Ultraløperen er i mål

På sølvplass og det hele 😀

Read Full Post »

Gjesteinnlegg: Vestfold Ultra Challenge, igjen!

Ja, jeg hadde det ikke bra på fjorårets VUC: https://norgestregestetriathlet.wordpress.com/2012/11/03/gjesteinnlegg-vestfold-ultra-challenge/

Likevel prøver jeg igjen! Jeg har sett an værmeldingene lenge, men nå tar jeg sjansen. Det blir nok vått i skogen, men på ingen måte som det gjørmebadet vi opplevde i fjor. Jeg håper at jeg ser bedre i år, og med finfint vær så er det vel ingen grunn til at fadesen fra i fjor kan skje igjen.

 

Nå er jeg påmeldt!

Min vurdering er at løpegrunnlaget mitt er noe dårligere enn i fjor, da hadde jeg to maraton og en liten rekke med terrengløp i beina. Nå har jeg bare løpt noen få lange turer på rundt 15 kilometer og noen konkurranser (aquatlon, Lighthouse run (14 km), 10-km Fuerteventura, Råskinnet og Sentrumsløpet). Imidlertid har konkurransene vist at løpeformen er mye bedre enn forventet på denne tida av året. I tillegg har jeg fått trent bra ellers, jeg har syklet mye og er i generelt god form. Jeg kommer også rett fra et trenings- og ferieopphold på Fuerteventura. Fantastisk, som vanlig, med mye og variert trening. Jeg har noen småskader, men jeg prøver å ikke fokusere for mye på dem. Det har gått bra de siste løpeturene og jeg håper på det beste. 

Sånn så jeg ut i fjor omtrent ved vending. I år håper jeg på shorts!

Et viktig moment for meg i år er jo at jeg har sjanse på pallplass! Det er kun en kvinne til påmeldt på 50 km-løypa og en kvinne på 80 km. I alt er vi altså tre kvinner påmeldt. På Fuerteventura vant jeg både aquatlon og 10 km (delt seier med Helene!) og det smakte så godt, selv om det ikke akkurat florerte av konkurrenter. Det er altså en god motivasjon for meg å havne på en pall, uansett hvor mange som har meldt seg på. Man vinner jo også over alle dem som ikke melder seg på. 

Jeg gleder meg også stort over å ha Linda som support i år, som i fjor. I år skal vi nok kommunisere litt bedre, alle småveiene i Vestfold sendte Linda ut på mange bomturer i fjor. 

Jeg vurderer utstyret fortløpende, men været ser ut til å tillate noe helt annet enn i fjor. Likevel er jeg forberedt på at det kan bli vått, det har regnet mye og det vil være noe gjørme, helt sikkert ned Hvittingen der jeg tok så innmari telling i fjor. Jeg kommer nok til å starte med Adizero XT3-ene mine, de luftet seg sist på Råskinnet. Så tror jeg kanskje jeg kommer til å skifte sko når løypa går over til skogsbilvei, enten til de raske Adizero Boston 4-skoa, eller til mengdeskoa Asics GT2170.

Når det gjelder bekledning ellers skal jeg igjen løpe med den enkleste Camelbak-sekken. Den har jeg løpt en del med, og den fungerer veldig bra, sitter godt på ryggen og har plass til 2 liter drikke, mobiltelefon, et par gels og kanskje til og med en vindvest. Jeg tror jeg skal løpe på to gels i timen, slik jeg gjorde i fjor og passe på å få drukket nok. Kanskje en egen flaske for å få fylt på vann? Jeg må huske gnagsårplaster under fotbuene og vurderer å løpe i tåsokker. Utrolig effektivt for å unngå gnagsår mellom tærne, noe jeg gjerne plages med i lange løp. Samtidig liker jeg jo å løpe i ullsokker når det blir vått. Dette kommer jeg til å vurdere helt fram mot start. Det blir kanskje løpeshorts, men jeg burde kanskje ha noe for å skåne leggene mot risp og sår. Litt usikker her. I tillegg blir det nok enten ei veldig lett, kort ulltrøye eller rett og slett ei teknisk t-skjorte. Litt annet enn det vi måtte dragse på i fjor!

Fint vær spås!

Det aller viktigste jeg har med meg er uansett troen på at jeg faktisk vil klare det i år. At ingenting kan stoppe meg. DNFen i fjor kostet meg ideen om meg selv som treig, men seig. Brått var jeg bare treig… Det ønsker jeg å gjøre noe med på søndag!

Read Full Post »

Gjesteinnlegg: Råskinnet 4/5/2013: Vått, men moro, igjen!

Råskinnet 4/5/2013: Vått, men moro, igjen!
Råskinnet er sesongens koseløp. Jada, masse gjørme og kaldt vann, men ikke noe stress og pes med tider og plassering. Du havner liksom i den køen du gjør ut fra startpulja di, og det er lite poeng å stresse vilt med å presse seg forbi, med mindre du har ambisjoner om å vinne, da.

Lørdagen startet med en tur i bassenget for min del, og et inderlig håp om at pissregnet skulle ta slutt og at det skulle bli litt varmere enn 5 grader. Ikke at det egentlig betyr noe når man først er i gang, etter mindre enn en halv kilometer må man likevel vade i Sognsvann. Likevel er fint vær jo alltid å foretrekke. Jeg holdt meg inne i garderobene til det var på tide å varme opp for ikke å bli for kald før start. Ca. 20 minutter før start gikk jeg ut, og herlig, det hadde sluttet å regne! Jeg møtte på Lars og Øystein rett utenfor garderoben og vi varmet opp sammen. Jeg er som kjent ikke spesielt glad i å varme opp, men i godt selskap er det alltid bedre. Øystein, den spreke mannen, skulle startet i pulje 2, mens Lars av uforståelige grunner var havnet i pulje 6. Jeg var i midt-på-pulja, pulje 4. De setter visstnok opp puljene på grunnlag av fjorårets tid i Råskinnet, om man var med, eller 10-km-tida di. Dette gir litt underlige puljer, siden mange ikke har vært med før og 10-km-tida på flatmark egentlig ikke sier noe som helst om hvordan man løper i myr og på glatte steiner.

Jeg er forholdsvis god til å løpe i terreng, jeg var orienteringsløper som liten, og selv om jeg ikke akkurat hevdet meg i den idretten så har jeg fortsatt steget. Jeg la merke til at det var mange som hadde vanlige joggesko, og det hadde jeg aldri løpt med på Råskinnet. Noen «terreng»-løp er jo reine traktorveiløp, men det gjelder virkelig ikke Råskinnet. Her får man massevis av gjørme, myrer, is under gjørma (!), svaberg og løs grus å løpe på og i. Jeg løper med Adidas Adizero XT3, og disse er suverene ved glatte forhold. De er imidlertid litt for harde til å løpe mange kilometer på grusveier, så skovalg til for eksempel Nordmarkstraveren er litt kinkig. Her er det god fordeling på grusvei og terreng, og man må vurdere om man tåler vonde føtter på slutten for å ha godt grep i terrenget. Råskinnet er imidlertid et helt klart terrengskoløp!

Det er god stemning på Råskinnet, og man kommer lett i prat med folk før start. Konkurransen har et unikt nedslagsfelt, massevis av folk som ikke er med på mange løpekonkurranser ellers og masse damer. I fjor løp jeg i samme pulje som to utdrikningslag, det var stemning, det! I år stod jeg og smågliste ved startlinja, ganske langt framme i pulja. Startskuddet gikk og det var bare å løpe inn i første gjørmedam og bli ferdig med det. Allerede i første nedoverbakken møtte vi på is, og jeg kan love at is under gjørme er glatt! Folk tryna seg nedover og gjennom småskogen mot Sognsvann. Jeg elsker den vadedelen gjennom det iskalde vannet. Bokstavelig talt iskaldt, massevis av is på vannet og det kan neppe ha vært varmere enn et par grader. Jeg ble helt nummen, men det er bare skikkelig gøy likevel. Det verste er rett etter at man kommer opp av vannet, det tar noen minutter før man i det hele tatt kjenner beina sine igjen. Det tok litt tid før jeg skjønte at det jeg trodde var fjell under gjørma faktisk var is. Folk sklei som bare det, men etter hvert ble vi flinke til å rope «is!!» hver gang det var et gjørmete is-parti.

Råskinnet er et køløp, men man må bare ta det med godt humør. For min del gjør det også at jeg ikke løper med så høy puls som jeg ellers ville gjort. Samtidig spiller ikke køløping på mine styrker i det hele tatt fordi det går saktere der jeg relativt sett ville løpt fortere, altså der det er glatt og bratt og vanskelig, og folk løper forbi meg der jeg relativt sett er dårligst, altså det er enklest å løpe, på brede stier eller på de få deler av løypa med grusvei. Jeg var imidlertid klar over alt dette før start, og slappet godt av underveis og lot være å irritere meg over folk som løpe svært forsiktig på de glatte stiene.
Også i år løp vi opp hoppbakken bak Svartkulp. Jeg syns jeg kom meg oppover i radig fart og ventet egentlig bare på stor-myra, der vi alle kom til å synke ned til brystet i gjørma. Det var noen myrer, og jeg tok skikkelig sats og kom langt ned en gang, men stor-myra kom aldri. Det viste seg at det fortsatt var is der og at den derfor var blitt droppet. Synd! Det var deilig å løpe på såpass lav puls, jeg koste meg og brått var Sognsvann der igjen og vi skulle mye dypere enn sist. Folk tryna ned i vannet rundt meg, men jeg holdt meg på beina, selv om det var så kaldt at det tok minst 5 minutter å få igjen følelsen i bein og deler av overkroppen.
Siste del av løypa går litt i småskauen rett ovenfor Sognsvann og er ganske kupert. Aller siste del går over den svære haugen ved Idrettshøyskolen. Haugen var utrolig glatt og jeg måtte nærmest dra meg opp før jeg kunne styrte ned på andre sida. Veldig glad for at jeg hadde på meg hansker. Jeg spurtet faktisk forbi et par jenter mot mål og var i mål på 1.17.56, bedre tid enn i fjor!

Video fra Råskinnet!

Read Full Post »

Gjesteinnlegg: Bogstad treningsduatlong 2/5/2013: Ny pers!

Torsdag var det klart for den tredje konkurransen på under ei uke. Oslofjord triatlon, klubben min, er initiativtager til Bogstad treningstri. Bogstad er en slager og har vært det i mange år. Det går annenhver torsdag i sesongen, og siden det fortsatt er mye is på Bogstadvannet var det duatlon som stod på programmet sist torsdag.

Bogstad treningsduatlon består av en løype på ca. 2,7 km løping, en runde i Sørkedalen på ca. 16 km og til slutt en siste løperunde på rett under 5 km. Her ligger en presentasjon av løypa: http://oslofjordtri.com/bogstad-treningstriatlon-2013.5192882-26406.html

Dette må kunne kalles en supersprint, og som kjent er ikke raske konkurranser på høy puls min styrke her i livet. Bogstad treningsduatlon og –triatlon er faktisk noe av det hardeste jeg gjør i sesongen.  Løypa er kort, men brutal, men det er virkelig kjempesosialt og veldig god trening.

Torsdag var det fin temperatur og sol, men ganske mye vind. Russen hadde samlet seg på Bogstad med griller og øl og stemninga var bra. I alt møtte ti duatleter opp, kun ei anna jente, men jeg så straks at hun var sprek, veldig sprek. Særlig da hun i en bisetning nevnte at hun var blitt nummer to i Østfold triatlon i fjor. Jeg forberedte meg på nok et Bogstad-nederlag, men jeg har for lengst kommet dit at jeg kjører eget løp og generelt er svært fornøyd med å fullføre i relativt god stil.

Jeg orket som vanlig ikke å varme ordentlig opp, jeg løp litt fram og tilbake, men ingenting kan forberede kroppen på den brå starten, rett opp i sone 5 og tunga på knærne. Puh! Alle de andre forsvant svært fort, og jeg kjente hvor stiv jeg var i låra. Jeg merket de to konkurransene i helga og en hard innebandyøkt på mandag. Bakken opp til tuntreet er grisehard, særlig når man ikke er helt varm. Jeg presset på som best jeg kunne, pulsklokka viste over 100 %, ikke helt trua på det, riktignok, men jeg var nok over 90 %. Kanskje ikke beste måten å bli kvitt stivheten i låra, men på Bogstad har man liksom ikke tid til å vente på at kroppen blir varm.

Etter akkurat 14 minutter kunne jeg løpe inn i T2, faktisk ikke sist, Terje hadde kommet 2 minutter for seint til start og lå bak. Skiftinga gikk relativt raskt, de nye Specializedskoa med boa-lukkemekanisme er raske og komfortable, dessuten er de utrolig elegante, ser nærmest ut som lakksko.

 

Skoa mine!

Opp til bommen for å begynne å sykle, og jeg kjente i første bakken at det ikke var så mye å hente. Jeg kjørte runden kontrollert, asfalten er dårlig og låra mine var sure. Jeg så på klokka etterpå at jeg bare så vidt lå i sone 3 (83%) på syklinga, det er lavt på en sprint. Motvinden var ganske påtagelig. Jeg var likevel veldig glad da jeg tok igjen Andreas ved vending. Han syklet riktignok hybridsykkel for anledningen, men det føltes bra likevel. Jeg nærmet meg også stadig Rudi, og så at jeg hadde kjørt inn mye på Lise.

Etter vendinga innerst i Sørkedalen var det bare å nyte medvinden inn, tenkte jeg, men det viste seg selvsagt at vinden kom fra alle kanter også på veien tilbake. Jeg krøket meg sammen som best jeg kunne på temposykkelen og tråkket på, men fort gikk det ikke. Inn til vending hadde jeg tatt igjen Rudi og jeg skiftet også litt raskere enn ham, på tross av idiotiske dobbeltknuter på skoa (klassisk sesongstartfeil…). Terje lå fortsatt bak.

Siste etappe er stort sett hardest på Bogstad. Løypa er kupert og beina stort sett stive. Jeg kikket på klokka og trodde jeg var langt, laaangt bak min egen personlige rekord. Alltid et tegn på at pulsen ligger høyt når 50 + 25 min blir 1.25 og ikke 1.15. Jeg hadde likevel et bittelite håp om å holde Andreas og Terje bak meg, Rudi løp dessverre forbi meg ganske fort. Jeg ga det jeg hadde opp bakken til tuntreet og opp forbi veien, men så var det så vondt at jeg måtte roe litt ned. Det kom opp tanker av typen «får ta det som en tur» og «jaja, jeg får ta det rolig resten av konkurransen», men etter å ha fått igjen litt pust og konstatert at Andreas fortsatt lå bak, så ga jeg jernet igjen. Ved den røde bondegården kunne jeg se Andreas bak meg i løypa, men såpass langt bak at jeg fortsatt hadde litt tro på at jeg faktisk kunne slå ham. Jeg løp alt jeg kunne ned bakkene og møtte på Helene i bunn av bakken. Hun løp bare en liten tur og fulgte meg en km eller to. Viktig å presisere at hun ikke pacet meg, altså, det er jo ikke lov i triatlon! Jeg fikk et glimt av Andreas igjen da jeg løp ned fra bommen og jeg bestemte meg for at Andreas søren ikke skulle ta meg siste halvannen kilometer. Jeg løp som om det stod om livet, jeg var ganske klar over at dette sannsynligvis var min eneste sjanse noensinne til å slå Andreas. Jeg løp forbi mål, og opp siste bakken mot tuntreet. Denne bakken suger virkelig ut det siste en stakkars triatlet har igjen i kroppen, men Andreas var fortsatt et stykke bak. På vei ned igjen skjønte jeg at jeg faktisk kunne klare det, jeg ga alt de siste 200-300 meterne og kom i mål på 1.15.05, 33 sekunder foran Andreas! Etterpå oppdaget jeg at jeg dessuten hadde perset med nesten 2 og et halvt minutt! Terje kom i mål noen minutter etter. Svært gledelig å være i mål som et del av et slags felt!

Blide duatleter!

Jeg forstår ikke helt hvorfor jeg i såpass god form som jeg er, men jeg tar det som bonus!

Resultatene og reportasje fra torsdagens Bogstad ligger her: http://oslofjordtri.com/bogstad-treningsduatlon-02-mai.5200652-10284.html

Read Full Post »

Gjesteinnlegg: Smaalenene Rundt 28/4/2013, hvordan sykle ti mil i motvind

Noen oppmerksomme sjeler så kanskje medaljen i forrige post. Jepp, den er liten, men den kostet enormt mye enn innsatsen i Sentrumsløpet.

Jeg dro tidlig hjem fra banketten etter persen i Sentrumsløpet for å kunne stå grisetidlig opp og reise til indre Østfold for å kjøre ritt. (Du veit du har blitt sportsidiot når du velger en (sports)bar i timen i stedet for en time i baren..) Jeg kom sist i fjor og ambisjonene i år var selvsagt skyhøye, særlig siden det blåste og motvind er vel den ene tingen jeg takler dårligere enn bakker.

Det stilte sju opp i partypulja, i tillegg til hun dama som var på do da starten gikk, henne så vi aldri igjen, ei heller på resultatlista (ONE DOWN!). Ganske raskt dro to stykk fra gruppa og to ble borte et eller annet sted (TWO MORE DOWN!!). Jeg var stuck med et småkranglende par fra Halden, som snart utviklet en taktikk som sleit meg sakte, men sikkert ut. Etter et par mil tok vi igjen to karer fra Mjølkerampa som holdt fanen høyt for TURritt og ja, var ute på tur (faktisk så mye på tur at de må ha hoppet over loopen på slutten av løypa og gått rett i mål.. (NR FOUR and FIVE DOWN!)). Haldenparet kjørte på som gale på flatene og jeg måtte slippe flere ganger, men de krøyp opp bakkene sånn at jeg syklet på for å kjøre dem inn, noe jeg stadig klarte, bare for å oppleve at det samme gjentok seg på neste flate.

Nevnte jeg motvinden? Etter ca fem mil kjørte haldenserne feil, og brått var jeg i ledelsen (i kvinneklassen). Rett etterpå traff jeg på en stakkar fra pulje 1 som hadde blitt lurt av kollegene sine til å stille og hadde hengt på feltet altfor lenge. Han var knust, jeg prøvde å taue ham et stykke, men han var ferdig (NR SIX DOWN!!). En av gutta som hadde stukket fra partypulja stod også langs veien og snakket i mobilen og så ikke ut som han hadde tenkt å sykle mer den dagen (NR SEVEN DOWN!!!).

Jeg lover at jeg blødde for OSI-drakta de neste par mila i grisemotvinden i et desperat forsøk på å holde den herlige ledelsen, men seierens frukt skulle bli nektet meg. De mangefargede Haldendraktene dukket plutselig opp bak meg og nå hadde de fått finslipt taktikken sin. I tillegg var jeg kjørt, fullstendig og uopprettelig. 18 km før mål måtte jeg slippe for godt og inn til mål var det en kamp mot meg selv og elementene. Jeg gliste godt da jeg endelig nådde mål og forsynte meg grådig av brus, bananer og sportsdrikke. Jeg kunne ikke unnlate å legge merke til at mål ble ryddet bort rett etter at jeg hadde passert målstreken og kunne fornøyd konstatere at jeg var den som holdt ut lengst denne dagen, akkurat som i fjor!

 

Smaalenene rundt er på ca 10 mil og har rett under 1000 høydemeter. Klassisk småkupert løype, veldig fin sesonstart på sykkel, særlig når vinden går riktig vei. 

Og igjen kan jeg skrive under på Tim Krabbés kjente sitat: «Ikke-syklister, tomheten i livet deres sjokkerer meg». Jeg håper intenst at flere jenter ser hvor flott sykkelsporten er og stiller opp i turritt sånn at jeg faktisk har noen å sykle sammen med! Det er jo ganske betegnende at jeg, som generelt sett er en mye bedre syklist enn løper, totalt sett ca. havner midt på resultatlista på Sentrumsløpet og blir nr. 426 av 1350 i min klasse og nr. 989 av 3482 kvinner totalt. Samtidig er jeg altså helt sist i et turritt! Kom igjen da, jenter! Bli med neste gang!

Read Full Post »

Gjesteinnlegg- Sentrumsløpet- ny pers! (eller hadde jeg egentlig en pers?)

Jeg (Hanne Gro) fikk en gratisbillett til Sentrumsløpet ei uke før konkurransen, og tenkte joda, jeg skal bli med, da.

Veldig mange jeg kjenner springer Sentrumsløpet hvert eneste år og det virker som et sosialt og fint løp. Alle klokker da også inn fantastiske 10-km-tider, hvert eneste år. Det er kanskje en grunn til at jeg stort sett har nøyd meg med å være med på SentrumsløpFESTEN og ikke selve løpet. I tillegg syns jeg det er altfor kort!

Som vi sa i garderoben på Idretthøyskolen her om dagen, vi er altfor dårlige til å løpe til å løpe så kort. Det er logikk i det om du bare tenker etter hvor slitsomt det egentlig er å løpe på full guffe i nesten en time. Det er jo vondt, man blir forferdelig andpusten og dessuten minner det meg farlig om trøstesløse gymtimer på ungdomsskolen der jeg alltid peste meg fram, helt bakerst. Langløp gir en herlig tilfredsstillelse, uansett hvor lang tid man bruker, og man blir sjelden sist, det er alltid en eller annen mann som har overvurdert seg selv (svært sjelden kvinner, dog).

Jeg bestemte meg for å ta løpet som en formtest og var ikke helt motivert for å gå helt i kjelleren. Jeg tenkte det var greit å ha 55 minutter som et realistisk mål, men strengt tatt gjettet jeg jo vilt. Når løp jeg sist en 10-km så fort jeg kunne uten å ha svømt og syklet først? Kanskje i 2007 eller 2008. Da var jeg nemlig med i Knarvikmila. Jeg syns mila var lang og tung og kom i mål på rundt 1.06. Jeg har pers på 5-km, som jeg løper ca. en gang i året, på rett under 25 minutter.

Onsdagen før løp jeg to runder på Sognsvann Rundt Medsols og tenkte å prøve å ligge i 5.30-fart i to runder for å se om det var greit eller om jeg bare kunne glemme 55 minutter. Det gikk forbausende lett, 5.30 per km virket faktisk helt overkommelig, selv om det teite høyre kneet mitt begynte å verke etter 20 minutter.

Sentrumsløpet er et av få løp som også passer for oss B-mennesker. Det har sein start og det gjorde at jeg kunne ta en svømmeøkt på formiddagen. Så dro vi til byen og jeg prøvde å varme litt opp i folkehavet. Været var nydelig, t-skjortevær! Jeg hadde vondt i magen av nervøsitet, egentlig mest fordi jeg veit at resultatene i Sentrumsløpet blir nilest av mange jeg kjenner. Herregud!  Jeg prøvde å komme meg litt fram i pulja, av erfaring sprekker folk som råtne tomater på slutten av løp, da er det greit å ligge litt framme. Så gikk starten for puljene foran og vi nærmet oss sakte, men sikkert startlinja.

Jeg var i gang! Den første kilometeren går opp forbi slottet og allerede her var det folk som hadde startet for hardt. Jeg tok det rolig og oppdaget midt i bakken at klokka mi ikke viste farta mi. Krise! Jeg hadde slått av GPS-en i bassenget og glemt å slå den på etterpå. Jeg følte meg litt lost, jeg klarer nemlig ikke å kjenne om jeg løper 5.10 eller 5.40, det vil si, jeg merker det først når det er for seint. Jeg tok en kjapp restart av klokka og fikk inn farta mi ganske fort, men nå visste jeg ikke hvor lenge jeg egentlig hadde vært ute.

Sentrumsløpløypa er fin, den går blant annet gjennom Frognerparken og man har følelsen av å løpe mer ned enn opp, i alle fall om man har dagen. De første 2-3 km var jeg usikker på om jeg hadde det, det føltes ganske tungt, selv om farta var helt innenfor, til og med raskere enn jeg hadde tenkt. Så løsnet det og jeg måtte løpe sikk-sakk mellom alle dem som hadde startet i en for rask startpulje. Jeg må ha passert minst 1000 løpere, det hjalp jo veldig for selvtilliten selv om jeg følte at jeg måtte løpe en god del skritt ekstra.

Etter ca 5,5 km var det en drikkestasjon, men jeg valgte å ta iso-gelen min i stedet. Det var lurt, det var ganske kaotisk å få drikke og mange tapte nok mye tid her. Jeg ble ganske sliten mot mål, men jeg løp stadig raskere og var helt sikker på at jeg ville klare 55 minutter. Spørsmålet var egentlig om jeg ville klare å slå noen av de andre jentene jeg kjenner som var med og som hadde bedyret at de ikke hadde fått trent og skulle «ta det som en tur og være fornøyd med å komme under timen». Plutselig var jeg på Karl Johan og kunne løpe inn i mål, svært fornøyd med dagens dont.

Jeg trodde jeg hadde løpt på ca. 52.30 og var superglad og stolt. Jeg møtte de andre foran Universitetet og vi koste oss i sola. Det viste seg så klart at de andre jentene hadde løpt mye bedre enn meg, og jeg lot det gå innpå meg i noen minutter før jeg igjen kunne glede meg over ny pers.

En time eller to etterpå fikk jeg vite at tida faktisk var 52.00! Skulle spurtet litt ekstra der, altså. Jeg må si at jeg ikke i min villeste fantasi kunne sett for meg at jeg ville klare en sånn tid, og nå drømmer jeg om å komme under 50 minutter. Kanskje med litt mer trening, heldigere valg av startpulje og ved å gå litt lenger ned i kjelleren? Nå har jeg faktisk lyst til å være med neste gang!

 

 

 

 

Read Full Post »