da får vi jammen meg tid til å være litt sosiale også. Ikke noe løping denne uken, det er ikke det mest prioriterte for tiden. Ble god nok til å gjennomføre en marathon på to økter i uken fra mars/april i år, så det blir nok samme innsats neste år også, en intervalløkt og en langtur.