Testing, testing.

I går var det tjuvstart på Bogstad treningstriatlon. Det ble selvsagt duatlon på grunn av isen som fremdeles ligger på Bogstadvannet. Jeg vurderte en stund å stille opp, men feiget ut på grunn av de mildt sagt dårlige løpeopplevelsene i det siste. Så jeg gikk heller for en løpetur mens hele seks spreke triatleter stilte til start.

Jeg var ganske spent på hvordan formen ville være, sist jeg løp møtte jeg veggen etter ca 20 minutter i sone 1. Jeg hadde visse forhåpninger om at ti dager med jerntablettene jeg utvilsomt har hatt best effekt av i alle mine år som blodgiver: Niferex 100mg, skulle ha gitt resultater.

Killerjerntabletter

For å ytterligere optimalisere forholdene hadde jeg skippet mine sedvanlige Asics GT-2160, som med såler sikkert veier et kilo, og dristet meg til å løpe med Adidas Adizero tempo-skoene, som jeg har fått streng beskjed om å bare bruke i løp for å unngå skader. Jeg pronerer nemlig ganske heavy i forfoten, og i og med at nesten alt trykket er fra midten av foten og fremover når jeg lander, så må jeg ha både såler og sko som nøytraliserer proneringen når jeg trener. Men med tanke på hvor dårlig jeg har løpt den siste tiden, var jeg ikke akkurat spesielt bekymret for overbelastning. De siste turene har vel knapt vært på 5km.

Favorittskoene

Det var forresten nydelig vær på Bogstad. Så vidt litt kaldt i starten, men jeg ble fort varm på veien opp mot treet på tunet og videre opp over veien og mot det lille tjernet. Traff både hunder og hester og mange joggere, og det startet riktig så bra. Jeg merket jo at jeg kunne glemme en sone 1 tur, men i og med at onsdag plutselig ble hviledag (glemte essensielle deler av treningstøyet da vi skulle på sykkel 3), tenkte jeg at det var greit å bare løpe og se hvordan det føltes. Jeg har jo uansett ikke noen sone 1 i motbakker.

Runde 1 gikk kjempefint, så jeg la ut på runde to med freidig mot. Kjente at disse motbakkene i starten var litt tungere andre gang, men nå hadde jeg jo løpt lengre sammenhengende enn på lenge og var egentlig ganske fornøyd. Da jeg var ferdig med runde 2 kjente jeg at det var magetrøbbel i anmarsj, så jeg utfordret skjebnen og spiste en gel. Ikke fordi at jeg trenger det på en så kort løpetur, men en del av planen er å lære kroppen min å elske High5-ernæring i hvilken som helst tilstand, så dette var egentlig bare ren og skjær trening i å spise underveis, selv om det føles som om det vil gjøre vondt verre. Til min store overraskelse ble magen helt fin etter en Juicy Organge-gel (som ikke smakte særlig juicy hvis jeg skal være helt ærlig. Ikke så mye orange heller, i grunn). Fikk litt ekstra sprut i beina ut på sisterunden også, så klokket inn en mil på 1:02, og tok resten av runden som nedjogging.

Snittpuls 148/84% uten at det føltes veldig tungt. Snittfart på 6:19 min/km inkludert nedjogging.

Veldig fornøyd og lettet over at det tilsynelatende var en så enkel løsning på et så frustrerende problem.

Read Full Post »

Endelig.

I dag skal vi kaste av rulledekkene, på med utehjulene og sykle i Maridalen. Det er 20° ute, tørre veier, og for første gang på lenge kribler det etter å komme seg ut og trene.Og jeg skal få på sykkelsko for første gang i år (hvis vi ser bort fra en kort tur med dum utålmodighet på Lanzarote).

Revidert plan byr nå ukentlig på to økter svømming, to løpeturer (1 intervall og en langtur) og masse, masse sykling.

Sykkeletappen på Tjörn triathlon i 2010 (11,3). Min favorittøvelse (hvis man ser bort fra å komme i mål).

Read Full Post »

Og plutselig sa det stopp

Det har vært lite oppdateringer i det siste. Det har en ganske enkel forklaring. Det har i grunn ikke vært så mye å skrive om. Jeg har nok gått på en aldri så liten motivasjonssmell. Akkurat da det ble mildere, varmere og det burde krible i kroppen etter å komme seg ut og trene mer, så var det plutselig ikke noe å hente mer. Jeg har til og med vært (stadig oftere) innom tanken på å melde meg av København.

Jeg tror det er en hel serie omstendigheter som har forårsaket dette. Det kostet mye å stå opp og være i svømmehallen mellom 6:30 og klokken 7 to-tre ganger i uken i hele vinter. Det kostet en del fysisk, men mentalt kostet det MYE. Jeg brukte nesten opp all viljestyrke på å karre meg til busstoppet i mørket og kulden, til den kalde svømmehallen på Domus. Spesielt da vi gikk opp til 3*2500m. Det funket ikke. Så for et par uker siden tok vi en ukes svømmepause, og tok en sjefsavgjørelse på at det blir svømming to ganger i uken. Og det blir 2000m. En fredag ettermiddag og en i helgen. Ingen på morgenen.

Det andre som bidro til denne nedturen var at kroppen min ikke ville løpe. En ting var intervallene. Det gikk greit i tre-fire drag, og så ble jeg bare sliten og uvel. På langturer gikk det bare kjempesakte, og selv på lav puls følte jeg meg elendig, sliten, fikk vondt overalt innen en halvtime hadde gått. Ingen fart og ingen utholdenhet i kroppen.

På sykkel har det gått noe bedre. Enkelte sykkel3-timer måtte bli sone1-timer, men stort sett har kroppen vært villig til å dra på i sone 3. Og overgangsløpingen på tredemølle etterpå har vært ok (15 min rolig med tre korte drag på ca minuttet).

Men så skjønte jeg (eller rettere sagt, min kone) at jeg har jo alle tegn på jernmangel. En ting er den elendige fysiske formen, men jeg har jo sovnet veldig mye på sofaen i det siste, selv om jeg sover mer nå enn i vinter. Og så har jeg hatt hjertebank på jobb. Jeg antok egentlig at det var mest psykisk, for det kom jo mer jo mer jeg tenkte på det, men etter nesten en uke på killah-jernpiller er det så og si borte. Og jeg føler meg relativt pigg. Har ikke testet løpeformen enda, men det ser ut som om det blir mer løpeføre enn skiføre på hytteturen til helgen. Så kanskje jeg skal våge meg ut en tur med joggeskoene da. Og jeg tenker mindre på å melde meg av ironman.

De siste ukene har det blitt 6-9 timer trening pr. uke, til tross for at jeg egentlig har jobbet mer med mental trening enn fysisk fostring, og i går møtte vi for første gang opp til svømmeinstruksjoner uten å ha glemt alt vi lærte forrige gang. Så det er på ingen måte helsvart. Og så har sykle-til-jobben-sesongen for alvor startet. Det er riktig så stas, for 25-bussen er ikke det mest givende stedet å tilbringe en drøy time daglig.

Så, etter en samling i bånn er det bare å rette blikket fremover og starte med ny frisk.

Read Full Post »