Tok bussen til Lillehammer fredag ettermiddag, dro innom Håkons hall og hentet startnummer til hele OSI-laget, spiste middag, tok en dusj, så på fotball, og vips var det leggetid. Våknet behagelige halv ni, spiste frokost, skiftet til sykkeltøy og møtte resten av laget klokken ti.
Opprinnelig var vi vel ti-tolv stykker som var påmeldt, med et mål om å kjøre på seks timer. Fem møtte til start. Så vi slo tidlig fast at vi fikk kjøre «feige-taktikken» og finne noen å henge på, alternativt finne et lag å kjøre rulle med. Vi etablerte rullekjøring ut fra start, sammen med tre-fire enslige ryttere.
Det kom litt regn, ble ikke våt gjennom klærne, men asfalten var ganske våt, og jeg var litt skeptisk til utforkjøringen som ventet. Er ikke sånn overvettes begeistret for å ligge på hjul i nedoverbakke på våt asfalt. Men lykken stod den kjekke bi, og da vi skulle kjøre ned, var asfalten tørr.
Etterhvert fant vi ryggene til Forsvarets ingeniørskole. De kjørte jevnt og fint, og hadde koordinerte fellesmåltider og det var generelt bare velstand å henge bak. Jeg skal innrømme at det i starten virket litt uoverkommelig at vi skulle sitte på sykkelen i 190 km. Jeg delte etappen opp i kortere distanser, «først en OL-distanse», «litt over 60km, så er en tredjedel over». Hamstringen, som jeg hadde bekymret meg for på forhånd, oppførte seg stort sett eksemplarisk, hoften var stiv og vond nesten fra start. Jeg satt på sykkelen og tenkte at jeg egentlig burde gi meg, at dette var litt dumt. Men jeg var ikke videre fristet til enda en DNF i år, og jeg kunne ikke se at det skulle løse så mange problemer å stå kald langs veien og vente på skyss, så jeg hang på hjulet foran og var takknemlig for all drahjelpen vi fikk.
Ingeniørene fikk litt teknisk trøbbel og stoppet, og dermed var det slutt på de ranke ryggene foran oss. Vi kjørte videre på egenhånd, og brått befant vi oss bak Østmarka, de holdt også et hyggelig tempo for oss. Innimellom dro Bror og fra SIO opp i front og dro, sånn at rulla fikk hvile. Også Østmarka kjørte disiplinert på fellesspising, og etterhvert fant jeg ut at det egentlig var like greit å slenge seg på timeplanen deres. Hele turen var egentlig bare et veldig langt strekke, geografien mellom Lillehammer og Eidsvoll er rimelig ukjent landskap for min del, så jeg hadde stort sett ikke peiling på hvor vi var, utover hvor langt vi hadde syklet.
Etter ca 110km var det ikke lenger rom for å knipe igjen mer, så jeg og en av de andre jentene på laget stoppet og løp inn i buskene. Dette førte til en rimelig lang spurt i sone3 for å hente igjen resten av laget. De fant vi igjen på en matstasjon, med kaffe og brødskiver i hendene. Jeg spiste en cookie fra United Bakeries (som Hanne Gro fikk med på Bogstad på torsdag), det var 500 effektive kalorier som smakte helt fortreffelig. Da vi startet igjen var jeg som et nytt menneske. Hoften var som ny, og jeg følte meg til min store overraskelse veldig pigg. 20km etter dette, like etter at vi passerte skiltet som fortalte at det var 50km igjen til Oslo, åpnet alle himmelens sluser seg, og det begynte å regne. Det var så surt at jeg trodde jeg skulle fryse fast i sykkelen. Og som om ikke det var ille nok med regnet som la seg på brillene og trakk gjennom alt tøyet, ble det ikke så veldig mye hyggeligere av at spruten fra hjulet foran stort sett gikk i en perfekt bue over brillekanten og inn på øyet (måtte bare kassere linsene i dag morges, de stod ikke til å redde selv etter et døgn i linsevæske). Det var så mye vann i veien at det var vanskelig å se sprekker og hull i asfalten.
En eller annen gang, ikke altfor lenge etter pausen, kunne vi forresten plutselig igjen holde fokus på logoen til Forsvarets ingeniørskole. Vi plasserte oss fint fremme i halen av syklister som lå bak dem, og da Kristian nevnte at det var 5km til neste matstasjon var vi skjønt enige om at det ikke var noen grunn til å stoppe, vi hadde jo fylt på med mat og drikke, og jeg hadde jo uansett frosset ihjel om vi hadde stoppet. Det sluttet etterhvert å regne, men jeg fikk liksom ikke helt varmen i meg igjen etter det. Cruiset ned Østre Aker vei og visste at det var sjarmøretappen.
Laget holdt sammen hele veien,og kom inn på 6:51, god stemning og alle var fornøyde.
Jeg følte meg overraskende opplagt mot slutten, og hadde bare snittpuls 74% og hadde jeg hatt joggesko for hånden, kunne jeg tatt en overgangsøkt uten problemer. Det lover bra, selv om det var tidenes gratistur.
Hanne Gro sørget for pizza, godis, pottis og is da vi kom hjem 😀
Ellers lærte jeg noen viktige ting før København:
1) hvitt brød med sjokoladepålegg kan fint erstatte noe av sportsernæringen tidlig på syklingen.
2) jeg må glemme hvor langt jeg skal svømme/sykle/løpe, delmål er viktig.
3) hoften holder, den bare krangler litt underveis
4) jeg tror jeg er klar, jeg har begynt å glede meg i stedet for å kjenne på angst.