Ok, dette blir langt. Muligens veldig langt.
Vi ankom København fredag formiddag, etter en behagelig reise med DFDS. Da vi sjekket inn på båten trodde skrankedamen at syklene våre skulle inn på en felles sykkelparkering sammen med andre sykler, barnevogner og all annen ukurrant bagasje, men da måtte vi fortelle henne at det på ingen måte var aktuelt, og hun skjønte nok at båten aldri ville få lagt fra kai om syklene skulle vært fritt vilt. Erfaringsmessig er ikke folk veldig redde for å velte og dulte borti sykler. Men en kjapp telefon til en medarbeider ombord på båten løste floken, og vi fikk sette dem i et eget lite rom som knapt var i bruk like ved inngangen.
Fredag sjekket vi inn på hotellet, fikk bagasjen fra Kine og Øystein, som hadde med bil (flaks for oss), og hadde svingt innom hotellet med alt stasjet og sykkelen til Helene (vi skylder dem en champis for det). Deretter dro vi og registrerte oss, hang i expoen, var på briefingmøtet og slike ting. Det ble nok litt for mye trasking gatelangs, for jeg var ganske sliten i ryggen. Vondt i halsen hadde både Hanne Gro og jeg hatt hele uken, og fredag ettermiddag var jeg i relativt laber form. Helene kom med superhelsekost som skulle peptalke immunforsvaret, hadde lite å tape på å prøve, så vi tok i mot pillene, min hals ble bra i tide, Hanne Gro sin ble dempet av adrenalin og endorfiner på løpsdagen.
Lørdag var det sykkelinnsjekk, og Hanne Gro oppdaget heldigvis at den myke slangen på sugerøret mitt var borte. Rakk ikke å fikse det før innsjekk, men ville jo få hilse på sykkelen før start på søndag. Vel inne i skiftesonen kom nervene, jeg ble faktisk litt uvel. Myste utover svømmeløypen og konstanterte at den var lang.
Hanne Gro hadde startnummeret like etter meg, så syklene hang sammen.
Litt vanskelig å forlate sykkelen helt alene for natta.
Leverte også bagen med løpetøyet, og fant ut at det var på tide å komme seg litt bort fra området. Det var ikke helt heldig for hodet å henge for mye rundt og kjenne på at spenningsnivået steg i kroppen. Hanne Gro og jeg kastet oss i sjøen og badet litt, og det var utrolig deilig vann. Det ble målt til 18,9 grader dagen før løpet, og det er jo rene spatemperaturene sammenlignet med hva vi er vant med.
Etterpå rakk vi med nød og neppe expoen og fikk kjøpt et sett med reservedeler til drikkesystemet, deriblant et nytt sugerør. Tilbake til hotellet, spise litt og så skulle jeg egentlig til racehotellet hvor Kine og Øystein bodde for å få klippet håret. Det hadde blitt så langt at det ble trangt i svømmehettene, og da får jeg utrolig mye vann inn i ørene og i hodebunnen, da blir det kaldt og jeg blir svimmel. Men det tar på å være smånervøs og stresset, og plutselig ble bussturen helt uoverkommelig, så da gikk vi i resepsjonen og fikk låne en vanlig papirsaks, og så klippet Helene håret mitt med den. Det deles jo ikke ut stilpoeng i triatlon (ellers hadde nok mye av tritøyet hatt et noe annet design).
Kvelden før var jeg faktisk ganske trøtt, og mens Hanne Gro lå og glodde i taket uten å få sove, sov jeg godt i ca 5 timer. Litt sjokkert da vekkerklokken ringte klokken 03:45, sendte våkenmeldinger dit de skulle (viktig å ha et fungerende antiforsovelsessystem i orden), og dro ned til frokost. Det ble ikke servert frokost så tidlig, men kaffemaskinen var på, og de hentet frem litt pålegg. Det var lite matlyst å hente, men jeg spiste det jeg burde. Magen var i ulage, og det var en overveldende kvalme som var den dominerende følelsen. Det hjalp litt å komme seg avgårde til metroen, men generelt vi ganske frynsete alle tre (Hanne Gro, Helene og meg selv).
Vel fremme i ved svømmestarten, var det på tide med en ny runde på toalettet. Det hjalp veldig på uroen å komme i gang med før-start-rutiner. Jeg oppdaget at jeg ikke hadde tenkt på at jeg måtte klippe til det nye sugerøret, og fikk en anelse om at dette kunne være min lykkedag da Kine faktisk hadde tatt med seg en saks i bagen. Plasserte bagen med sykkeltøy på egnet sted, begynte prosessen med å få på våtdrakten og ruslet bort til stranden på motsatt side for å varme opp i vannet og for å møte Kristin. Vannet var deilig og varmt, og vannfølelsen var fin. Kristin var optimistisk og oppmuntrende, og straks var det på tide å nærme seg slusen. Måtte på do igjen, men det var uaktuelt å ta av våtdrakten når den først var våt, så jeg fikk bare knipe igjen.
Svømmingen: Dette var jo det jeg hadde gruet meg mest til siden vi meldte oss på. Proffene dro avgårde fem minutter før oss, og vi labbet gjennom slusen og inn på stranden vi skulle starte fra. Alle ønsket hverandre lykket til, og så gikk startskuddet. Speakeren sa noe om å nyte hvert øyeblikk, og i tillegg til å komme i mål, var det det andre hovedmålet for dagen. Ut i vannet gikk det veldig greit. Det er en utrolig snill svømmestart, og jeg startet med kvinner og seniorer, og det var også et veldig snilt felt. Oppdaget til stadighet at jeg svømte oppå noen, eller at noen svømte oppå ryggen min, men det ble ikke ekkelt eller ubehagelig, og da vi hadde kommet ca 200m ut og rundet første bøye, strakk feltet seg litt mer, og det gikk an å finne både teknikk og flyt. Det er kanskje verdens mest sympatiske IM-svømmeløype i København, og det tør jeg si uten at jeg har prøvd noen andre. Den er skjermet, en kunstig lagune, man ser bunnen hele veien, det er lett å navigere mot broene, og det er null bølger og mye oppdrift i vannet. Det var bittelitt knuffing underveis, men dameknuffing er mye kjekkere enn manneknuffing, så det var ikke noe stress. Etter 100-1200 meter fant jeg min mann for anledningen. Det er ikke ofte jeg legger meg etter menn, men han her måtte jeg henge meg på. Han svømte litt fortere enn meg, men ikke så fort at det kostet alleverdens å henge på, han brukte ikke beina i det hele tatt, så det var ikke noen spark å få (selv ikke når jeg kilte han under føttene – ikke med vilje) og han var veldig lett gjenkjennelig. Jeg hang på han i 1600-1700 meter, før jeg mistet han, rundet innerst i sundet og svømte tilbake mot T1. På vei tilbake fant jeg han igjen, og hang på inn til siste bøye. Da jeg kom frem til land tok et par sterke armer tak i meg og dro meg opp av vannet, og jeg kjente at beina mine hadde ikke vært rare på den måten før. Så på klokken, og den viste 1:18. Veldig overrasket og veldig fornøyd, hadde siktet meg inn på 1:30.
T1: Fant raskt bagen min med sykkeltøyet der jeg hadde satt den fra meg. Så at Hanne Gro sin fremdeles lå der, og ble både overrasket og nesten litt bekymret. Inne i dameteltet vrengte jeg av våtdrakten og tok på sykkelbukse, sokker og sykkelsko. Mens jeg drev med dette, kom Hanne Gro løpende, godt fornøyd med svømmingen. Vi snakket litt sammen, før jeg løp innom toalettet og bort til sykkelen. Registrerte at sykkelen til Kine fremdeles stod der, og ble enda mer overrasket. På med hjelmen, hektet av sykkelen og løp ganske langt ut mot sykkelstarten. Brukte nesten ti minutter i T1, men jeg hadde planlagt å ta meg tid til skiftingen, jeg lå ikke an til å vinne noe uansett, så planen var at reisen skulle være litt behagelig også.
På vei ut på sykling, veldig glad for å ha svømt over evne.
Syklingen: Sykkelløypen er fantastisk. Først ut av København, her fløy Øystein forbi meg, og jeg kunne overrasket konstantere at jeg var raskest av oss fem opp av vannet. Hvem skulle trodd? Sendte mannen i vannet noen gode tanker, og syklet ut i passe puls og passe fart. Ventet med å spise ca en halv time etter svømmingen, for å la magen roe seg litt, men jeg hadde jo ikke svelget unna halve fjorden denne gangen, så jeg er usikker på om det var nødvendig. Første drikkestasjon kom allerede etter 20km, så jeg hadde bare med meg drikke i flasken på styret, så var planen å nappe med seg en flaske på første stasjon, som jeg kunne etterfylle med. Men å ta i mot flasker i fart, har jeg ikke trent på, så min tur innom første drikkestasjon var en oppvisning i hvordan man ikke skal gjøre det, og jeg dro derfra med uforettet sak. Men bortsett fra det, var det en strålende start på sykkeletappen. Det var sol, varmt, tørre veier og de var i tillegg avstengt for trafikk. Løypen fortsetter langs sjøen når man kommer ut av byen, og det var helt nydelig å sykle. Det kom hele tiden mannlige age groupere forbi, som hadde startet svømmingen seinere, men uten annen trafikk i veien, var det helt uproblematisk. Jeg husker jeg tenkte underveis, at jeg ikke helt kunne skjønne hva jeg hadde vært så nervøs for, å kjøre ironman var jo bare kos, helt klart noe jeg kunne tenke meg å gjøre flere ganger. Dette var vel ca 30-40 km ut i syklingen, og jeg var fremdeles ung og naiv. Lå jevnt i 30km/t, hadde los på seks timer, funksjonærene og publikum smilte og heiet, og jeg smilte og vinket tilbake.
Etter fire mil, syklet vi vestover, inn i det arrangøren kalte «en litt mer teknisk del av løypen», som jeg syntes var en veldig gøy del av løypen. Litt mer svingete landeveiskjøring. Folk hadde benket seg ute i hagene sine med stoler og bord, det vaiet danske flagg overalt, og det var stor stemning hele veien. Da neste drikkestasjon kom hadde jeg vært tom for drikke en stund, så jeg kjente litt på at jeg måtte fikse det denne gangen. Jeg bremset bedre ned, fant blikket til en kvinne, hun fant mitt, og vips hadde jeg en flaske i hånden. Den inneholdt sportsdrikke med citrussmak, og jeg fylte på aerodrinken, slapp en magnesiumtablett med smak av Pink Grape oppi, og fikk en blanding jeg ikke akkurat ville servert svigermor. Men jeg er jo vant til at det smaker litt høgg, så den tok seg opp etterhvert.
Argon og eg.
Argon og eg igjen.
På vei inn mot runding på sykkel, ble det strakere vei og litt mer bakker (på dansk vis, såklart). Det gikk helt fint, og det var i perioder rene tour de france-tilstander oppover. Plutselig var det enda en drikkestasjon, og jeg klarte i forfjamselsen å raske med meg en flaske på vei igjennom. Syntes det var litt langt, det siste strekket, og tenkte at det kommer jeg nok til å synes neste gang også. Ut på andre runde begynte det å gjøre ganske vondt både her og der. Blant annet fikk jeg helt nye vondter i bakside lår og nesten krampe under høyrebeinet. Da jeg på et tidspunkt måtte ut i skauen for å lette på trykket, haltet jeg på grunn av at jeg hadde vondt under foten, og tenkte at det umulig kunne gå bra å løpe en maraton på det beinet. Hadde en særdeles vellykket tur innom en drikkestasjon, hvor jeg effektivt rasket med meg både drikke og to High5energibarer, men det var vanskelig å få dem ned. Vi har jo spist mye High5 det siste året, og da konkurransen kom var vi så lei at jeg kjøpte Maxim-barer i expoen for å ha noe å variere med. SKikkelig suksess, der altså. Jeg kom meg greit til 120km, men så ble det vanskelig. Setet gnagde, hele høyresiden var vond, og skuldre og nakke verket. Jeg klarte ikke å holde helt samme fart som på førsterunden, men nå hadde vi jo også fått selskap av det upopulære værfenomenet motvind, så det var ikke bare på grunn av vondter det ble tyngre. De siste 60km var tunge, veldig tunge. Jeg tenkte ofte på at jeg helst ville vært et annet sted, jeg hadde for lengst mistet kontakt med den rasjonelle delen av hjernen, men det var en klar tanke igjen som jeg klamret meg fast til, og det var at hvis jeg gir meg nå, må jeg prøve en gang til, og det orker jeg rett og slett ikke. Og mens jeg satt der og kjempet med meg selv tenkte jeg stadig vekk på Jard, som løp Trondheim-Oslo (ikke syklet, altså, men løp), og de demonene han må ha møtt på sin vei. I ettertiden ser jeg jo at den sammenligningen ikke nødvendigvis tåler dagens lys, men der og da føltes det mye som det samme. Siste mila inn til København var det vanskelig å ligge i tempobaren, og jeg så at jeg heldigvis ikke var den eneste som slet med det. Etterhvert så jeg folk som var ute på løpinga, og da tenkte jeg at det måtte virkelig nærme seg, samtidig som det gikk opp for meg at jeg snart skulle ut og gjøre det samme selv, og da sank partystemningen flere hakk.
Men til slutt så jeg folk som gikk av syklene sine, og glemte alt annet. Syklet på 6:19,målet var 6:30, så jeg var kjempehappy.
T2: Da jeg bremset ned og gikk av sykkelen, var det øyeblikkelig en person der som tok den fra meg. Jeg rakk ikke engang å lure på hvor løpebagen min var før en kvinne spurte meg hvilket nummer jeg hadde, og løp foran meg til rett sted. Så det var ikke derfor det tok lang tid i T2. Inne i teltet så jeg etter et litt skjermet sted å skifte, og fant Hanne Gro, som hadde passert meg etter ca 65km på sykkel. Hun var blid og fornøyd og vi slo av en ganske lang prat. Det var veldig bra for min del, mental energipåfylling, og mens jeg skiftet ferdig, løp hun avgårde. Jeg pakket sammen tingene mine, og de Hanne Gro hadde glemt, leverte bagen, en tur på toalettet og ut på løp.
Løp: Jeg følte meg overraskende frisk. Kroppsdelene som gjorde vondt på syklingen var helt fine på løp. La ut i det som for meg er greit tempo på maraton. Spiste og drakk greit, og følte meg bra. Etter ca 5km traff jeg Øystein, han hadde det ikke så bra, så vi gikk et stykke sammen, til vi traff på Kristin som heiet, og jeg følte jeg måtte løpe litt for innsasten. Løpeløypa i København er både fin og nådeløs på en gang. Har man dagen er det bare kjempestas, har man ikke dagen er den bare veldig tung. Ut til vending første gang ble det litt slitsomt, og jeg gikk både her og der, så da jeg faktisk klarte å løpe en hel kilometer på under syv minutter etter vending, anså jeg det som en ganske stor idrettsprestasjon. Selv i disse OL-tider. At jeg løp de påfølgende to kilometrene også bdiro til at jeg var sikker i min vurdering. Ut på runde to gikk det relativt bra. Det var varmt, og jeg benyttet meg flittig av både våte svamper, vann og cola, samt litt gel innimellom. For å skåne magen tømte jeg gelen i vannet og drakk den i stedet for å spise det klissete sølet. Det fungerte bra, og ut på andre runde traff jeg Helene, som var på sin første, og som var kvalm.Vi gikk sammen et stykke og bare pratet om noe helt annet, og etterhvert følte hun seg bra nok til å løpe litt videre, jeg løp også, men ikke like fort. Rundet halvmaraton på 2:43 og var rimelig fornøyd med det. Lårene var like stive etter 17 km som de var etter 35 i Berlin i fjor, og nå var jeg veldig lettet over å være halvveis.
Fremdeles løpende, fremdeles dagslys.
På neste drikkestasjon ble det veldig tydelig for meg at ikke alt var som det skulle, for da jeg stoppet for å drikke og spise, så begynte bakken å gynge og jeg var skikkelig svimmel. Prøvde å reparere det jeg kunne med drikke, men det ble ikke bedre. Så da skjønte jeg at jeg måtte gå i to mil. Det ble veldig tungt mentalt å ta fatt på neste etappe, jeg visste jo at dette kom til å ta utrolig lang tid. Jeg husker ikke så veldig mye av de neste kilometrene, men ikke gikk det fort, og ikke var det gøy. Men det var ikke noe alternativ å gi seg, så jeg fortsatte med små, stive skritt og prøvde å holde 6km/t. Ved neste drikkestasjon måtte jeg en tur innom toalettet, og der kunne jeg ikke sitte lenge, for der inne nådde svimmelheten nye høyder, og var det noe som ikke var aktuelt (i tillegg til å ikke komme i mål), så var det noe så uglamorøst som å kollapse på en festivaldo. Underveis oppdaget jeg at kroppen min hadde slått av vesentlige funksjoner, som evnen til å ta til seg væske. For jeg drakk en halv kopp og pisset ut igjen det firedobbelte. Etterhvert nådde Kine og Øystein meg igjen, og sa at vi kunne gå litt sammen, og det var i grevens tid. Det hjalp veldig med selskap, og de gikk sammen med meg hele resten av tredje runde, og så vidt ut på fjerde og siste. Da kunne man kanskje tenke at jeg ville føle at nå, nå ville jeg klare det, bare en runde igjen, men det var fremdeles bare ufattelig langt igjen til mål. Jeg prøvde å regne ut hvor lenge, men det var for store tall å forholde seg til, og nå var det ikke bare i hodet mitt det var bekmørkt, solen gikk ned og det ble kaldt også. Hvilke tanker og følelser som preget denne runden er ikke spesielt lystig lesing, men det var enkelte lyspunkt, det var en hel uteservering som brøt ut i spontan applaus da jeg passerte med 6-7km igjen, det var en dame som stod på samme sted og hver gang jeg passerte ropte hun at jeg så smuk og sterk ut (hun kan godt andre arrangører også leie inn), det var veldig hyggelig stemning blant de siste deltagerene, som klappet og muntret hverandre opp. Funksjonærer som ropte og klappet, og det ble både klemming og gråting. Jeg strammet meg opp hver gang jeg så en funksjonær, engstelig for å bli tatt ut av løpet, jeg måtte feste blikket langt fremme, for hvis jeg så på bakken, ble det vanskelig å holde seg på beina. Og så var det så kaldt. T-skjorten var fuktig av svette og vann fra den varme delen av dagen, og nå var det mørkt og ingenting som varmet. Det var tidenes sorte hull, og jeg kjente der og da ikke på noen glede ved å skulle gå i mål. Det var ikke noe salt å oppdrive heller, så jeg drakk og gikk på do på hver drikkestasjon, og spiste bananer og barer i håp om at det egentlig bare var lavt blodsukker. Jo nærmere mål jeg kom, jo hyppigere kom race marshalls syklende forbi og tok en prat. To kilometer unna mål hadde jeg fremdeles ikke noen overveldende tro at jeg ville holde ut hele veien, men det var bare å se fremover og sette et bein foran det andre til det var slutt på løypen. På den siste matstasjonen kom kveldens vakreste fuksjonær med en Snickers, og det var helt himmelsk. Publikum ropte «Jernkvinne» og «Ironwoman» til meg, og jeg kjente at det lysnet bittelitt. Opp det siste stykket begynte jeg nesten å kjenne litt glede også, og da jeg gikk over tidtakingsmatten og bare hadde en bitteliten runde rundt en statue, og så i mål, var jeg så lettet. Da jeg kom på oppløpet insisterte speaker på at jeg skulle løpe i mål, og jeg tenkte at det kunne jeg kanskje klare, og om jeg kollapset da,ville jeg jo være i mål. Så jeg jogget i mål, strakte armene i været (tenkte jo at jeg måtte ha et bra finisherfoto, og den sjansen får man bare en gang pr. løp), fikk medalje og satte meg ned og følte meg bare veldig rar.
I mål, veldig glad og enda mer lettet.
Hanne Gro hanket inn medisinsk personale, og det ble en tur i medic teltet. Saltnivået i kroppen var OK, så jeg tror det bare var kroppen som slo av en eller annen funksjon, og dermed klarte jeg ikke nyttegjøre meg av væsken jeg fikk i meg. Etter litt intravenøs salt, et pledd og litt hvile, var jeg i like bra slag som de andre, og kunne hente sykkel og sette kursen hjemover.
Først nå begynner det å gå opp for meg at vi faktisk klarte det alle fem som dro til København, selv med mye trøbbel for flere av oss. Og at jeg har gjennomført en Ironman. Jeg. Det er helt utrolig. Og veldig verdt all smerte og lidelse underveis.
Read Full Post »
Norges tregeste triatlet 