Nå for tiden bedriver jeg mest restitusjonssykling til og fra jobb, og hviler på lauvbærene. Det er jammen meg stas.
Men vi er ikke klare for å avslutte sesongen helt enda. Det gikk jo en hel måned bort i å komme seg igjen i august og september, det ble knapt trening, og bare spising, og kroppen var helt ute av lage. Resultatet er todelt: ca to kilo i pluss og en følelse av å være litt snytt. Det er jo først i august jeg pleier å komme i form, og jeg har rett og slett noe ugjort. Jeg har ikke fått utnyttet formtoppen godt nok.
Hvordan det gikk derfra til at vi meldte oss på et ultraløp veit jeg faktisk ikke, men vi hadde plutselig meldt oss på Vestfold Ultra Challenge 3. november. Jeg kan ikke skjønne annet enn at vi fremdeles var høye på endorfiner og mestringsfølelse, og en kan jo si at VUC sånn sett vil sette en effektiv stopper for ihvertfall sistnevnte. For dette løpet er nok ikke designet for meg, det er for langt (50km), for kaldt (3. november), for mørkt (kl. 06:oo) og for bratt (2500 høydemetre på den lange løypa på 82km, vi får nok vår del på den «korte» også).
Målet blir å klare tidskravet på ti timer, slik at jeg kan smykke meg med denne stilige beltespenna:
Norges tregeste triatlet 
Okay: dere ER definitivt ikke riktig navla!!! Men på en svært positiv måte!!! 🙂 Beskjedne meg har helt klart mye å lære av dere to altså! Tror vi må ta en alvorsprat snart så jeg kan ta rede på hva som gjør at noen (= dere) bare melder seg på sånne ekstreme greier som dette mens andre (=meg) ikke kunne tenkt tanken en gang!
Knalltøft altså, dette blir bra!
Haha, jeg snakket litt med Hanne Gro om det, hva som gjør at vi stadig vekk melder oss på ting vi i utgangspunktet ikke kan. Jeg tror det hjelper veldig at vi har en veldig god evne til å visualisere målgang, og den gode følelsen etter løpet. Tenker veldig lite på hva som skal skje underveis når jeg melder meg på, det alvoret går stort sett opp for meg etterpå, men da er jeg jo påmeldt, så da må jeg jo fullføre. 🙂
Jeg er forøvrig helt sikker på at du også hadde klart det, du er i like bra form som jeg, men man må jo være mentalt innstilt også. Jeg har liksom vent meg litt til at ting tar tid, og gjør vondt, men jeg synes det er verdt det om utfordringen er stor nok (men ikke for stor, Norseman utgår, fårråsiresånn).
Også imponert over alt dere klarer å melde dere på, og fullfører med mer enn stil.
Har kanskje ikke satt meg nok inn i dette løpet, enda Vestfold er «mitt» fylke, oppvokst i Larvik og syklet omtrent over hele fylkeet de siste årene fra hytta ved Sandefjord. Men hva har det flyet met et ultraløp å gjøre? Vet det er en Dokota fra krigens tid som holder til på Torp. Men er meningen at man skal fly denne greia, så melder jeg meg på også. Med medaljen er uansett svært tøff da. Lykke til.
2 uker igjen til Amsterdam maraton for Inger og meg. Liksom litt puslete i forhold til det dere gir dere i kast med. Guts, guts….
Hehe, stilen er ofte veldig varierende underveis, men det er jo gøy også. Det starter jo klokken seks, og da er det mørkt, og var litt bekymret for terrenget (kan bli veldig lav fart om det er for utfordrende), men de sier det er fine løpestier første 15km (og dermed siste 15 også), så da er det jo bare 20km i dagslys igjen, og det er jo ingenting 😀 (og der har du nok svaret på hvorfor vi melder oss på alt mulig, vi reduserer hele oppgaven til det blir rene undervurderingen).
Løpet (og medaljen) er inspirert av motstandsbevegelsen, som holdt til i de traktene løpet går, og hvor de utførte sabotasje. Løpet passerer visst flere steder hvor det var celler, og flyet kommer nok av at de mottok flydrop. Er enig i at det hadde vært enda kulere om vi skulle fly, men det får vente til Ostseeman (ikke selve konkurransen, men sightseeingen).
Masse lykke til på maraton, jeg synes faktisk aldri at en maraton er puslete. Jeg har veldig stor respekt for distansen, og selv om Berlin var en veldig positiv opplevelse, var det utvilsomt laaaangt og ble vondt på slutten. Vi skal dessuten ut i terrenget, 42km på asfalt er beinhardt! 🙂