Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘blæh’ Category

Tjörn triathlon 2012

Tenson Tjörn triathlon 2012 ble en kort, men smertefull affære for min del. Sånn for å foregripe begivenhetenes gang.

Jeg hadde som sagt (altfor) lave skuldre i forkant. Jeg var liksom ikke helt på. Selv kvelden før, og tidlig på morgenen var jeg egentlig hverken nervøs eller spent. Jeg var urovekkende rolig. Jeg antok at jeg kom til å svømme greit, bli litt sliten på sykkel og sånn ca være døden nær på løpingen. Ikke noe å grue seg til, med andre ord.

Været var helt perfekt. Det var vindstille, strålende sol og helt nydelige forhold, sjøen var blikkstille. Da vi skulle få nummer og alder skrevet på beina før start, tilbød funksjonæren oss vaselin og solkrem med brennmanetbeskyttelse. «Er det ille?», spurte jeg. «Jaaa» svarte hun med en gravalvorlig mine. Jeg syntes jo ikke det var spesielt gode nyheter, men hvor ille kunne det egentlig være? Hove for tre år siden var også litt teppebombet av maneter, og jeg ble litt brent, men det merket jeg først skikkelig etter at jeg kom i mål. Så jeg tok akkurat det med fatning, og smurte meg veldig godt inn.

Da vi skulle starte ble jeg stående sammen med Hanne Gro (som hadde en svømmebrillekrise på gang), og da startsignalet gikk var jeg rett og slett ikke forberedt. Løp ut i vannet omtrent sist, og hyperventilerte ca med en gang. Vannet var passe ekkelt med mudder, tang og sjøgress etter intet mindre enn fire starter før oss, og mens jeg strevde med å få puste var det vanskelig å skille maneter fra alt mulig annet av buskevekster. Det er grunt vann i Skärhamn, gir fantastisk oppdrift, men også utrolig mye gørr i vannet. Fikk etterhvert kontroll på pusten og klarte å svømme litt, gikk med ansiktet først inn i en brennmanet, og hva det enn var jeg hadde smurt meg med, så virket det ikke. Det stakk og sved noe helt grønnjævlig. Jeg måtte stoppe opp for å kvitte meg med store mengder sjøgress og tang som hang over skuldrene, og som sant å si var litt tungt å dra på. Svømmeturen fra helvete var i gang.

Etter at jeg fikk rundet første bøye ble vannet litt klarere og kjøligere, og manettettheten sank noe. Det kjølige vannet lindret, men jeg var jo helt i bakevja i feltet, og måtte bare forsøke å forsere videre fremover. Tok igjen en del folk, og fant etterhvert noen greie bein å henge på. Det skjedde stadig (for ofte) at jeg etter pustingen så rett i heloransje og ikke blått da jeg fikk ansiktet ned i vannet igjen, skvatt noe verre hver gang, og etterhvert utviklet jeg en angst for å bli enda mer brent. Inne ved vending, nærmere land, ble det helt minefelt igjen, og jeg forbannet at det ikke var noen båter i nærheten som kunne plukke meg opp. Det brant på alle kroppsdeler som ikke var dekket av våtdrakt, og hodet var helt låst. I min speiding etter båt fant jeg Hanne Gro, som hadde svømmebrillene på hodet og var på randen av å gi opp. Hun overtalte meg til å prøve litt til, men svømte rett i to svære brennmaneter til og mistet motet hun også, brent stygt på hals hender og føtter, og med allergisk reaksjon i vente. Fikk tak i båt, ble fisket opp og tok skammens tur i båten til medic teltet. Ble pleiet etter alle kunstens regler, og ble grundig skylt, fikk salve, kortison og antihistaminer, og etter ca fire timer ble det noe bedre. Etter det kom tidenes mentale utladning. Full av alskens føleleser jeg ikke helt klarte å plassere og en uoverkommelig trøtthet (godt hjulpet av allergimedisinen, vil jeg tro). Men det er bare å komme seg videre og sette en gedigen strek over hele datoen 1. september 2012.

Men helt bortkastet var det jo uansett ikke. Jeg trenger åpenbart mer enn tre uker på å bli klar etter en ironman. Jeg kan ikke ha to så tette triatlonkonkurranser (ihvertfall ikke såpass lange). Og det var noe med rekkefølgen her som var helt feil.

Fysisk kunne det nok gått, men det er altså karantenetid på døra til den kjelleren jeg var i de siste timene under maratonen. Den kan ikke åpnes for ofte, det var liksom ikke noe mer ork eller stahet igjen, det er første gang jeg har opplevd at det var tomt for mental vilje og styrke. Det var veldig tungt å innse.

Men så har jeg heller aldri hatt så vondt under en konkurranse. Jeg må også erkjenne at dette kunne gått som det gikk om det var hovedmålet også, å sykle 97km og løpe halvmaraton med de smertene fremstår som ganske utopisk selv med oppladet kropp og sinn.

Note to self: Kjøp antifog. Og ha allergimedisin i T1 ved neste sjøsvømming.

Read Full Post »