Uke 42

Og enda en uke i oppkjøringen til den stadig mer tvilsomme Vestfold Ultra Challenge. Det ser ikke sånn kjempelyst ut, egentlig. Men det er nesten to uker igjen, så mye kan jo skje.

Blir VUC som deltager eller support?

Mandag gjorde jeg ingenting, kjørte til og med bil til jobb og stod over innebandy på grunn av den mildt sagt miserable formen etter Fredrikstadmarka rundt. Hofte og kne var lite villig til å ta i mot noe som helst belastning.

Tirsdag var like innholdsløs treningsmessig.

Onsdag syklet jeg til og fra jobb, godt å få brukt litt energi igjen.

Torsdag ble det også transportsykling. Og så var jeg til behandling hos Stein, og han fant ikke allverdens galt, annet enn litt irritasjon i de nederste ryggvirvlene. Ble løst opp og tapet på plass og fikk beskjed om å ta det rolig resten av dagen, samt å se det veldig an angående deltagelse i Ivar Formos minneløp lørdagen. Kjente jeg noe, burde jeg virkelig la være.

Fredag kjente jeg ganske mye i ryggen, selv uten å løpe, så jeg fant ut at det eneste fornuftige var å stå over. Men kom meg på NIH og fikk svømt ca 1500m på kvelden. En veldig bra økt, og 100m-tidene var omtrent tilbake der de var i sommer, så: hurra.

Lørdag våknet vi til regn, regn og atter regn, og da var jeg ikke så lei meg for at jeg ikke skulle løpe. Hanne Gro var tapper og kom seg avgårde. Jeg følte jeg måtte utrette noe, jeg også, så jeg bakte kanelboller. Fremdeles ikke sånn veldig bra i ryggen, men hofte og kne tror jeg er i bedring.

Søndag (altså i dag) hadde vi ganske vondt i viljen begge, to, men vi hadde meldt oss som bøssebærere, så vi klarte å dra oss ut av sofaen og opp til Nordberg kirke for å gjøre en minsteinnsats. Da vi skulle gå fant jeg ikke ullhanskene mine fra Smartwool, så jeg tok med sykkelhanskene i stedet. Flaks, skulle det senere vise seg.

For etter endt innsats skulle vi sykle hjem igjen, og på vei ned Carl Kjeldsens vei, på vei mot Maridalsveien, skulle vi til venstre, og jeg skulle gi tegn til bilen bak samtidig som jeg bremset for at jeg skulle svinge (har prøvd det før, gikk like dårlig da), og før jeg visste ordet av det lå jeg halvveis i veien og halvveis på fortauet og kjente etter at ingen viktige kroppsdeler gjorde vondt. Og det gjorde de heldigvis ikke. Slapp tilsynelatende unna med solide oppskrapte knær (igjen, hjelper neppe på med tanke på ultraløpforberedelser) og en hoven håndbak, men ellers like hel. Sykkelen må nok fikses litt på, både gir og bremser hadde fått seg en smell.

Og så tryne med den nye, fine hybriden min, da.

 

Så moralen er: Ikke brems med bare en bremse i nedoverbakker, bruk alltid ordentlige sykkelhansker og alltid, alltid, alltid sykle med hjem, uansett hvor liten turen er. Jeg var på sykkelen i mindre enn 20 minutter tilsammen tur/retur, og en vei jeg har syklet ca 100 ganger før. Uhell skjer utrolig fort.