Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for juli 2013

En liten stund siden dere har hørt fra meg. I mellomtida har jeg blant annet kjørt halv ironman i Haugesund. Det gikk så bra at det bare måtte bli et veldig kjedelig tevlingskvad ut av det, så det droppet jeg. Jeg kan dog storskryte av at jeg perset på distansen med ca. 20 minutter.

Over til viktigere business, nemlig Bogstad treningstri. Klubben min, Oslofjord triatlonklubb (www.oslofjordtri.com, meld dere gjerne inn!), står nemlig bak en treningstriatlon annehver torsdag hele sesongen. Triatlonsesongen er jo ikke overvettes lang, så for å lette på trykket har vi også duatlon før og etter at isen har gått/kommet. Det er flest oslofjordinger som er med, men treningen er også åpen for andre. Tidtaking er avhengig av frivillige.

Bogstad er først og fremst tenkt som en sosial setting der man i hyggelig lag kan sette hverandre i stevne. Her kan nybegynnere og norgesmestre møtes og heie på hverandre. Distansene er 730 meter svømming, 16 km sykkel og litt under 5 km løp.

Likevel skal det ikke stikkes under en stol at enkelte tar Bogstad noget mer alvorlig enn som så. Adelskalenderen (http://www.oslofjordtri.com/adelskalender-for-bogstad.537980-10284.html) er vel den sida på Oslofjord sin hjemmeside med flest antall treff. Det er sikkert flere enn jeg som syns Bogstad tri er noe av det hardeste jeg kjører i løpet av sesongen, ikke fordi løypa er så hard og lang, men fordi man jo må kjøre på så innmari, det er jo folk som følger med!

Jeg hadde en hard runde med meg selv i går, og den handlet om å ta seg selv litt for alvorlig. Jeg gruet meg nemlig til Bogstad og var edgy og irritabel hele dagen og fant på tusen grunner til å trekke meg. Jeg hadde jo faktisk løpt 5 topper i helga og fått så stive lår at jeg knapt kunne bruke de sanitære fasiliteter heimen kan by på på flere dager. Jeg hadde jo syklet Hurumrunden med sine 1500 høydemeter dagen før og låra var hovne av syre og slit. Dessuten så orket jeg bare ikke tanken på å komme sist. Nei, den tanken var faktisk så uutholdelig at jeg trodde jeg led av PMS, men det var bare selvhøytidligheten (herlig kombinert med sin onde tvilling selvopptattheten) som slo inn med skarpe, skingrende støt.

Til slutt tok jeg meg sammen og stilte til start. Bogstad treningstri i finvær er nemlig helt fantastisk. Masse hyggelige trifolk og god stemning. Dessuten kunne jeg ikke unngå å legge merke til at vi hadde ei som startet med terrengsykkel. Jeg hadde et lønnlig håp om å ikke komme sist, selv om dama så farlig sprek ut.

Stille før stormen (bildet er lånt fra Oslofjord triatlonklubb)

Kine og Øystein skulle være tidtakere i dag (tusen takk til dere!), og Øystein var også så snill at han løp opp og hentet sine svømmebriller rett før start sånn at jeg kunne låne dem. Mine var helt håpløse i dugg og motlys. Så telte Øystein ned og det var bare å kaste seg uti. Jeg må si at de svømmebrillene virkelig var bra, plutselig så jeg både hvor jeg skulle svømme og folka rundt meg. Jeg lå faktisk i et slags felt og observerte både Andreas og Silja rundt meg. Det var minst 20 grader i vannet og det gjør sitt til at svømminga blir en mye behagligere affære enn det vanlige slitet i panikkbefengt isvann. Jeg svømte rimelig kontrollert og prøvde å fokusere på å bruke beina, i det siste har jeg forstått at det ikke egentlig er sånn at man på død og liv skal la beina dingle etter seg som om man var lam fra livet og ned. Jeg har lenge tenkt at det var lurt for å spare beina, men jeg har innsett at det egentlig har vært en unnskyldning fordi jeg aldri helt har fikset den sparketakten. Hvordan telle til 6 og samtidig få arma framover, liksom? Dessuten, hvorfor spare bein når de allerede er fullstendig brukt opp?

Etter vendingen ved odden lå jeg noen minutter og draftet bak to karer som ga meg enkel framdrift, men de styrte snart ut mot venstre og høyre og slettes ikke rett fram, så da måtte jeg dessverre svømme selv. Jeg syns selv det gikk raskt unna og var meget fornøyd da klokka viste 15.15 inn i T1.

For første gang droppet jeg hanskene i T1, jeg kjører vanligvis alltid med dem, rett og slett fordi jeg har tryna så mange ganger at jeg innser verdien av et par hansker når håndflater møter grus i fart. Risky business, med andre ord, så det var bare å få unna sykkeletappen så fort som mulig (ikke at det egentlig hjelper, jeg tryner gjerne på løpinga og, jeg).

Jeg syklet ut omtrent samtidig som et par karer, og jeg jobbet hardt med å ikke slippe dem for langt foran meg (men alltid minst 10 meter!). Dessverre kom det en bil imellom som igjen måtte kjøre veldig sakte bak en terrengsyklist, så jeg mistet kontakten med dem. Jeg kjente sykkelturen fra dagen før, men ikke så ille som jeg hadde fryktet. Likevel ganske typisk at det var beina som satte en stopper for høyere fart, ikke pusten, som det vanligvis er for meg (dårlig kondis, som min kone sier). Løypa inn i Sørkedalen lider av alvorlige vedlikeholdsproblemer,  men det er i grunn bare å kjøre i full fart over alle sprekkene og håpe på det beste. I den siste sløyfa bør man være glad hvis man slipper å miste kjedet. Ved vending hadde jeg sett en rekke syklister foran meg, men det var også minst 4 stykker bak. De lå ikke spesielt langt bak, så det var i grunn bare å peise på. Jeg regnet med at jeg minst måtte ha 5 minutter ut av T2 for å ikke bli tatt igjen av Silja. Disse hersens løperne…

Jeg så til min store forbauselse og enorme glede at jeg faktisk lå an til å bruke mindre enn 30 minutter på syklinga, noe som aldri har skjedd før. Jeg prøvde å bruke de sure beina mine best mulig og syklet på enda mye lettere gir enn jeg vanligvis gjør. Det så ut til å virke, beina ble ikke verre.

Med ca. 29.30 på syklinga løp jeg inn til T2 og ante at det var muligheter for en god tid. Det store spørsmålet var jo om beina i det hele tatt kunne løpes på. I helga løp jeg opp og, og dette er det vonde, ned 1500 høydemeter fordelt over 26 km sti. Jeg hadde ikke spart meg spesielt på syklinga og nå ville det hele kuliminere i gråt, tænders gnidsel, spying, totalsprekk, eller …. pers?

Jeg orket ikke å se for mye på klokka mens jeg løp, i stedet holdt jeg øye med dama som lå rundt 200 meter foran meg. Jeg syns liksom jeg stadig kom bittelitt nærmere og jeg følte meg som en hai som har fått ferten av blod. I tillegg visste jeg ikke hvor mye jeg hadde på jentene (og gutta) bak. Jeg presset meg, kort og godt. Eller godt, det er vel sjeldent noe er så vondt som på Bogstad, men siden jeg hadde startet med dårlige bein og de ikke ble noe verre underveis, ga det meg et slags underlig psykologisk overtak.

Jeg tok igjen jenta i rosa foran meg med noe sånt som 40 meter per kilometer. På et eller annet tidspunkt så jeg også på klokka og så at jeg hadde sjansen til å komme under 1.15, noe som ville være helt fantastisk. Rett før den siste bakken opp til Bogstad gård dro jeg forbi henne og prøvde meg på et rykk opp bakken, livredd for at jeg ikke ville kunne holde henne bak meg nedover igjen. Jeg fikk 10-20 meter og peste opp bakken som om jeg hadde en varulv i hælene. Det hadde jeg vel strengt tatt også, Tim sprintet nemlig forbi meg på flata igjen, bare 200 meter fra mål! Jeg holdt imidlertid jenta i rosa bak meg og var i mål på 1.12.28! Det var vel en bedre tid enn jeg noensinne kunne forestilt meg, pers med godt over 5 minutter, og nr. 2 blant damene. Herrejesus. 

Silja og Solfrid var i mål noen minutter etter meg og bare et par minutter etter det var alle kommet i mål, inkluderte hun spreke med terrengsykkelen. Det var ekstra hyggelig å se igjen Solfrid, en gammel traver i Oslofjord som har slitt med whiplashskade.

Her er alle i mål! (Bildet er lånt fra Oslofjord triatlonklubb)

Jeg sitter igjen og er litt sjokkert og lurer på hvor formen egentlig kommer fra. I år har jeg kun trent det jeg har lyst til uten spesielle planer eller vanskelige nøkkeløkter. Jeg har svømt under en gang i snitt i uka, syklet en del og løpt litt. Jeg tror kanskje løsningen ligger i at jeg har konkurrert meg i form. Jeg har stort sett hatt en eller flere konkurranser i uka siden begynnelsen av april, alt mulig, motbakkeløp, sykkelritt, multisportkonkurranser, ultraløp og selvsagt triatlon.

 

Read Full Post »

Det var en mørk og stormfull aften.  Det styrtregnet. Jeg syns ellers det er veldig sympatisk når en konkurranse starter på ettermiddagen, men denne lørdagen gjorde det bare at jeg gruet meg hele dagen. 10 grader og regn bør være forbeholdt mars, ikke sist i juni.  Jeg prøvde å huske på hvorfor jeg liker triatlon og etter hvert klarte jeg å forestille hvor fornøyd jeg ville være når jeg gikk i mål. At jeg skulle gasse meg med kaloririk mat og ligge timevis i badekaret til ho mor. Som sagt, så gjort.

Svømminga var lagt til den ene enden av Nordsjø, og den sjøen lever virkelig opp til navnet sitt. Temperaturen var som på Nordpolen, omtrent (det vil vel si 13-14 grader). Som vanlig tok jeg på meg to hetter for å holde kulda ute og brillene på. Jeg brukte igjen brillene med UV-beskyttelse, og igjen, viste det seg totalt unødvendig.

       2                

Helt nødvendig med temperaturtilvenning før start, ellers blir det dårlig med pusting, gitt.

Kjersti fra Oslofjord var også med, og det var hennes triatlondebut. Med tanke på at hun løper maraton på 3 blank var jeg ganske fornøyd med å kunne føle meg ovapå som den «erfarne» triatleten som kunne komme med all slags gode tips før start. Jeg visste jo at hun kom til å gruse meg, uten nåde.

Det ble en grei svømmeetappe for min del. Vi skulle bare svømme 200 meter ut, runde kajakken og svømme tilbake, klokka mi viste at jeg svømte ca. 450 meter på noe over 8 minutter.

 

 5

Svømmestart er alltid artig!

T1 ble igjen en katastrofe. I likhet med på Hove fikk jeg problemer med å bruke fingrene. De blir helt ubrukelige og jeg klarte ikke en gang å åpne drakta. Heldigvis var Kjersti der og kunne dra ned glidelåsen, takk! Triatlon er virkelig en fin sport, det er jo slett ikke uvanlig at konkurrentene hjelper hverandre, det vil si, jeg aner jo ikke hva de beste driver med, det kan jo godt hende at de tråkker hverandres briller ned i søla og kaster hjelmene inn i skogen.

Etter mye om og men fikk jeg av meg hele drakta og våtsokkene og på meg alt det andre, selv om jeg knota veldig med de nye hanskene. Det hjalp ikke på at mamma, som var med og heiet sammen med pappa og Linda, stadig ropte til meg, og forventet svar. Altså, kjære mamma, jeg er veldig glad i at du roper oppmuntrende til meg, selv om du juger så det renner av deg (hah, første dame opp fra svømming, du liksom, de andre er bare så radveltrente at du ikke helt kjenner igjen deres kvinnelige former i våtdrakta), men bare ikke forvent at jeg i tillegg til å prøve å få på meg vest og hansker og startnummer og hjelm og sokker og sko faktisk skal kunne si noe også.

Over 12 minutter etter start kom jeg meg endelig ut på syklinga. Hurra!

 

 8

Nydelig sommervær! Mamma står i fullt regntøy og ser etter meg.

Vi måtte opp ei lita kneik på noen kilometer til flyplassen. Der skulle vi kjøre 8,5 runde, noe som ville tilsvare 29,5 km. Beina føltes merkelig bra ut på sykkel. Kneika gikk raskt unna og jeg tok faktisk igjen noen oppover. Vel oppe på Geiteryggen startet moroa, vi skulle kjøre rundt og rundt og rundt og hele tida så du andre syklister du kunne ta igjen (heldigvis så du ikke dem som tok deg igjen…). Jeg syns det gikk radig, jeg så at jeg hadde bedre svingteknikk enn mange og kjørte forbi en hel del. Etter hvert kunne jeg ligge i tempoposisjon også i svingene. Hver runde kjørte vi forbi speakerområdet med tilskuerne og hver gang hørte jeg heiaropene fra familie og venner. Det var motvind ene veien, da lå jeg og snittet rundt 29 km/t, mens i medvinden gikk det kjapt i 37-40 km/t. Jeg lå og kom stadig litt nærmere Kjersti runde for runde og hadde planer om å gruse henne siste runda, men da var hun plutselig borte og hadde løpt ut fra T2. Jeg så utover flyplassen og så at det begynte å bli tomt for syklister. Det kjentes så underlig, jeg hadde jo tatt igjen så mange! GPSen min viste bare 27,5 da jeg kom mot T2, jeg vurderte å ta en runde til, men på briefingen hadde de sagt at vi ikke skulle over 30 km, så jeg tok sjansen på å kjøre inn.

 

11 

Jeg ligger i tempo og kjører på!

I ettertid har det vel vist seg at det enten var mange som tok en runde eller to for lite, eller at vi som kjørte på GPS har tatt ei runde for mye, dvs. at arrangøren ikke helt visste hvor lang runda var. Derfor har jeg heller ikke brydd meg med å se på resultatlista. Hah, enkel løsning!

Jeg må innrømme at jeg mistet litt motet av å plutselig havne lenger ned i feltet enn jeg trodde at jeg lå. Løpeløypa var nesten en runde rundt flyplassen, og så tilbake. Jeg gledet meg til å bli ferdig, men først klarte speaker Jon å muntre meg veldig opp på vei ut fra T2. Han ropte meg opp og presenterte meg som «en av de kvinnene i Norge som har kjørt flest Ironman». Jeg lo så jeg nesten ikke klarte å løpe, men håpet samtidig at alle tilskuerne så på meg med nyvunnen, dog særs ufjortjent,  respekt.

Jeg holdt grei fart på runden, men på slutten begynte det å røyne litt på. Plutselig kjente jeg at persen i Århus hadde kostet litt likevel.

17 

Blid! Det er jo snart over!

Jeg presset meg rundt og mot mål  og kunne motta heiing fra hele bølingen.  Skagerak sportsklubb hadde disket opp med hamburere og frukt til alle deltakerne etter målgang, og de burgerne luktet fantastisk  godt. Jeg spiste vel sist en storfeburger i 2005, men jeg innrømmer at jeg fikk bilder i hodet mitt der jeg satte tenna i en gigantisk, dobbel burger.  

Jeg må berømme Skagerak for en god ide til et nytt arrangement! Noen tips til neste gang må være en eller annen form for telling av runder, sånn for å hjelpe oss som ikke klarer å telle til tre en gang med syre oppover øra, litt bedre stativer i T og vegetarburgere  på grillen!

Forresten, hvis dere lurer på hvordan det gikk med Kjersti, så kan jeg opplyse om at hun løp de 5,2 km på 19.35. Hun var dermed beste dame med god margin og hadde 3. beste løpetid totalt. Triatleter over hele landet, en ny stjerne er født!

Read Full Post »