Berlin maraton 2012

Det er på tide med en liten rapport fra Berlin. Nå har jeg kommet hjem, og kan bruke tid på å henge på nettet igjen. 😀

Da dagen opprant så det ikke veldig lyst ut, relativt hyppige toalettbesøk med magesjau, og tok i tillegg en smertestillende til frokost.
På vei til u-bahn snakket jeg med Hanne Gro om hva som skulle være målsetningene våre for dagen, vi var på ingen måte sikre på å komme i mål, og måtte forplikte oss til å ikke gi opp underveis så lenge det var liv i skrotten.

Hanne Gro fant ut hun skulle prøve seg på å komme under 4:30, siden hun løp på 4:22 i fjor, selv om vi ikke har fått løpetrent spesielt bra i år (i utgangspunktet var planen å slå tiden fra København: 5.09). Jeg fant ut at jeg hadde tre mål. Jeg ville slå tiden fra i fjor på 5:14, jeg ville under fem timer og jeg ville løpe hele veien. Så da var det bare å gjøre nettopp det.

I startområdet var vi ca 300 ganger mer effektive enn i fjor, siden vi faktisk visste hvor ting var. Det eneste som ikke var så veldig effektivt var dokøene før start, men det var det sørgelig lite å gjøre med.

Labbet ned i den mildt sagt omfangsrike startpulje H (her plasserer de alle som ikke har løpt maraton før, i tillegg til alle som tror de løper seinere enn 4:15), og ventet på at starten skulle gå. Det var ganske kaldt, men jeg var tullet inn i plast fra Adidas, så det gikk sånn tåelig greit.
Mens jeg stod der og blomstret gikk det opp for meg at jeg ikke hadde noen strategi for løpet, og ikke hadde regnet noe på hvor fort jeg burde løpe. Og siden jeg blir sånn passe dum når jeg trener, klarte jeg heller ikke å regne så mye på det, men fant ut at å legge seg på ca 6:30 pr. kilometer sikkert var lurt. Om jeg hadde reflektert lite på selve løpet, var jeg rimelig godt forberedt på ernæringsplanen. Den gikk ut på å blande en gel i vann på stasjonene det bare var vann på, og sportsdrikke på stasjonene med ernæring. Drikkestasjonene kommer jo tett som hagl i Berlin etter ca 12km, og jeg hadde regnet ut at 8 gels, pluss et par på gelstasjonen underveis ville/burde holde. Og mens jeg stod der og prøvde å regne ut nøyaktig hvor mye 6:30 ganger 21 var, oppdaget jeg at jeg hadde mistet en gel på vei ned til start. Nummer to forsvant omtrent i det jeg løp over matten ved start. Sånn går det når man kjøper nytt belte på expoen (i fjor kjøpte jeg nye sko, så sånn sett var jeg mindre dristig i år). Mine hoderegningsegenskaper var like dårlige, men jeg klarte ikke helt å være lei meg for at det ble litt mindre gel å spise.

Første kilometer gikk greit på 6:40, det var omtrent så raskt massen bevegde seg, og jeg burde jo uansett ikke blåse alt kruttet allerede under oppvarmingen. De neste kilometrene sant kilometertiden ned mot 6:20, og jeg følte at jeg var helt i rute på første drikkestasjon på 5km. En gel i vannglasset og frisk og rask videre. Har lært at magen liker utvannet gel mye bedre enn konsentrert, og det gjør egentlig jeg også.
De neste fem gikk også overraskende bra. Jeg trodde jeg skulle syntes det var litt lenge igjen, men da var jeg egentlig bare happy for at jeg ikke var sliten enda. Farten gikk litt ned, men i det store og det hele gikk det lekende lett.

Mellom ti og femten fikk jeg opp farten litt igjen, her passerte vi ganske nærme leiligheten vi leide, men jeg var ikke fristet til å stikke innom og kaste meg over potetgullet som lå og ventet. Dessuten hadde Hanne Gro nøklene, så det hadde jeg bare tapt mye tid på uansett. Frem til nå hadde jeg sett mange folk som løp rett bort bak nærmeste antydning til busk og vrengte ned buksene for å gå på do (de første allerede etter ca 3km), så jeg sluttet etterhvert å se så veldig mye til siden, men nå som det begynte å knipe litt på for min egen del, var det knapt vegetasjon å se noen steder. Dokø var det derimot mye av, så jeg knep igjen og håpte det holdt lengst mulig. Nå var vi inne i den delen av løypen hvor man maks løper 2,5km før det er drikkestasjon, og jeg gikk hver gang jeg drakk, så her løp jeg faktisk stadig vekk ned mot 6:10 pr. kilometer (noen ganger under til og med), og jeg lurte på om jeg egentlig overdrev litt nå. Men jeg visste jo at jeg kom til å bli stiv etterhvert, så jeg fant ut at det beste var å komme lengst mulig på kortest mulig tid før det ville bli skikkelig ille.

Rundet halvmaraton på 2:20, og selv om det er et godt stykke unna persen, var jeg 7 minutter foran fjoråret. På ca 24 km fant jeg en do med bare to foran meg i køen, men de var ganske trege, så det gikk faktisk hele tre minutter bort i det. Men, jeg løper definitivt ikke så veldig fort når jeg er pissetrengt, og det var ikke mye skau i nærheten, så det fikk bare ta den tiden det tok. På denne tiden telte jeg ned til gelstasjonen på 27,5km, ikke fordi jeg gledet meg til den kulinariske opplevelsen som ventet, men fordi det er praktisk å ha et overkommelig delmål i sikte. Farten underveis var faktisk veldig jevn, og ganske lik tidligere i løpet, men toalettbesøk og drikkestasjoner trakk ned snittiden veldig.

Da jeg nådde allèen av Powerbarflagg hvor jeg raust ble tildelt to gels med smak av tropical fruit, varjeg bare glad jeg ikke råket utfor solbærgeleen fra i fjor. Beretningene til Hanne Gro om nøyaktig hvor ille den smakte har skremt meg nok til at jeg siktet meg inn på pakningene med duse farger uten rødtoner.

På neste drikkestasjon fikk jeg i meg den ene av gelene, og jobbet lenge og målrettet med å få en ganske stor pakke ned i en liten hempe på beltet, men jeg vant til slutt, og da hadde fordøyelsen akseptert at det var tropiske frukter som gjaldt denne gangen.
I løpet av den 5kilometeren måtte partyblæren lette på trykket enda en gang, så snittfarten der ble ganske lav, men den tiden jeg var i bevegelse, var den faktisk, til min store overraskelse fremdeles jevn og fin.

Jeg begynte å bli litt sånn stiv på 25km, og nå var smerten tiltagende. Jeg hadde rundet 30km, og syntes 12km igjen hørtes ganske lite ut. Bare fire runder rundt Sognsvann, sa jeg til meg selv. Men det hørtes igjen altfor langt ut, så jeg gikk tilbake til å telle ned til nærmeste drikkestasjon igjen. Her et sted klarte jeg å klusse til den utrolig enkle ernæringsplanen min og tok en gel på en stasjon hvor det var sportsdrikke. Ikke den helt store krisen, men det ble jo det i og med at det ikke var sportsdrikke på neste stasjon, og da ble det litt vanskelig å legge en god plan B (sa jeg at jeg blir litt dum når jeg er i aktivitet?). Et annet bevis på at jeg blir veldig enkel, er at noe av det siste Hanne Gro sa til meg før start var «Husk høy hofte og korte steg», så da gjentok jeg det for meg selv i førtito kilometer, og det fungerte veldig bra, hjalp på både fart og etterhvert stive lår.

De neste kilometrene bare løp jeg og ventet på den store smellen. I fjor stivnet jeg så mye et sted mellom 35 og 37 at jeg brukte 44 minutter på de siste fem kilometrene. Og det var ikke fordi jeg var så sliten, men fordi det var så vondt i lårene hver gang jeg tråkket på foten, at jeg rett og slett ikke klarte det. Og dette antok jeg ville inntreffe i år også. Og jeg ble jo stiv, skikkelig stiv, faktisk, men på veldig mystisk vis, gikk ikke farten ned. Jeg løp utrolig jevnt, og jeg skjønte etterhvert at mye kunne gå galt for at jeg ikke skulle nå de to første målene, nemlig slå tiden fra i fjor, og for at jeg ikke skulle komme under fem timer.
Spesielt på 38km ble det tungt, og da ble magen bittelitt lei sportsernæring også, så jeg slet litt mer med å holde farten oppe, og jeg ble for første gang skikkelig tørst. Men da siste drikkestasjon kom, og jeg kunne hive innpå siste dose med tropisk frukt, og jeg rundet 41km med fornyet energi, klarte jeg å tyne ut litt ekstra fart av kroppen, og dermed klarte jeg det Hanne Gro klarte i fjor, nemlig at min siste kilometer ble den raskeste, på 5:49.

Det var bare å ta i mot jubelen opp mot Brandenburger Tor, løpe igjennom med armene over hodet, og holde koken de siste hundre meterene til mållinjen. Klokken stoppet på 4:44:42 (burde brukt 2 sekunder mer), perset med en halv time og alle mål ble innfridd. Hanne Gro kom inn på 4:23, Helene kom for første gang under 4 timer med 3:57:59, og Mona debuterte på distansen med 4:20. God grunn til å feire for alle sammen, med andre ord! 😀

Isbonanza etter målgang. Eller dessert etter den første middagen, kan vi også si 😀