Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for juni 2012

Lillehammer-Oslo

Tok bussen til Lillehammer fredag ettermiddag, dro innom Håkons hall og hentet startnummer til hele OSI-laget, spiste middag, tok en dusj, så på fotball, og vips var det leggetid. Våknet behagelige halv ni, spiste frokost, skiftet til sykkeltøy og møtte resten av laget klokken ti.

Opprinnelig var vi vel ti-tolv stykker som var påmeldt, med et mål om å kjøre på seks timer. Fem møtte til start. Så vi slo tidlig fast at vi fikk kjøre «feige-taktikken» og finne noen å henge på, alternativt finne et lag å kjøre rulle med. Vi etablerte rullekjøring ut fra start, sammen med tre-fire enslige ryttere.

Det kom litt regn, ble ikke våt gjennom klærne, men asfalten var ganske våt, og jeg var litt skeptisk til utforkjøringen som ventet. Er ikke sånn overvettes begeistret for å ligge på hjul i nedoverbakke på våt asfalt. Men lykken stod den kjekke bi, og da vi skulle kjøre ned, var asfalten tørr.

Etterhvert fant vi ryggene til Forsvarets ingeniørskole. De kjørte jevnt og fint, og hadde koordinerte fellesmåltider og det var generelt bare velstand å henge bak. Jeg skal innrømme at det i starten virket litt uoverkommelig at vi skulle sitte på sykkelen i 190 km. Jeg delte etappen opp i kortere distanser, «først en OL-distanse», «litt over 60km, så er en tredjedel over». Hamstringen, som jeg hadde bekymret meg for på forhånd, oppførte seg stort sett eksemplarisk, hoften var stiv og vond nesten fra start. Jeg satt på sykkelen og tenkte at jeg egentlig burde gi meg, at dette var litt dumt. Men jeg var ikke videre fristet til enda en DNF i år, og jeg kunne ikke se at det skulle løse så mange problemer å stå kald langs veien og vente på skyss, så jeg hang på hjulet foran og var takknemlig for all drahjelpen vi fikk.

Ingeniørene fikk litt teknisk trøbbel og stoppet, og dermed var det slutt på de ranke ryggene foran oss. Vi kjørte videre på egenhånd, og brått befant vi oss bak Østmarka, de holdt også et hyggelig tempo for oss. Innimellom dro Bror og fra SIO opp i front og dro, sånn at rulla fikk hvile. Også Østmarka kjørte disiplinert på fellesspising, og etterhvert fant jeg ut at det egentlig var like greit å slenge seg på timeplanen deres. Hele turen var egentlig bare et veldig langt strekke, geografien mellom Lillehammer og Eidsvoll er rimelig ukjent landskap for min del, så jeg hadde stort sett ikke peiling på hvor vi var, utover hvor langt vi hadde syklet.

Etter ca 110km var det ikke lenger rom for å knipe igjen mer, så jeg og en av de andre jentene på laget stoppet og løp inn i buskene. Dette førte til en rimelig lang spurt i sone3 for å hente igjen resten av laget. De fant vi igjen på en matstasjon, med kaffe og brødskiver i hendene. Jeg spiste en cookie fra United Bakeries (som Hanne Gro fikk med på Bogstad på torsdag), det var 500 effektive kalorier som smakte helt fortreffelig. Da vi startet igjen var jeg som et nytt menneske. Hoften var som ny, og jeg følte meg til min store overraskelse veldig pigg. 20km etter dette, like etter at vi passerte skiltet som fortalte at det var 50km igjen til Oslo, åpnet alle himmelens sluser seg, og det begynte å regne. Det var så surt at jeg trodde jeg skulle fryse fast i sykkelen. Og som om ikke det var ille nok med regnet som la seg på brillene og trakk gjennom alt tøyet, ble det ikke så veldig mye hyggeligere av at spruten fra hjulet foran stort sett gikk i en perfekt bue over brillekanten og inn på øyet (måtte bare kassere linsene i dag morges, de stod ikke til å redde selv etter et døgn i linsevæske). Det var så mye vann i veien at det var vanskelig å se sprekker og hull i asfalten.

En eller annen gang, ikke altfor lenge etter pausen, kunne vi forresten plutselig igjen holde fokus på logoen til Forsvarets ingeniørskole. Vi plasserte oss fint fremme i halen av syklister som lå bak dem, og da Kristian nevnte at det var 5km til neste matstasjon var vi skjønt enige om at det ikke var noen grunn til å stoppe, vi hadde jo fylt på med mat og drikke, og jeg hadde jo uansett frosset ihjel om vi hadde stoppet. Det sluttet etterhvert å regne, men jeg fikk liksom ikke helt varmen i meg igjen etter det. Cruiset ned Østre Aker vei og visste at det var sjarmøretappen.

Laget holdt sammen hele veien,og kom inn på 6:51, god stemning og alle var fornøyde.

Jeg følte meg overraskende opplagt mot slutten, og hadde bare snittpuls 74% og hadde jeg hatt joggesko for hånden, kunne jeg tatt en overgangsøkt uten problemer. Det lover bra, selv om det var tidenes gratistur.

Hanne Gro sørget for pizza, godis, pottis og is da vi kom hjem 😀

Ellers lærte jeg noen viktige ting før København:

1) hvitt brød med sjokoladepålegg kan fint erstatte noe av sportsernæringen tidlig på syklingen.

2) jeg må glemme hvor langt jeg skal svømme/sykle/løpe, delmål er viktig.

3) hoften holder, den bare krangler litt underveis

4) jeg tror jeg er klar, jeg har begynt å glede meg i stedet for å kjenne på angst.

 

Read Full Post »

Nja. Kanskje. Oppdaget tidligere i uken at kroppen var helt tom, etter konkurranser av ulike slag hver helg siden 1. mai, uten noe særlig restitusjon i mellom, så jeg har tatt treningsfri fom. onsdag denne uken, og så satser jeg på at overskuddet kommer tilbake til i morgen.

Yr.no har også kommet på bedre tanker (en periode stod det at det ville være opphold nord for Lillehammer og sør for Oslo, man kunne nesten mistenke at det var en spøkefugl blant de ansatte), men nå ser det ut som om jeg kan la regnjakken ligge hjemme.

Merker ellers at jeg skulle ønske det var lov med temposykler i rittet, blir ikke helt det samme å sitte på landeveisykkelen igjen nå 😀

En annen ting, som jeg har holdt tett om (unntatt til Hanne Gro), er at hamstringen min har vært litt ulykkelig siden jeg prøvde meg på 7-fjellsturen. I et forsøk på å skåne venstre hofte ble det nok for stor belastning på høyresiden, og siden har den murret. Men jeg satser på at øvelser og tøying skal hjelpe. Og så må jeg ta høyde for at jeg kanskje må gi meg underveis i morgen om den blir mye verre. Hater DNF, så håper ikke det blir aktuelt, men med en toukers sykkelferie en uke unna, og en ironman ca syv uker unna, må jeg tenke litt fremover også, og en alvorlig skade passer utrolig dårlig akkurat nå.

Read Full Post »

Hove tri 2012

Hove tri 2012 ble en veldig hyggelig affære for min del. Det var litt pes å komme seg til parkeringsplassen, for de som kjørte lang løype var ute på sykling, og vi måtte kjøre ganske lenge i sykkelløypa, og det var litt ubehagelig, men det gikk bra, og jeg kunne trille til sekretatiatet og hente startnummer like etter annonsert stengetid.

Da jeg hadde funnet plassen min oppdaget jeg at Anna G. skulle kjøre sin aller første triatlon, og hun holdt til bare et par plasser bortenfor meg. Jeg haddde ganske lite stasj i og med at det var en sprint, jeg skal helt ærlig innrømme at jeg ikke helt klarte å ta det sånn kjempealvorlig, og dermed ikke gadd å montere flaskestativ på den nye sykkelen (man trenger jo ikke drikke med på 20km), og tenkte å kjøre hele konkurransen på en energigel. Antok jeg ville bruke ca halvannen time, og det er jo ikke en spesielt lang økt. Så jeg var nok i samme slengen litt nonchalant når det kom til ernæring før start også.

Hadde god tid til å trøkke meg ned i våtdrakta, pratet med Anna og Helene, tuslet ned mot start, og etterhvert som startområdet fyltes opp med folk, fant vi ut at vi skulle komme oss ut i vannet og få fylt drakta med kaldt vann, og dyppet ansiktet i vannet. Så da måtte vi snirkle oss ut gjennom forlkemengden, ut i vannet, og så tilbake til fronten av feltet. Hadde tidligere sett at sprinten på Hove kan by på mange brystsvømmere som svømmer med hodet over vann (har selv vært der), og at det kan bli litt vanskelig å forsere fremover i feltet. Så, jeg stilte meg ganske langt fremme. Starten gikk og kaoset var i gang. Jeg har vanligvis stilt meg ganske langt bak, i egenskap av å være en temmelig røten svømmer, så all trengselen var en ny opplevelse. Men jeg er heldigvis ikke engstelig under svømmestarten, og det mest ergelige var egentlig at det var umulig å komme i gang med anstendig crawling med så tett med folk rundt meg. Etterhvert som det ble litt strekk i feltet var det bedre muligheter for å svømme teknisk bra, men da hadde jeg glemt at jeg hadde lært, og det kom uansett bare masse bølger inn fra venstre, så det ble høyrepusting og pesing. Rundet et par små øyer, og satte kursen mot land. Det var ikke på langt nær like langt å svømme ut som det så ut som før start. På vei inn mot land var det på tide å praktisere den relativt nyervervede venstrepustingen, ettersom jeg tok inn vann på høyresiden. Gikk greit, navigerte bedre enn på lenge, og fikk etterhvert svømt litt teknisk bedre. Var oppe av vannet på 11:30 (yay), over matten på 13:03, og løp inn til T1 ganske happy.

På vei opp til T1.

T1 ble en litt rotete affære. Vanligvis har jeg et system og en rekkefølge på hvordan jeg gjør ting, men på lørdag spant tankene i hodet som en sprettball, og jeg tok på en sokk, og hjelmen, og en sko og så sykkelbrillene osv. Hanskene gav jeg opp å få på, så jeg syklet uten. Var ute på sykkel etter 2:41. Jeg har alltid noe å hente på raskere skifting etter svømminga.

Syklinga var rett og slett vidunderlig. Jeg syklet på ny sykkel, og jeg hadde ikke i mine villeste fantasier tenkt at den skulle føles bra med en gang. Den er så lett og responsiv, og ruller så bra, samtidig som den ligger utrolig stabilt og behagelig på veien. Og så passer den meg helt perfekt. Ingenting gjør vondt, presser eller strekker, alt er nøyaktig der det skal være. Med et lite unntak av kjedet. Det var flere ganger helt andre steder enn det burde, men jeg fikk det heldigvis på uten å hoppe av sykkelen, så jeg tapte ikke sånn kjempemye på det. Men det må nok fininstilles. Jeg fant dessuten etterhvert ut hvordan jeg skulle gire uten at kjedet hoppet av, så det var bare startvansker. Det eneste som var litt kjedelig var at funksjonærene var litt for villige til å slippe bilene inn i løypen foran deltakerene, og blant annet ble to biler sluppet inn like foran meg mens jeg kom i nærmere 35 km/t, like før veiarbeidet. Bilene bremset naturlig nok ned da det ble smalt og dårlig asfalt, så jeg kunne ikke gjøre så mye annet enn å bremse kraftig ned og ligge rolig bak til jeg skulle svinge av mot høyre. Det er selvsagt pirk, og gjorde neppe store utslag på sykkeltiden, men jeg synes nok det var for mye trafikk i løypen, det er smale veier og den er så kort at det blir tett med syklister, så det blir fort tendenser til kø, og nesten-situasjoner oppstår lett. Syklet på 42:56, 8. beste sykkeltid i min klasse.

Her skulle det vært et bilde av meg på sykkelen, men jeg syklet så fort (haha) at det bare ble et bilde av asfalten.

På vei inn i T2 kunne Hanne Gro informere om at jeg var nummer 7 totalt i kvinneklassen. For en som vanligvis figurerer mye lenger nede på resultatlisten var det nok til at dagen allerede var en suksess. Suksessraten gikk noe ned da jeg løp inn feil rad i T2, og måtte snu og løpe tilbake, men jeg fikk nå gjort det jeg skulle på 1:45, og så var det ut på løp.

Løping er kanskje min svakeste disiplin. Løper normalt ikke bra, men etter hofteproblemene hadde jeg ingen forventninger. Fikk vite at Helene var 3,5 minutter bak da jeg hadde løpt ca 500m, og tenkte at jeg aldri i verden kom til å klare å holde henne bak meg. Hun tar meg lett med 4-6 minutter på 5km, og jeg skulle jo dessuten ikke utfordre hoften min for mye. Så jeg tok det sånn noenlunde piano de første 1500-2000m, men jeg hadde jo ikke vondt, og Helene var tross alt fremdeles bak, så jeg fant ut at jeg fikk gi det hele en sjanse, og så løp jeg litt fortere. Med tanke på at jeg ikke har hatt lengre løpeturer enn 3,3km de siste par månedene, gikk det overraskende greit å holde i 5km. Kom i mål på 1:30:18, nummer 16 av 149 totalt, nummer 11 av 95 i min klasse. Og et drøyt minutt foran Helene. En svært vellykket konkurranse for min del, med andre ord. Løpetiden ble 29:55.

På vei i mål.

Et par timer seinere røk jeg på en skikkelig ernæringssmell, og lærte dermed at en kjeks og et eple ikke er nok like etter selv en kort konkurranse. Det er ikke pent når jeg går tom. Må for enhver pris unngå det i fremtiden.

Read Full Post »

18. juni i fjor sa jeg til meg selv og alle rundt meg som hørte etter, at jeg aldri skal stille på Hove med urestituerte bein. Gikk jeg i marka i 21 timer forrige helg? Ja. Har jeg hvilt beina i form etter det? Nei.

I år blir det kort løype i stedet for lang, og det er jammen bra, for 10km løp er ikke innen rekkevidde for denne hoften enda. Men det er ikke hoften som har skapt mest hodebry denne siste uken før årets første triatlonkonkurranse.

Jeg fikk nemlig med noen veldig fancy Zipp-dekk til det nye fartsvidunderet. Innmari stas, selvsagt, hadde det ikke vært for at jeg a) ikke er noe spesielt talentfull til å skifte slanger i utgangspunktet og b) de er helt fantastisk stramme. Kombinasjonen er dødelig, ihvertfall for de stakkars slangene. Jeg er for veik/talentløs til å i det hele tatt få dekket av eller på, Hanne Gro får de på, men slangen kommer hele tiden i klem, så da er jeg like langt. Forhjulet fikset Hanne Gro greit, mens bakhjulet var helt umulig.

Løsningen var heldigvis ganske nær. Unaas inviterte Oslofjord på en mekkekveld i går, og da tok jeg liksågodt med det strevsomme bakhjulet. Der fikk jeg foretatt en ganske grundig stilstudie i hvordan man smocker på et stramt dekk, selv om jeg ikke er helt overbevist om at jeg klarer å fikse det innen cut-off-tiden om jeg skulle punktere i en konkurranse. Og det kunne (burde) sikkert vært en kime til bekymring.

Men jeg sier som John Doe:

Og det føles så riktig,
å kunne kjøpe en løsning

Kjøpt løsning. Inflate and repair.

Med en detaljert bruksanvisning og tommel opp! Det kan ikke gå galt.

Så hvis jeg nå bare får tatt en liten prøvetur i Maridalen i ettermiddag før vi kjører sørover, kan jeg nesten hevde at jeg følger rådet om å ikke bruke nytt utstyr i konkurranse.

Jeg har forresten vært et par turer i Sognsvann med våtdrakten. Jeg var rimelig spent på om det ville føles bedre enn på La Santa i januar, for hvis ikke ville det vært ganske krise. Heldigvis hjalp det å trekke drakten skikkelig godt opp i skuldrene, sånn at skuldrene fikk rotere uhindret, og så tror jeg kanskje det har hjulpet med en øvelse hver kveld nettopp for å styrke vårdraktmuskelen i skulderen. Det var ihvertfall en helt annen svømmeopplevelse enn noen gang, man kunne nesten tro det var noen andre som svømte. Så det lover godt for morgendagen.

Read Full Post »

Bikefitting

I går kveld dro Hanne Gro og jeg til Unaas for å hente sykler. Hanne Gro hadde allerede vært på bikefit, og det var egentlig den vi burde dokumentert. Grunnet en litt ukurant kropp ble det mye bygging på sykkelen hennes. For min del var jeg åpenbart en perfekt match med sykkelen, men det tok allikevel et par timer. Hanne Gro hadde advart meg om at sykkelen hennes så ut som en giraff, og jeg er faktisk litt enig. Hun har lange bein og kort overkropp, så hun har rammestørrelse S for å ikke havne i supermannstilling, men konsekvensen av det er at tempobarene måtte bygges opp for at hun ikke skulle få en for aggressiv stilling. Så den måtte kables om etter tilpassingen, og hun måtte vente med å hente den til i går.

Jeg synes ikke den ser så verst ut, jeg da. Men så synes jeg giraffer er noen veldig fine dyr.

 

Hanne Gro i tempostilling på giraffen.

 

Og så var det min tur. Jeg har alltid sett på landeveisykkelen min og tenkt at den er liten, men denne her, den er et lite knøtt.

Venter i spenning på å få sette meg på sykkelen for første gang.

Men først måtte det sages.

Etter litt saging fikk jeg hoppe på, og selv uten at den var tilpasset var det en helt annen opplevelse enn racer med clipon-barer. Emil målte avstanden fra pedal til sete, og setet ble stilt i riktig høyde, og så sjekket han hvordan beina tråkket, at både lårmusklaturen og leggmusklaturen jobbet bra, og at jeg fikk riktig strekk i kneet i bunn av tråkket, uten at hælen begynte å trekke oppover igjen før jeg hadde tråkket rundt. Emil kunne konstatere at sykkelen og jeg passer hverandre som hånd i hanske.

De historiske førstetråkkene. Setet stilles inn og tråkket analyseres. Sjekk den bittelille ramma!

En stilstudie verdt.

En ganske aerodynamisk rygg til meg å være.

Beinstillingen finsiktes.

Etter at setet var justert, var det tid for å stille inn tempostyret. Jeg kjente ganske raskt at det var litt for lavt, det ble et litt ugreit press i overarmen. Men først ble stemmet skiftet, fordi jeg var millimetre fra å stange kneet i styret. Så det gikk fra 85mm til 90mm. Fikk litt lengre reach når jeg sitter oppreist, men ikke så mye at det er problematisk å bremse.

Bytte av stem, fra 85 til 90mm. Utrolig greit med en kyndig kar som tok seg av all skruingen.

Ny oppreist sittestilling, med lengre stem. Fremdeles behagelig, men med uten å risikere blå knær.

Etter at nytt stem var på plass skulle tempostillingen perfeksjoneres. Det ble satt på en slags spacer, som bygger opp selve barene, slik at de ligger litt høyere enn selve styret. Mindre aggressiv stilling, men mye mer behagelig, og en posisjon jeg forhåpentligvis kan ligge i leeenge uten å få vondt.

Utgangspunktet.

Med oppbygde tempobarer.

Og da var både Emil og jeg veldig fornøyde med sykkelen. Etterhvert er det mulig å senke styret litt, om ryggen og skuldrene skulle være innstilt på å ligge lavere, men som en start er det aggressivt nok for meg.

Dessverre hadde ikke hjulene mine, med hvite eiker, kommet (så ble jeg til slutt rammet av streiken, jeg også), men de skal være på plass i løpet av uken. Enn så lenge får jeg ta prøveturene på et par treningshjul.

Read Full Post »

3-Fjellsturen

Jeg har lenge hatt 7-fjellsturen på «to do»-lista, og dag var tiden inne. Bergen viste seg fra sin nestbeste side, det hadde vært tørt i ukesvis i forkant, det var glimt av sol og det var oppholdsvær. En ganske ivrig vind gjorde det allikevel litt kaldt på toppen, men da hadde jeg jo blitt varm på vei opp.

Jeg kjørte til Bergen sentrum, parkerte og tok gratisbuss til Gravdal. Transportopplegget var veldig enkelt og greit, gikk helt knirkefritt for min del. Spaserte ned til Nutec, og vips var turen i gang.

Frisk vind i seilet ved starten.

Opp til Lyderhorn kjente jeg tidlig at jeg sannsynligvis ikke skulle gå hele turen. Hofta var stiv og den kjentes ikke bra ut i det hele tatt. Ikke de samme smertene som like etter at jeg ble skadet, men absolutt ikke helbredet. I tillegg skal jeg innrømme at jeg ikke var helt innstilt i kø-og turmodus, og kjente at det var bittelitt irriterende at det var så mange folk i veien. Helt håpløst selvsagt, og etter en alvorsprat med meg selv, var jeg akklimatisert til å oppføre meg blant folk.

På Lyderhorn, med et klipp i boks. 396moh.

Om hofta var lite begeistret for å gå opp, var den veldig lite begeistret for å gå nedover. På veien ned fra Lyderhorn var det bratt nok, og en del rullestein, og jeg fant etterhvert ut at det sannsynligvis var mest fornuftig å bare gi meg da jeg kom ned. Men lysten til å fullføre er oftest sterkere enn fornuften, og da jeg kom ned på flat asfalt, føltes alt egentlig bra. Og jeg har jo aldri vært på Damsgårdsfjellet. Det kunne vel ikke skade med et lite fjell til?

Damsgårdsfjellet gikk ganske greit. Det er rimelig rett opp, men da ble det ganske effektivt, og det gikk ganske raskt å komme seg mot toppen. Da vi nærmet oss toppen, ble det mye kø, og vi stod stille ganske lenge. Men til slutt var jeg oppe, og kunne innkassere enda et klipp.

Ganske bratt i starten

Utsikt, like før toppen

På Damsgårdsfjellet, klipp nr. 2 på plass, litt kald, men ganske blid. 350 moh.

Mye mer behagelig nedstigning fra dette fjellet, og det eneste skjæret i sjøen var at vi ble stående bom stille i ca 15 minutter på vei ned. Da jeg kom ned, tenkte jeg at burde jeg gi meg. Men hofta var marginalt bedre, jeg ante ikke hvor langt unna kollektivtrafikken jeg var, og Løvstakken fristet, ruvende foran meg.

Det fine med 7-fjellsturen er at det er mange mennesker som ikke går, som allikevel er involvert. For eksempel er det massevis av folk som selger boller, kaker, muffins og saft underveis, og langs hele veien ligger hageslangene ute, slik at man kan fylle på med vann.

Dette huset hadde en fancy multiløsning, både drikkefontene og hageslange på en gang. (sladdet for sikkerhets skyld det drikkende barnet, ikke sikkert han har lyst til å bli publisert identifiserbar på nett)

Bratt opp Løvstakken.

På vei opp Løvstakken innså jeg at jeg ihvertfall ikke skulle fortsette videre etter det. Det ville bare være for dumt å sitte hjemme i kveld og angre meg fordi jeg hadde slått opp skaden, som er i ferd med å helbredes. Manuellterapeuten har sagt at jeg skal gi meg når jeg får vondt, og selv om jeg ikke adlød ordre sånn helt med en gang, så var det på tide nå. Men turen opp til Løvstakken var dagens fineste, så jeg angrer ingenting!

På dagens siste topp. 477 moh.

Veien ned fra Løvstakken bød på fantastisk fin utsikt mot Ulriken og Fløyen, og den var ganske mild mot kroppen, så jeg følte meg egentlig veldig bra og veldig klar for å gå videre da jeg kom frem til porten på det som en gang var Årstad videregående skole, hvor det også var starten på 4-fjellsturen. Det var kjedelig å gi seg da, men Ulriken med sine 640 bratte meter opp, og en ganske stiv nedstigning ville jeg ikke ta sjansen på. I enhver annen sesong ville jeg fullført med mindre jeg var så skadet at jeg ikke kunne, men Challenge Copenhagen blinker i det ikke så altfor fjerne, og jeg har ikke tid til nye seks uker uten løpetrening, om skaden skulle forverre seg. Min idrettskarriere (eller «karriere» om du vil) er tuftet på å komme i mål, uansett når og uansett hvor vondt det har vært. Men i år har jeg mine to eneste DNF-er, og det er ene og alene fordi treningen denne vinteren, våren og sommeren handler om en eneste ting, og det er å fullføre en ironman. Alt annet er sekundært, og ingenting er verdt å ødelegge oppkjøringen for.

Så jeg gikk forbi porten, og rett bort til Bybanestoppet. Da fikk jeg testet dette nye transportmiddelet også, og det var en riktig så fin opplevelse.

Nyvinninger i kollektivtrafikken i Bergen: Informasjon om hvor vi er og hvor vi skal.

Fine vogner, har de også.

Og vel fremme på Bystasjonen kunne jeg spise siste rest av mammas bakverk. Vi snakker verdenklasse.

Read Full Post »