Askerrunden 2015

Ny helligdag, nytt ritt. Fikk denne gangen mail fra arrangørene med riktig starttidspunkt. Tommelopp!

Det var sol og 11 grader da jeg svingte inn på parkeringsplassen utenfor Askerhallen. Helene, som jeg skulle sykle med, var allerede på plass og hadde hentet begge startnumrene. Mens jeg satt i bilen og tok på mine løse bein, banket hun på vinduet med en litt bekymret mine, og spurte «er du flink til å skifte slanger?».

Det er jeg jo ikke spesielt flink til. Jeg får det stort sett til, men det er veldig avhengig av hvor samarbeidsvillig dekket er, og jeg kjører alltid på samarbeidsvillige dekk selv. Men jeg faket selvtillit, og tok fatt på dekkskiftet. Det var heldigvis av den lette typen, jeg kunne puste lettet ut og fortsette mine egne forberedelser. De gikk stort sett ut på å fundere over de store spørsmålene i livet, skulle jeg ha på pannebånd eller skulle jeg la det ligge? Jeg visste jo at det kunne bli varmt underveis, men jeg hater jo intenst å fryse. Aversjonen mot å fryse går stort sett alltid seirende ut av slike vurderinger, så på med pannebånd. Ellers hadde jeg flett nye sykkelsko, bare prøvd på i butikken, og da jeg satte meg på sykkelen for å late som jeg varmet litt opp, trakk jeg et lettelsens sukk da det viste seg at cleatene på disse skoene også passet pedalene.

Vi var i siste pulje, i klassen «Turritt», og det var vel kanskje rundt 50 stykker som startet. Jeg stod som vanlig lovlig langt bak og speidet etter Helene, som alltid må ta en ekstra runde rundt lokalet før hun er klar til å starte. Hun gled opp på siden min og vips var vi i gang. Rittet startet med en drøy nedoverbakke, og feltet forsvant som vanlig før jeg fikk sukk for meg.

Den første mila var lett, og vi holdt godt over 30 km/t i snitt. Vind i ryggen, sol i ansiktet og tørr asfalt. Det blir stort sett ikke bedre enn det.

Den andre mila bød på litt mer motstand, og det var her jeg oppdaget at jeg var Hanne Gro i Norsjø rundt, og Helene var meg. Hun måtte slippe litt i motbakkene, og jeg måtte dra hele veien hvis vi skulle holde farten oppe, men jeg var hypp på å svi av litt krutt, og hun var hypp på å henge i dragsuget. Vinn-vinn.

Like før vi rundet 30 km var det noen solide nedoverbakker. Det var også en del trafikk, og enkelte bilister klarte bare ikke å la være å risikere liv og helse. Ikke nødvendigvis våre liv, men når man foretar hasardiøse forbikjøringer i svinger, risikerer man jo at det kommer en bil i mot. Nuvel, vi kom oss velberget ned, og tok fatt på neste stigning.

Et godt stykke oppi bakken stod det et par damer og heiet, de hadde til og med flagg, gode som gull. «Det er ikke langt igjen» ropte hun ene, og jeg ropte bak til Helene at jeg håpte hun visste hva hun snakket om. Det viste seg jo at dama løy så det rant av henne. Vi var knapt en tredjedel oppe i lia, opp fra Drammen til Lier, en svingete, naturskjønn vegg som aldri tok slutt. Det skal sies at hovedproblemet ikke var at det var spesielt tungt å komme seg opp, men det tok jo så himla lang tid, og målsetningen om å komme inn på under to timer fikk seg en real smekk. «Visste du om denne?» spurte jeg Helene. «Nei», sa hun. Jeg må begynne å sjekke løypekart før konkurranser.

Etter 5 km i motbakke var vi omsider oppe. Der oppe var det riktignok flatere, men det var også motvind,og etterhvert en spenstig sidevind. Jeg begynte å forberede både Helene og meg selv på at det ikke kom til å være premie i mål, det hadde jo ikke stått noe om det noen steder, og selv om jeg synes sykkelrittene godt kan bevege seg bort fra pins og over på noen litt feitere medaljer, vil jeg tross alt ha premie for å stille opp, jeg liker tross alt litt bling.

Opp en liten kneik til, og så var det (nesten) strake veien med nedoverbakke til Asker sentrum. Til slutt skulle vi opp den samme bratte bakken vi startet, og da vi kom opp spurte Helene meg «hvor er egentlig mål?». Det skulle jo i følge speakeren før start være sånn omtrent der vi var, men det var ingenting som tydet på at vi var i ferd med å krysse en mållinje. Ca 50 meter lengre oppe i bakken stod en funksjonær og ropte at vi måtte helt opp dit, så da var det ikke så mye annet å gjøre enn å sykle forbi ikke bare en, ikke bare to, men tre dingser, diskrèt plassert i veikanten. Disse kan med fordel lakkeres i neongul farge og skyte ut rosa konfetti ved neste anledning. Det er forøvrig et klart forbedringspotensiale når det gjelder sykkelritt og mål, det er ikke første gang jeg har lurt på om jeg er ferdig eller ikke. Uansett, denne vennlige fuksjonæren kunne også overbringe oss en pin med et annet design enn de som etterhvert har blitt standarden. Forfriskende.

Men altså, finfin trasè. Litt mye trafikk til tider, men sånn er det jo gjerne i sentrumsnære strøk. Fint arrangement, enkel logistikk. Hyggelig atmosfære. Godt med løypevakter, og Politi de mest kritiske punktene. Veldig bra trafikkdirrigering nedover mot Asker sentrum, her blir det høy fart og det er flere rundkjøringer. I mål etter 54 km på 2:11, noe som absolutt er godkjent med over 900hm (i følge Strava).

Read Full Post »

Norsjø rundt 2015

Og så var det litt plutselig vår igjen, og bittlitt plutselig klart for årets første sykkelritt. Forberedelsene var, som de har vært de siste par årene, relativt beskjedne. Etter at Lotta gjorde sin entrè, har jeg stort sett hatt mer enn nok med å befinne meg på riktig sted til riktig tid. Dette vil sikkert enkelte tenke at er en liten overdrivelse, men faktum er at Hanne Gro slumpet til å sjekke starttidspunktet kvelden i forveien, og det viste seg at starten skulle gå klokken 10, ikke 11 slik vi hadde planlagt.

Av andre forberedelser, kan jeg nevne at jeg (Hanne Gro) hadde fått av rulledekket på landeveissykkelen (beskjedent brukt i vinter) og at jeg hadde luftet sykkelen i hele 26 km tirsdagen før rittet (som gikk fredag 1. mai). Eneste grunnen til at jeg kan skryte på meg at jeg testet sykkelen før rittet er jo at selveste Thor Hushovd skulle sykle fra Hvervenbukta i regi av veivesenets kampanje, del veien.

På thur med Thor.

Ellers hadde jeg det bestemte inntrykket av at rittet var på ca 50 km og ganske flatt. Det intrykket ble rimelig greit korrigert da Hanne Gro noen dager i forveien sendte meg denne filen.

Ikke helt flatt der, altså. Ikke 50 km heller, for den saks skyld.

Ellers var alt som det pleier i timene før konkurranse. Elendig nattesøvn etterfulgt av altfor tidlig morgen, noe som igjen genererer et behov for å innta helseskadelige mengder kaffe. Men siden vi ikke er kronisk søvndepriverte om dagen, så har jeg lært at det ikke har så mye å si for prestasjonen selve konkurransedagen. Så med unntak av en svært ektefølt sorg over at natten var over klokken 05:55, var jeg generelt optimistisk.

Da vi kjørte til Skien fulgte vi tåke- og temperaturutviklingen tett. Mens tåken utviklet seg i riktig retning, gjorde temperaturen en kjapp visitt på 6 grader før den landet på 3 grader da vi parkerte bilen. Dillemma. Skal man fryse i starten eller koke litt underveis? Hater å fryse.

Vel fremme kunne vi slå fast at de sedvanlige blodtrente mennene og dama var på plass, men også en del vanlige folk. Masterbilen ledet oss i 15 km ut av byen i behagelig tempo, og planen var å ikke miste feltet allerede i første sving. Den planen gikk åt skogen.

Men Hanne Gro syklet oss opp til en liten gjeng andre som også hadde mistet feltet, og planen var å henge med disse. Jeg kjente jo med en gang at det kunne jeg bare glemme. Hanne Gro er jo lojalheten i egen høye person, så hun ble trofast værende igjen med meg, selv om hun lett kunne hengt på de andre. Vi fikk følge av en hyggelig dame som hadde syklet rittet i fjor, på 4 timer. Nå var hun 20 kilo lettere og bedre trent, og hadde skumle planer om å perse.

Etterhvert ble det sol, og det ble varmt. Den lille gruppa foran forsvant sakte men sikkert ut av syne, men beina mine var i ferd med å våkne til live, der jeg lå og koste meg i dragsuget.

Den hyggelige dama la seg fremme og dro litt. og vips skulle vi svinge av hovedveien og innover på smalere og mindre trafikkerte veier, ca 30 km ut i rittet. Det skal sies, det var ikke plagsomt mye trafikk. Vi tok igjen en mann, som hang på et lite stykke. I en kneik var det på tide å spise litt igjen. Uten at vi merket det hadde de to andre sluppet. Og vi som ikke engang prøvde å dra i fra. Dette var et veldig fint strekke på turen, hele løypa er egentlig småkupert, litt rullende, med unntak av enkelte bakker hvor det ikke rullet noe særlig i det hele tatt. Men det kan vi komme tilbake til seinere.

På dette tidspunktet tror jeg vi var sånn ca nesten sist. Vi kjørte forbi sopebilen foruroligende mange ganger.

På dette strekket kom det plutselig et par karer flygende forbi, og etterhvert ble vi med på rullekjøring med dem. Jeg hadde mest lyst til å ligge bak i sekken hele tiden, men i anstendighetens navn gikk jeg frem og tok noen føringer, jeg også. Vi tok igjen en av de rosa, som må være den lokale sykkelklubben, det var definitivt mest rosa drakter i startfeltet. Han kunne meddele at han var stokk stiv, men han ble nå med i sekken, sikkert litt takknemlig for drahjelpen.

Vi satte utfor en drøy nedoverbakke, så jeg de andre sige lett i fra. Han rosa karen gled forbi uten å anstrenge seg. Jeg har for så vidt ikke så mye i mot at jeg ikke klarer å mønstre like mye fart i nedoverbakker som de med bedre rullegenskaper enn meg, men jeg skulle jo ønske at jeg kunne omsette det i bedre klatreegenskaper.

Men altså, vel samlet igjen begynte stigningene på rundt 50 km. Herr stokk stiv ble parkert, og de andre to mistet jeg oversikten over. Det var for så vidt en voksen motbakke vi startet med, men det var også en finfin nedstigning like etterpå, så beina fikk kommet seg litt. Drikkestasjonen var plassert i bunn av den drøyeste bakken. Her vil jeg bare sende ei helsing til de hyggelige og omtenksomme funksjonærene som bemannet dem. Tommel opp!

Vi stoppet et par-tre minutter og fylte flasker og tyllet i oss saft, klare for glukosetripp opp fjellet. Og det var bratt. Og langt. Og vi kunne se dem der i det fjerne, disse små figurene som så ut som de stod stille. Jeg vet ikke om jeg har introdusert dere ordentlig for min nyeste kjærlighet, en Canyon Ultimate CF SL 9.0 med trippelkrank og en svært generøs utveksling. Nuvel, vi krøp stadig nærmere toppen, og det ble betraktelig brattere. Her var det rene folkevandringen. Folk hadde gått av syklene og leiet dem mot toppen. Nå er ikke jeg blant de som lydig følger sykkelverdens strenge stilpoliti til punkt og prikke, tvert i mot, jeg er nok blant dem som hadde blitt forvist om reglene hadde blitt håndhevet (jeg driver tross alt med triatlon), men det går en grense. Jeg går ikke av sykkelen i ritt. Ikke så ofte ellers heller, med unntak av den helt sinnsvak bratte kneika den gangen i Østerrike. Da var det enten å gå av frivillig eller å bli veltet av fysikkens lover.

Vel over toppen begynte moroa. Nå var alle andre helt knuste i beina, mens både Hanne Gro og jeg hadde nok krutt igjen til å hhv. blåse på og henge på. Jeg skal helt ærlig innrømme at jeg ikke aner om vi hadde medvind eller motvind, jeg var knapt utsatt for vind i det hele tatt, men Hanne Gro var helt åpenbart i slag, hun syntes det var medvind og nedoverbakke hele veien, og sånn sett kan man si at det var slett ingen liten prestasjon å henge på heller. Kremt.

Som en vind blåste vi gjennom det rullende landskapet. Vi tok stadig igjen folk, og strategien var å fyke forbi i en fart de ikke fikk illusjoner om at de kunne holde. Dette fungerte stort sett bra. Det var noen som trodde de kunne henge på Hanne Gro, men det hjulet var mitt. Det har jeg ærlig og redelig giftet meg til for mange år siden. Siden vi suste rundt i matchende Oslofjordjakker, turte nok ingen å utfordre meg så veldig. Det kokte forøvrig godt inne i den jakken etterhvert som det ble sol og nydelige forhold.

Vi hadde los på 3,5t og hadde nok passert et tosifret antall da tok igjen en gul en fra rullekjøringa. Han virket oppriktig imponert over at vi tok han igjen, så ingen grunn til å være beskjeden over prestasjonen her. Han hang seg på hjulet mitt, og jeg var villig, raus som jeg er, til å ofre meg hvis Hanne Gro ville gå på en spurt. Men hun er nå en gang konstruert sånn at hvis vi kjører ritt sammen, så kjører vi ritt sammen, og da skal vi passere mål samtidig, helst hånd i hånd. Så sånn måtte det bli, så får heller arrangøren skamme seg litt for at de satte meg på plassen foran henne på resultatlista, selv om vi fikk samme tid.

Glade og fornøyde i mål!

Norsjø rundt anbefales. Barnevaktene er booket inn 1. mai i all overskuelig fremtid, dette kan gjerne bli en tradisjon. Vi slo 20+, det er ikke hverdagskost på sykkelritt! I mål ventet brus og mat. Det var garderober tilgjengelig, godt med parkeringsplass, hyggelige funksjonærer og mulig å etteranmelde seg omtrent til starten gikk. Akkurat sånn vi liker det.

Read Full Post »