Gjesteinnlegg: RR Skagerak Airport triatlon, 30.06.13

Det var en mørk og stormfull aften.  Det styrtregnet. Jeg syns ellers det er veldig sympatisk når en konkurranse starter på ettermiddagen, men denne lørdagen gjorde det bare at jeg gruet meg hele dagen. 10 grader og regn bør være forbeholdt mars, ikke sist i juni.  Jeg prøvde å huske på hvorfor jeg liker triatlon og etter hvert klarte jeg å forestille hvor fornøyd jeg ville være når jeg gikk i mål. At jeg skulle gasse meg med kaloririk mat og ligge timevis i badekaret til ho mor. Som sagt, så gjort.

Svømminga var lagt til den ene enden av Nordsjø, og den sjøen lever virkelig opp til navnet sitt. Temperaturen var som på Nordpolen, omtrent (det vil vel si 13-14 grader). Som vanlig tok jeg på meg to hetter for å holde kulda ute og brillene på. Jeg brukte igjen brillene med UV-beskyttelse, og igjen, viste det seg totalt unødvendig.

                       

Helt nødvendig med temperaturtilvenning før start, ellers blir det dårlig med pusting, gitt.

Kjersti fra Oslofjord var også med, og det var hennes triatlondebut. Med tanke på at hun løper maraton på 3 blank var jeg ganske fornøyd med å kunne føle meg ovapå som den «erfarne» triatleten som kunne komme med all slags gode tips før start. Jeg visste jo at hun kom til å gruse meg, uten nåde.

Det ble en grei svømmeetappe for min del. Vi skulle bare svømme 200 meter ut, runde kajakken og svømme tilbake, klokka mi viste at jeg svømte ca. 450 meter på noe over 8 minutter.

 

 

Svømmestart er alltid artig!

T1 ble igjen en katastrofe. I likhet med på Hove fikk jeg problemer med å bruke fingrene. De blir helt ubrukelige og jeg klarte ikke en gang å åpne drakta. Heldigvis var Kjersti der og kunne dra ned glidelåsen, takk! Triatlon er virkelig en fin sport, det er jo slett ikke uvanlig at konkurrentene hjelper hverandre, det vil si, jeg aner jo ikke hva de beste driver med, det kan jo godt hende at de tråkker hverandres briller ned i søla og kaster hjelmene inn i skogen.

Etter mye om og men fikk jeg av meg hele drakta og våtsokkene og på meg alt det andre, selv om jeg knota veldig med de nye hanskene. Det hjalp ikke på at mamma, som var med og heiet sammen med pappa og Linda, stadig ropte til meg, og forventet svar. Altså, kjære mamma, jeg er veldig glad i at du roper oppmuntrende til meg, selv om du juger så det renner av deg (hah, første dame opp fra svømming, du liksom, de andre er bare så radveltrente at du ikke helt kjenner igjen deres kvinnelige former i våtdrakta), men bare ikke forvent at jeg i tillegg til å prøve å få på meg vest og hansker og startnummer og hjelm og sokker og sko faktisk skal kunne si noe også.

Over 12 minutter etter start kom jeg meg endelig ut på syklinga. Hurra!

 

 

Nydelig sommervær! Mamma står i fullt regntøy og ser etter meg.

Vi måtte opp ei lita kneik på noen kilometer til flyplassen. Der skulle vi kjøre 8,5 runde, noe som ville tilsvare 29,5 km. Beina føltes merkelig bra ut på sykkel. Kneika gikk raskt unna og jeg tok faktisk igjen noen oppover. Vel oppe på Geiteryggen startet moroa, vi skulle kjøre rundt og rundt og rundt og hele tida så du andre syklister du kunne ta igjen (heldigvis så du ikke dem som tok deg igjen…). Jeg syns det gikk radig, jeg så at jeg hadde bedre svingteknikk enn mange og kjørte forbi en hel del. Etter hvert kunne jeg ligge i tempoposisjon også i svingene. Hver runde kjørte vi forbi speakerområdet med tilskuerne og hver gang hørte jeg heiaropene fra familie og venner. Det var motvind ene veien, da lå jeg og snittet rundt 29 km/t, mens i medvinden gikk det kjapt i 37-40 km/t. Jeg lå og kom stadig litt nærmere Kjersti runde for runde og hadde planer om å gruse henne siste runda, men da var hun plutselig borte og hadde løpt ut fra T2. Jeg så utover flyplassen og så at det begynte å bli tomt for syklister. Det kjentes så underlig, jeg hadde jo tatt igjen så mange! GPSen min viste bare 27,5 da jeg kom mot T2, jeg vurderte å ta en runde til, men på briefingen hadde de sagt at vi ikke skulle over 30 km, så jeg tok sjansen på å kjøre inn.

 

 

Jeg ligger i tempo og kjører på!

I ettertid har det vel vist seg at det enten var mange som tok en runde eller to for lite, eller at vi som kjørte på GPS har tatt ei runde for mye, dvs. at arrangøren ikke helt visste hvor lang runda var. Derfor har jeg heller ikke brydd meg med å se på resultatlista. Hah, enkel løsning!

Jeg må innrømme at jeg mistet litt motet av å plutselig havne lenger ned i feltet enn jeg trodde at jeg lå. Løpeløypa var nesten en runde rundt flyplassen, og så tilbake. Jeg gledet meg til å bli ferdig, men først klarte speaker Jon å muntre meg veldig opp på vei ut fra T2. Han ropte meg opp og presenterte meg som «en av de kvinnene i Norge som har kjørt flest Ironman». Jeg lo så jeg nesten ikke klarte å løpe, men håpet samtidig at alle tilskuerne så på meg med nyvunnen, dog særs ufjortjent,  respekt.

Jeg holdt grei fart på runden, men på slutten begynte det å røyne litt på. Plutselig kjente jeg at persen i Århus hadde kostet litt likevel.

 

Blid! Det er jo snart over!

Jeg presset meg rundt og mot mål  og kunne motta heiing fra hele bølingen.  Skagerak sportsklubb hadde disket opp med hamburere og frukt til alle deltakerne etter målgang, og de burgerne luktet fantastisk  godt. Jeg spiste vel sist en storfeburger i 2005, men jeg innrømmer at jeg fikk bilder i hodet mitt der jeg satte tenna i en gigantisk, dobbel burger.  

Jeg må berømme Skagerak for en god ide til et nytt arrangement! Noen tips til neste gang må være en eller annen form for telling av runder, sånn for å hjelpe oss som ikke klarer å telle til tre en gang med syre oppover øra, litt bedre stativer i T og vegetarburgere  på grillen!

Forresten, hvis dere lurer på hvordan det gikk med Kjersti, så kan jeg opplyse om at hun løp de 5,2 km på 19.35. Hun var dermed beste dame med god margin og hadde 3. beste løpetid totalt. Triatleter over hele landet, en ny stjerne er født!