Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Konkurranser’ Category

Nå er det ganske lenge siden jeg har skrevet allverdens om treningen min, det skyldes i all hovedsak fordi jeg ikke synes det er spesielt spennende å skrive om, og når ikke jeg selv synes det er spesielt interessant, kan jeg aldri tenke meg at det er så veldig spennende lesestoff for andre heller.

Men, i og med at vi fant ut at vi skulle løpe et ultraløp, så måtte vi nesten strukturere litt. Man kan selvsagt gå veldig vitenskapelig til verks for å bli en bedre løper, men vi var nok ute i seineste laget sånn ca fire uker før løpet. Men, det hindrer oss selvsagt ikke i å gjøre et forsøk. Så vi dro frem en av de mange treningsbøkene i bokhyllen: «Best i løping» av Arild Tveiten. Denne mannen hadde selveste Den norske rekorden på IM Hawaii i hele ni (sju?) år, så han vet nok hva han snakker om.

Det er dette omslaget du eventuelt skal se etter.

Der hoppet vi rett inn i et tremånedersprogram, og ignorerer ganske enkelt at vi ikke har bedrevet strukturert løpetrening siden april.

Mandag skulle vi spille innebandy. Jeg kan røpe såpass at det ikke var nøyaktig det som stod i boken, men det var sånn ca en økt som kunne passe inn med en av aktivitetene. Jeg var allerede søndagen tett i hodet og litt småsjuk med feber, så da mandagen kom var det ikke veldig mye med meg. Så innebandy utgikk.

Tirsdag syklet jeg til jobb, men orket ikke sykle hjem igjen, og syntes egentlig det var litt pes bare å få tak i en bussbillett, så jeg gikk rett i sofaen da jeg kom hjem, og ble der.

Onsdag var det 3*12 minutters intervaller i konkurransefart på planen. Det stod ikke noe om hvilken konkurransefart det var snakk om, selv jeg, i min elendige løpeform, har en liten forskjell på 5km-fart og maraton-fart. Så vi la oss sånn litt over maratonfart. Det var altfor kaldt for kuldeastmaen min til at jeg kunne kjøre ordentlig harde drag uansett. De to første intervallene gikk bra, men så ble det tungt. Usikker på om det bare skyldes generell løpevegring, men uansett greit å ha litt sjukdom å skylde på.

Torsdag var hviledag (imponerende å ta en hviledag når man har vært så lite i aktivitet, men her klarer jeg ganske greit å følge planen slavisk).

Fredag skulle vi løpe langtur i sone 1. 14,5km er det rundt Maridalsvannet. I tillegg skulle vi trene litt på å løpe med drikkesekk, vi må jo ha med litt forsyninger når vi skal ut i skauen i mørket og kulden. Vi har fått låne to stykker av Helene, en  Camelbak Classic, 2L og bare med reim over bryskassen.

Camelbak Classic

Og en litt større, 3L og med belte rundt livet også. Den hadde litt mer plass til litt ekstra tøy og sokker og slikt man kanskje trenger på langtur. Jeg husker ikke helt hvilken modell det var, husker bare at den var rød 😀 men den så omtrent slik ut:

Rød Camelbak

Jeg startet med den lette, Hanne Gro med den røde. Det viste seg raskt at hun ikke fikk den til å sitte noe særlig bra på ryggen, så vi byttet. Den var helt forferdelig å løpe med. Den var kjempefin å ha med på tur opp til Mellomkollen uken før, men den fungerte skikkelig dårlig til å løpe med. Fikk den ikke behagelig rundt livet, og den beveget seg slik at den ble for bred over skuldrene, og dermed ble jeg løpende og spenne skuldrene for at den ikke skulle skli ned. Nå var det ikke bare sekken som ikke fungerte på løpetur, det gjorde ikke jeg heller, og i og med at jeg fremdeles var innafor tidsrommet hvor jeg kunne skylde på sjuka, så gjorde jeg det og løp hjem igjen. Imponerende 6km ble det på meg den dagen.

Lørdagen gikk i arrangørseminar i regi av Norges Triatlonforbund, og etterpå dro vi til lokalene til Unaas og møtte andre triatleter og så på VM i Ironman på Hawaii, hvor Allan Hovda satte ny norsk rekord under krevende forhold. Den nye rekorden lyder på 9:25:06, og er intet mindre enn imponerende! Gratulerer igjen, Allan! I løpet av kvelden fikk vi lokket Helene med på Fredrikstadmarka rundt dagen etterpå, så vi må kunne si at kvelden ble en suksess.

Søndag var det tre grader og overskyet. Hakket bedre enn meldt, men da vi nærmet oss Fredrikstad kom det varslede regnet. Herlig! Hilde var også med, så vi var faktisk fire Oslofjordinger på startstreken.

Starten. (lånt bilde fra FIF sin hjemmeside)

Planen på søndag var å ta det som en progressiv langtur, i tråd med Arild Tveitens program. Så da de andre løp avgårde i et avsindig tempo, prøvde jeg etter beste evne å holde igjen.

Det var ikke lett, men jeg begynner å bli stadig bedre på å kjøre mitt eget løp i stedet for å la meg rive med av andre sin fart. Da vi løp igjennom et kryss etter ca halvannen kilometer, spurte funksjonæren mannen bak meg om vi var de siste. «Det er èn bak oss», svarte han. Svarte. Jeg kan da ikke bli tredje sist! Men progressiv langtur stod på programmet, så det var bare å kjempe i mot lysten til å sprenge musklaturen etter ca 10% av løpet. Vi skulle nemlig løpe 20 km, 14 av dem i terreng, og så de 6 siste på grus. Det regnet og var glatt og vått, så jeg var glad for at jeg hadde valgt å løpe med terrengsko.

Ganske kort tid etter tok jeg igjen en saktegående mosjonist med topplue. Puh. Tre stykker bak meg. Fikk øye på en kvinne i lilla som løp et stykke foran meg, og tok innpå selv i rolig tempo, sakte men sikkert. Lot være å blåse forbi, for så å gå rett i knestående astmaanfall, og tok henne heller på bedre stivalg og mindre aversjon mot å bli våt på føttene. Det var ingen vei uten om det, så det var bokstavelig talt bare å hoppe i det. Etter Råskinnet blir det meste en litt tørr søndagstur uansett.

Hun la seg ganske tett bak, uten å løpe forbi, og sånn løp vi ganske lenge, til 6km, hvor vi tok igjen en dame i blått som stoppet og drakk vel og lenge på drikkestasjonen. Jeg tok en gel på veien, og drakk fra den lille Camelbak-sekken, og tok bare en liten slurk vann på drikkestasjonen. Det skulle være tre drikkestasjoner underveis, så grunnen til at jeg hadde med sekken var ikke på grunn av selve drikken, men for å trene på å ha den på ryggen mens jeg løper.

Nå var vi tre stykker som løp videre sammen i taushet. Jeg stresset ikke med å løpe forbi hun blå heller, jeg kan jo slite meg ut på slikt, men i ei kneik stoppet det helt opp, så måtte jeg forbi. Etter ca 8km (tipper jeg), kom det et langt stykke nedover med ganske teknisk stiløping. Jeg er jo oppvokst ute i marka på en øy på Vestlandet, så jeg har et ganske bra steg i terrenget, og nedover er jo min favorittdisiplin, så på vei nedover forsvant all pesing bak meg.

Til min store overraskelse så jeg en grønn dame foran meg i løypa. Jøsseball, her hadde jeg tatt igjen enda en. Nå nærmet vi oss 10km, og herfra skulle det gå oppover i 2km. Og det gjorde det. Etter 10 km skulle den progressive delen av løpeturen begynne, så det passet sånn sett greit at det ble litt motbakke. Hun grønne løp og stevde noe verre med å komme seg oppover glatte berg, mens jeg gikk i lange klyv. Jeg har etterhvert skjønt at det går egentlig minst like fort når jeg går, men jeg sliter meg ikke like mye ut. Og jeg tok innpå for hvert steg. Hun slapp også etterhvert, og vips var jeg på toppen. Nå var det på tide å slutte med søndagsturtempoet og løpe litt på, så jeg prøvde på det. Tok igjen Hilde, og ble først veldig fornøyd, helt til jeg så at hun hadde falt og hadde skadet kneet. Ikke gøy lenger. Gikk et lite stykke med henne, men hun insisterte på at det gikk bra og at jeg skulle løpe videre, og Hanne Gro skulle varsle på drikkestasjonen et par kilometer unna. Så jeg løp videre, og tok følge med en mann i rødt. Han var både hyggelig og snakkesalig, og vi løp sammen mer eller mindre hele veien inn. Mer eller mindre.

På siste drikkestasjon var vannet så kaldt at det var litt ubehagelig å drikke, så jeg gikk heller for medbragt. Etter dette var det bare 6km på grus igjen, så dette burde jo gå veldig lett og fint. Det burde det.

De første tre gikk veldig greit, jeg passerte enda et par-tre løpere, og hadde mistet tellingen på hvor mange jeg hadde bak meg. Vi traff på tre ungjenter som var ute med hestene sine, og den ene var så urolig at hun ba oss om å stoppe opp, så det gikk et minutt eller to i å vente på at de fikk organisert hestene slik at vi kom forbi, og det føltes ganske bra, selv om en snikende følelse av at noe kom til å ryke snart gradvis ble sterkere. Men så, etter at jeg hadde konsentrert meg så veldig om steget i terrenget ble jeg rett og slett litt ukonsentret, og klarte kunststykket å tråkke over på paddeflat grus. I tillegg begynte jeg å få skikkelig vondt i ryggen. Jeg hadde  jo kjent at den var litt muggen de siste dagene, helt nede i korsrygg/bekkenområdet, men jeg antok at en løpetur på ujevnt underlag ville være rette kuren. Helt feil! For det ble vondt. En ting var ryggen, men hofte og kne på venstresiden ble helt ubrukelig i tillegg, så da jeg tråkket over og gikk et stykke var det egentlig overtråkket som gjorde minst vondt.

Men jeg var jo altfor langt unna mål at jeg kunne gå, og det var altfor kaldt til at jeg kunne synke så lavt i intensitet. Så det var bare å bite i seg smertene og komme seg videre. Jeg kjente at det buttet litt i mot rent motivasjonsmessig, men da jeg kastet et blikk bakover og så hun blå i bunn av en liten bakke jeg var på toppen av, sluttet det i det minste å gjøre vondt i viljen. Ikke pokker om hun skulle ta meg igjen! Så jeg fikk opp dampen igjen, og tok igjen han røde som hadde fått et forsprang mens jeg sullet med vondter både her og der. Vi løp sammen inn til mål, på 2:14:19 (foran hun blå), og det er jeg ganske fornøyd med. Det var både ulendt terreng i 14 km, en god del høydemetre, og glatt og sleipt i løypa. Men du verden, den er fin. Kjempefin. Mens jeg løp uti der tenkte jeg at jeg egentlig liker terrengløp sånn ca 10 000 ganger bedre enn grus og asfalt. Hodet mitt blir så opptatt med å finne ut hvor jeg skal sette beinet, at jeg glemmer at jeg egentlig ikke liker å løpe. Og så blir jeg mindre opptatt av fart og tid og slikt, bare løper uten å tenke på annet enn neste steg.

Da vi kom hjem var det ikke veldig mye med meg, hadde utrolig vondt, og slet med å gå i trapper. Men det har blitt mye bedre i løpet av et par dager, og selv om ryggen er litt sutrete fremdeles, tror jeg ikke nødvendigvis det trenger å være så veldig langvarig. Jeg mistenker at hofte- og knesmertene kom fra ryggen, og at det er der problemet sitter. Så på torsdag skal jeg til Stein Solem på Hans og Olaf for å få sjekket hva som er problemet (og aller helst få fikset det også).

Og drikkesekken var ikke noe problem i det hele tatt. Merket knapt at den var på ryggen. Nå var den ikke full, da er den nok litt tyngre, men den ligger veldig fint som et lite skilpaddeskall på ryggen, uten å flytte på seg eller være i veien, og uten å stramme eller være ubehagelig. Så i dag har jeg shoppet min egen, selges på XXL for 399 for tiden.

Ellers er det et uttalt mål å komme seg i svømmebassenget på fredag. Noe må jeg jo trene!

Read Full Post »

Berlin maraton 2012

Det er på tide med en liten rapport fra Berlin. Nå har jeg kommet hjem, og kan bruke tid på å henge på nettet igjen. 😀

Da dagen opprant så det ikke veldig lyst ut, relativt hyppige toalettbesøk med magesjau, og tok i tillegg en smertestillende til frokost.
På vei til u-bahn snakket jeg med Hanne Gro om hva som skulle være målsetningene våre for dagen, vi var på ingen måte sikre på å komme i mål, og måtte forplikte oss til å ikke gi opp underveis så lenge det var liv i skrotten.

Hanne Gro fant ut hun skulle prøve seg på å komme under 4:30, siden hun løp på 4:22 i fjor, selv om vi ikke har fått løpetrent spesielt bra i år (i utgangspunktet var planen å slå tiden fra København: 5.09). Jeg fant ut at jeg hadde tre mål. Jeg ville slå tiden fra i fjor på 5:14, jeg ville under fem timer og jeg ville løpe hele veien. Så da var det bare å gjøre nettopp det.

I startområdet var vi ca 300 ganger mer effektive enn i fjor, siden vi faktisk visste hvor ting var. Det eneste som ikke var så veldig effektivt var dokøene før start, men det var det sørgelig lite å gjøre med.

Labbet ned i den mildt sagt omfangsrike startpulje H (her plasserer de alle som ikke har løpt maraton før, i tillegg til alle som tror de løper seinere enn 4:15), og ventet på at starten skulle gå. Det var ganske kaldt, men jeg var tullet inn i plast fra Adidas, så det gikk sånn tåelig greit.
Mens jeg stod der og blomstret gikk det opp for meg at jeg ikke hadde noen strategi for løpet, og ikke hadde regnet noe på hvor fort jeg burde løpe. Og siden jeg blir sånn passe dum når jeg trener, klarte jeg heller ikke å regne så mye på det, men fant ut at å legge seg på ca 6:30 pr. kilometer sikkert var lurt. Om jeg hadde reflektert lite på selve løpet, var jeg rimelig godt forberedt på ernæringsplanen. Den gikk ut på å blande en gel i vann på stasjonene det bare var vann på, og sportsdrikke på stasjonene med ernæring. Drikkestasjonene kommer jo tett som hagl i Berlin etter ca 12km, og jeg hadde regnet ut at 8 gels, pluss et par på gelstasjonen underveis ville/burde holde. Og mens jeg stod der og prøvde å regne ut nøyaktig hvor mye 6:30 ganger 21 var, oppdaget jeg at jeg hadde mistet en gel på vei ned til start. Nummer to forsvant omtrent i det jeg løp over matten ved start. Sånn går det når man kjøper nytt belte på expoen (i fjor kjøpte jeg nye sko, så sånn sett var jeg mindre dristig i år). Mine hoderegningsegenskaper var like dårlige, men jeg klarte ikke helt å være lei meg for at det ble litt mindre gel å spise.

Første kilometer gikk greit på 6:40, det var omtrent så raskt massen bevegde seg, og jeg burde jo uansett ikke blåse alt kruttet allerede under oppvarmingen. De neste kilometrene sant kilometertiden ned mot 6:20, og jeg følte at jeg var helt i rute på første drikkestasjon på 5km. En gel i vannglasset og frisk og rask videre. Har lært at magen liker utvannet gel mye bedre enn konsentrert, og det gjør egentlig jeg også.
De neste fem gikk også overraskende bra. Jeg trodde jeg skulle syntes det var litt lenge igjen, men da var jeg egentlig bare happy for at jeg ikke var sliten enda. Farten gikk litt ned, men i det store og det hele gikk det lekende lett.

Mellom ti og femten fikk jeg opp farten litt igjen, her passerte vi ganske nærme leiligheten vi leide, men jeg var ikke fristet til å stikke innom og kaste meg over potetgullet som lå og ventet. Dessuten hadde Hanne Gro nøklene, så det hadde jeg bare tapt mye tid på uansett. Frem til nå hadde jeg sett mange folk som løp rett bort bak nærmeste antydning til busk og vrengte ned buksene for å gå på do (de første allerede etter ca 3km), så jeg sluttet etterhvert å se så veldig mye til siden, men nå som det begynte å knipe litt på for min egen del, var det knapt vegetasjon å se noen steder. Dokø var det derimot mye av, så jeg knep igjen og håpte det holdt lengst mulig. Nå var vi inne i den delen av løypen hvor man maks løper 2,5km før det er drikkestasjon, og jeg gikk hver gang jeg drakk, så her løp jeg faktisk stadig vekk ned mot 6:10 pr. kilometer (noen ganger under til og med), og jeg lurte på om jeg egentlig overdrev litt nå. Men jeg visste jo at jeg kom til å bli stiv etterhvert, så jeg fant ut at det beste var å komme lengst mulig på kortest mulig tid før det ville bli skikkelig ille.

Rundet halvmaraton på 2:20, og selv om det er et godt stykke unna persen, var jeg 7 minutter foran fjoråret. På ca 24 km fant jeg en do med bare to foran meg i køen, men de var ganske trege, så det gikk faktisk hele tre minutter bort i det. Men, jeg løper definitivt ikke så veldig fort når jeg er pissetrengt, og det var ikke mye skau i nærheten, så det fikk bare ta den tiden det tok. På denne tiden telte jeg ned til gelstasjonen på 27,5km, ikke fordi jeg gledet meg til den kulinariske opplevelsen som ventet, men fordi det er praktisk å ha et overkommelig delmål i sikte. Farten underveis var faktisk veldig jevn, og ganske lik tidligere i løpet, men toalettbesøk og drikkestasjoner trakk ned snittiden veldig.

Da jeg nådde allèen av Powerbarflagg hvor jeg raust ble tildelt to gels med smak av tropical fruit, varjeg bare glad jeg ikke råket utfor solbærgeleen fra i fjor. Beretningene til Hanne Gro om nøyaktig hvor ille den smakte har skremt meg nok til at jeg siktet meg inn på pakningene med duse farger uten rødtoner.

På neste drikkestasjon fikk jeg i meg den ene av gelene, og jobbet lenge og målrettet med å få en ganske stor pakke ned i en liten hempe på beltet, men jeg vant til slutt, og da hadde fordøyelsen akseptert at det var tropiske frukter som gjaldt denne gangen.
I løpet av den 5kilometeren måtte partyblæren lette på trykket enda en gang, så snittfarten der ble ganske lav, men den tiden jeg var i bevegelse, var den faktisk, til min store overraskelse fremdeles jevn og fin.

Jeg begynte å bli litt sånn stiv på 25km, og nå var smerten tiltagende. Jeg hadde rundet 30km, og syntes 12km igjen hørtes ganske lite ut. Bare fire runder rundt Sognsvann, sa jeg til meg selv. Men det hørtes igjen altfor langt ut, så jeg gikk tilbake til å telle ned til nærmeste drikkestasjon igjen. Her et sted klarte jeg å klusse til den utrolig enkle ernæringsplanen min og tok en gel på en stasjon hvor det var sportsdrikke. Ikke den helt store krisen, men det ble jo det i og med at det ikke var sportsdrikke på neste stasjon, og da ble det litt vanskelig å legge en god plan B (sa jeg at jeg blir litt dum når jeg er i aktivitet?). Et annet bevis på at jeg blir veldig enkel, er at noe av det siste Hanne Gro sa til meg før start var «Husk høy hofte og korte steg», så da gjentok jeg det for meg selv i førtito kilometer, og det fungerte veldig bra, hjalp på både fart og etterhvert stive lår.

De neste kilometrene bare løp jeg og ventet på den store smellen. I fjor stivnet jeg så mye et sted mellom 35 og 37 at jeg brukte 44 minutter på de siste fem kilometrene. Og det var ikke fordi jeg var så sliten, men fordi det var så vondt i lårene hver gang jeg tråkket på foten, at jeg rett og slett ikke klarte det. Og dette antok jeg ville inntreffe i år også. Og jeg ble jo stiv, skikkelig stiv, faktisk, men på veldig mystisk vis, gikk ikke farten ned. Jeg løp utrolig jevnt, og jeg skjønte etterhvert at mye kunne gå galt for at jeg ikke skulle nå de to første målene, nemlig slå tiden fra i fjor, og for at jeg ikke skulle komme under fem timer.
Spesielt på 38km ble det tungt, og da ble magen bittelitt lei sportsernæring også, så jeg slet litt mer med å holde farten oppe, og jeg ble for første gang skikkelig tørst. Men da siste drikkestasjon kom, og jeg kunne hive innpå siste dose med tropisk frukt, og jeg rundet 41km med fornyet energi, klarte jeg å tyne ut litt ekstra fart av kroppen, og dermed klarte jeg det Hanne Gro klarte i fjor, nemlig at min siste kilometer ble den raskeste, på 5:49.

Det var bare å ta i mot jubelen opp mot Brandenburger Tor, løpe igjennom med armene over hodet, og holde koken de siste hundre meterene til mållinjen. Klokken stoppet på 4:44:42 (burde brukt 2 sekunder mer), perset med en halv time og alle mål ble innfridd. Hanne Gro kom inn på 4:23, Helene kom for første gang under 4 timer med 3:57:59, og Mona debuterte på distansen med 4:20. God grunn til å feire for alle sammen, med andre ord! 😀

Isbonanza etter målgang. Eller dessert etter den første middagen, kan vi også si 😀

Read Full Post »

Dagen før dagen i Berlin

I morgen er det Berlin maraton, og jeg er på ingen måte klar, men jeg gleder meg, og har tenkt å ta det som tidenes lengste sightseeeing. Vi løper jo forbi massevis av attraksjoner, så det blir sikkert fint. Det er meldt perfekt løpevær, og Berlin er jo en usedvanlig fin by å løpe i.

Etter Rødseterpyttten rundt har kroppen min for en stor del lagt løping for hat, så jeg antar den ikke vil være så veldig samarbeidsvillig. Den har allerede gjort sitt ved å forskyve hele syklusen min en halv uke, og jeg må dermed ta sikte på å løpe med smertestillende/kramper og lite blod i kroppen. Yay.

Men jeg skal uansett gjøre mitt for å oppheve sabotasjen. Jeg hadde egentlig planlagt å løpe i Nesodden tri t-skjorten fra Oslofjord, men den må vike for finisher t-skjorten fra Challenge Copenhagen. Det er merkelig hvor mye en t-skjorte kan gjøre, når jeg har på den, skjer det noe helt magisk inne i hodet mitt, og det tror jeg trumfer de kjipe tingene kroppen min prøver seg på. Og blir det tungt, og jeg henger med hodet, vil jeg straks se på brystkassen at her løper en person som har klart en ironman, og det er MYE lenger, så da skulle det bare mangle at jeg ikke har en maraton inne. Hah.

Stasjet klart til i morgen. Så underlig lite å ordne på forhånd med bare en disiplin.

 

I dag har vi sett på inlineskatingmaraton. Det gikk fort, rakk ikke engang å ta bilde av teten før de var forbi. De fløy igjennom 15km (hvor vi stod) på ca 22 minutter. Og de ligger i felt. Vinneren vant på 1 time og fire sekunder, og enkel hoderegning sier da at han hadde en snittfart på 42 km/t. Sjukt fort. Det er til og med en egen cup for de som tar distansen på inlineskøyter i dag og løper i morgen.

Raske folk på inlineskøyter, disse kom litt bak teten.

 

Read Full Post »

Rødseterpytten rundt

Ja, hva gjør man da, når man sitter der fredag kveld (natt) en gang etter midnatt, og har planlagt en langtur på løp i helga, men egentlig ikke har så veldig lyst til det, fordi man har startnummerabstinens? Da stikker man innom KONDIS sin terminliste, søker på 15-16 september og finner et lavterskelarrangement en times tid unna Oslo. Vi fant Rødsetterpytten rundt, et annonsert terrengløp på 8,8km på Filtvedt på Hurum, med sympatisk start klokken 13:00.

Så vi satte oss i bilen, kjørte til Filtvedt og meldte oss på en liten time før start. Det var 18 grader og sol, og veldig fint vær. Hanne Gro hadde glemt pulsklokken sin, så jeg lot henne låne min, tenkte det ville gå greit å løpe uten tid og sted.

Da vi lot som vi varmet opp ti minutter før start annonserte speaker at det fremdeles var mulig å melde seg på. Ved startstreken var det navneopprop og håndsopprekning. Mannen i tidtakerbua annonserte at det var 30 sekunder igjen til start, men speaker lot seg ikke affisere, navneoppropet skulle vi igjennom åkke som. Jeg tenkte at dama som stod og tok bilder rett foran oss, i løpeløypa kom til å bli løpt ned, men hun luntet seg ut til siden akkurat i tide før bermen kom.

Det jeg misliker mest med løpekonkurranser er starten. Alle starter så raskt, jeg starter ikke spesielt raskt, men det at alle andre er så kjappe gjør at jeg starter hardere enn jeg egentlig føler for. Mulig det har en sammenheng med min kroniske vegring mot å varme opp.

Løpeløypa startet rett over fotballbanen, opp en drøy kneik og så bølget det småkupert bortover i lysløypa. Allerede etter anslagsvis 600m tok jeg igjen tre 12-åringer som jeg var sikker på kom til å slå meg. Unger er utrolig utholdende til å være så små. Noen hundre meter seinere tok jeg noen til, jeg løper raskere nedover enn ganske mange andre.

Og så bar det ut på veldig kuperte grusveier. Seriøst, det gikk enten opp- eller nedover. I all hovedsak gikk det oppover i starten, men jeg ble i det i det minste ikke tatt igjen av de lokale løpedamene (her ser jeg bort i fra de to utrolig spreke damene som tok 1. og 2. plassen, de var reinspikka atleter). Knivet litt med en mann i klassen M60-69, han gikk forbi oppover, jeg dro han nedover. Etterhvert tror jeg han lærte noen nedovertriks da jeg løp forbi, for etter en stund fikk han opp farten i nedoverbakkene også.

Det skulle vise seg at det ikke var sånn kjempegøy å løpe uten klokke, puls, fart eller distanse, i en løype jeg aldri hadde vært i, og ikke hadde sett noen løypeprofil på. Etter en stund mistet jeg all følelse av hvor lenge og hvor langt jeg hadde løpt, så det var litt vanskelig å disponere, og jeg hadde en dame på 40+ som pustet meg i nakken i motbakkene. Heigvis kom det et gøy stiparti, og der fikk jeg en del meter på henne. Jeg hoppet fra gresstue til gresstue, det var veldig morsomt. Jeg tok sats i den lille kneika opp mot grusveien igjen, og ga på i nedoverbakkene som omsider kom. Da trodde jeg at jeg hadde tatt henne, men plutselig var hun der igjen, i ei kneik. Men midt i en drøy motbakke var lyden av pesing plutselig borte, og da jeg så bak meg var hun 50m ned i svingen, og var parkert for godt. Like etterpå tok jeg igjen en mann i grønn t-skjorte, og fikk i samme slengen los på M60-69 igjen. Men han var en seig fyr, og holdt litt høyere fart i motbakkene. Mannen i grønt kunne informere om at vi hadde vært ute i 44 minutter, og at det var 10 igjen, og mente vi skulle prøve å ta mannen foran, men det var litt for tidlig for meg, så han dro alene. I siste kneik før vi svingte inn på lysløypa mot mål igjen tok jeg han igjen, og inviterte til å prøve å ta han foran igjen, men da var den grønne mannen kjørt. Inn mot mål prøvde jeg mitt aller beste å ta han igjen, klarte det nesten, men jeg klarte ikke tette den siste luken på ca seks sekunder. I mål på 53:11. Det gjorde godt for løpeselvtillten.

I mål fikk vi både medaljer og saft, og det var uttrekkspremier til alle sammen. Vi stakk av med gavekort på spa på Holmsbu, og et fancy søpplesorteringssystem 😀

Dette løpet anbefales på det sterkeste. Det er en ganske krevende løype, men den er veldig morsom, og neste år tror jeg det er håp om en drikkestasjon underveis også. Veldig lavterskel, rimelig (200 kroner i startavgift), men allikevel nok fasiliteter til at det fungerer utmerket og føles som en konkurranse og ikke en treningsøkt. Veldig bra!

Read Full Post »

Tjörn triathlon 2012

Tenson Tjörn triathlon 2012 ble en kort, men smertefull affære for min del. Sånn for å foregripe begivenhetenes gang.

Jeg hadde som sagt (altfor) lave skuldre i forkant. Jeg var liksom ikke helt på. Selv kvelden før, og tidlig på morgenen var jeg egentlig hverken nervøs eller spent. Jeg var urovekkende rolig. Jeg antok at jeg kom til å svømme greit, bli litt sliten på sykkel og sånn ca være døden nær på løpingen. Ikke noe å grue seg til, med andre ord.

Været var helt perfekt. Det var vindstille, strålende sol og helt nydelige forhold, sjøen var blikkstille. Da vi skulle få nummer og alder skrevet på beina før start, tilbød funksjonæren oss vaselin og solkrem med brennmanetbeskyttelse. «Er det ille?», spurte jeg. «Jaaa» svarte hun med en gravalvorlig mine. Jeg syntes jo ikke det var spesielt gode nyheter, men hvor ille kunne det egentlig være? Hove for tre år siden var også litt teppebombet av maneter, og jeg ble litt brent, men det merket jeg først skikkelig etter at jeg kom i mål. Så jeg tok akkurat det med fatning, og smurte meg veldig godt inn.

Da vi skulle starte ble jeg stående sammen med Hanne Gro (som hadde en svømmebrillekrise på gang), og da startsignalet gikk var jeg rett og slett ikke forberedt. Løp ut i vannet omtrent sist, og hyperventilerte ca med en gang. Vannet var passe ekkelt med mudder, tang og sjøgress etter intet mindre enn fire starter før oss, og mens jeg strevde med å få puste var det vanskelig å skille maneter fra alt mulig annet av buskevekster. Det er grunt vann i Skärhamn, gir fantastisk oppdrift, men også utrolig mye gørr i vannet. Fikk etterhvert kontroll på pusten og klarte å svømme litt, gikk med ansiktet først inn i en brennmanet, og hva det enn var jeg hadde smurt meg med, så virket det ikke. Det stakk og sved noe helt grønnjævlig. Jeg måtte stoppe opp for å kvitte meg med store mengder sjøgress og tang som hang over skuldrene, og som sant å si var litt tungt å dra på. Svømmeturen fra helvete var i gang.

Etter at jeg fikk rundet første bøye ble vannet litt klarere og kjøligere, og manettettheten sank noe. Det kjølige vannet lindret, men jeg var jo helt i bakevja i feltet, og måtte bare forsøke å forsere videre fremover. Tok igjen en del folk, og fant etterhvert noen greie bein å henge på. Det skjedde stadig (for ofte) at jeg etter pustingen så rett i heloransje og ikke blått da jeg fikk ansiktet ned i vannet igjen, skvatt noe verre hver gang, og etterhvert utviklet jeg en angst for å bli enda mer brent. Inne ved vending, nærmere land, ble det helt minefelt igjen, og jeg forbannet at det ikke var noen båter i nærheten som kunne plukke meg opp. Det brant på alle kroppsdeler som ikke var dekket av våtdrakt, og hodet var helt låst. I min speiding etter båt fant jeg Hanne Gro, som hadde svømmebrillene på hodet og var på randen av å gi opp. Hun overtalte meg til å prøve litt til, men svømte rett i to svære brennmaneter til og mistet motet hun også, brent stygt på hals hender og føtter, og med allergisk reaksjon i vente. Fikk tak i båt, ble fisket opp og tok skammens tur i båten til medic teltet. Ble pleiet etter alle kunstens regler, og ble grundig skylt, fikk salve, kortison og antihistaminer, og etter ca fire timer ble det noe bedre. Etter det kom tidenes mentale utladning. Full av alskens føleleser jeg ikke helt klarte å plassere og en uoverkommelig trøtthet (godt hjulpet av allergimedisinen, vil jeg tro). Men det er bare å komme seg videre og sette en gedigen strek over hele datoen 1. september 2012.

Men helt bortkastet var det jo uansett ikke. Jeg trenger åpenbart mer enn tre uker på å bli klar etter en ironman. Jeg kan ikke ha to så tette triatlonkonkurranser (ihvertfall ikke såpass lange). Og det var noe med rekkefølgen her som var helt feil.

Fysisk kunne det nok gått, men det er altså karantenetid på døra til den kjelleren jeg var i de siste timene under maratonen. Den kan ikke åpnes for ofte, det var liksom ikke noe mer ork eller stahet igjen, det er første gang jeg har opplevd at det var tomt for mental vilje og styrke. Det var veldig tungt å innse.

Men så har jeg heller aldri hatt så vondt under en konkurranse. Jeg må også erkjenne at dette kunne gått som det gikk om det var hovedmålet også, å sykle 97km og løpe halvmaraton med de smertene fremstår som ganske utopisk selv med oppladet kropp og sinn.

Note to self: Kjøp antifog. Og ha allergimedisin i T1 ved neste sjøsvømming.

Read Full Post »

Formen er på vei opp igjen. Endelig. Jeg regner med det er kortvarig, men jeg nyter det så lenge det varer. Det har seg nemlig sånn at vi skal til Skärhamn i helgen og delta på halv ironman på lørdag. Denne påmeldingen ble foretatt uken før ironman i København, sånn ca en uke inne i restitusjonsperioden i forkant, og det er ikke måte på hva man har overskudd til når man har hvilt seg i form i en uke. Nå har jeg hvilt meg i form snart tre uker, og er ikke like overbevist om at dette blir et overskuddsprosjekt. De har heldigvis endret mye på både sykkel- og løpeløypen, så det er ingen grunn til å sammenligne seg med tidligere års bragder. Jeg kjenner også, i tillegg til en litt skrantende utholdenhet, på en liten undervurdering. Det var så fantastisk bra i fjor, jeg hadde liksom klart å prikke inn formen akkurat den helgen, og det er jo i tillegg bare halvparten av distansen fra København, og det er ikke til å komme fra at alt virker litt kort sammenlignet med den strabasiøse etappen. Jeg prøver å huske på at det faktisk var hovedmålet i fjor, og at det er ganske langt, men fornuften min vil ikke høre etter. Så jeg gleder meg, jeg.

Og når sant skal sies er det gode grunner til å glede seg. Det er utvilsomt et fantastisk arrangement. Det er en grunn til at vi reiser tilbake for femte gang. Tilfeldighetene ville ha det til at min triatlondebut sammenfalt med oppstarten av Tjörn triatlon. Året var 2008 og jeg skulle delta på Langesund tri, verdens koseligste småskala(mini)sprint, men uken før trynte jeg på sykkel og bristet ribbeina. Jeg husker enda de bitre tårene jeg felte mens mine tre venner fikk svømme, sykle og løpe i 14° og striregn. Allerede da var kursen staket ut. Oslo triatlon kom for tidlig eller så var det gang også fulltegnet, så vi trålte internett etter sprinter i kjøreavstand. Det var ikke det største utvalget siste helgen i august, men i ettertid kan jeg slå fast at det nok var det beste.

Den gang svømte jeg som haimat, kraftløs brystsvømming med hodet over vannet og svært liten fremdrift. Vannskrekk (og for så vidt haiskrekk) hadde jeg også. Jeg syklet på hybridsykkelen (med joggesko – men med en fartmåler av noe slag) og alt dette ble gjennomført i en t-skjorte og løpetights. Og alt dette ble gjennomført til heidundrendes heiing fra funksjonærer og tilskuere. Som en ekstra piff løp vi forbi Systembolaget på løperunden, hvor svenskene var i gang med lørdagshandlingen, og lyden av klirrende poser har etterhvert blitt uløselig knyttet til litt stive bein og sekundjakt.

Året etter fikk Hanne Gro en skistav (!) i beinet under sykkeletappen på Oslo triatlon, og fullførte på legevakten i stedet for i mål. Legen var ganske sikker på at det ville gro i løpet av et par uker, og hvilken konkurranse gikk av stabelen to uker etter Oslo tri dette året også? Tjörn triatlon. Så bilen ble igjen pakket og kursen satt mot riksgrensen.

I 2010 klatret konkurransen fra nødløsning til hovedmål, og vi tok steget opp på halv ironman. Det var stort. Og det var igjen en helt utrolig stemning og et suverent arrangement. Nå er vi avhengige, så lenge de arrangerer komme vi til å reise.

Tjörn triatlon 2010

Så hvordan er egentlig formen nå, lurer du sikkert på? Det vet jeg ikke helt svaret på enda, må jeg innrømme. Jeg løp en runde rundt Sognsvann forrige onsdag, og da var det som å sparke i gang en død hest. Alt verket fra første stund, musklaturen skrek av smerte. men etter et par kilometer ble det faktisk bedre. Mandag var det sesongens første innebandytrening, og her snakker vi også mye dødt som skulle vekkes til live. De første tyve minuttene var helt forferdelige, men det løsnet etterhvert, og musklaturen var overraskende nok ikke helt ødelagt.

I går var jeg litt vågal og prøvde meg på noen korte drag under SRM, og det var ikke helt fullblods travhest nå heller, men det gjorde heller ikke så vondt. Og jeg har sluttet med spedbarnsdøgnrytmen, og er nå mer våken enn jeg sover. Klarer til og med en hel dag på jobb uten å klappe helt sammen siste timene.

Read Full Post »

Ok, dette blir langt. Muligens veldig langt.

Vi ankom København fredag formiddag, etter en behagelig reise med DFDS. Da vi sjekket inn på båten trodde skrankedamen at syklene våre skulle inn på en felles sykkelparkering sammen med andre sykler, barnevogner og all annen ukurrant bagasje, men da måtte vi fortelle henne at det på ingen måte var aktuelt, og hun skjønte nok at båten aldri ville få lagt fra kai om syklene skulle vært fritt vilt. Erfaringsmessig er ikke folk veldig redde for å velte og dulte borti sykler. Men en kjapp telefon til en medarbeider ombord på båten løste floken, og vi fikk sette dem i et eget lite rom som knapt var i bruk like ved inngangen.

Fredag sjekket vi inn på hotellet, fikk bagasjen fra Kine og Øystein, som hadde med bil (flaks for oss), og hadde svingt innom hotellet med alt stasjet og sykkelen til Helene (vi skylder dem en champis for det). Deretter dro vi og registrerte oss, hang i expoen, var på briefingmøtet og slike ting. Det ble nok litt for mye trasking gatelangs, for jeg var ganske sliten i ryggen. Vondt i halsen hadde både Hanne Gro og jeg hatt hele uken, og fredag ettermiddag var jeg i relativt laber form. Helene kom med superhelsekost som skulle peptalke immunforsvaret, hadde lite å tape på å prøve, så vi tok i mot pillene, min hals ble bra i tide, Hanne Gro sin ble dempet av adrenalin og endorfiner på løpsdagen.

Lørdag var det sykkelinnsjekk, og Hanne Gro oppdaget heldigvis at den myke slangen på sugerøret mitt var borte. Rakk ikke å fikse det før innsjekk, men ville jo få hilse på sykkelen før start på søndag. Vel inne i skiftesonen kom nervene, jeg ble faktisk litt uvel. Myste utover svømmeløypen og konstanterte at den var lang.

Hanne Gro hadde startnummeret like etter meg, så syklene hang sammen.

Litt vanskelig å forlate sykkelen helt alene for natta.

Leverte også bagen med løpetøyet, og fant ut at det var på tide å komme seg litt bort fra området. Det var ikke helt heldig for hodet å henge for mye rundt og kjenne på at spenningsnivået steg i kroppen. Hanne Gro og jeg kastet oss i sjøen og badet litt, og det var utrolig deilig vann. Det ble målt til 18,9 grader dagen før løpet, og det er jo rene spatemperaturene sammenlignet med hva vi er vant med.

Etterpå rakk vi med nød og neppe expoen og fikk kjøpt et sett med reservedeler til drikkesystemet, deriblant et nytt sugerør. Tilbake til hotellet, spise litt og så skulle jeg egentlig til racehotellet hvor Kine og Øystein bodde for å få klippet håret. Det hadde blitt så langt at det ble trangt i svømmehettene, og da får jeg utrolig mye vann inn i ørene og i hodebunnen, da blir det kaldt og jeg blir svimmel. Men det tar på å være smånervøs og stresset, og plutselig ble bussturen helt uoverkommelig, så da gikk vi i resepsjonen og fikk låne en vanlig papirsaks, og så klippet Helene håret mitt med den. Det deles jo ikke ut stilpoeng i triatlon (ellers hadde nok mye av tritøyet hatt et noe annet design).

Kvelden før var jeg faktisk ganske trøtt, og mens Hanne Gro lå og glodde i taket uten å få sove, sov jeg godt i ca 5 timer. Litt sjokkert da vekkerklokken ringte klokken 03:45, sendte våkenmeldinger dit de skulle (viktig å ha et fungerende antiforsovelsessystem i orden), og dro ned til frokost. Det ble ikke servert frokost så tidlig, men kaffemaskinen var på, og de hentet frem litt pålegg. Det var lite matlyst å hente, men jeg spiste det jeg burde. Magen var i ulage, og det var en overveldende  kvalme som var den dominerende følelsen. Det hjalp litt å komme seg avgårde til metroen, men generelt vi ganske frynsete alle tre (Hanne Gro, Helene og meg selv).

Vel fremme i ved svømmestarten, var det på tide med en ny runde på toalettet. Det hjalp veldig på uroen å komme i gang med før-start-rutiner. Jeg oppdaget at jeg ikke hadde tenkt på at jeg måtte klippe til det nye sugerøret, og fikk en anelse om at dette kunne være min lykkedag da Kine faktisk hadde tatt med seg en saks i bagen. Plasserte bagen med sykkeltøy på egnet sted, begynte prosessen med å få på våtdrakten og ruslet bort til stranden på motsatt side for å varme opp i vannet og for å møte Kristin. Vannet var deilig og varmt, og vannfølelsen var fin. Kristin var optimistisk og oppmuntrende, og straks var det på tide å nærme seg slusen. Måtte på do igjen, men det var uaktuelt å ta av våtdrakten når den først var våt, så jeg fikk bare knipe igjen.

Svømmingen: Dette var jo det jeg hadde gruet meg mest til siden vi meldte oss på. Proffene dro avgårde fem minutter før oss, og vi labbet gjennom slusen og inn på stranden vi skulle starte fra. Alle ønsket hverandre lykket til, og så gikk startskuddet. Speakeren sa noe om å nyte hvert øyeblikk, og i tillegg til å komme i mål, var det det andre  hovedmålet for dagen. Ut i vannet gikk det veldig greit. Det er en utrolig snill svømmestart, og jeg startet med kvinner og seniorer, og det var også et veldig snilt felt. Oppdaget til stadighet at jeg svømte oppå noen, eller at noen svømte oppå ryggen min, men det ble ikke ekkelt eller ubehagelig, og da vi hadde kommet ca 200m ut og rundet første bøye, strakk feltet seg litt mer, og det gikk an å finne både teknikk og flyt. Det er kanskje verdens mest sympatiske IM-svømmeløype i København, og det tør jeg si uten at jeg har prøvd noen andre. Den er skjermet, en kunstig lagune, man ser bunnen hele veien, det er lett å navigere mot broene, og det er null bølger og mye oppdrift i vannet. Det var bittelitt knuffing underveis, men dameknuffing er mye kjekkere enn manneknuffing, så det var ikke noe stress. Etter 100-1200 meter fant jeg min mann for anledningen. Det er ikke ofte jeg legger meg etter menn, men han her måtte jeg henge meg på. Han svømte litt fortere enn meg, men ikke så fort at det kostet alleverdens å henge på, han brukte ikke beina i det hele tatt, så det var ikke noen spark å få (selv ikke når jeg kilte han under føttene – ikke med vilje) og han var veldig lett gjenkjennelig. Jeg hang på han i 1600-1700 meter, før jeg mistet han, rundet innerst i sundet og svømte tilbake mot T1. På vei tilbake fant jeg han igjen, og hang på inn til siste bøye. Da jeg kom frem til land tok et par sterke armer tak i meg og dro meg opp av vannet, og jeg kjente at beina mine hadde ikke vært rare på den måten før. Så på klokken, og den viste 1:18. Veldig overrasket og veldig fornøyd, hadde siktet meg inn på 1:30.

T1: Fant raskt bagen min med sykkeltøyet der jeg hadde satt den fra meg. Så at Hanne Gro sin fremdeles lå der, og ble både overrasket og nesten litt bekymret. Inne i dameteltet vrengte jeg av våtdrakten og tok på sykkelbukse, sokker og sykkelsko. Mens jeg drev med dette, kom Hanne Gro løpende, godt fornøyd med svømmingen. Vi snakket litt sammen, før jeg løp innom toalettet og bort til sykkelen. Registrerte at sykkelen til Kine fremdeles stod der, og ble enda mer overrasket. På med hjelmen, hektet av sykkelen og løp ganske langt ut mot sykkelstarten. Brukte nesten ti minutter i T1, men jeg hadde planlagt å ta meg tid til skiftingen, jeg lå ikke an til å vinne noe uansett, så planen var at reisen skulle være litt behagelig også.

På vei ut på sykling, veldig glad for å ha svømt over evne.

Syklingen: Sykkelløypen er fantastisk. Først ut av København, her fløy Øystein forbi meg, og jeg kunne overrasket konstantere at jeg var raskest av oss fem opp av vannet. Hvem skulle trodd? Sendte mannen i vannet noen gode tanker, og syklet ut i passe puls og passe fart. Ventet med å spise ca en halv time etter svømmingen, for å la magen roe seg litt, men jeg hadde jo ikke svelget unna halve fjorden denne gangen, så jeg er usikker på om det var nødvendig. Første drikkestasjon kom allerede etter 20km, så jeg hadde bare med meg drikke i flasken på styret, så var planen å nappe med seg en flaske på første stasjon, som jeg kunne etterfylle med. Men å ta i mot flasker i fart, har jeg ikke trent på, så min tur innom første drikkestasjon var en oppvisning i hvordan man ikke skal gjøre det, og jeg dro derfra med uforettet sak. Men bortsett fra det, var det en strålende start på sykkeletappen. Det var sol, varmt, tørre veier og de var i tillegg avstengt for trafikk. Løypen fortsetter langs sjøen når man kommer ut av byen, og det var helt nydelig å sykle. Det kom hele tiden mannlige age groupere forbi, som hadde startet svømmingen seinere, men uten annen trafikk i veien, var det helt uproblematisk. Jeg husker jeg tenkte underveis, at jeg ikke helt kunne skjønne hva jeg hadde vært så nervøs for, å kjøre ironman var jo bare kos, helt klart noe jeg kunne tenke meg å gjøre flere ganger. Dette var vel ca 30-40 km ut i syklingen, og jeg var fremdeles ung og naiv. Lå jevnt i 30km/t, hadde los på seks timer, funksjonærene og publikum smilte og heiet, og jeg smilte og vinket tilbake.
Etter fire mil, syklet vi vestover, inn i det arrangøren kalte «en litt mer teknisk del av løypen», som jeg syntes var en veldig gøy del av løypen. Litt mer svingete landeveiskjøring. Folk hadde benket seg ute i hagene sine med stoler og bord, det vaiet danske flagg overalt, og det var stor stemning hele veien. Da neste drikkestasjon kom hadde jeg vært tom for drikke en stund, så jeg kjente litt på at jeg måtte fikse det denne gangen. Jeg bremset bedre ned, fant blikket til en kvinne, hun fant mitt, og vips hadde jeg en flaske i hånden. Den inneholdt sportsdrikke med citrussmak, og jeg fylte på aerodrinken, slapp en magnesiumtablett med smak av Pink Grape oppi, og fikk en blanding jeg ikke akkurat ville servert svigermor. Men jeg er jo vant til at det smaker litt høgg, så den tok seg opp etterhvert.

Argon og eg.

Argon og eg igjen.

På vei inn mot runding på sykkel, ble det strakere vei og litt mer bakker (på dansk vis, såklart). Det gikk helt fint, og det var i perioder rene tour de france-tilstander oppover. Plutselig var det enda en drikkestasjon, og jeg klarte i forfjamselsen å raske med meg en flaske på vei igjennom. Syntes det var litt langt, det siste strekket, og tenkte at det kommer jeg nok til å synes neste gang også. Ut på andre runde begynte det å gjøre ganske vondt både her og der. Blant annet fikk jeg helt nye vondter i bakside lår og nesten krampe under høyrebeinet. Da jeg på et tidspunkt måtte ut i skauen for å lette på trykket, haltet jeg på grunn av at jeg hadde vondt under foten, og tenkte at det umulig kunne gå bra å løpe en maraton på det beinet. Hadde en særdeles vellykket tur innom en drikkestasjon, hvor jeg effektivt rasket med meg både drikke og to High5energibarer, men det var vanskelig å få dem ned. Vi har jo spist mye High5 det siste året, og da konkurransen kom var vi så lei at jeg kjøpte Maxim-barer i expoen for å ha noe å variere med. SKikkelig suksess, der altså. Jeg kom meg greit til 120km, men så ble det vanskelig. Setet gnagde, hele høyresiden var vond, og skuldre og nakke verket. Jeg klarte ikke å holde helt samme fart som på førsterunden, men nå hadde vi jo også fått selskap av det upopulære værfenomenet motvind, så det var ikke bare på grunn av vondter det ble tyngre. De siste 60km var tunge, veldig tunge. Jeg tenkte ofte på at jeg helst ville vært et annet sted, jeg hadde for lengst mistet kontakt med den rasjonelle delen av hjernen, men det var en klar tanke igjen som jeg klamret meg fast til, og det var at hvis jeg gir meg nå, må jeg prøve en gang til, og det orker jeg rett og slett ikke. Og mens jeg satt der og kjempet med meg selv tenkte jeg stadig vekk på Jard, som løp Trondheim-Oslo (ikke syklet, altså, men løp), og de demonene han må ha møtt på sin vei. I ettertiden ser jeg jo at den sammenligningen ikke nødvendigvis tåler dagens lys, men der og da føltes det mye som det samme. Siste mila inn til København var det vanskelig å ligge i tempobaren, og jeg så at jeg heldigvis ikke var den eneste som slet med det. Etterhvert så jeg folk som var ute på løpinga, og da tenkte jeg at det måtte virkelig nærme seg, samtidig som det gikk opp for meg at jeg snart skulle ut og gjøre det samme selv, og da sank partystemningen flere hakk.

Men til slutt så jeg folk som gikk av syklene sine, og glemte alt annet. Syklet på 6:19,målet var 6:30, så jeg var kjempehappy.

T2: Da jeg bremset ned og gikk av sykkelen, var det øyeblikkelig en person der som tok den fra meg. Jeg rakk ikke engang å lure på hvor løpebagen min var før en kvinne spurte meg hvilket nummer jeg hadde, og løp foran meg til rett sted. Så det var ikke derfor det tok lang tid i T2. Inne i teltet så jeg etter et litt skjermet sted å skifte, og fant Hanne Gro, som hadde passert meg etter ca 65km på sykkel. Hun var blid og fornøyd og vi slo av en ganske lang prat. Det var veldig bra for min del, mental energipåfylling, og mens jeg skiftet ferdig, løp hun avgårde. Jeg pakket sammen tingene mine, og de Hanne Gro hadde glemt, leverte bagen, en tur på toalettet og ut på løp.

Løp: Jeg følte meg overraskende frisk. Kroppsdelene som gjorde vondt på syklingen var helt fine på løp. La ut i det som for meg er greit tempo på maraton. Spiste og drakk greit, og følte meg bra. Etter ca 5km traff jeg Øystein, han hadde det ikke så bra, så vi gikk et stykke sammen, til vi traff på Kristin som heiet, og jeg følte jeg måtte løpe litt for innsasten. Løpeløypa i København er både fin og nådeløs på en gang. Har man dagen er det bare kjempestas, har man ikke dagen er den bare veldig tung. Ut til vending første gang ble det litt slitsomt, og jeg gikk både her og der, så da jeg faktisk klarte å løpe en hel kilometer på under syv minutter etter vending, anså jeg det som en ganske stor idrettsprestasjon. Selv i disse OL-tider. At jeg løp de påfølgende to kilometrene også bdiro til at jeg var sikker i min vurdering. Ut på runde to gikk det relativt bra. Det var varmt, og jeg benyttet meg flittig av både våte svamper, vann og cola, samt litt gel innimellom. For å skåne magen tømte jeg gelen i vannet og drakk den i stedet for å spise det klissete sølet. Det fungerte bra, og ut på andre runde traff jeg Helene, som var på sin første, og som var kvalm.Vi gikk sammen et stykke og bare pratet om noe helt annet, og etterhvert følte hun seg bra nok til å løpe litt videre, jeg løp også, men ikke like fort. Rundet halvmaraton på 2:43 og var rimelig fornøyd med det. Lårene var like stive etter 17 km som de var etter 35 i Berlin i fjor, og nå var jeg veldig lettet over å være halvveis.

Fremdeles løpende, fremdeles dagslys.

På neste drikkestasjon ble det veldig tydelig for meg at ikke alt var som det skulle, for da jeg stoppet for å drikke og spise, så begynte bakken å gynge og jeg var skikkelig svimmel. Prøvde å reparere det jeg kunne med drikke, men det ble ikke bedre. Så da skjønte jeg at jeg måtte gå i to mil. Det ble veldig tungt mentalt å ta fatt på neste etappe, jeg visste jo at dette kom til å ta utrolig lang tid. Jeg husker ikke så veldig mye av de neste kilometrene, men ikke gikk det fort, og ikke var det gøy. Men det var ikke noe alternativ å gi seg, så jeg fortsatte med små, stive skritt og prøvde å holde 6km/t. Ved neste drikkestasjon måtte jeg en tur innom toalettet, og der kunne jeg ikke sitte lenge, for der inne nådde svimmelheten nye høyder, og var det noe som ikke var aktuelt (i tillegg til å ikke komme i mål), så var det noe så uglamorøst som å kollapse på en festivaldo. Underveis oppdaget jeg at kroppen min hadde slått av vesentlige funksjoner, som evnen til å ta til seg væske. For jeg drakk en halv kopp og pisset ut igjen det firedobbelte. Etterhvert nådde Kine og Øystein meg igjen, og sa at vi kunne gå litt sammen, og det var i grevens tid. Det hjalp veldig med selskap, og de gikk sammen med meg hele resten av tredje runde, og så vidt ut på fjerde og siste. Da kunne man kanskje tenke at jeg ville føle at nå, nå ville jeg klare det, bare en runde igjen, men det var fremdeles bare ufattelig langt igjen til mål. Jeg prøvde å regne ut hvor lenge, men det var for store tall å forholde seg til, og nå var det ikke bare i hodet mitt det var bekmørkt, solen gikk ned og det ble kaldt også. Hvilke tanker og følelser som preget denne runden er ikke spesielt lystig lesing, men det var enkelte lyspunkt, det var en hel uteservering som brøt ut i spontan applaus da jeg passerte med 6-7km igjen, det var en dame som stod på samme sted og hver gang jeg passerte ropte hun at jeg så smuk og sterk ut (hun kan godt andre arrangører også leie inn), det var veldig hyggelig stemning blant de siste deltagerene, som klappet og muntret hverandre opp. Funksjonærer som ropte og klappet, og det ble både klemming og gråting. Jeg strammet meg opp hver gang jeg så en funksjonær, engstelig for å bli tatt ut av løpet, jeg måtte feste blikket langt fremme, for hvis jeg så på bakken, ble det vanskelig å holde seg på beina. Og så var det så kaldt. T-skjorten var fuktig av svette og vann fra den varme delen av dagen, og nå var det mørkt og ingenting som varmet. Det var tidenes sorte hull, og jeg kjente der og da ikke på noen glede ved å skulle gå i mål. Det var ikke noe salt å oppdrive heller, så jeg drakk og gikk på do på hver drikkestasjon, og spiste bananer og barer i håp om at det egentlig bare var lavt blodsukker. Jo nærmere mål jeg kom, jo hyppigere kom race marshalls syklende forbi og tok en prat. To kilometer unna mål hadde jeg fremdeles ikke noen overveldende tro at jeg ville holde ut hele veien, men det var bare å se fremover og sette et bein foran det andre til det var slutt på løypen. På den siste matstasjonen kom kveldens vakreste fuksjonær med en Snickers, og det var helt himmelsk. Publikum ropte «Jernkvinne» og «Ironwoman» til meg, og jeg kjente at det lysnet bittelitt. Opp det siste stykket begynte jeg nesten å kjenne litt glede også, og da jeg gikk over tidtakingsmatten og bare hadde en bitteliten runde rundt en statue, og så i mål, var jeg så lettet. Da jeg kom på oppløpet insisterte speaker på at jeg skulle løpe i mål, og jeg tenkte at det kunne jeg kanskje klare, og om jeg kollapset da,ville jeg jo være i mål. Så jeg jogget i mål, strakte armene i været (tenkte jo at jeg måtte ha et bra finisherfoto, og den sjansen får man bare en gang pr. løp), fikk medalje og satte meg ned og følte meg bare veldig rar.

I mål, veldig glad og enda mer lettet.

Hanne Gro hanket inn medisinsk personale, og det ble en tur i medic teltet. Saltnivået i kroppen var OK, så jeg tror det bare var kroppen som slo av en eller annen funksjon, og dermed klarte jeg ikke nyttegjøre meg av væsken jeg fikk i meg. Etter litt intravenøs salt, et pledd og litt hvile, var jeg i like bra slag som de andre, og kunne hente sykkel og sette kursen hjemover.

Først nå begynner det å gå opp for meg at vi faktisk klarte det alle fem som dro til København, selv med mye trøbbel for flere av oss. Og at jeg har gjennomført en Ironman. Jeg. Det er helt utrolig. Og veldig verdt all smerte og lidelse underveis.

Read Full Post »

Lillehammer-Oslo

Tok bussen til Lillehammer fredag ettermiddag, dro innom Håkons hall og hentet startnummer til hele OSI-laget, spiste middag, tok en dusj, så på fotball, og vips var det leggetid. Våknet behagelige halv ni, spiste frokost, skiftet til sykkeltøy og møtte resten av laget klokken ti.

Opprinnelig var vi vel ti-tolv stykker som var påmeldt, med et mål om å kjøre på seks timer. Fem møtte til start. Så vi slo tidlig fast at vi fikk kjøre «feige-taktikken» og finne noen å henge på, alternativt finne et lag å kjøre rulle med. Vi etablerte rullekjøring ut fra start, sammen med tre-fire enslige ryttere.

Det kom litt regn, ble ikke våt gjennom klærne, men asfalten var ganske våt, og jeg var litt skeptisk til utforkjøringen som ventet. Er ikke sånn overvettes begeistret for å ligge på hjul i nedoverbakke på våt asfalt. Men lykken stod den kjekke bi, og da vi skulle kjøre ned, var asfalten tørr.

Etterhvert fant vi ryggene til Forsvarets ingeniørskole. De kjørte jevnt og fint, og hadde koordinerte fellesmåltider og det var generelt bare velstand å henge bak. Jeg skal innrømme at det i starten virket litt uoverkommelig at vi skulle sitte på sykkelen i 190 km. Jeg delte etappen opp i kortere distanser, «først en OL-distanse», «litt over 60km, så er en tredjedel over». Hamstringen, som jeg hadde bekymret meg for på forhånd, oppførte seg stort sett eksemplarisk, hoften var stiv og vond nesten fra start. Jeg satt på sykkelen og tenkte at jeg egentlig burde gi meg, at dette var litt dumt. Men jeg var ikke videre fristet til enda en DNF i år, og jeg kunne ikke se at det skulle løse så mange problemer å stå kald langs veien og vente på skyss, så jeg hang på hjulet foran og var takknemlig for all drahjelpen vi fikk.

Ingeniørene fikk litt teknisk trøbbel og stoppet, og dermed var det slutt på de ranke ryggene foran oss. Vi kjørte videre på egenhånd, og brått befant vi oss bak Østmarka, de holdt også et hyggelig tempo for oss. Innimellom dro Bror og fra SIO opp i front og dro, sånn at rulla fikk hvile. Også Østmarka kjørte disiplinert på fellesspising, og etterhvert fant jeg ut at det egentlig var like greit å slenge seg på timeplanen deres. Hele turen var egentlig bare et veldig langt strekke, geografien mellom Lillehammer og Eidsvoll er rimelig ukjent landskap for min del, så jeg hadde stort sett ikke peiling på hvor vi var, utover hvor langt vi hadde syklet.

Etter ca 110km var det ikke lenger rom for å knipe igjen mer, så jeg og en av de andre jentene på laget stoppet og løp inn i buskene. Dette førte til en rimelig lang spurt i sone3 for å hente igjen resten av laget. De fant vi igjen på en matstasjon, med kaffe og brødskiver i hendene. Jeg spiste en cookie fra United Bakeries (som Hanne Gro fikk med på Bogstad på torsdag), det var 500 effektive kalorier som smakte helt fortreffelig. Da vi startet igjen var jeg som et nytt menneske. Hoften var som ny, og jeg følte meg til min store overraskelse veldig pigg. 20km etter dette, like etter at vi passerte skiltet som fortalte at det var 50km igjen til Oslo, åpnet alle himmelens sluser seg, og det begynte å regne. Det var så surt at jeg trodde jeg skulle fryse fast i sykkelen. Og som om ikke det var ille nok med regnet som la seg på brillene og trakk gjennom alt tøyet, ble det ikke så veldig mye hyggeligere av at spruten fra hjulet foran stort sett gikk i en perfekt bue over brillekanten og inn på øyet (måtte bare kassere linsene i dag morges, de stod ikke til å redde selv etter et døgn i linsevæske). Det var så mye vann i veien at det var vanskelig å se sprekker og hull i asfalten.

En eller annen gang, ikke altfor lenge etter pausen, kunne vi forresten plutselig igjen holde fokus på logoen til Forsvarets ingeniørskole. Vi plasserte oss fint fremme i halen av syklister som lå bak dem, og da Kristian nevnte at det var 5km til neste matstasjon var vi skjønt enige om at det ikke var noen grunn til å stoppe, vi hadde jo fylt på med mat og drikke, og jeg hadde jo uansett frosset ihjel om vi hadde stoppet. Det sluttet etterhvert å regne, men jeg fikk liksom ikke helt varmen i meg igjen etter det. Cruiset ned Østre Aker vei og visste at det var sjarmøretappen.

Laget holdt sammen hele veien,og kom inn på 6:51, god stemning og alle var fornøyde.

Jeg følte meg overraskende opplagt mot slutten, og hadde bare snittpuls 74% og hadde jeg hatt joggesko for hånden, kunne jeg tatt en overgangsøkt uten problemer. Det lover bra, selv om det var tidenes gratistur.

Hanne Gro sørget for pizza, godis, pottis og is da vi kom hjem 😀

Ellers lærte jeg noen viktige ting før København:

1) hvitt brød med sjokoladepålegg kan fint erstatte noe av sportsernæringen tidlig på syklingen.

2) jeg må glemme hvor langt jeg skal svømme/sykle/løpe, delmål er viktig.

3) hoften holder, den bare krangler litt underveis

4) jeg tror jeg er klar, jeg har begynt å glede meg i stedet for å kjenne på angst.

 

Read Full Post »

Nja. Kanskje. Oppdaget tidligere i uken at kroppen var helt tom, etter konkurranser av ulike slag hver helg siden 1. mai, uten noe særlig restitusjon i mellom, så jeg har tatt treningsfri fom. onsdag denne uken, og så satser jeg på at overskuddet kommer tilbake til i morgen.

Yr.no har også kommet på bedre tanker (en periode stod det at det ville være opphold nord for Lillehammer og sør for Oslo, man kunne nesten mistenke at det var en spøkefugl blant de ansatte), men nå ser det ut som om jeg kan la regnjakken ligge hjemme.

Merker ellers at jeg skulle ønske det var lov med temposykler i rittet, blir ikke helt det samme å sitte på landeveisykkelen igjen nå 😀

En annen ting, som jeg har holdt tett om (unntatt til Hanne Gro), er at hamstringen min har vært litt ulykkelig siden jeg prøvde meg på 7-fjellsturen. I et forsøk på å skåne venstre hofte ble det nok for stor belastning på høyresiden, og siden har den murret. Men jeg satser på at øvelser og tøying skal hjelpe. Og så må jeg ta høyde for at jeg kanskje må gi meg underveis i morgen om den blir mye verre. Hater DNF, så håper ikke det blir aktuelt, men med en toukers sykkelferie en uke unna, og en ironman ca syv uker unna, må jeg tenke litt fremover også, og en alvorlig skade passer utrolig dårlig akkurat nå.

Read Full Post »

Hove tri 2012

Hove tri 2012 ble en veldig hyggelig affære for min del. Det var litt pes å komme seg til parkeringsplassen, for de som kjørte lang løype var ute på sykling, og vi måtte kjøre ganske lenge i sykkelløypa, og det var litt ubehagelig, men det gikk bra, og jeg kunne trille til sekretatiatet og hente startnummer like etter annonsert stengetid.

Da jeg hadde funnet plassen min oppdaget jeg at Anna G. skulle kjøre sin aller første triatlon, og hun holdt til bare et par plasser bortenfor meg. Jeg haddde ganske lite stasj i og med at det var en sprint, jeg skal helt ærlig innrømme at jeg ikke helt klarte å ta det sånn kjempealvorlig, og dermed ikke gadd å montere flaskestativ på den nye sykkelen (man trenger jo ikke drikke med på 20km), og tenkte å kjøre hele konkurransen på en energigel. Antok jeg ville bruke ca halvannen time, og det er jo ikke en spesielt lang økt. Så jeg var nok i samme slengen litt nonchalant når det kom til ernæring før start også.

Hadde god tid til å trøkke meg ned i våtdrakta, pratet med Anna og Helene, tuslet ned mot start, og etterhvert som startområdet fyltes opp med folk, fant vi ut at vi skulle komme oss ut i vannet og få fylt drakta med kaldt vann, og dyppet ansiktet i vannet. Så da måtte vi snirkle oss ut gjennom forlkemengden, ut i vannet, og så tilbake til fronten av feltet. Hadde tidligere sett at sprinten på Hove kan by på mange brystsvømmere som svømmer med hodet over vann (har selv vært der), og at det kan bli litt vanskelig å forsere fremover i feltet. Så, jeg stilte meg ganske langt fremme. Starten gikk og kaoset var i gang. Jeg har vanligvis stilt meg ganske langt bak, i egenskap av å være en temmelig røten svømmer, så all trengselen var en ny opplevelse. Men jeg er heldigvis ikke engstelig under svømmestarten, og det mest ergelige var egentlig at det var umulig å komme i gang med anstendig crawling med så tett med folk rundt meg. Etterhvert som det ble litt strekk i feltet var det bedre muligheter for å svømme teknisk bra, men da hadde jeg glemt at jeg hadde lært, og det kom uansett bare masse bølger inn fra venstre, så det ble høyrepusting og pesing. Rundet et par små øyer, og satte kursen mot land. Det var ikke på langt nær like langt å svømme ut som det så ut som før start. På vei inn mot land var det på tide å praktisere den relativt nyervervede venstrepustingen, ettersom jeg tok inn vann på høyresiden. Gikk greit, navigerte bedre enn på lenge, og fikk etterhvert svømt litt teknisk bedre. Var oppe av vannet på 11:30 (yay), over matten på 13:03, og løp inn til T1 ganske happy.

På vei opp til T1.

T1 ble en litt rotete affære. Vanligvis har jeg et system og en rekkefølge på hvordan jeg gjør ting, men på lørdag spant tankene i hodet som en sprettball, og jeg tok på en sokk, og hjelmen, og en sko og så sykkelbrillene osv. Hanskene gav jeg opp å få på, så jeg syklet uten. Var ute på sykkel etter 2:41. Jeg har alltid noe å hente på raskere skifting etter svømminga.

Syklinga var rett og slett vidunderlig. Jeg syklet på ny sykkel, og jeg hadde ikke i mine villeste fantasier tenkt at den skulle føles bra med en gang. Den er så lett og responsiv, og ruller så bra, samtidig som den ligger utrolig stabilt og behagelig på veien. Og så passer den meg helt perfekt. Ingenting gjør vondt, presser eller strekker, alt er nøyaktig der det skal være. Med et lite unntak av kjedet. Det var flere ganger helt andre steder enn det burde, men jeg fikk det heldigvis på uten å hoppe av sykkelen, så jeg tapte ikke sånn kjempemye på det. Men det må nok fininstilles. Jeg fant dessuten etterhvert ut hvordan jeg skulle gire uten at kjedet hoppet av, så det var bare startvansker. Det eneste som var litt kjedelig var at funksjonærene var litt for villige til å slippe bilene inn i løypen foran deltakerene, og blant annet ble to biler sluppet inn like foran meg mens jeg kom i nærmere 35 km/t, like før veiarbeidet. Bilene bremset naturlig nok ned da det ble smalt og dårlig asfalt, så jeg kunne ikke gjøre så mye annet enn å bremse kraftig ned og ligge rolig bak til jeg skulle svinge av mot høyre. Det er selvsagt pirk, og gjorde neppe store utslag på sykkeltiden, men jeg synes nok det var for mye trafikk i løypen, det er smale veier og den er så kort at det blir tett med syklister, så det blir fort tendenser til kø, og nesten-situasjoner oppstår lett. Syklet på 42:56, 8. beste sykkeltid i min klasse.

Her skulle det vært et bilde av meg på sykkelen, men jeg syklet så fort (haha) at det bare ble et bilde av asfalten.

På vei inn i T2 kunne Hanne Gro informere om at jeg var nummer 7 totalt i kvinneklassen. For en som vanligvis figurerer mye lenger nede på resultatlisten var det nok til at dagen allerede var en suksess. Suksessraten gikk noe ned da jeg løp inn feil rad i T2, og måtte snu og løpe tilbake, men jeg fikk nå gjort det jeg skulle på 1:45, og så var det ut på løp.

Løping er kanskje min svakeste disiplin. Løper normalt ikke bra, men etter hofteproblemene hadde jeg ingen forventninger. Fikk vite at Helene var 3,5 minutter bak da jeg hadde løpt ca 500m, og tenkte at jeg aldri i verden kom til å klare å holde henne bak meg. Hun tar meg lett med 4-6 minutter på 5km, og jeg skulle jo dessuten ikke utfordre hoften min for mye. Så jeg tok det sånn noenlunde piano de første 1500-2000m, men jeg hadde jo ikke vondt, og Helene var tross alt fremdeles bak, så jeg fant ut at jeg fikk gi det hele en sjanse, og så løp jeg litt fortere. Med tanke på at jeg ikke har hatt lengre løpeturer enn 3,3km de siste par månedene, gikk det overraskende greit å holde i 5km. Kom i mål på 1:30:18, nummer 16 av 149 totalt, nummer 11 av 95 i min klasse. Og et drøyt minutt foran Helene. En svært vellykket konkurranse for min del, med andre ord. Løpetiden ble 29:55.

På vei i mål.

Et par timer seinere røk jeg på en skikkelig ernæringssmell, og lærte dermed at en kjeks og et eple ikke er nok like etter selv en kort konkurranse. Det er ikke pent når jeg går tom. Må for enhver pris unngå det i fremtiden.

Read Full Post »

« Newer Posts - Older Posts »