Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for september 2014

Berlin marathon 2014

Berlin marathon. Igjen. Elsker og hater det på samme tid. Maraton er langt. Det er så lenge siden sist at det hadde jeg helt glemt.

Så det er på tide å blogge igjen. Man kan jo lure på hvorfor akkurat Berlin marathon må skrives om, men ikke Oslo tri (persa på svøm, sykla litt bedre enn forventet, møtte veggen totalt på løp) eller Tønsberg bytriatlon (svømte under pari, sykla over pari og holdt greit ut på løp – årets morsomste konkurranse). Det er ikke fordi dette er et løp å skrive (hjem) om, men fordi dette må jeg skrive ned for å huske til en annen gang. Jeg kan ikke starte på sånne ting uten å være forberedt. Jeg visste det jo, men jeg ignorerte fullstendig at jeg bare har vært tre ganger over 10 km i år (en gang i januar, Århus i juni og en intervalløkt i august), mye på grunn av plantar fascitt. Store deler av våren løp jeg 3-5 km før jeg fikk vondt og måtte gi meg. Har vært sjuk stort sett hele september. Har ikke vært i dårligere løpeform siden sommeren 2007, da jeg plukket opp noen løpesko og begynte å løpe, og da slo det meg aldri å melde meg på en maraton!

Før start. Dokø så langt øyet kan se.

DSC_0388

De første 10km er litt transportetappe. Løpet har jo nesten ikke begynt. Etter drikkestasjonen på 12 km syntes jeg at det fløt greit. Tenkte at dette går jo ikke så verst. Under 30km igjen. På ca 17 km innså jeg at jeg hadde tatt meg vann over hodet. En ting var musklaturen, jeg regnet jo med at den ville si takk og farvel på et urovekkende tidlig tidspunt, men jeg la merke til at spesielt høyrefoten (den som har vært skadet – og teipet) rett og slett var ustabil. Åpenbart sener og ledd som ikke var trent for belastningen heller. Huffda.

Rundet halvmaraton og var i det minste fornøyd med det.

På 26 km fant jeg ut at nå går det ikke mer. Nå begynner jeg å gå, så får sopebussen ta meg igjen og plukke meg opp. Festet blikket på et par joggesko foran meg som gikk noe raskere enn jeg klarte å få til på egenhånd. Stiiiiv som en stokk. Disse joggeskoene tilhørte en veldig hyggelig tysk dame som kunne informere meg om at jeg gikk altfor fort til å bli tatt igjen av sopebussen. Pokker.

I Berlin løper man aldri 42,2 km. Det blir alltid ca 43,5. Det er bittelitt frustrerende når det røyner på, at klokka på armen ligger en kilometer foran løypa. Jeg begynte etterhvert å følge min egen klokke. På den måten hadde jeg kortere igjen til mål. Jeg la faktisk opp som langdistanseutøver underveis. Dette bildet lyver ikke, for å si det sånn.

berlin maraton 1

Vurderer å kjøpe dette bildet, printe det ut, ramme det inn og henge det foran tredemølla, til evig inspirasjon/pisk.

På 33 km begynte jeg å løpe igjen. Jeg er usikker på om det var fordi jeg følte meg bedre, eller om jeg bare fant ut at jeg måtte bli ferdig. Jogget til foten føltes rar igjen, og gikk til den ble bedre. Og jogget igjen. Mye musklatur sa takk for seg underveis, og jeg fryktet etterhvert sener fra «The crawl». Neida. Joda. Neida.

Men jeg kom i mål. Hurra. Da jeg utpå kvelden lå på senga, med beina høyt og med hendene ned i pottisposen, og det slo meg at det meste av kroppen hadde tatt kvelden, lurte jeg på om det egentlig var så gjennomtenkt, dette med to støle foreldre og en bokstavlig talt oppegående ettåring, men vogna hennes viste seg i det minste å kunne ha en slags gåstolfunksjon.

Nå er vi hjemme igjen, jeg går sånn rimelig greit om jeg holder meg unna trappene, og jeg kommer selvsagt til å prøve meg i lotteriet igjen om et par måneder, når påmeldingen til Berlin marathon 2015 åpner.

Read Full Post »