Å Vestland, Vestland

Ny dag, ny sykkeltur. I og med at gårsdagens tur foregikk med ganske høy puls, valgte jeg å kjøre sone 1 i dag, og avslutte med litt korte bakkeintervaller på tampen.

Syklet en litt annen rute i dag, til Telavåg, i enda finere solskinn enn i går. Det er delvis sykkelvei og når veien blir for smal til at det er plass, er det slutt på den luksusen. Da blir asfalten dårlig og det er knapt plass til møtende bil og syklist. Heldigvis var bilistene ganske hensynsfulle, og det var ikke så mange av dem, så hele turen forløp uten ubehagelige situasjoner.

Smal vei, men utrolig fin å sykle på allikevel.

En av de tingene jeg liker best med å sykle her ute i havgapet, er at det når som helst dukker opp den ene vakre utsikten etter den andre. Rundt hver sving eller over hver kneik er det stor mulighet for å bli belønnet med glitrende sjøutsikt.

Snuplassen i Telavåg, det må innrømmes at iPhonekameraet ikke yter utsikten rettferdighet.

En annen bra greie er at jeg begynner å bli veldig, veldig glad i sykkelen min. Jeg merket at jeg kunne sittet i timesvis og bare tråkket, selv med en ganske bra tur i beina fra i går. Det hindrer meg selvsagt ikke i å sikle noe verre på en Argon 18 E-80 (som er omtrent så mye penger jeg kan forsvare å bruke på enda en sykkel), men det er ikke noe nederlag å kjøre på en rimelig racer heller.

En stadig bedre venn.

Berg- og dalbane bro i Telavåg.

På vei hjem dro jeg innom Golten og kjørte litt bakkeintervaller, da var beina helt fine og pulsen lå fint i sone3 uten at det egentlig kostet så mye. Deretter trillet jeg hjem, viktig å rekke mammas middag. Det ble 27 km, 1t 18 min, og bare stas fra ende til annen.

Read Full Post »

Sjøen!

Jeg har denne helgen residens på Vestlandet, nærmere bestemt havgapet ute på Sotra hvor mine foreldre holder til.

Og jeg har med sykkel. Her er det gode muliger for å få bra turer på asfalt, det er jo faktisk bare landevei her i området.

Jeg avsluttet hjemmekontoret litt tidlig, og la ut på langtur klokken kvart over to. På den måten kunne jeg styre unna stressa foreldre med fredagshandling i bagasjen og tacosultne unger i baksetet.

Det var til alt overmål sol og tørre veier (i følge min far et fenomen som har vært totalt fraværende siden august i fjor), men det var vind. MYE vind. Og jeg hadde i latskapens tegn latt clip-on-barene ligge hjemme.

Det ble uansett en strålende tur. Planen var å sykle en time, snu og sykle hjem igjen på litt kortere tid. Det er knapt en eneste slette i dette landskapet, og jeg fikk gang på gang bekreftet at det var helt riktig å melde seg på Challenge Copenhagen og ikke Norseman.

Det var morsomt å sykle på gamle trakter. Jeg fant for eksempel ut at det var nøyaktig 13 km til ungdomsskolen jeg gikk på. Og jeg syklet forbi flere steder jeg pleide å henge i tenårene. Heldigvis har kommunen tatt konsekvensene av at veiene er smale og farten i trafikken høy, så det var flere kilometer med fabelaktig sykkelvei, passende selv for en landeveisykkel.

Brillefin sykkelvei.

Det var ganske lite trafikk første timen, og selv om jeg hadde vekselvis motvind og medvind, var det en fryd å sykle. Jeg hadde glemt å ta med barer over fjellet, men heldigvis produserer Nidar lett omsettelig energi også.

Alternativ sportsernæring.

Asfalten var også stort sett fin. Litt grus og steiner enkelte steder, men jeg synes det er greit å teste hvor punkteringsvillige dekkene mine er, og jeg trenger jo å øve på å bytte slange (og jeg hadde for en gangs skyld tatt med slange og patroner), så jeg kjørte på. Og jeg punkterte heller ikke denne gangen. De tåler en del, Michelin Pro race 3-dekkene.

Jeg oppdaget dessuten den store fordelen med at det knapt finnes fungerende kollektivtransport i strøket. Jeg var ute i to timer og møtte en buss og ble forbikjørt av en. I løpet av 45,5km. Innmari frustrerende hvis man har tenkt til å ta bussen, såklart, men når man sykler er det fantastisk deilig at det bare går en buss i skuddåret.

Det beste med turen var allikevel at jeg syklet masse langs sjøen. Det førte tidvis til sterk vind, men jeg elsker havet. Spesielt når jeg er på land. Det er noe eget med havluften, og siden jeg vokste opp 60m fra sjøen, er jeg sterkt avhengig av å se og lukte sjøen.

Sjøutsikt 1

Sjøutsikt 2

Fin asfalt

På denne sletten snudde jeg. Jeg kunne syklet en runde, men deler av veien rundt er altfor smal, og det er svingete og gode muligheter for å stupe over den litt lave betongkanten langs veien hvis bilene blir litt utålmodige, og da er det rake veien i steinrøysa og ut i vannet. Da jeg snudde merket jeg at vinden hadde økt ganske kraftig. Jeg hadde ikke helt troen på at jeg skulle rekke å komme hjem innen en time, men sjokolade er jo vidunderkur for det meste, så selv om vinden stod som en vegg i mot til det gjenstod 5km, så gikk det ganske så bra allikevel. Siste 5 var vinden litt mer medgjørlig, så jeg var hjemme igjen på tiden 1:58. Tok det rolig siste par kilometrene, med veiarbeid, fartsdumper og sylket beina litt ned. Fantastisk fin tur. Må nok ut igjen i morgen.

Hjemme på Glesvær, hvor det var blå himmel og sol for en gangs skyld.

Read Full Post »

SRM uke 16 (og litt til)

I går var det onsdag, og dermed også en ny utgave av Sognsvann rundt medsols. Jeg hadde visse forhåpninger om litt bedre form enn for en uke siden, en runde på drøye 22 minutter føltes ikke veldig solid med tanke på utfordringene som ligger foran meg. I går var det ikke spesielt varmt, det regnet og etter at jeg hadde syklet hjem hadde jeg mest lyst til å pakke meg inn i et ullpledd og bli der til det blir vår.

Beina mine var ikke på langt når like råtne som april har vært så langt. De var faktisk veldig løpevillige, og selv om pulsen løp løpsk, kunne det se ut som om beina mine var litt uoppmerksomme på at jeg stadig vekk ramlet innom sone 4. Det er ikke alltid jeg klarer å begrense meg selv når jeg først føler jeg har dagen, men på andre runde tvang jeg meg selv ned i sone 3. Det får være måte på å blåse alt kruttet tre dager inn i treningsuken. Det kommer andre dager hvor jeg trenger kreftene.Kom i mål på 38:03, 11 sekunder saktere enn PB, men dette var den lange løypen. 37:52 var før de begynte å grave ved Sognsvann og dermed uten omvei.

I dag morges var forøvrig en sånn morgen. Da stod vi opp, spiste frokost, koste med kattene, pakket svømmetøyet og lette etter klippekortet til svømmebassenget. I og med at vi hadde avtalt å møte svømmetrener Kristin på Sogn klokken syv, passet det utrolig dårlig å stå med hodene nede i sekker, bokser, bager og kurver på let etter det lille klippekortet. Vi fant jo en nettbankdings som har vært savnet i sikkert et par måneder, i tillegg til hårstasjet til Hanne Gro, som også har vært missing in action i lange tider, men vi kunne ikke akkurat betale svømmingen ved hjelp av de to tingene (men veldig bra at de dukket opp!). Klokken syv er det forresten bare klippekort som gjelder, så vi kunne ikke betale oss inn heller. Takket være en svært så sympatisk badevakt fikk vi krite i svømmehallen, og svømmeøkten kunne begynne. Svømmingen min er veldig uforutsigbare greier. Det veksler mellom delfin og manet. I dag var det definitivt tilbake til manetstadiet. Lave albuer, armer som trekker utover til sidene, lave skuldre og en generell følelse av fisk på land. På dager som denne er det positivt at jeg ikke har den fjerneste anelse om hvilken ham jeg inntar neste gang jeg er i bassenget. I morgen blir det spennende å se hvilken utgave av Svømme-Linda som hopper ut i det litt for kalde vannet på Domus.

Seinere i dag skal vi etter planen trene på å ligge på rulle med OSI. Så langt ser det ikke ut til å bli den store rulla ut av det, vi er så langt tre stykker som har meldt fra om at vi kommer. Første ritt er ti dager unna, så jeg føler det er på tide å ihvertfall teste ut å ligge på hjul. En fungerende rulle er vel ikke akkurat i emning på det nåværende tidspunkt, men jeg kjenner at jeg ikke tar det så tungt. Til slutt er det jo meningen at jeg skal klare alt dette på egenhånd uansett.

Det kan forøvrig se ut som at i år er året vi melder oss på alt vi ikke i vår villeste fantasi kunne tenke oss, så vi skal melde oss på Marka24. 24 poster på 24 timer i marka. 9. juni. Håper ikke det regner.

Read Full Post »

Ronde van Vestkant

På denne tiden av året er det gjerne mange sesongdebuter. Bogstad, SRM, halvmaraton osv. I dag var det klart for en ekte debut. Hanne Gro og jeg skulle for første gang delta i et sykkelritt. Ronde van Vestkant gikk i Maridalen, og det var vel strengt tatt derfor vi meldte oss på. Det startet med en tempoetappe på 8,3km og fellesstart på 43 (ca) km seinere på dagen.

Løpet startet egentlig onsdag, da vi oppdaget at vi måtte ha lisens gjennom en sykkelklubb. Vi er allerede medlem av OSI Sykkel, siden vi skal kjøre Lillehammer-Oslo med dem, så det ordnet seg ganske raskt. I går ettermiddag oppdaget vi at vi måtte sykle i korrekt klubbtøy. Heldigvis var OSI igjen veldig behjelpelige, så da var det meste i boks. Litt annerledes enn triatlon, der altså, hvor man kan stille opp med tights, joggesko og en kurvsykkel, og hoppe i det.

Da vi ankom Maridalen skole på syklene våre litt før ti, var vi sannsynligvis de eneste som ikke satt på en rulle og varmet opp. Vi er jo vant til å komme opp av vannet før vi skal sykle, så dette med å varme opp er ikke noe vi driver med i noe særlig omfang. Vi gikk inn til sektretariatet, hentet startnummer, fikk fortalt hvor på drakten de skulle sitte, og satt oss ned for å vente til det var vår tur til å starte. Vi spottet de to konkurrentene våre, en dame i fullt tempoutstyr og en dame med en snasen Argon 18 temposykkel. Aiai. Men på den annen side var det egentlig litt greit, de bør slå oss, og da svir nederlaget litt mindre.

Etter en times tid var det bare å klatre opp på startpodiet og gi alt fra start. Den teoretiske planen gikk ut på at innen jeg kom til Hammeren, og slettene begynte, så ville beina være varme nok til å tåle å trøkke til resten av løypen. Det praktiske resultatet ble strake veien opp i 90% i puls selv om det går mest nedover i starten, og så videre oppover på 90-tallet. Det ble det Vibeke Skofterud ville kalt syrefest. Jeg kjente jo at jeg blåste resten av dagen, men det var aldri aktuelt å ikke kjøre maks. Hanne Gro hadde jo startet 30 sekunder bak meg, og er normalt 20-30 sekunder raskere enn meg på mila. Da jeg svingte inne på den gamle Maridalsveien trodde jeg seriøst lungene skulle eksplodere opp kneika. Over toppen klarte jeg å skvise ut siste rest av krefter i beina, i den visshet om at det bare var minutter igjen av lidensen. For det var jo ren lidelse. Tilfredsstillende, ja, men fryktelig vonde 17 minutter og 19 sekunder. Til min store overraskelse kom ikke Hanne Gro før det hadde gått 41 sekunder, og dermed ble det pallplass i mitt første sykkelritt. Hanne Gro ser forresten ut til å ha pådratt seg den lumske lungebetennelsen mykoplasma (jeg pleier jo bare å slå henne når hun er syk), og skal strake veien til legen på mandag.

Det mest nyttige med denne tempoetappen var allikevel ikke de 11 sekundene eller pallplassen, det var to kjempeviktige ting jeg satt igjen med etterpå, og det var at jeg a) for første gang siden i fjor høst dro på alt jeg kunne, på de tyngste girene, og hamstringen er helt fin, og b) når jeg får på startnummer blir jeg en annen syklist. Når jeg trener er jeg ganske pysete, bremser i svinger, tør ikke ligge i tempobarene i bakker, engstelig for sprekker i veien og dårlig asfalt. Med startnummer er jeg ikke engstelig for noe, jo fortere, jo gøyere.

Vel, det var den vellykkede delen av dagen. Så kom fellesstarten. Det var noen timer mellom, så vi syklet hjem, drakk kaffe, spiste litt, demonterte tempobøylene og syklet tilbake til Maridalen skole. I fellesstarten var planen å holde feltet i nesten en runde, og så regnet jeg med at jeg måtte gi slipp i bakken opp like etter at man har svingt av Maridalsveien og inn på den gamle veien. Denne planen var omtrent like glitrende som strategien jeg hadde på tempoetappen, og den falt i fisk på nøyaktig samme sted. Jeg mistet hovedfeltet allerede i første krappe sving, ut på Maridalsveien ved Hammeren. En annen deltager fikk problemer med sykkelen, og han lå mellom meg og feltet, så jeg kom meg ikke forbi, og da var de for langt foran med en gang. Prøvde å kjøre dem inn igjen, men det eneste jeg oppnådde med det var en ny etappe langt over syreterskel, men jeg måtte jo prøve. Etter ca halve runden tok jeg igjen Hanne Gro (som syklet roligere slik at jeg skulle ta henne igjen) som også hadde mistet hovedfeltet, hun slet med helt forferdelige lungeproblemer, og vi byttet på å dra hverandre. Ved vending etter første runde la vi ut på neste, men hverken beina mine eller lungene hennes var i stand til å gjennomføre alle fem rundene på en anstendig tid, og det eneste fornuftige var å gi seg etter to runder. Med sykdom i kroppen er det ganske dumt å presse kroppen så mye i et ritt som ikke engang er inne på lista over sesongens mål.

Men når jeg gjør opp status over dagens innsats ble det jo noen timer på sykkelsetet, og når jeg teller minutter over syreterskel har jeg ihvertfall gjort meg fortjent til vafler (av den sunne sorten, såklart, med havregryn, hvetemel og sammalt hvete).  Og så tror jeg vi skal spante på oss en squashtime når vi først er på Domus for å svømme i morgen (hvis de har ledige drop in-timer).

Read Full Post »

Bogstad måtte utgå

Etter å ha syklet hjem fra jobb i går ble det ganske klart at det var på tide å ta til fornuften og hvile beina litt. Så da ble det en liten spasertur og sofa i stedet. Under den rolige spaserturen fikk jeg bekreftet at jeg ikke hadde noe på Bogstad å gjøre.

I dag morges spilte vi squash, før vi gikk i bassenget på Domus. 2000m gikk overraskende greit, begynner å få til de tingene Kristin har sagt jeg skal øve på, og raskeste 100m var på 1:57. Det tror jeg faktisk er rekord. Da svømte jeg riktignok så fort jeg kunne, så marjsfarten er litt lavere enn det. Men det gikk fint, det føltes bra og var for første gang på lenge ikke et slit.

Read Full Post »

SRM 11.04.2012

Årets sesongdebut på SRM var, rent personlig, ingenting å snakke høyt om. Slitne bein, høy puls og pusteproblemer uansett hvor sakte det gikk (og sakte gikk det). En runde på 22 min sier sitt, tenker jeg.

I dag er det sesongstart på Bogstad treningstriatlon (som på denne tiden av året er treningsduatlon), og den løypa er noe inni granskauen tung. På spørsmål om hvorvidt det har noe for seg å starte, skriker beina mine et klart og tydelig NEI!!! Men jeg har lyst, så det overser jeg lett. Det kommer til å gjøre helt hinsides vondt fra start til mål, og det kommer sikkert til å medføre tunge bein på Ronde van Vestkant på lørdag. En eller annen dag skal jeg ta meg tid til å hvile beina, men det får bli over helgen.

Read Full Post »

Påske(halv)maraton.

I dag ble påskeferien avsluttet med halvmaraton i Drammen. Har aldri løpt i Drammen før, og har begrenset løping i 2 grader og regn mest mulig. Mye nytt, med andre ord.

Vi fikk som alltid dårlig tid før start. Jeg veit ikke helt hva det er, men minuttene før start går raskere enn til og med ferieminutter. Var ute i god tid, fikk meldt oss på, skiftet og stod i dokø, og vips – plutselig var det 2 minutter til start.

Startområdet var heldigvis så nærme at man kunne småløpe bort på et minutt, og da vi kom frem var jeg ganske glad for at jeg ikke var noe tidligere ute, for det var bikkjekaldt, og da måtte jeg jo ha varmet opp.

Starten gikk og første kilometer gikk som vanlig altfor fort. Fikk etterhvert stabilisert tempoet på 6:20-6:30 pr. kilometer, løp sammen med Helene fra Oslofjord, hun hadde planer om å ta det ganske rolig. Jeg hadde planer om å komme i mål. Det viste seg å være temmelig nøyaktig samme tempo.

Første mila gikk ganske greit. Det var utvilsomt kaldt i lufta, men heldigvis akkurat mildt nok til at det regnet, og ikke sluddet. Etter ca 5km var det drikkestasjon, med cola, sportsdrikke og vann, i tillegg til bananer. Jeg hoppet rett på colaen. Etterhvert fikk Helene så mye stein i skoen at hun måtte stoppe og få de ut, og det gjentok seg jevnlig. Dette var igjen veldig gunstig for min del, for da bare gikk jeg et stykke og spiste gel eller bare fikk ned pulsen og hvilte beina litt, og så føltes beina litt piggere igjen.

Jeg var egentlig i ganske bra slag. Jeg hadde ikke forventet det. Noen stor løper har jeg aldri vært, så jeg hadde ikke forventninger om å hevde meg i toppen, halvmaraton for min del handler ofte om å komme lengst mulig før det røyner på. Allerede mandag i påskeferien dro vi på med makspulstest, og siden har liksom ikke beina mine vært så samarbeidsvillige. Det er mulig at det kan relateres til det faktum at jeg totalt ignorerte restitusjonsbehovet etter testen, og derfor har hatt sure bein i en uke, jeg ble uansett positivt overrasket. Etter 16-17km ble det litt tungt, men det positive er at de to siste kilometrene var de raskeste (med unntak av den altfor raske førstekilometeren) med 10km/t. Da lå jeg på 90%, og var både våt og kald og veldig sliten, men det var veldig tilfredsstillende å fullføre løpet uten at farten sank. I tillegg klarte Helene og jeg med litt innsats å dra to hyggelige, eldre menn de siste par kilometrene, og det ligger jo en drøss med heder og ære i det.

Da vi kom i mål, tok jeg banan (den var frossen inni) og cola og oppdaget nøyaktig hvor kaldt det var. Hadde så kalde fingre at det var så vidt jeg klarte å bære glasstrofèet det korte stykket til garderoben.

Glasspokal som belønning for innsatsen

Etterpå klarte vi med mye viljestyrke å la være å kjøre forbi Domus Atletika, og klarte også å tvinge oss ut i bassenget. Ikke varmebassenget, det var fullt av barn, men svømmebassenget. Det ble ikke den mest målbevisste økta, men det var heller ikke meningen, det var mest for å løse litt opp på kroppen, og for å holde vannfølelsen og teknikken vedlike. Så fart og svømmeart ble tilpasset de andre i banen.

Read Full Post »