Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for august 2012

Formen er på vei opp igjen. Endelig. Jeg regner med det er kortvarig, men jeg nyter det så lenge det varer. Det har seg nemlig sånn at vi skal til Skärhamn i helgen og delta på halv ironman på lørdag. Denne påmeldingen ble foretatt uken før ironman i København, sånn ca en uke inne i restitusjonsperioden i forkant, og det er ikke måte på hva man har overskudd til når man har hvilt seg i form i en uke. Nå har jeg hvilt meg i form snart tre uker, og er ikke like overbevist om at dette blir et overskuddsprosjekt. De har heldigvis endret mye på både sykkel- og løpeløypen, så det er ingen grunn til å sammenligne seg med tidligere års bragder. Jeg kjenner også, i tillegg til en litt skrantende utholdenhet, på en liten undervurdering. Det var så fantastisk bra i fjor, jeg hadde liksom klart å prikke inn formen akkurat den helgen, og det er jo i tillegg bare halvparten av distansen fra København, og det er ikke til å komme fra at alt virker litt kort sammenlignet med den strabasiøse etappen. Jeg prøver å huske på at det faktisk var hovedmålet i fjor, og at det er ganske langt, men fornuften min vil ikke høre etter. Så jeg gleder meg, jeg.

Og når sant skal sies er det gode grunner til å glede seg. Det er utvilsomt et fantastisk arrangement. Det er en grunn til at vi reiser tilbake for femte gang. Tilfeldighetene ville ha det til at min triatlondebut sammenfalt med oppstarten av Tjörn triatlon. Året var 2008 og jeg skulle delta på Langesund tri, verdens koseligste småskala(mini)sprint, men uken før trynte jeg på sykkel og bristet ribbeina. Jeg husker enda de bitre tårene jeg felte mens mine tre venner fikk svømme, sykle og løpe i 14° og striregn. Allerede da var kursen staket ut. Oslo triatlon kom for tidlig eller så var det gang også fulltegnet, så vi trålte internett etter sprinter i kjøreavstand. Det var ikke det største utvalget siste helgen i august, men i ettertid kan jeg slå fast at det nok var det beste.

Den gang svømte jeg som haimat, kraftløs brystsvømming med hodet over vannet og svært liten fremdrift. Vannskrekk (og for så vidt haiskrekk) hadde jeg også. Jeg syklet på hybridsykkelen (med joggesko – men med en fartmåler av noe slag) og alt dette ble gjennomført i en t-skjorte og løpetights. Og alt dette ble gjennomført til heidundrendes heiing fra funksjonærer og tilskuere. Som en ekstra piff løp vi forbi Systembolaget på løperunden, hvor svenskene var i gang med lørdagshandlingen, og lyden av klirrende poser har etterhvert blitt uløselig knyttet til litt stive bein og sekundjakt.

Året etter fikk Hanne Gro en skistav (!) i beinet under sykkeletappen på Oslo triatlon, og fullførte på legevakten i stedet for i mål. Legen var ganske sikker på at det ville gro i løpet av et par uker, og hvilken konkurranse gikk av stabelen to uker etter Oslo tri dette året også? Tjörn triatlon. Så bilen ble igjen pakket og kursen satt mot riksgrensen.

I 2010 klatret konkurransen fra nødløsning til hovedmål, og vi tok steget opp på halv ironman. Det var stort. Og det var igjen en helt utrolig stemning og et suverent arrangement. Nå er vi avhengige, så lenge de arrangerer komme vi til å reise.

Tjörn triatlon 2010

Så hvordan er egentlig formen nå, lurer du sikkert på? Det vet jeg ikke helt svaret på enda, må jeg innrømme. Jeg løp en runde rundt Sognsvann forrige onsdag, og da var det som å sparke i gang en død hest. Alt verket fra første stund, musklaturen skrek av smerte. men etter et par kilometer ble det faktisk bedre. Mandag var det sesongens første innebandytrening, og her snakker vi også mye dødt som skulle vekkes til live. De første tyve minuttene var helt forferdelige, men det løsnet etterhvert, og musklaturen var overraskende nok ikke helt ødelagt.

I går var jeg litt vågal og prøvde meg på noen korte drag under SRM, og det var ikke helt fullblods travhest nå heller, men det gjorde heller ikke så vondt. Og jeg har sluttet med spedbarnsdøgnrytmen, og er nå mer våken enn jeg sover. Klarer til og med en hel dag på jobb uten å klappe helt sammen siste timene.

Read Full Post »

Post Ironman

En uke siden mirakelet i København (år 0 dag 7 etter ny tidsregning), og det har vært en interessant uke i etterkant.

 
Der Hanne Gro sliter litt med post-ironman-blues, kan ikke jeg skryte på meg å lide av det samme. Men så skal det sies, det er vanskelig å kjenne så mye på bluesen når man sover. For det gjør jeg jo mye av. Minst åtte timer om natta, og så gjerne rett på sofaen etter jobb. Og jeg kjører ikke powernap-style, vi snakker om to timer i dyp søvn før det er mulig å hente ut noen våkentimer til.
Og der Hanne Gro til tider sliter med en viss rastløshet, er jeg heller ikke spesielt hardt rammet av det. Det har riktignok blitt en ganske ok svømmetur i Sognsvann, i underkant av 1000m, og et par spaserturer i nærområdet, men det har vært mer for å lufte hodet enn for å bevege kroppen. I dag ble det en sykkeltur tur/retur Brekke-Skar, og det gikk jo for så vidt greit, men det føltes som det var motvind fra alle kanter og mye av turen foregikk på lilleskiva.

 
De første dagene etter konkurransen var dagsformen veldig skjør. Den svingte fra veldig bra til heltpå bunn i løpet av miutter. Det hadde fremdeles ikke helt gått opp for meg at jeg faktisk hadde gjennomført en ironmandistanse, men jeg var rimelig oppdatert på kaloriunderskuddet, og det var sånn sett litt skuffende at fordøyelsessystemet var så på bærtur de første dagene. Jeg hadde jo planlagt alt jeg skulle spise etterpå (den planen gikk i all hovedsak ut på at jeg skulle spise alt), så jeg var både overrasket og misfornøyd da jeg ble ordentlig kvalm etter en raus prosjon med fish & chips og så bare et par hundre gram smågodt til dessert. Tirsdagen var jeg noe bedre stilt og kunne fint klare 2 kuler Ben & Jerrys med flødebolle og softis på toppen uten å møte på for store problemer, for så å hoppe videre på en relativt stor pizza.

 
Onsdag forsvant stivheten i musklaturen, og jeg kunne igjen gå normalt. Jeg var mindre stiv enn etter maratonen i Berlin i fjor høst, men da løp jeg jo mer enn jeg gjorde i København.

 
Planen nå er å restituere for harde livet før halv ironman på Tjörn om to uker. Vi klarte ikke holde oss unna i år heller, det er nok favorittkonkurransen, og dette blir femte året på rad vi drar dit. Det positive er at sesongen 2012 allerede har vært en dundrende suksess, så på Tjörn skal jeg bare har det gøy, og så blir det så bra som kroppen orker.

Read Full Post »

RR Challenge Copenhagen 12.08.12

 

For å begynne med det viktigste først: Jeg klarte det! Jeg kom i mål! Jeg fullførte 3,8 km svømming, 180 km sykkel og 42,2 km løp uten å få varige mén!

 

 Bilete

Diplomet mitt fra Challenge Copenhagen. Det skal opp på veggen!

 

 

Jeg er usikker på hvor lang tilbake jeg skal trekke denne RRen. Kanskje tilbake til ydmykende gymtimer på ungdomsskolen der læreren truet meg med NG i gym, helt til jeg reddet det hele ved å svømme i en halv time i et vann som holdt 10 grader. Den lå allerede der, forkjærligheten for utvidete opphold i bikkjekaldt vann.

 

Med andre ord, alt lå til rette for at nettopp triatlon, nærmere bestemt langdistanse-triatlonen, med selveste gullstandarden IRONMAN-distansen, intet mindre, skulle vise seg å være min idrett!

 

Selv om det aldri var planen, altså, til vi plutselig meldte oss på etter en diskusjon i vennegruppa om hvilken ironman som vi i det hele tatt ville ha sjanse til å fullføre. Vi måtte i alle fall ha 16 timers cut-off. Det var vi alle enige om. Og tilskuere som kunne bære oss bortover asfalten når vi selv ikke hadde noe igjen å gi. Jeg ville ha mykt underlag, flat sykling, medvind og varmt vann å svømme i. Jeg ville helst egentlig ikke svømme i det hele tatt, men vi måtte for guds skyld ikke velge en ironman der man kunne risikere avkorta svømming. Vi driver tross alt ikke med duatlon, for søren.

 

Valget falt på Challenge Copenhagen. Den 12. august 2012 viste det seg å være et ekstremt godt valg, men nå foregriper jeg begivenhetene.

 

Ironman handler nemlig masse om forberedelser. Da tenker jeg ikke først og fremst på trening, selv om man jo bør sette av noe tid til dette også, men først fremst valg og forberedelse av utstyr. Hva blir penest på finisherbildene? (Svar: Husk å ta av capsen!) Hva matcher de kledelig oransje Oslofjorddraktene? (Svar: Null og niks!) Hvilket vaskemiddel får de fantastiske Argon 18-syklene til å skinne mest? (Svar: Muck off!) Hva trenger man i expoen før løpet? (Svar: Kjøp ekstradeler til alt utstyr du har og eier, noe vil mangle i et kritisk øyeblikk! Spis dessuten det du kommer over av eksotisk sportsernæring).

 

I tillegg må man jo tenke over verre ting som hvilke sko man ikke får gnagsår av etter to mil (svar: ingen), hvordan man skal unngå å bli kvalm etter 12 timer med sportsernæring (svar: umulig, det skjer allerede etter 4 timer), hvordan man pakker baggene til T1, T2 og etter løpet på best mulig måte sånn at man har alt til rett tid (svar: ikke putt astmamedisinen din i en brun ryggsekk når den skal T2-baggen!) osv. osv.

 

Under er det bilde av meg ved innsjekkingen i Københavns rådhus. Det har nettopp gått opp for meg at jeg må pakke mine eiendeler i 4 ulike bagger og la Argonen min sove ute aleine en hel natt. Jeg er redd.

 

 Bilete

 Innsjekk i Københavns rådhus. Sekk på magen hører med.

 

Vel, fredag var det altså innsjekk, lørdagen var en enda travlere dag med innsjekk av posen til T2 og sykkelen. Værmeldinga så forresten fantastisk ut, den hadde jeg fulgt med femminuttersintervaller siden 12. august kom opp på langtidsvarselet (det vil si, jeg fulgte egentlig med en god stund før det også).

 

Vi dro til Amager strandpark med t-banen, på veien måtte vi forsvare Argonen mot iltre mødre med morderiske barnevogner (hva ER det med dem? Nei, det er IKKE plass til den barnevognen hvis du bare dytter hjulene litt inn i girene mine!). Vel framme tok vi den flotte lagunen i øyesyn. Lagunen ble anlagt i 2005 og er enhver triatlets våte drøm (bortsett fra de selvplagerne som driver med Norseman, da). Den er beskyttet mot bølger, strøm og vind, det er lett å finne veien, også for en som knapt ser de store bøyene under Oslo tri uten brillene sine, det er saltvann og det er mulighet for heiing underveis! Det var vondt å sette fra seg sykkelen i T1, jeg foretrekker som kjent å være nær, svært nær min hvite karbonhest (ikke interessert i ridderen, kun den hvite (karbon)hesten). Linda og jeg tok en svømmetur, og det hjalp bra på separasjonsangsten, vannet var utrolig varmt, vi er nok litt miljøskadet etter en kald sesong i Sognsvann!

 

 Bilete

Argonen plassert i T1. Kun meg som ser det anklagende uttrykket?

 

 

Resten av dagen husker jeg lite av, bortsett fra at angsten min sakte, men sikkert økte. Vi skulle stå opp kvart på fire for å rekke starten fem over sju. Det kan kanskje virke LITT tidlig, men tro meg, når du ligger og spreller i senga og ikke får sove så virker det både altfor tidlig og altfor seint, samtidig. Da vekkeklokka ringte ble jeg merkelig sjokkert, men det var bare å innse at dagen faktisk var her nå, jeg skulle svømme 3,8 km, sykle 180 km og løpe en maraton før jeg kunne legge meg ned igjen. Helene, Linda og jeg kom oss til Amager strand etter litt frokost på hotellet, der møtte vi Øystein og Kine og det var bare å pumpe luft i dekka (trykket i dekka hadde faktisk falt 30 psi i løpet av natta) og få på seg drakta. For meg er det en langvarig og vanskelig prosess. Den starter med å kline seg inn med babyolje, ta poser på armer og bein og så trekke på seg drakta cm for cm. Denne gangen satt den godt, det har hendt at jeg i befippelsen over å faktisk befinne meg på konkurranse glemmer å ta på meg drakta skikkelig og ender med slitne armer etter ca. 50 meter.

 

Svømmetreneren vår Kristin hadde på siste svømmetrening overrasket oss med at hun skulle komme til Køben for å heie på oss, den barmhjertige, snille kvinnen. Hun skulle møte oss halv sju for en siste pep-talk, og der var hun gitt, herregud, vi starter jo snart! Jeg var ganske overrasket over at det faktisk ikke var nesten noen andre som varmet opp i vannet. Vi skulle starte med de andre kvinnene og noen andre age-groupere, og her var det omtrent bare Linda og jeg som var uti før start. Jaja, verst for dem, tenkte jeg, og før jeg visste ordet av det var vi i siste startboks. Brillene mine dugget som bare søren, og jeg tenkte at det hadde vært idioti å låne antiduggen til Øystein rett før start. Jeg skylte brillene frenetisk, om igjen og om igjen, en med tvangshandlingsdiagnose ville blitt misunnelig, og så var det bare å kaste seg uti vannet og starte.

 

Jeg forventet meg ville slåsskamper, drukningsforsøk og poppende øyne, men foruten litt klatring på ryggen (som jeg selv stod for) oppførte startgruppa mi seg eksemplarisk. Jeg prøvde å svømme jevnt og å henge på de raskere svømmerne fra startgruppene bak. Innimellom vinket jeg til Kristin som entusiastisk løp fra bro til bro. Jeg oppdaget at jeg faktisk koste meg, jeg så til og med hvor jeg skulle svømme (jeg er en smule synsmessig utfordret, les nærmest BLIND) og vannet var grunt, salt og rolig. Selv ved runding av bøyene var det mye mindre kamp enn på Oslo triatlon, eller Hove for den del. Jeg begynte å bli bittelitt lei fram til siste bøye, men så var det bare en kort spurt igjen før jeg ble løftet ut av vannet av sterke armer. Jeg var på land! På 1.22 og noe! Med den gode tida var det bare å slappe av i T1, tenkte jeg og som tenkt, så gjort. Jeg møtte Linda som hadde svømt som ei havfrue og også så ut som ei, og jeg hadde goood tid. Diskuterte vanntemperatur med ei forfrossen tysk dame og hilste på Kine før jeg til slutt fikk på meg sykkelklærne og løp ut til sykkelen min. Småsnublet med steppeskoene mine (landeveissko med terrengcleater) ut av T1 etter mer enn ti minutter.

 

Sykling er min yndlingsgren. Jeg elsker å sykle og jeg er besatt av sykler. Jeg la derfor av gårde i godt tempo. Målet mitt var å holde 28 km/t, men i mitt stille sinn håpet jeg på nærmere 30 km/t. Løypa i Køben går først gjennom byen i et par mil før man starter på to runder som først går langs sjøen, så videre på småsvingete veier inn i landet og til slutt på en stor vei med et par-tre bakker, før man kjører inn i byen til T2. Jeg spiste og drakk som jeg hadde tenkt, sola skinte, løypa er praktfull og morsom og jeg tenkte at hah, Ironman, det er jo bare kos! Tok igjen Linda etter ca 65 km og hun var utrolig blid. I en av bakkene mot slutten av runden var det elektrisk stemning og på brosteinspartiet rett etterpå innbilte jeg meg at jeg var med på Paris- Robaix.

 

 Bilete

Relativt fin i formen her, nokså tidlig enda, merk solkrem i ansiktet.

 

Så rundet jeg 90 km og jeg merket at jeg plutselig ble kvalm, kjempekvalm. Jeg har spist boksevis med high5-barer på trening for å bli vant til dem, men nå hadde jeg spist 3-4 stykker og var nærmest spyferdig. Jeg er aldri kvalm, så dette rammet meg minst like hardt som klassisk manneinfluensa. Jeg orket bare å ligge i sone 1 og forbannet den som hadde funnet på denne elendige idretten. En del av meg mente at jeg like godt kunne gi opp hele greia, men en annen stemme sa at jo da, jeg skulle holde ut syklinga mot at jeg ikke skulle løpe så mye som en meter av maratonen. (PS. Det er alltid et faretegn når du begynner å få stemmer i hodet, særlig når de begynner å diskutere seg i mellom). Smilet, som jeg hadde lovet meg selv å holde på til den bitre slutt, begynte å bli rimelig stivt. Til slutt fant jeg ut at jeg bare måtte gi opp barene og gå over til å putte gels i drikka mi. Utrolig nok fungerte dette og kvalmen begynte etter hvert å lette. Dessverre hadde jeg fått vondt andre steder, jeg kan si så mye at saltvann, sykkeltøy og 180 km i tempostilling kan føre til bisarre blodblemmer på upassende steder. Farta hadde i mellomtida gått faretruende ned og jeg ble utrolig rørt og lettet da T2 var mindre enn 100 meter foran meg.  Syklet på 6.10.

 

Jeg hadde enda bedre tid i T2 enn i T1. Jeg skulle jo tross alt bare gå en maraton, så 14 minutter (!) fra eller til spilte vel ingen rolle. Linda kom etter hvert inn til T2 hun og, og jeg foreslo at vi skulle gå maratonen sammen, men av en eller annen grunn avslo hun, hun skulle nemlig løpe, den gale kvinnen. Til slutt måtte jeg ut av T2 jeg og, man kan jo ikke blokkere skifteteltet i all evighet, og inspirert av Lindas friske holdning prøvde jeg meg på noen forsiktige løpeskritt jeg og.

 

Beina kjentes merkelig bra. Ikke følte jeg meg sliten heller og det var dessuten så utrolig mange tilskuere at man jo måtte løpe litt for syns skyld. Første runde (10,5 km) kom og gikk og jeg hadde dealet meg fram til å løpe halvmaraton, så kunne jeg få gå. Hver km føltes som en seier, jeg skulle jo tross alt egentlig bare gå.

 

 Bilete

Prøver å late som om jeg ikke har vondt i låra.

 

Etter 18 km ble jeg plutselig så stiv i lårene at jeg nesten kastet opp på stedet, men jeg hadde jo sagt 21 km, så jeg tvang meg videre. Folk ropte til meg at jeg så superbra ut og ”sej!” og jernkvinne og gud veit hva, og det var jo hyggelig, men jeg følte meg litt som et barn som hadde sneket seg inn på en voksenfest. Jeg kan jo ikke løpe, for søren, og det hjelper jo ikke å være leggskadet hele sesongen, glemme astmasprayen sin og sykle 180 km først. Utrolig nok hadde jeg ikke tenkt på det som et stort problem på forhånd. Jeg rundet 21 km og dealet til meg noen km til, men på 24 km sa det stopp. Låra truet med å skille seg fra resten av kroppen og jeg gikk i nøyaktig to km før jeg prøvde meg med litt småjogg igjen. Denne gangen gjorde det mindre vondt og bortsett fra drikkepauser klarte jeg faktisk å jogge hele veien inn. Siste runden følte jeg meg som Dronningen av Danmark, jeg hilste og smilte og jublet i øst og vest og ble stadig mer overveldet av at jeg snart skulle i mål. På oppløpet fikk jeg dundrende jubel og jeg spurtet i mål på 13.07.17! Irritasjonen over å ha glemt å ta av meg capsen til finisherbildet kom først seinere…

 

Tida fram til de andre kom i mål brukte jeg delvis på å bekymre meg for hofta til Linda (som jeg trodde var problematisk, bra jeg ikke visste bedre), glise, heie inn andre deltakere,  spise potetgull, få massasje og sitte i medicteltet der helsepersonalet brukte 40 minutter på å stikke hull på alle blodblemmene på føttene.

 

Etter hvert kom Kine og Øystein i mål og kunne fortelle at Linda ikke var så langt bak. En svært svimmel Linda kom en stund etter og til slutt kom også Helene. Alle fem hadde klart det! Hurra!

 

Jeg trekker forresten alt tilbake om å ha fullført uten varige mén. Allerede på tirsdag kjente jeg at livet mitt føltes tomt. Gå uten mål og mening i livet? Umulig! Da de andre skrek at de aldri skulle kjøre ironman igjen, mumlet jeg bare noe nedi isen min med tre kuler og softis. Dessuten er jeg så glad i godteri og så grepet av protestantisk arbeidsetikk (yte, så nyte, min katolske mor gråter) at jeg kun kan gå til godteeksesser hvis jeg har ytt først, gjerne i 13 timer eller mer.  Det må altså bli mer, jeg MÅ ha mer!

 

Jeg elsker dessuten triatlon. Et utrolig oppmuntrende miljø og en idrett der man heier på konkurrentene. Man kan heller ikke unngå å elske en idrett der man kan kle seg i fullstendig latterlige klær med fargekombinasjoner en fargeblind ville vært stolt av uten at noen (andre triatleter) hever et øyebryn.

 

 

 

 

Read Full Post »

Ok, dette blir langt. Muligens veldig langt.

Vi ankom København fredag formiddag, etter en behagelig reise med DFDS. Da vi sjekket inn på båten trodde skrankedamen at syklene våre skulle inn på en felles sykkelparkering sammen med andre sykler, barnevogner og all annen ukurrant bagasje, men da måtte vi fortelle henne at det på ingen måte var aktuelt, og hun skjønte nok at båten aldri ville få lagt fra kai om syklene skulle vært fritt vilt. Erfaringsmessig er ikke folk veldig redde for å velte og dulte borti sykler. Men en kjapp telefon til en medarbeider ombord på båten løste floken, og vi fikk sette dem i et eget lite rom som knapt var i bruk like ved inngangen.

Fredag sjekket vi inn på hotellet, fikk bagasjen fra Kine og Øystein, som hadde med bil (flaks for oss), og hadde svingt innom hotellet med alt stasjet og sykkelen til Helene (vi skylder dem en champis for det). Deretter dro vi og registrerte oss, hang i expoen, var på briefingmøtet og slike ting. Det ble nok litt for mye trasking gatelangs, for jeg var ganske sliten i ryggen. Vondt i halsen hadde både Hanne Gro og jeg hatt hele uken, og fredag ettermiddag var jeg i relativt laber form. Helene kom med superhelsekost som skulle peptalke immunforsvaret, hadde lite å tape på å prøve, så vi tok i mot pillene, min hals ble bra i tide, Hanne Gro sin ble dempet av adrenalin og endorfiner på løpsdagen.

Lørdag var det sykkelinnsjekk, og Hanne Gro oppdaget heldigvis at den myke slangen på sugerøret mitt var borte. Rakk ikke å fikse det før innsjekk, men ville jo få hilse på sykkelen før start på søndag. Vel inne i skiftesonen kom nervene, jeg ble faktisk litt uvel. Myste utover svømmeløypen og konstanterte at den var lang.

Hanne Gro hadde startnummeret like etter meg, så syklene hang sammen.

Litt vanskelig å forlate sykkelen helt alene for natta.

Leverte også bagen med løpetøyet, og fant ut at det var på tide å komme seg litt bort fra området. Det var ikke helt heldig for hodet å henge for mye rundt og kjenne på at spenningsnivået steg i kroppen. Hanne Gro og jeg kastet oss i sjøen og badet litt, og det var utrolig deilig vann. Det ble målt til 18,9 grader dagen før løpet, og det er jo rene spatemperaturene sammenlignet med hva vi er vant med.

Etterpå rakk vi med nød og neppe expoen og fikk kjøpt et sett med reservedeler til drikkesystemet, deriblant et nytt sugerør. Tilbake til hotellet, spise litt og så skulle jeg egentlig til racehotellet hvor Kine og Øystein bodde for å få klippet håret. Det hadde blitt så langt at det ble trangt i svømmehettene, og da får jeg utrolig mye vann inn i ørene og i hodebunnen, da blir det kaldt og jeg blir svimmel. Men det tar på å være smånervøs og stresset, og plutselig ble bussturen helt uoverkommelig, så da gikk vi i resepsjonen og fikk låne en vanlig papirsaks, og så klippet Helene håret mitt med den. Det deles jo ikke ut stilpoeng i triatlon (ellers hadde nok mye av tritøyet hatt et noe annet design).

Kvelden før var jeg faktisk ganske trøtt, og mens Hanne Gro lå og glodde i taket uten å få sove, sov jeg godt i ca 5 timer. Litt sjokkert da vekkerklokken ringte klokken 03:45, sendte våkenmeldinger dit de skulle (viktig å ha et fungerende antiforsovelsessystem i orden), og dro ned til frokost. Det ble ikke servert frokost så tidlig, men kaffemaskinen var på, og de hentet frem litt pålegg. Det var lite matlyst å hente, men jeg spiste det jeg burde. Magen var i ulage, og det var en overveldende  kvalme som var den dominerende følelsen. Det hjalp litt å komme seg avgårde til metroen, men generelt vi ganske frynsete alle tre (Hanne Gro, Helene og meg selv).

Vel fremme i ved svømmestarten, var det på tide med en ny runde på toalettet. Det hjalp veldig på uroen å komme i gang med før-start-rutiner. Jeg oppdaget at jeg ikke hadde tenkt på at jeg måtte klippe til det nye sugerøret, og fikk en anelse om at dette kunne være min lykkedag da Kine faktisk hadde tatt med seg en saks i bagen. Plasserte bagen med sykkeltøy på egnet sted, begynte prosessen med å få på våtdrakten og ruslet bort til stranden på motsatt side for å varme opp i vannet og for å møte Kristin. Vannet var deilig og varmt, og vannfølelsen var fin. Kristin var optimistisk og oppmuntrende, og straks var det på tide å nærme seg slusen. Måtte på do igjen, men det var uaktuelt å ta av våtdrakten når den først var våt, så jeg fikk bare knipe igjen.

Svømmingen: Dette var jo det jeg hadde gruet meg mest til siden vi meldte oss på. Proffene dro avgårde fem minutter før oss, og vi labbet gjennom slusen og inn på stranden vi skulle starte fra. Alle ønsket hverandre lykket til, og så gikk startskuddet. Speakeren sa noe om å nyte hvert øyeblikk, og i tillegg til å komme i mål, var det det andre  hovedmålet for dagen. Ut i vannet gikk det veldig greit. Det er en utrolig snill svømmestart, og jeg startet med kvinner og seniorer, og det var også et veldig snilt felt. Oppdaget til stadighet at jeg svømte oppå noen, eller at noen svømte oppå ryggen min, men det ble ikke ekkelt eller ubehagelig, og da vi hadde kommet ca 200m ut og rundet første bøye, strakk feltet seg litt mer, og det gikk an å finne både teknikk og flyt. Det er kanskje verdens mest sympatiske IM-svømmeløype i København, og det tør jeg si uten at jeg har prøvd noen andre. Den er skjermet, en kunstig lagune, man ser bunnen hele veien, det er lett å navigere mot broene, og det er null bølger og mye oppdrift i vannet. Det var bittelitt knuffing underveis, men dameknuffing er mye kjekkere enn manneknuffing, så det var ikke noe stress. Etter 100-1200 meter fant jeg min mann for anledningen. Det er ikke ofte jeg legger meg etter menn, men han her måtte jeg henge meg på. Han svømte litt fortere enn meg, men ikke så fort at det kostet alleverdens å henge på, han brukte ikke beina i det hele tatt, så det var ikke noen spark å få (selv ikke når jeg kilte han under føttene – ikke med vilje) og han var veldig lett gjenkjennelig. Jeg hang på han i 1600-1700 meter, før jeg mistet han, rundet innerst i sundet og svømte tilbake mot T1. På vei tilbake fant jeg han igjen, og hang på inn til siste bøye. Da jeg kom frem til land tok et par sterke armer tak i meg og dro meg opp av vannet, og jeg kjente at beina mine hadde ikke vært rare på den måten før. Så på klokken, og den viste 1:18. Veldig overrasket og veldig fornøyd, hadde siktet meg inn på 1:30.

T1: Fant raskt bagen min med sykkeltøyet der jeg hadde satt den fra meg. Så at Hanne Gro sin fremdeles lå der, og ble både overrasket og nesten litt bekymret. Inne i dameteltet vrengte jeg av våtdrakten og tok på sykkelbukse, sokker og sykkelsko. Mens jeg drev med dette, kom Hanne Gro løpende, godt fornøyd med svømmingen. Vi snakket litt sammen, før jeg løp innom toalettet og bort til sykkelen. Registrerte at sykkelen til Kine fremdeles stod der, og ble enda mer overrasket. På med hjelmen, hektet av sykkelen og løp ganske langt ut mot sykkelstarten. Brukte nesten ti minutter i T1, men jeg hadde planlagt å ta meg tid til skiftingen, jeg lå ikke an til å vinne noe uansett, så planen var at reisen skulle være litt behagelig også.

På vei ut på sykling, veldig glad for å ha svømt over evne.

Syklingen: Sykkelløypen er fantastisk. Først ut av København, her fløy Øystein forbi meg, og jeg kunne overrasket konstantere at jeg var raskest av oss fem opp av vannet. Hvem skulle trodd? Sendte mannen i vannet noen gode tanker, og syklet ut i passe puls og passe fart. Ventet med å spise ca en halv time etter svømmingen, for å la magen roe seg litt, men jeg hadde jo ikke svelget unna halve fjorden denne gangen, så jeg er usikker på om det var nødvendig. Første drikkestasjon kom allerede etter 20km, så jeg hadde bare med meg drikke i flasken på styret, så var planen å nappe med seg en flaske på første stasjon, som jeg kunne etterfylle med. Men å ta i mot flasker i fart, har jeg ikke trent på, så min tur innom første drikkestasjon var en oppvisning i hvordan man ikke skal gjøre det, og jeg dro derfra med uforettet sak. Men bortsett fra det, var det en strålende start på sykkeletappen. Det var sol, varmt, tørre veier og de var i tillegg avstengt for trafikk. Løypen fortsetter langs sjøen når man kommer ut av byen, og det var helt nydelig å sykle. Det kom hele tiden mannlige age groupere forbi, som hadde startet svømmingen seinere, men uten annen trafikk i veien, var det helt uproblematisk. Jeg husker jeg tenkte underveis, at jeg ikke helt kunne skjønne hva jeg hadde vært så nervøs for, å kjøre ironman var jo bare kos, helt klart noe jeg kunne tenke meg å gjøre flere ganger. Dette var vel ca 30-40 km ut i syklingen, og jeg var fremdeles ung og naiv. Lå jevnt i 30km/t, hadde los på seks timer, funksjonærene og publikum smilte og heiet, og jeg smilte og vinket tilbake.
Etter fire mil, syklet vi vestover, inn i det arrangøren kalte «en litt mer teknisk del av løypen», som jeg syntes var en veldig gøy del av løypen. Litt mer svingete landeveiskjøring. Folk hadde benket seg ute i hagene sine med stoler og bord, det vaiet danske flagg overalt, og det var stor stemning hele veien. Da neste drikkestasjon kom hadde jeg vært tom for drikke en stund, så jeg kjente litt på at jeg måtte fikse det denne gangen. Jeg bremset bedre ned, fant blikket til en kvinne, hun fant mitt, og vips hadde jeg en flaske i hånden. Den inneholdt sportsdrikke med citrussmak, og jeg fylte på aerodrinken, slapp en magnesiumtablett med smak av Pink Grape oppi, og fikk en blanding jeg ikke akkurat ville servert svigermor. Men jeg er jo vant til at det smaker litt høgg, så den tok seg opp etterhvert.

Argon og eg.

Argon og eg igjen.

På vei inn mot runding på sykkel, ble det strakere vei og litt mer bakker (på dansk vis, såklart). Det gikk helt fint, og det var i perioder rene tour de france-tilstander oppover. Plutselig var det enda en drikkestasjon, og jeg klarte i forfjamselsen å raske med meg en flaske på vei igjennom. Syntes det var litt langt, det siste strekket, og tenkte at det kommer jeg nok til å synes neste gang også. Ut på andre runde begynte det å gjøre ganske vondt både her og der. Blant annet fikk jeg helt nye vondter i bakside lår og nesten krampe under høyrebeinet. Da jeg på et tidspunkt måtte ut i skauen for å lette på trykket, haltet jeg på grunn av at jeg hadde vondt under foten, og tenkte at det umulig kunne gå bra å løpe en maraton på det beinet. Hadde en særdeles vellykket tur innom en drikkestasjon, hvor jeg effektivt rasket med meg både drikke og to High5energibarer, men det var vanskelig å få dem ned. Vi har jo spist mye High5 det siste året, og da konkurransen kom var vi så lei at jeg kjøpte Maxim-barer i expoen for å ha noe å variere med. SKikkelig suksess, der altså. Jeg kom meg greit til 120km, men så ble det vanskelig. Setet gnagde, hele høyresiden var vond, og skuldre og nakke verket. Jeg klarte ikke å holde helt samme fart som på førsterunden, men nå hadde vi jo også fått selskap av det upopulære værfenomenet motvind, så det var ikke bare på grunn av vondter det ble tyngre. De siste 60km var tunge, veldig tunge. Jeg tenkte ofte på at jeg helst ville vært et annet sted, jeg hadde for lengst mistet kontakt med den rasjonelle delen av hjernen, men det var en klar tanke igjen som jeg klamret meg fast til, og det var at hvis jeg gir meg nå, må jeg prøve en gang til, og det orker jeg rett og slett ikke. Og mens jeg satt der og kjempet med meg selv tenkte jeg stadig vekk på Jard, som løp Trondheim-Oslo (ikke syklet, altså, men løp), og de demonene han må ha møtt på sin vei. I ettertiden ser jeg jo at den sammenligningen ikke nødvendigvis tåler dagens lys, men der og da føltes det mye som det samme. Siste mila inn til København var det vanskelig å ligge i tempobaren, og jeg så at jeg heldigvis ikke var den eneste som slet med det. Etterhvert så jeg folk som var ute på løpinga, og da tenkte jeg at det måtte virkelig nærme seg, samtidig som det gikk opp for meg at jeg snart skulle ut og gjøre det samme selv, og da sank partystemningen flere hakk.

Men til slutt så jeg folk som gikk av syklene sine, og glemte alt annet. Syklet på 6:19,målet var 6:30, så jeg var kjempehappy.

T2: Da jeg bremset ned og gikk av sykkelen, var det øyeblikkelig en person der som tok den fra meg. Jeg rakk ikke engang å lure på hvor løpebagen min var før en kvinne spurte meg hvilket nummer jeg hadde, og løp foran meg til rett sted. Så det var ikke derfor det tok lang tid i T2. Inne i teltet så jeg etter et litt skjermet sted å skifte, og fant Hanne Gro, som hadde passert meg etter ca 65km på sykkel. Hun var blid og fornøyd og vi slo av en ganske lang prat. Det var veldig bra for min del, mental energipåfylling, og mens jeg skiftet ferdig, løp hun avgårde. Jeg pakket sammen tingene mine, og de Hanne Gro hadde glemt, leverte bagen, en tur på toalettet og ut på løp.

Løp: Jeg følte meg overraskende frisk. Kroppsdelene som gjorde vondt på syklingen var helt fine på løp. La ut i det som for meg er greit tempo på maraton. Spiste og drakk greit, og følte meg bra. Etter ca 5km traff jeg Øystein, han hadde det ikke så bra, så vi gikk et stykke sammen, til vi traff på Kristin som heiet, og jeg følte jeg måtte løpe litt for innsasten. Løpeløypa i København er både fin og nådeløs på en gang. Har man dagen er det bare kjempestas, har man ikke dagen er den bare veldig tung. Ut til vending første gang ble det litt slitsomt, og jeg gikk både her og der, så da jeg faktisk klarte å løpe en hel kilometer på under syv minutter etter vending, anså jeg det som en ganske stor idrettsprestasjon. Selv i disse OL-tider. At jeg løp de påfølgende to kilometrene også bdiro til at jeg var sikker i min vurdering. Ut på runde to gikk det relativt bra. Det var varmt, og jeg benyttet meg flittig av både våte svamper, vann og cola, samt litt gel innimellom. For å skåne magen tømte jeg gelen i vannet og drakk den i stedet for å spise det klissete sølet. Det fungerte bra, og ut på andre runde traff jeg Helene, som var på sin første, og som var kvalm.Vi gikk sammen et stykke og bare pratet om noe helt annet, og etterhvert følte hun seg bra nok til å løpe litt videre, jeg løp også, men ikke like fort. Rundet halvmaraton på 2:43 og var rimelig fornøyd med det. Lårene var like stive etter 17 km som de var etter 35 i Berlin i fjor, og nå var jeg veldig lettet over å være halvveis.

Fremdeles løpende, fremdeles dagslys.

På neste drikkestasjon ble det veldig tydelig for meg at ikke alt var som det skulle, for da jeg stoppet for å drikke og spise, så begynte bakken å gynge og jeg var skikkelig svimmel. Prøvde å reparere det jeg kunne med drikke, men det ble ikke bedre. Så da skjønte jeg at jeg måtte gå i to mil. Det ble veldig tungt mentalt å ta fatt på neste etappe, jeg visste jo at dette kom til å ta utrolig lang tid. Jeg husker ikke så veldig mye av de neste kilometrene, men ikke gikk det fort, og ikke var det gøy. Men det var ikke noe alternativ å gi seg, så jeg fortsatte med små, stive skritt og prøvde å holde 6km/t. Ved neste drikkestasjon måtte jeg en tur innom toalettet, og der kunne jeg ikke sitte lenge, for der inne nådde svimmelheten nye høyder, og var det noe som ikke var aktuelt (i tillegg til å ikke komme i mål), så var det noe så uglamorøst som å kollapse på en festivaldo. Underveis oppdaget jeg at kroppen min hadde slått av vesentlige funksjoner, som evnen til å ta til seg væske. For jeg drakk en halv kopp og pisset ut igjen det firedobbelte. Etterhvert nådde Kine og Øystein meg igjen, og sa at vi kunne gå litt sammen, og det var i grevens tid. Det hjalp veldig med selskap, og de gikk sammen med meg hele resten av tredje runde, og så vidt ut på fjerde og siste. Da kunne man kanskje tenke at jeg ville føle at nå, nå ville jeg klare det, bare en runde igjen, men det var fremdeles bare ufattelig langt igjen til mål. Jeg prøvde å regne ut hvor lenge, men det var for store tall å forholde seg til, og nå var det ikke bare i hodet mitt det var bekmørkt, solen gikk ned og det ble kaldt også. Hvilke tanker og følelser som preget denne runden er ikke spesielt lystig lesing, men det var enkelte lyspunkt, det var en hel uteservering som brøt ut i spontan applaus da jeg passerte med 6-7km igjen, det var en dame som stod på samme sted og hver gang jeg passerte ropte hun at jeg så smuk og sterk ut (hun kan godt andre arrangører også leie inn), det var veldig hyggelig stemning blant de siste deltagerene, som klappet og muntret hverandre opp. Funksjonærer som ropte og klappet, og det ble både klemming og gråting. Jeg strammet meg opp hver gang jeg så en funksjonær, engstelig for å bli tatt ut av løpet, jeg måtte feste blikket langt fremme, for hvis jeg så på bakken, ble det vanskelig å holde seg på beina. Og så var det så kaldt. T-skjorten var fuktig av svette og vann fra den varme delen av dagen, og nå var det mørkt og ingenting som varmet. Det var tidenes sorte hull, og jeg kjente der og da ikke på noen glede ved å skulle gå i mål. Det var ikke noe salt å oppdrive heller, så jeg drakk og gikk på do på hver drikkestasjon, og spiste bananer og barer i håp om at det egentlig bare var lavt blodsukker. Jo nærmere mål jeg kom, jo hyppigere kom race marshalls syklende forbi og tok en prat. To kilometer unna mål hadde jeg fremdeles ikke noen overveldende tro at jeg ville holde ut hele veien, men det var bare å se fremover og sette et bein foran det andre til det var slutt på løypen. På den siste matstasjonen kom kveldens vakreste fuksjonær med en Snickers, og det var helt himmelsk. Publikum ropte «Jernkvinne» og «Ironwoman» til meg, og jeg kjente at det lysnet bittelitt. Opp det siste stykket begynte jeg nesten å kjenne litt glede også, og da jeg gikk over tidtakingsmatten og bare hadde en bitteliten runde rundt en statue, og så i mål, var jeg så lettet. Da jeg kom på oppløpet insisterte speaker på at jeg skulle løpe i mål, og jeg tenkte at det kunne jeg kanskje klare, og om jeg kollapset da,ville jeg jo være i mål. Så jeg jogget i mål, strakte armene i været (tenkte jo at jeg måtte ha et bra finisherfoto, og den sjansen får man bare en gang pr. løp), fikk medalje og satte meg ned og følte meg bare veldig rar.

I mål, veldig glad og enda mer lettet.

Hanne Gro hanket inn medisinsk personale, og det ble en tur i medic teltet. Saltnivået i kroppen var OK, så jeg tror det bare var kroppen som slo av en eller annen funksjon, og dermed klarte jeg ikke nyttegjøre meg av væsken jeg fikk i meg. Etter litt intravenøs salt, et pledd og litt hvile, var jeg i like bra slag som de andre, og kunne hente sykkel og sette kursen hjemover.

Først nå begynner det å gå opp for meg at vi faktisk klarte det alle fem som dro til København, selv med mye trøbbel for flere av oss. Og at jeg har gjennomført en Ironman. Jeg. Det er helt utrolig. Og veldig verdt all smerte og lidelse underveis.

Read Full Post »

Hurraaaaaaa

Vi klarte det! Hanne Gro på 13:07 og jeg på 14:50. Så ufattelig vondt og så utrolig verdt det! 😀

Read Full Post »

Vi er på plass

Ankommet København, har sjekket inn på hotell, hentet startnumre og deltatt på infomøte. Vi valgte den internasjonale versjonen, men danskene snakker med så mye aksent at det føltes nesten som å være på den danske briefingen. Forstod uansett nok til at jeg tror jeg skal komme meg igjennom søndagen uten å bli disket.

Ellers er det vond hals og vondt hode som gjelder. Halsen har vært vond hele uken, og jeg har egentlig tolket det dithen at kroppen min prøver å slippe unna (det gjør den jo ikke, og det blir ikke lettere av å leke syk, så den får rett og slett bare komme på bedre tanker innen søndag). Hodet ble bedre etter et par kopper kaffe, mulig det rett og slett var koffeinabstinenser 🙂 Føler meg ikke helt på topp, men det er enda en stund å bli bra på.

Hanne Gro har hentet startnummer og sekk.

Jeg har registrert meg hos en veldig sympatisk funksjonær som inderlig ba meg om å ta vare på meg selv da hun leverte ut stasjet.

Har også hengt i expoen lenge nok til at jeg har funnet våtdrakt jeg må prøve, og spist meg passe kvalm på en proteinbar på grunn av en aldri så liten lokal sultekatastrofe.
Og så måtte vi teste tempohjelmer!

Hanne Gro leker ikke hjelmprøving.

Challenge Copenhagens mest stilsikre par.

Read Full Post »

Nedtrapping og nedtelling

Challenge DK-appen forteller meg at det er 4 dager 19 timer og 56 minutter til min første Ironman. Tjohei, jeg er klar.

Sykkelen til Hanne Gro er utskrevet og i fin form. Klær er vasket, pakkingen er mentalt i gang og lister er skrevet. Jeg er veldig klar for at Challenge Copenhagen skal starte.

De siste langturene på løp, sykkel og svømming ble unnagjort i uke 30 (3000m svøm, 16km løp og 115km på sykkel).

Uke 31 (forrige uke) ble det korte turer i alle disipliner.

Mandag: en tur i Maridalen på sykkelen, 16km oppvarming med et par drag, ellers rolig.

Tirsdag: svømming i Sognsvann ca 850m.

En runde rundt Sognsvann på onsdagen, oppvarming, et par drag og rolig nedjogging.

Torsdag ble hviledag, fredag ble det en svømmetur til i Sognsvann (ca 800m).

Lørdag var vi tilskuere på Norseman. Hang i T2 ved Austbygde i noen timer, fantastisk vær og gøy å oppleve stemningen og snakke med kjentfolk. Det ble til og med bading i Tinnsjøen!

Hanne Gro tester temperaturen før badingen!

Lørdagens blideste mann i T2, Per Jørgen fra Oslofjord.

Dro videre til Stavsro og gikk opp på Gaustatoppen i strålende sol, heiet på deltagerene som tok oss igjen, og nøt utsikten. Øyvind Slørdahl fra Oslofjord var supersprek opp kneikene og tok en strålende 3. plass.

Jeg ble litt stiv i hoften siste 150 metrene opp til toppen, så vi tok den kuriøse heisen ned igjen.

Heiepause på vei opp til Gaustatoppen, sannsynligvis med de mest fancy solbrillene.

Søndag var planen egentlig å sitte i sofaen og se på OL. Viktig å hvile seg i form også 😀

Men så hadde det seg sånn at Helene fra Oslofjord skulle være support på Norseman for Marie Veslestaul, og kunne trenge en hjelpende hånd opp Zombie Hill. Vi var lysten på en tur, så vi dro til Austbygde igjen, og var med på moroa. Jeg bidro mest med mat og kjøring, siden jeg sparer det jeg kan på hoften, mens Helene og Hanne Gro byttet på å gå med Marie opp hele Zombie hill. Det så lenge ut som om Marie skulle bli nummer 162 opp til sjekkpunktet ved Gaustablikk, men hun mobiliserte en spurt og kom igjennom som nummer 160, og fikk gå videre opp på Gaustatoppen. Da fikk hun opp farten veldig, og tok igjen mange på vei til Stavsro. Derfra gikk Helene med henne opp til toppen, mens det var på tide for oss å dra hjem og få litt mat og søvn før det ble mandag morgen. Veldig gøy å være support. Har utviklet et veldig ambivalent forhold til egen potensiell fremtidig deltagelse i Norseman. Jeg vil ikke, jeg vil virkelig ikke. Allikevel…

Denne uken blir det mest kosetrening. Korte økter, i vannet så ofte som mulig, behandling hos manuellterapeut for både hofte og stive skuldre.

Read Full Post »

Pluss og minus

Siste svømmeinstruksjon før København med Kristin i går, og hun fant ingen vesentlige feil eller mangler, så det lover godt. I tillegg kunne hun fortelle at hun tar med seg søsteren sin og kommer og heier på oss i København! Hurra. Egen heiagjeng.

Minus er at sykkelen til Hanne Gro er innlagt på Unaas-sykehuset, der får den all tenkelig omsorg og pleie, men det kan være at ramma må skiftes ut fordi braketten som fremgiret henger på ikke vil henge fast i rammen. Dette føles selvsagt ikke bra en drøy uke før ironmandebuten, og etter å ha syklet den skikkelig inn, men jeg er rimelig sikker på at de klarer å bygge ny sykkel helt lik den forrige hvis det må til. Men først og fremst satser vi på at limingen fungerer. Sykkelen min har fått en siste finpuss og justering også, så nå trenger den bare en skikkelig vask, og så er den klar.

Read Full Post »