Dette innlegget må bli Innlegget om alt.
Forberedelser:
Jeg tror aldri jeg har stilt så uforberedt til noe i hele mitt liv som jeg gjorde til konkurransen i Århus, kanskje med unntak av en og annen fransk gloseprøve på ungdomskolen. Ikke hadde jeg svømt ute, ikke hadde jeg lest Athlete’s guiden, ikke hadde jeg sjekket ut løypene og ikke hadde jeg trent så mye som jeg skulle. Faktisk reiste jeg til Århus uten å ha en våtdrakt som passet. Men man kan som kjent heldigvis kjøpe seg ut av ganske mange triatlonproblemer, så også dette.
Jeg var veldig godt i gang med treningen før jul. Lotta sov stort sett natta igjennom med unntak av en kjapp flaske, så det var greit med søvn og om jeg ikke akkurat glødet av overskudd, var jeg et godt stykke unna å se ut som et grått spøkelse. Men så kom januar, og nettene ble koko! På det verste var mini våken fra 23-01, 03-05, og stod opp i sekstiden. De usle timene hun sov, våknet hun 1-3 ganger i timen (denne elendigheten nattestid har vedvart i varierende grad helt frem til nå, og vi er ikke helt i mål enda), jeg tror jeg omtrent sluttet å trene i den perioden, det ble maks et par timer i uken. Etterhvert prøvde jeg å trappe opp treningen, ikke noe voldsomt, vi snakker om en halvtime om dagen, hvor jeg etterhvert endte opp skadet. Plantar fascitt. Løpeforbud i seks uker. Men de siste to ukene før vi skulle til Århus var vi i Berlin, og der fikk jeg løpt litt, blant annet et 5km-løp på 27:34, så det begynte så vidt å løsne litt på løpingen også.
Gode sykkelturer til Son og Nesodden, i tillegg til en fin opplevelse under Vestfold rundt (96km) gav håp om en ok sykkeltid, og svømmingen har med unntak av en sesong vært et neglisjert stebarn, så jeg var i all hovedsak bekymret for halvmaratonen. Resten skulle jeg nå stå i.
Vi ankom Århus fredag med fullastet bil. Om man tror det er mye stasj med triatlon, prøv 2*triatlon + baby.Vi dro strake veien til registreringen og expoen, handlet både sportsernæring, antifog og startnummerbelte. Det var forøvrig en veldig bra expo, de hadde alt vi trengte. Regnet høljet etterhvert ned, men det var heldigvis ikke nok til at de måtte flytte svømmingen ut til mer utrolig farvann.
Det begynner å demre litt for meg hva jeg har meldt meg på.
Dagen etter entret barnevaktene byen også, de kastet seg over det høyt skattede barnebarnet, og brått var Hanne Gro og jeg helt fri til å henge så mye i expoen som vi ville. Dette måtte bli dyrt. Vi var begge på utkikk etter ny våtdrakt, og her fikk man faktisk svømme en tur med draktene, det aller beste utgangspunktet for et draktkjøp. Vi prøvde flere forskjellige, og landet begge på Sailfish One. Fikk en riktig så god expo-pris på den også. Vannet var forøvrig iskaldt. Føttene verket av kulde lenge før jeg klarte å få resten av kroppen nedi. Det ble faktisk bedre etterhvert, men jeg tenkte jo litt at det kunne bli lange 1900m med den temperaturen. På Facebooksiden til arrangementet hadde noen hvisket om 12 grader. Brrrrr.
Ny våtdrakt!
Dette var dagen før konkurransen, så vi skulle jo sjekke inn syklene. Da jeg tok en liten testtur på sykkelen fant jeg ut to ting. Jeg hadde sure bein, og det var MYE vind. Både jevnt over mye vind, lett krydret med kastevinder. Hanne Gro kunne berette at hun nesten ble sendt inn i en bil av vinden. Etterhvert fant vi også ut at vi skulle henge fra oss den blå bagen, den med sykkelstasjet. Heldigvis fant vi ut det før vi leverte inn syklene, så vi syklet til hotellet og pakket sakene, og syklet tilbake uten at det ble for mye stress av det.
Jeg hadde forøvrig hatt en – 1 – tur på tempoen, siden jeg siden mars har vært fanget i en altoppslukende forelskelse i den nye landeveisykkelen min, den med trippelkrank og bare 6,9kg å dra på.
Besteforeldrebarnevaktene, som tross alt skulle ha mest mulig Lottavaluta for turen, tilbød seg å ha henne hos seg natten før konkurransen. 6,5 timer søvn i ett tilsvarer sikkert en ekstra løpetur i uken i to måneder.
Race report:
Tidsplanen var å bruke en time på svømming+T1+T2, 3:30 på sykkel og 2:30 på løp, noe som skulle bli 7 timer totalt. Det var det jeg anså som realistisk, det var hverken optimistisk eller noen drømmetid, det var det jeg trodde jeg hadde inne.
Vi hadde vekkerklokken på halv seks. Hadde planer om å gå halv syv, være fremme ca syv. Var sånn ca ferdigpakket, så det var bare frokost som stod på planen. Siden sykkelen og sykkelbagen allerede var i skiftesonen, hadde vi begrenset med bagasje. Da vekkerklokken ringte følte jeg meg mer uthvilt enn på lenge. Kledde på oss og gikk til frokost, spiste, hentet det vi skulle ha med og kikket utenfor hovedinngangen om det tilfeldigvis stod en buss der. Det gjorde det ikke. Helene sendte melding om at det var et kvarter til neste gikk, så vi fant ut at vi hadde greit med tid, og kunne vente på den. Et par minutter seinere trillet det inn en buss, vi gikk ombord sammen med to andre, forberedt på at vi måtte vente litt, men bussen kjørte, og ca ti over halv syv var vi på plass. 20 minutter før skjema.
Tiden i skiftesonen går alltid unna. Pumpe opp dekk, levere bager (rimelig upraktisk at bagdropen for etter-race var i motsatt retning av stranden), få på våtdrakt og komme seg i vannet. Mens vi varmet opp gikk det opp for meg at jeg sannsynligvis allerede hadde svømt lengre enn gjennomsnittlig ukentlig svømmetrening siste året. Men sjøen var overraskende lite kald (å si at den var varm blir en overdrivelse). Den nye drakta satt som et skudd, og det var rolig sjø. I tillegg skulle vi starte sammen med proffene og resten av damene, så sannsynligheten var stor for at det ikke ville bli et veldig brutalt startfelt. Jeg var overraskende lite nervøs. Kilte selvsagt litt i magen. Men med tanke på at det var 22 måneder siden sist, burde jeg sikkert vært litt mer betenkt.
Da startskuddet gikk, skjønte jeg at dette burde jeg trent mer på. Rettelse: dette burde jeg trent på. Både å svømme ute og å svømme i flokk. Det var ikke det at jeg var redd, eller var kald, jeg fikk bare ikke til å svømme. Riktignok var det langgrunt, og det kunne se ut som om noen av de andre deltakerene hadde planer om å gå de 1900 metrene, men jeg kan ikke skylde på det. De la på svøm til slutt, de også, uten at det hjalp det minste på mine patetiske forsøk på å crawle. Til slutt måtte jeg bare tvinge meg i gang, med pusting på hvert tak, men da hadde jo hele dragsuget forsvunnet, og jeg var som vanlig igjen der bak med de andre som ikke er født med svømmehud mellom tærne.
Det gikk uendelig sakte. Det var som vanlig bare å sikte på første bøye og ta det derfra. Fant en å henge på, så jeg slapp i det minste å gjøre hele jobben selv. Det var avsindige mengder maneter, men heldigvis av den typen som ikke brenner. Etterhvert kom det puljer bakfra, og jeg innrømmer at jeg brukte en del energi på å bekymre meg for å bli oversvømt, men de klarte stort sett å styre unna, så det var for en stor del bortkastet energi. Det postive var at jeg hadde bekymret meg fra en bøye til en annen, og nå skulle jeg bare runde rundt den store røde, og svømme inn igjen. «Bare». Innover var det motstrøms. Da hadde jeg i det minste vett til å sette pris på det som ble skjenket meg, nemlig drahjelp fra enda en pulje som kom bakfra, men det gikk smått allikevel. Etterhvert begynte jeg å bli straffet for at jeg har skulket coretreningen, jeg følte meg som en hengebuk, og jeg begynte å få vondt i ryggen. Jeg begynte å misunne mine foreldre som satt på hotellet og spiste frokost med den fantastisk fine ungen min, og skal ærlig innrømme at jeg mistet litt fokus, og jeg begynte å nærme meg grensen for hvor mye saltvann jeg kan ta inn uten at det kommer i retur igjen. Jeg begynte å føle at jeg hadde vært ute minst en time, men etterhvert kom sandbunnen tilbake. Nå måtte jeg vel snart være ferdig! Jeg kikket opp, stranda var uendelig langt borte, det var faktisk en bøye mellom den og meg. Jeg tok meg sammen og fisket frem det jeg har av svømmeteknikk, og tok i et tak. Kikket opp og speidet etter en ende. Men denne sandbunnen strakte seg langt utover, og jeg var fremdeles langt unna land. Sånn gikk det en god stund, men til slutt kunne jeg sette beina i sanden og sjekke ståa. 45 minutter. Jeg var i grunn positivt overrasket. Det hadde jo virket som godt over en time, men jeg skal jo selvsagt svømme raskere enn dette.
T1: Da jeg entret T1 hadde jeg mistet farten, rett og slett. Det er ingen grunn til å bruke 9 minutter i T, og jeg aner ikke hva som tok så lang tid, utover å få av seg våtdrakte, på med sokker, sko og hjelm, samt at jeg enda ikke har lært meg å lette på trykket i våtdrakta, så jeg måtte jo en tur på toalettet, men her er det altså også et stort forbedringspotensiale.
I dagene før konkurransen hadde jeg visualisert det som pleier å være min favorittdel ved triatlon, ved siden av å gå i mål, nemlig å halse ut på sykkel for å ta igjen alle de som svømmer bedre enn meg, men er dårligere syklister. Men da jeg begynte å trå, var beina helt døde. Lårene var rett og slett skikkelig sure, og det var ingen kraft. Sånn føltes det jo dagen før også, og da løsnet det etter noen kilometer, så jeg regnet med at det ville skje nå også. Der tok jeg skammelig feil. Ingenting løsnet. Før start spøkte speakeren med at det var 1300 høydemetre på sykkelløypa, og nå var jeg bekymret for at det stemte. Målet var 3t30min, men det var jo et tall tatt litt ut i luften. Og ikke bare var det kupert, det var mye motvind, og etter 24 km entret vi en seig motbakke som jeg tror varte halvannen kilometer. Her tok jeg endelig igjen noen, det var flere det gikk trått med. På et tidspunkt måtte jeg stå og trå på letteste gir i en bakke i Danmark. Det var definitivt noe som ikke stemte.
Da jeg rundet 45km og halvveis, kunne jeg noe overrasket konstatere at jeg var i rute til 3,5t. Hanne Gro hadde dessuten lovet meg medvind etter 60km, så det var bare 15km igjen med denne djevelske motvinden. Løypa var ellers full av kneiker og svinger og det var vanskelig å få noe fart og flyt, tidvis hadde jeg mer enn nok med å klamre meg fast i sykkelen. Det slo meg også at med så elendig dagsform/treningsgrunnlag kunne jeg bare glemme å gjennomføre en halvmaraton, selv om høyrefoten skulle spille på lag.
Etter 6 mil ble det riktig nok noe bedre vindretning, men det var ikke akkurat strake veien inn med vinden i ryggen. Men på den positive siden ble beina litt bedre etter rundt 75km, det var på tide. Fra ca 80km og inn dro jeg faktisk forbi en del. Det var stas. Det var i tillegg en del nedover, kanskje det var derfor beina bedre?
T2. Drøyt 8 minutter. Men det er greit, jeg måtte teipe foten, og det er ikke bare en liten remse her og der, hele foten er dekket, og det tar en tredjedel av en teiprull. Sånt tar rett og slett tid, og selv om jeg hadde investert i hurtiglisser, var det ikke nok til å veie opp tidsbruken.
Planen på løp var å løpe 6 minutter og gå ett. Revidert plan var å uansett gå i motbakkene, og ellers hvert 6. minutt. Dette for å spare foten, som fort blir vond hvis jeg løper for lenge, og for å ikke brenne de begrensede kreftene mine på bakker. Ut på løp var jeg sikker på at jeg måtte bryte. Jeg kunne knapt trå på foten. Etter en drøy kilometer stoppet jeg og tok av skoen i håp om å finne en åpenbar grunn, jeg har jo ikke fått vondt så tidlig før, men det eneste alternativet var å ta av teipen, og det fikk bli plan B litt seinere i løpet. Hadde jeg holdt meg til alle formaninger og lovnader, hadde jeg brutt nå. Jeg skal jo gi meg når jeg får vondt. Det er ikke verdt å ødelegge resten av sesongen på ett løp. Bla, bla, bla.
Jeg hater DNF.
Så på med skoen igjen, løpe videre. Speidet etter foreldre og barn, og på toppen av en kneik fant jeg dem. Løp innom og smasket på barnet, forsikret foreldrene mine om at alt gikk kjempebra, og var egentlig i mye bedre humør enn jeg burde vært. Rundet og fikk første strikk rundt håndleddet. Løpeløypa var 3*7km, noe som passet meg bra. Tre runder er jo ikke så mye.
Jeg led meg gjennom ytterligere noen kilometre. På 5,5 måtte jeg av med skoen igjen, og det var da jeg skjønte at jeg hadde teipet for stramt. Det var så stramt at jeg tror jeg hadde skadet foten om jeg ikke hadde løsnet på den. Jeg klarte å finne noen ender og løsnet på teipen, og fikk festet den igjen sånn noen lunde. Foten var helt fin! Nå var det bare min egen elendige løpeform som stod i veien.
Svært overraskende gikk resten av løpingen ganske bra. Gikk en del, løp det jeg orket, følte meg egentlig grei, uten at det gikk så veldig fort. Det var varmt, og jeg kjølte meg ned ved å tømme vann over hodet på drikkestasjonene, det gjorde underverker. Da jeg nærmet meg mål ble jeg så rørt over egen prestasjon (jeg blir jo gjerne det) at jeg nesten måtte gråte litt, men det ble raskt avløst av stor glede da jeg løp inn på løperen, highfivet med speaker og løp jublende i mål. Løp på 2:34.
Jublende i mål!
Og der ventet jammen meg Hanne Gro også, der hadde hun ventet i over en time! Jeg var i mål på 7:06, seks minutter etter planen, men skal jeg være helt ærlig er jeg strålende fornøyd bare med å komme i mål. Da jeg testet foten uken før konkurransen fikk jeg vondt etter 17 minutter, så jeg reiste til Århus med visshet om at jeg sannsynligvis måtte gi meg på løpingen.
Så glade blir vi når begge er i mål!
Norges tregeste triatlet 