Og enda en uke i oppkjøringen til den stadig mer tvilsomme Vestfold Ultra Challenge. Det ser ikke sånn kjempelyst ut, egentlig. Men det er nesten to uker igjen, så mye kan jo skje.
Blir VUC som deltager eller support?
Mandag gjorde jeg ingenting, kjørte til og med bil til jobb og stod over innebandy på grunn av den mildt sagt miserable formen etter Fredrikstadmarka rundt. Hofte og kne var lite villig til å ta i mot noe som helst belastning.
Tirsdag var like innholdsløs treningsmessig.
Onsdag syklet jeg til og fra jobb, godt å få brukt litt energi igjen.
Torsdag ble det også transportsykling. Og så var jeg til behandling hos Stein, og han fant ikke allverdens galt, annet enn litt irritasjon i de nederste ryggvirvlene. Ble løst opp og tapet på plass og fikk beskjed om å ta det rolig resten av dagen, samt å se det veldig an angående deltagelse i Ivar Formos minneløp lørdagen. Kjente jeg noe, burde jeg virkelig la være.
Fredag kjente jeg ganske mye i ryggen, selv uten å løpe, så jeg fant ut at det eneste fornuftige var å stå over. Men kom meg på NIH og fikk svømt ca 1500m på kvelden. En veldig bra økt, og 100m-tidene var omtrent tilbake der de var i sommer, så: hurra.
Lørdag våknet vi til regn, regn og atter regn, og da var jeg ikke så lei meg for at jeg ikke skulle løpe. Hanne Gro var tapper og kom seg avgårde. Jeg følte jeg måtte utrette noe, jeg også, så jeg bakte kanelboller. Fremdeles ikke sånn veldig bra i ryggen, men hofte og kne tror jeg er i bedring.
Søndag (altså i dag) hadde vi ganske vondt i viljen begge, to, men vi hadde meldt oss som bøssebærere, så vi klarte å dra oss ut av sofaen og opp til Nordberg kirke for å gjøre en minsteinnsats. Da vi skulle gå fant jeg ikke ullhanskene mine fra Smartwool, så jeg tok med sykkelhanskene i stedet. Flaks, skulle det senere vise seg.
For etter endt innsats skulle vi sykle hjem igjen, og på vei ned Carl Kjeldsens vei, på vei mot Maridalsveien, skulle vi til venstre, og jeg skulle gi tegn til bilen bak samtidig som jeg bremset for at jeg skulle svinge (har prøvd det før, gikk like dårlig da), og før jeg visste ordet av det lå jeg halvveis i veien og halvveis på fortauet og kjente etter at ingen viktige kroppsdeler gjorde vondt. Og det gjorde de heldigvis ikke. Slapp tilsynelatende unna med solide oppskrapte knær (igjen, hjelper neppe på med tanke på ultraløpforberedelser) og en hoven håndbak, men ellers like hel. Sykkelen må nok fikses litt på, både gir og bremser hadde fått seg en smell.
Og så tryne med den nye, fine hybriden min, da.
Så moralen er: Ikke brems med bare en bremse i nedoverbakker, bruk alltid ordentlige sykkelhansker og alltid, alltid, alltid sykle med hjem, uansett hvor liten turen er. Jeg var på sykkelen i mindre enn 20 minutter tilsammen tur/retur, og en vei jeg har syklet ca 100 ganger før. Uhell skjer utrolig fort.
Da vi gampet rundt på maraton i Amsterdam i går, i kaldt og blåsete vær, hver gang (og det var ofte) det røynet på, tenkte jeg på dere gærne jenter som gir dere i kast med 50 km…. Bevare meg vel… bare tanken er jo intet mindre enn imponerende. Eneste som kanskje kan være positivt er at det ikke er kompakt, flat asfalt. Skjønt, hvem vet hva som er best
Ja, hvordan gikk det i Amsterdam? Var det en fin løype? Den er oppe til vurdering neste år. Er dog ikke veldig hypp på kaldt og blåsete vær. Vi melder oss uansett på Belin neste år også. Den er for bra til at vi kan la være å reise, blir tredje år på rad, får satse på å perse igjen. Den er jo siste helgen i september, så det er større sjanse for bra vær, har vært veldig bra de siste to årene, ihvertfall.
Ultraløpet, ja. Jeg håper jeg blir i stand til å delta, men med vondt i rygg, hofte og kne begynner kanskje tiden å renne ut. Tar ikke noen sjanser med helsen, men håper i det lengste at jeg blir bra i tide.
Fordelen med asfalt er jo at det går fortere og ofte er flatere, men man blir jo stiv i musklaturen. Det er jo mye gøyere å løpe i skauen, men når det nærmer seg 50km begynner jeg sikkert å bli litt mettet på naturopplevelser 🙂
Joda, det gitt forsåvidt ok i Amsterdam, tatt i betraktning at jeg hadde en solid forkjølelse uka før med tett nese og bihuler, vondt i halsen, litt småfeber etc. Men følte meg passe bra på løpsdagen (søndag), men oppladningen var jo ikke den beste. «Normal dag på jobben» er kanskje mest treffende, langt fra noe overskudd, men kunne vært værre. Løp ganske jevnt og kom med inn på 4.20.26, ikke så helt galt for en 63-åring. Tar man utgangspunkt i den såkalte WAVA kalkulatoren der tiden korrigeres for alder, tilsvarer det ca 3.26 for en «mann i sin beste løpealder», tror det er rundt 30 år. Mest imponert ble vi over sportskommentator Jann Post som løp på 2.38. Sterkt. Ble omtalt i DN forrige uke før han skulle løpe.
Forholdene var ikke helt topp, overskyet med antydning til regn, relativt kjølig og sjenerende sur vind. Det kan nok virke inn på vår oppfatning av løypa; den fremsto noe kjedelig og lite inspirerende. Bl a ca 5 km langs en kanal ut på bondelandet og så 5 km tilbake på den andre siden. Og noen uendelige lange rette strekker deretter. Værforholdene gjorde det kanskje verre enn det var, men vi mener klart at Berlin er langt å foretrekke foran A’dam, også Hamburg var mer inspirerende og variert.
Dette med hjelm og sykkel fortjener en kommentar. Aldri har vi sett så mange som syklet i en storby, gamle og unge, alle kjønn, i alle typer av sykler, småunger satt på styret eller løst bakpå etc etc. Og… ikke en enste opptrådde i sykkelutstyr eller hjelm. Ikke en enste hjelm!!! Utrolig.
Vel, det var en liten mini- beretning fra A’dam, en herlig by forøvrig. Håper helsa blir bedre for sin egen skyld og mtp ultraløpet. For vårt vedkommende er definitivt sesongen over. Må tenke på neste år… vakler og vakler… Ostseeman eller ikke… Helt åpent. Skjønt på de siste 10 km i A’dam var svaret klart; aldri mer forsøk på IM eller «bare» en ren maraton igjen. Men dog, dette var min 9ende mara, det hadde jo vært stas med 10 da..??
4:20 synes jeg er bra, det er 24 minutter raskere enn det jeg har klart å trøkke ut av denne kroppen, og jeg er en kvinne i min beste alder 🙂
Men takk for betraktninger rundt Amsterdam, kanskje vi heller skal se på Hamburg i stedet. Det er jo ikke feil å løpe to ganger i Tyskland. Vi fikk jo en automatisk påmeldelse til Holmestrand maraton da vi meldte oss på VUC, så vi må jo være i god løpeform uvanlig tidlig neste år om vi skal prøve oss på det. Men det er et uttalt mål å få litt dreis på løpingen i løpet av vinteren, så det kan kanskje være greit å sikte seg inn på en tidlig maraton.
Kjedelig med sykdom like før konkurranser, vi var ganske dårlige fredagen før København (men hodepinen kom nok av koffeinabstinenser), men det merket vi lite til underveis.
10 er jo et veldig fint og rundt tall. Påmeldingen til Berlin åpner i morgen klokken 12. Jeg tenker stadig vekk at «dette skal jeg aldri gjøre igjen», men jeg glemmer jo det i gledesrusen over å gå i mål. Selektiv hukommelse er gull!
Haha, 2:38 er bare ti minutter seinere enn min dårligste halvmaraton 😀 det sier sitt, tenker jeg.
Funderer fremdeles på Ostseeman jeg også. Enda ikke helt klar til å trykke på påmeldingsknappen. Men det kommer jo til å rykke veldig i triatlonfoten når Hanne Gro skal kjøre, må bare bli helt 100% klar til å forplikte meg til det igjen. Og så må jeg overleve 3. november.
En av tingene som er så bra med bloggen din er at her skjer det ting, støtt og stadig altså 😉 Og det er liksom alltid en liten overraskelse, eller tre, på lur. Som leser vet man liksom ALDRI hvor ordene tar oss til sist….. og det er jo det som er så spennende og bra!! Så også i dette innlegget hvor det topper seg med intet mindre enn et sykkeltryn!! Herregud for en actionfylt hverdag du har!!! Håper forøvrig at det går bra etter fallet??
Oi, takk 😀
Litt mer action enn jeg setter pris på akkurat den siste der, men det har jo vært relativt stille etterpå. Man skulle tro jeg hadde opparbeidet meg nok karma ved å være bøssebærer, men nei…
Det går bra etter tryningen, altså. I motsetning til sykkelen leger jeg meg selv helt på egenhånd. Har et blått (lilla) og rødt kne, gjør for så vidt vondt fremdeles, men tror det bare er blåveisvondt og ikke skade. Fikk en smell i overarmen også, så har hatt litt problemer med å feks. trekke av gensere og slikt, men i dag klarte jeg å løfte armen over hodet uten problemer, så det er også mye bedre. Så alt i alt gikk det jo veldig bra. Det eneste kjipe er jo at jeg ender opp med en følelse av å ha en kropp som ikke fungerer så bra, og det er jo litt urettferdig, for den har, til tross for at vi noen ganger er litt uenige om ambisjonsnivået, stilt opp i en lang sesong og kommet seg i mål på de viktige løpene, og det er kanskje ikke så rart at det blir litt rusk i maskineriet på tampen av sesongen.
Gratulerer med ny pers på mila i hytteplanmila. Herregud, du er rask, altså.