Uke 2 var ingen høydare sånn treningsmessig. På svømmingen møtte vi omsider mer motstand enn vi taklet og første del av uken var en humørmessig sort sky fra min side. Det begynte ganske dårlig mandag ettermiddag. På vei til Tøyen for å spille innebandy brukte jeg en halv time på å komme meg fra Carl Berners plass til parkeringen utenfor Munch museet. Da jeg kom inn i garderoben, oppdaget jeg at jeg hadde glemt skoene i bilen. Mens jeg var i bilen og hentet skoene benyttet et par suspekte ungdommer anledningen til å spre sekken min ut over hele garderoben på jakt etter verdisaker. Det eneste de fikk med seg var et reisekort med maks 73 kroner på (og som vi vet går jo ikke den summen opp i antall reiser, så egentlig ble det enda mindre gevinst). Da jeg fikk samlet sammen eiendelene mine (minus pistasjenøttskallet som dekket et ganske imponerende antall fliser) oppdaget jeg at drikkeflasken min hadde lekket, så treningstøyet var vått. Derfra og ut var det ikke mulig å redde treningsøkten, så jeg gikk ut på banen med en voldsom bitterhet overfor verden.
Tirsdag morgen klokken 06:00 ringte klokken og grunnen til at den ringte så ukristelig tidlig var fordi vi skulle i svømmehallen. Det var første dag med 2500m, og vi skulle i tillegg en god del opp i puls. Bitterheten min fra dagen før hadde ikke akkurat blitt mindre, heller tvert i mot, og den hadde i tillegg fått selskap av sin enda mindre sympatisk kusine Selvmedlidenheten. Jeg er ganske overbevist om at det var mulig å se en ravnsvart sky over hodet mitt.
Svømmeøkten ble omtrent like svart som humøret mitt. Vurderte å gi meg hver eneste gang jeg var til vending, men klarte faktisk å la være hele 79 ganger før det bare raknet helt og jeg strente ut av bassenget (merkelig at det ikke hadde begynt å koke underveis) etter 2000m. Ikke bare var jeg sur, men jeg fikk ikke noe swung over de høye albuene, verket i skuldrene (sannsynligvis et resultat av at vi omsider har fått tak på vannet) og det var forferdelig tungt å strekke taket helt ut på slutten. Løpetreningen på Bislet seinere på kvelden fikk humøret opp noen hakk, og en ganske rolig og grei rulleøkt onsdagen var helt OK.
Torsdag skulle vi i bassenget igjen, og der jeg etterhvert hadde tatt en god runde med meg selv, bitterheten og selvmedlitenheten, var det Hanne Gro sin tur til å møte veggen. Og jeg hadde åpenbart ikke gjort en for god jobb med meg selv, heller, for jeg var ikke i stand til å stå i mot hennes motvilje, så ukens andre mislykkede økt var et faktum. Fredag fikk jeg vondt i ører og svelg, lørdag var det en ganske god sykkeløkt + styrketrening på programmet, og hamstringen er bedre enn på lenge.
Søndag ble jeg enda sykere, og slapp sånn sett å gå løs på ukens tredje forsøk på å svømme 2500m. Men stilte opp som moralsk støtte for Hanne Gro, og ikke bare klarte hun å stå løpet ut denne gangen, hun perset SOLID på 1500m. Hurra!
Uke 3 ble innledet med sykdom, så jeg stod over innebandytreningen. Trente heller ikke tirsdagen (i går), vi drar nemlig på treningsferie til La Santa på Lanzarote på lørdag og da er det ingen grunn til å slite seg ut uken før, og ihvertfall ikke gjøre noe som kan gjøre at jeg ikke blir frisk.
I dag (onsdag) var det igjen på tide å stå opp i otta og komme seg i svømmehallen. En ikke for intensiv teknikkøkt med Kristin var på planen (eller, egentlig var det en ganske tung økt på planen, men på grunn av min sykdom og en liten nedtrapping denne uken, så ble det en roligere økt), og vi hadde ingen forhåpninger til egen fremgang. Jeg hadde jo knapt svømt halvparten av det jeg skulle i forrige uke, og det hadde stort sett bare føltes feil. Til min store overraskelse viste det seg at det som kan føles veldig feil en dag kan være veldig riktig en uke etterpå, så jammen har vi ikke fikset opp i både høye albuer og scullingøvelsene siden sist. Dette er jo også en ganske stor pekepinn på at det som føles riktig ikke er så veldig riktig, og kan jo forklare hvorfor jeg har svømt så innmari dårlig tidligere. Men altså: Krisen er avblåst og fremgangen fortsetter.
Norges tregeste triatlet 