Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Konkurranser’ Category

3-Fjellsturen

Jeg har lenge hatt 7-fjellsturen på «to do»-lista, og dag var tiden inne. Bergen viste seg fra sin nestbeste side, det hadde vært tørt i ukesvis i forkant, det var glimt av sol og det var oppholdsvær. En ganske ivrig vind gjorde det allikevel litt kaldt på toppen, men da hadde jeg jo blitt varm på vei opp.

Jeg kjørte til Bergen sentrum, parkerte og tok gratisbuss til Gravdal. Transportopplegget var veldig enkelt og greit, gikk helt knirkefritt for min del. Spaserte ned til Nutec, og vips var turen i gang.

Frisk vind i seilet ved starten.

Opp til Lyderhorn kjente jeg tidlig at jeg sannsynligvis ikke skulle gå hele turen. Hofta var stiv og den kjentes ikke bra ut i det hele tatt. Ikke de samme smertene som like etter at jeg ble skadet, men absolutt ikke helbredet. I tillegg skal jeg innrømme at jeg ikke var helt innstilt i kø-og turmodus, og kjente at det var bittelitt irriterende at det var så mange folk i veien. Helt håpløst selvsagt, og etter en alvorsprat med meg selv, var jeg akklimatisert til å oppføre meg blant folk.

På Lyderhorn, med et klipp i boks. 396moh.

Om hofta var lite begeistret for å gå opp, var den veldig lite begeistret for å gå nedover. På veien ned fra Lyderhorn var det bratt nok, og en del rullestein, og jeg fant etterhvert ut at det sannsynligvis var mest fornuftig å bare gi meg da jeg kom ned. Men lysten til å fullføre er oftest sterkere enn fornuften, og da jeg kom ned på flat asfalt, føltes alt egentlig bra. Og jeg har jo aldri vært på Damsgårdsfjellet. Det kunne vel ikke skade med et lite fjell til?

Damsgårdsfjellet gikk ganske greit. Det er rimelig rett opp, men da ble det ganske effektivt, og det gikk ganske raskt å komme seg mot toppen. Da vi nærmet oss toppen, ble det mye kø, og vi stod stille ganske lenge. Men til slutt var jeg oppe, og kunne innkassere enda et klipp.

Ganske bratt i starten

Utsikt, like før toppen

På Damsgårdsfjellet, klipp nr. 2 på plass, litt kald, men ganske blid. 350 moh.

Mye mer behagelig nedstigning fra dette fjellet, og det eneste skjæret i sjøen var at vi ble stående bom stille i ca 15 minutter på vei ned. Da jeg kom ned, tenkte jeg at burde jeg gi meg. Men hofta var marginalt bedre, jeg ante ikke hvor langt unna kollektivtrafikken jeg var, og Løvstakken fristet, ruvende foran meg.

Det fine med 7-fjellsturen er at det er mange mennesker som ikke går, som allikevel er involvert. For eksempel er det massevis av folk som selger boller, kaker, muffins og saft underveis, og langs hele veien ligger hageslangene ute, slik at man kan fylle på med vann.

Dette huset hadde en fancy multiløsning, både drikkefontene og hageslange på en gang. (sladdet for sikkerhets skyld det drikkende barnet, ikke sikkert han har lyst til å bli publisert identifiserbar på nett)

Bratt opp Løvstakken.

På vei opp Løvstakken innså jeg at jeg ihvertfall ikke skulle fortsette videre etter det. Det ville bare være for dumt å sitte hjemme i kveld og angre meg fordi jeg hadde slått opp skaden, som er i ferd med å helbredes. Manuellterapeuten har sagt at jeg skal gi meg når jeg får vondt, og selv om jeg ikke adlød ordre sånn helt med en gang, så var det på tide nå. Men turen opp til Løvstakken var dagens fineste, så jeg angrer ingenting!

På dagens siste topp. 477 moh.

Veien ned fra Løvstakken bød på fantastisk fin utsikt mot Ulriken og Fløyen, og den var ganske mild mot kroppen, så jeg følte meg egentlig veldig bra og veldig klar for å gå videre da jeg kom frem til porten på det som en gang var Årstad videregående skole, hvor det også var starten på 4-fjellsturen. Det var kjedelig å gi seg da, men Ulriken med sine 640 bratte meter opp, og en ganske stiv nedstigning ville jeg ikke ta sjansen på. I enhver annen sesong ville jeg fullført med mindre jeg var så skadet at jeg ikke kunne, men Challenge Copenhagen blinker i det ikke så altfor fjerne, og jeg har ikke tid til nye seks uker uten løpetrening, om skaden skulle forverre seg. Min idrettskarriere (eller «karriere» om du vil) er tuftet på å komme i mål, uansett når og uansett hvor vondt det har vært. Men i år har jeg mine to eneste DNF-er, og det er ene og alene fordi treningen denne vinteren, våren og sommeren handler om en eneste ting, og det er å fullføre en ironman. Alt annet er sekundært, og ingenting er verdt å ødelegge oppkjøringen for.

Så jeg gikk forbi porten, og rett bort til Bybanestoppet. Da fikk jeg testet dette nye transportmiddelet også, og det var en riktig så fin opplevelse.

Nyvinninger i kollektivtrafikken i Bergen: Informasjon om hvor vi er og hvor vi skal.

Fine vogner, har de også.

Og vel fremme på Bystasjonen kunne jeg spise siste rest av mammas bakverk. Vi snakker verdenklasse.

Read Full Post »

Nordmarka rundt

I dag arrangerte Sk Rye sykkelrittet Nordmarka Rundt, 148 km og snaue 1700 høydemetre. I dag var også dagen vi måtte ta konsekvensen av en lett euforisk påmelding foretatt i dagene etter det vellykkede Enebakk rundt.

Jeg hadde litt bange anelser før start, jeg skal innrømme det. Min lengste tur på sykkelsetet så langt var på 100km, og det er to år siden. Og den var ganske flat. Jeg ble ikke mindre skeptisk da vi våknet til en grå morgen og klissvåt asfalt. Siden vi er notorisk ute etter å sove lengst mulig, og parkeringen på Årvoll skole stengte hele 50 minutter før vår pulje startet, syklet vi til start. En avgjørelse vi skulle angre bittert på noen timer seinere på dagen.

Presis klokken 8:35 la OSI-laget ut på langtur, fra Årvoll skole, ut på Trondheimsveien, til høyre i rundkjøringen på Sinsen og ut på Ring 3. Laget kom godt i gang med rulla, og det gikk rimelig fort. Litt uvant å kjøre tuneller, men vi havnet ikke i noen ubehagelige situasjoner. Etter sånn ca 27 km begynte stigningen til Sollihøgda, og den er ikke snau. Her ble det en viss spredning i laget, og alle syklet opp i eget tempo. Vi var 7 stykker, 4 kvinner og 3 menn, og med det tror jeg vi stod for ca 25% av den totale kvinneandelen i hele rittet.

Da vi var nesten på toppen av Sollihøgda kunne det se ut som om lungene mine prøvde å komme seg unna resten av rittet, for det ble mye hosting og gørr. Heldigvis hadde Hanne Gro astmaspray på baklomma, og etter et par inhaleringer ble det straks bedre (jeg driver ikke og eksperimenterer med reseptbelagte medisiner, altså, jeg har også fått det foreskrevet av lege, må bare fornye resepten). Fra Sollihøgda og til Sundvollen gikk det virkelig radig. Først mye ned, og så fine veier langs Tyrifjorden. Etter en knapp høyresving ved Sundvollen (ca 50 km), ble asfalten nøyaktig like dårlig som arrangøren hadde advart om, og at ingen punkterte er et lite mirakel. Mye risting og det gjaldt i det store og det hele å klamre seg fast til styret.

Deretter var det på ny en stigning, denne var lang og svingete. Noen sa den var på 5km, og det tror jeg gjerne på. Vi var to som fikk det litt i denne stigningen, men vi kom oss til toppen, og rulla kunne igjen kjøre.

Kilometrene mellom ca 80 og 110 (120?) var til tider et endeløst landskap av vondt, vondt, vondt! Vondt i skuldrene, vondt i korsryggen, vondt i resten av ryggen, stive bein, gnagsår i hendene, vondt under høyre fot. På et tidspunkt sa jeg fra om at laget gjerne måtte kjøre fra om de ville det, men de insisterte på at alle skulle til mål sammen. Det var jeg evig takknemlig for, det hadde blitt en lang tur for Hanne Gro og meg hvis vi måtte kjørt resten alene.Jeg konsentrerte meg bare om å holde hjulet foran og ikke krasje, ellers var det ikke så mye annet enn selvmedlidenhet å hente fra meg.

En eller annen gang etter Grua innså jeg at rulla gikk litt for fort for min del, og jeg slapp meg ned i den forgjettede sekken. Sekken er dragsuget bak rulla, der kan man ligge og samle krefter uten å være med i selve rullekjøringen. Siden nå to av syv var i sekken, var det en gylden anledning til å få vedhengene bak til å være med å dra. Vi hadde store deler av veien en flokk ryttere som lå bak i dragsuget, og nå var det på tide at de ble med og gjorde en jobb. Da ble rulla straks mye lengre, og etter en stund ble jeg også med i rulla igjen. Opp til den fryktede Gjelleråsen var det egentlig bare fint med en avveksling, og brått var vi inne på Trondheimsveien igjen, og da gikk hele rullinga i oppløsning, og alle kjørte i en stor gruppe til Årvoll. Det var bare å henge på hjulet foran resten av veien inn. Hele laget kom inn på 5:34, og så lenge har jeg aldri sittet på en sykkel.

Vi stoppet riktignok på de to matstasjonene som var underveis, og da lærte jeg at når ryggen verker som verst, da kan man stoppe, strekke og så holder man i noen mil til. Ellers var det veldig nyttig lærdom å stå igjennom alle vondter og kjipe tanker (jeg var innom tanken å kjøre i grøfta og på den måten avslutte lidelsen). Og så tenkte jeg underveis, at når det verker i disse ryggmusklene, så trenes de opp til å tåle det bedre neste gang.

Nå som jeg har spist, drukket hele TO lettøl og slappet av i et par timer, synes jeg jo at det var kjempegøy, og gleder meg til Lillehammer-Oslo. OSI-gjengen er en kjempefin og innmari hyggelig gjeng.

Read Full Post »

Lørdag 12. mai gikk Holmenkollstafetten av stabelen, og med mine 600m med ren og skjær lidelse var sannsynligvis årets vondeste konkurranse over. Vi varmet opp med intervaller på sykkel i Grefsenkollen på formiddagen, etterpå syklet jeg til Majorstua for lunsj med stafettlaget og syklet til Bislet Stadion for å sjekke ut ståa. Jeg skulle løpe siste etappe, 600m flatt, mesteparten inne på stadion. Oppladningen med å stå i en halv time på tå og kikke etter hun jeg skulle veksle med var sannsynligvis ikke helt optimalt, men de første par hundre meterene gikk faktisk unna før jeg merket at jeg var stiiiiv og at lungene mine var i ferd med å kollapse helt. Heldigvis var det flere enn meg som syntes det var langt med en drøy halvkilometer spurting, så jeg klarte såvidt å skvise meg inn foran en knekt mann like før mål. Kom i mål, klarte å bekjempe behovet for å svime av og den sedvanlige høy-puls-kolsen tok over, den neste halvtimen og vel så det hadde jeg mer enn nok med å beholde nok verdighet til å ikke spy inne på Bislet. Siden har lungene mine egentlig vært litt vonde, så det spørs om jeg ikke må ta frem astmamedisinene igjen.

Vekslekaos før siste etappe.

Read Full Post »

Det har vært begivenhetsrike dager i det siste. Jeg har fått gjort det jeg liker best, å konkurrere, og jeg har sannsynligvis pådratt meg en belastningsskade i hofta. Alt går åpenbart i balanse.

Første konkurranse var Enebakk rundt, tirsdag 1. mai. Jeg skal innrømme at selv om dette rittet ikke akkurat er et A-mål for sesongen, så gav jeg ikke alt på innebandytreningen på mandag. Jeg syklet for anledningen sammen med OSI Sykkel, litt uvant å ha så mye folk rundt meg, normalt sett skal de jo holde seg minimum ti meter unna, men du verden så effektivt det er når man sykler sammen. Vi hadde jo til og med trent et par ganger på å ligge på rulle, så egentlig gikk det over all forventning. Jeg lå i sone 3 hele veien, og var nok litt sliten i perioder, men mirakuløst nok hentet jeg meg inn igjen etterhvert som jeg seg lenger og lenger bak i rulla (og dragsuget), og var stort sett ganske bra igjen hver gang det var min tur til å dra. Opp ei kneik og plutselig var vi i mål på 2:36, og med tanke på at vi var påmeldt i pulje 2:40-3timer, så må det sies å være en braksuksess.

Onsdag syklet jeg til og fra jobb, mest bare for transport og restitusjon, før det ble en rolig runde på 20:14 rundt Sognsvann under SRM.

Torsdag var det også transportsykling til og fra jobb, det blir ca 20km tilsammen.

Fredag stod vi tidlig opp, spilte squash før vi svømte 2000m.

Lørdag var det Råskinnet. I og med at jeg ikke akkurat hadde prioritert å hvile meg i form, var målsetningen som følger:

1) Ikke bli skadet

2) Ikke ta meg helt ut

3) Ha en fin tur

Alle mål ble innfridd. Oppdaget etterhvert at jeg hadde løpt feil allerede etter ca en km (vi var ikke alene, stien var så oppløpt at jeg var sikker på at vi måtte være riktig), og selv om distansen var ganske lik, ble det en stigning for lite, og derfor er ikke tiden spesielt relevant heller. Men du verden for en morsom konkurranse. Jeg startet i siste pulje, i Pulje 5, og der var det rom for alle nivåer. God stemning og alltid en utstrakt hånd om man stod fast i gjørma. Selv var jeg evig takknemlig for at jeg hadde sko med godt grep, mange løp med vanlige joggesko og skled mye mer enn meg, og sånn ellers var jeg glad hver gang skoene ble med opp av myra. Stod til livet i vann og gjørme flere ganger, og var glad jeg er 1.70 høy, da slapp jeg å få vannet opp over hoftene. Mange bra bilder på Kondis sin hjemmeside.

Søndag ble det en rolig sykkeltur på jobb, og hjem igjen.

Det litt sure er at jeg driver og pådrar meg en stiv hofte når jeg løper. Mest etter jeg har løpt, egentlig. Sykling går veldig bra, og etter et par dager med sykkel og tøying går det over. Men så løper jeg igjen, og så er det stivt og vondt igjen. Det passer jo mildt sagt dårlig, så jeg har bestilt en time på Hans Og Olaf fysioterapi, for å få en kvalifisert mening om hva som er problemet. Har i grunn ikke tid til å eksperimentere med trening eller hvile som ikke fungerer. Men jeg velger mine løpeøkter med omhu for tiden, så innebandy utgår i dag, til fordel for SRM på onsdag.

Read Full Post »

Ronde van Vestkant

På denne tiden av året er det gjerne mange sesongdebuter. Bogstad, SRM, halvmaraton osv. I dag var det klart for en ekte debut. Hanne Gro og jeg skulle for første gang delta i et sykkelritt. Ronde van Vestkant gikk i Maridalen, og det var vel strengt tatt derfor vi meldte oss på. Det startet med en tempoetappe på 8,3km og fellesstart på 43 (ca) km seinere på dagen.

Løpet startet egentlig onsdag, da vi oppdaget at vi måtte ha lisens gjennom en sykkelklubb. Vi er allerede medlem av OSI Sykkel, siden vi skal kjøre Lillehammer-Oslo med dem, så det ordnet seg ganske raskt. I går ettermiddag oppdaget vi at vi måtte sykle i korrekt klubbtøy. Heldigvis var OSI igjen veldig behjelpelige, så da var det meste i boks. Litt annerledes enn triatlon, der altså, hvor man kan stille opp med tights, joggesko og en kurvsykkel, og hoppe i det.

Da vi ankom Maridalen skole på syklene våre litt før ti, var vi sannsynligvis de eneste som ikke satt på en rulle og varmet opp. Vi er jo vant til å komme opp av vannet før vi skal sykle, så dette med å varme opp er ikke noe vi driver med i noe særlig omfang. Vi gikk inn til sektretariatet, hentet startnummer, fikk fortalt hvor på drakten de skulle sitte, og satt oss ned for å vente til det var vår tur til å starte. Vi spottet de to konkurrentene våre, en dame i fullt tempoutstyr og en dame med en snasen Argon 18 temposykkel. Aiai. Men på den annen side var det egentlig litt greit, de bør slå oss, og da svir nederlaget litt mindre.

Etter en times tid var det bare å klatre opp på startpodiet og gi alt fra start. Den teoretiske planen gikk ut på at innen jeg kom til Hammeren, og slettene begynte, så ville beina være varme nok til å tåle å trøkke til resten av løypen. Det praktiske resultatet ble strake veien opp i 90% i puls selv om det går mest nedover i starten, og så videre oppover på 90-tallet. Det ble det Vibeke Skofterud ville kalt syrefest. Jeg kjente jo at jeg blåste resten av dagen, men det var aldri aktuelt å ikke kjøre maks. Hanne Gro hadde jo startet 30 sekunder bak meg, og er normalt 20-30 sekunder raskere enn meg på mila. Da jeg svingte inne på den gamle Maridalsveien trodde jeg seriøst lungene skulle eksplodere opp kneika. Over toppen klarte jeg å skvise ut siste rest av krefter i beina, i den visshet om at det bare var minutter igjen av lidensen. For det var jo ren lidelse. Tilfredsstillende, ja, men fryktelig vonde 17 minutter og 19 sekunder. Til min store overraskelse kom ikke Hanne Gro før det hadde gått 41 sekunder, og dermed ble det pallplass i mitt første sykkelritt. Hanne Gro ser forresten ut til å ha pådratt seg den lumske lungebetennelsen mykoplasma (jeg pleier jo bare å slå henne når hun er syk), og skal strake veien til legen på mandag.

Det mest nyttige med denne tempoetappen var allikevel ikke de 11 sekundene eller pallplassen, det var to kjempeviktige ting jeg satt igjen med etterpå, og det var at jeg a) for første gang siden i fjor høst dro på alt jeg kunne, på de tyngste girene, og hamstringen er helt fin, og b) når jeg får på startnummer blir jeg en annen syklist. Når jeg trener er jeg ganske pysete, bremser i svinger, tør ikke ligge i tempobarene i bakker, engstelig for sprekker i veien og dårlig asfalt. Med startnummer er jeg ikke engstelig for noe, jo fortere, jo gøyere.

Vel, det var den vellykkede delen av dagen. Så kom fellesstarten. Det var noen timer mellom, så vi syklet hjem, drakk kaffe, spiste litt, demonterte tempobøylene og syklet tilbake til Maridalen skole. I fellesstarten var planen å holde feltet i nesten en runde, og så regnet jeg med at jeg måtte gi slipp i bakken opp like etter at man har svingt av Maridalsveien og inn på den gamle veien. Denne planen var omtrent like glitrende som strategien jeg hadde på tempoetappen, og den falt i fisk på nøyaktig samme sted. Jeg mistet hovedfeltet allerede i første krappe sving, ut på Maridalsveien ved Hammeren. En annen deltager fikk problemer med sykkelen, og han lå mellom meg og feltet, så jeg kom meg ikke forbi, og da var de for langt foran med en gang. Prøvde å kjøre dem inn igjen, men det eneste jeg oppnådde med det var en ny etappe langt over syreterskel, men jeg måtte jo prøve. Etter ca halve runden tok jeg igjen Hanne Gro (som syklet roligere slik at jeg skulle ta henne igjen) som også hadde mistet hovedfeltet, hun slet med helt forferdelige lungeproblemer, og vi byttet på å dra hverandre. Ved vending etter første runde la vi ut på neste, men hverken beina mine eller lungene hennes var i stand til å gjennomføre alle fem rundene på en anstendig tid, og det eneste fornuftige var å gi seg etter to runder. Med sykdom i kroppen er det ganske dumt å presse kroppen så mye i et ritt som ikke engang er inne på lista over sesongens mål.

Men når jeg gjør opp status over dagens innsats ble det jo noen timer på sykkelsetet, og når jeg teller minutter over syreterskel har jeg ihvertfall gjort meg fortjent til vafler (av den sunne sorten, såklart, med havregryn, hvetemel og sammalt hvete).  Og så tror jeg vi skal spante på oss en squashtime når vi først er på Domus for å svømme i morgen (hvis de har ledige drop in-timer).

Read Full Post »

SRM 11.04.2012

Årets sesongdebut på SRM var, rent personlig, ingenting å snakke høyt om. Slitne bein, høy puls og pusteproblemer uansett hvor sakte det gikk (og sakte gikk det). En runde på 22 min sier sitt, tenker jeg.

I dag er det sesongstart på Bogstad treningstriatlon (som på denne tiden av året er treningsduatlon), og den løypa er noe inni granskauen tung. På spørsmål om hvorvidt det har noe for seg å starte, skriker beina mine et klart og tydelig NEI!!! Men jeg har lyst, så det overser jeg lett. Det kommer til å gjøre helt hinsides vondt fra start til mål, og det kommer sikkert til å medføre tunge bein på Ronde van Vestkant på lørdag. En eller annen dag skal jeg ta meg tid til å hvile beina, men det får bli over helgen.

Read Full Post »

Påske(halv)maraton.

I dag ble påskeferien avsluttet med halvmaraton i Drammen. Har aldri løpt i Drammen før, og har begrenset løping i 2 grader og regn mest mulig. Mye nytt, med andre ord.

Vi fikk som alltid dårlig tid før start. Jeg veit ikke helt hva det er, men minuttene før start går raskere enn til og med ferieminutter. Var ute i god tid, fikk meldt oss på, skiftet og stod i dokø, og vips – plutselig var det 2 minutter til start.

Startområdet var heldigvis så nærme at man kunne småløpe bort på et minutt, og da vi kom frem var jeg ganske glad for at jeg ikke var noe tidligere ute, for det var bikkjekaldt, og da måtte jeg jo ha varmet opp.

Starten gikk og første kilometer gikk som vanlig altfor fort. Fikk etterhvert stabilisert tempoet på 6:20-6:30 pr. kilometer, løp sammen med Helene fra Oslofjord, hun hadde planer om å ta det ganske rolig. Jeg hadde planer om å komme i mål. Det viste seg å være temmelig nøyaktig samme tempo.

Første mila gikk ganske greit. Det var utvilsomt kaldt i lufta, men heldigvis akkurat mildt nok til at det regnet, og ikke sluddet. Etter ca 5km var det drikkestasjon, med cola, sportsdrikke og vann, i tillegg til bananer. Jeg hoppet rett på colaen. Etterhvert fikk Helene så mye stein i skoen at hun måtte stoppe og få de ut, og det gjentok seg jevnlig. Dette var igjen veldig gunstig for min del, for da bare gikk jeg et stykke og spiste gel eller bare fikk ned pulsen og hvilte beina litt, og så føltes beina litt piggere igjen.

Jeg var egentlig i ganske bra slag. Jeg hadde ikke forventet det. Noen stor løper har jeg aldri vært, så jeg hadde ikke forventninger om å hevde meg i toppen, halvmaraton for min del handler ofte om å komme lengst mulig før det røyner på. Allerede mandag i påskeferien dro vi på med makspulstest, og siden har liksom ikke beina mine vært så samarbeidsvillige. Det er mulig at det kan relateres til det faktum at jeg totalt ignorerte restitusjonsbehovet etter testen, og derfor har hatt sure bein i en uke, jeg ble uansett positivt overrasket. Etter 16-17km ble det litt tungt, men det positive er at de to siste kilometrene var de raskeste (med unntak av den altfor raske førstekilometeren) med 10km/t. Da lå jeg på 90%, og var både våt og kald og veldig sliten, men det var veldig tilfredsstillende å fullføre løpet uten at farten sank. I tillegg klarte Helene og jeg med litt innsats å dra to hyggelige, eldre menn de siste par kilometrene, og det ligger jo en drøss med heder og ære i det.

Da vi kom i mål, tok jeg banan (den var frossen inni) og cola og oppdaget nøyaktig hvor kaldt det var. Hadde så kalde fingre at det var så vidt jeg klarte å bære glasstrofèet det korte stykket til garderoben.

Glasspokal som belønning for innsatsen

Etterpå klarte vi med mye viljestyrke å la være å kjøre forbi Domus Atletika, og klarte også å tvinge oss ut i bassenget. Ikke varmebassenget, det var fullt av barn, men svømmebassenget. Det ble ikke den mest målbevisste økta, men det var heller ikke meningen, det var mest for å løse litt opp på kroppen, og for å holde vannfølelsen og teknikken vedlike. Så fart og svømmeart ble tilpasset de andre i banen.

Read Full Post »

Post marathon

Ja, nei, det skjer ikke mye på treningsfronten, eller på triathlonfronten heller for den saks skyld. Kroppen er fremdeles i sjokk og vantro over at jeg i det hele tatt kunne utsette den for en påkjennelse av typen marathon, og den nekter plent å gjøre så mye mer enn å sykle til og fra jobb, og ikke engang det foregår uten store protester. Mage- og ryggøvelsene jeg tar hver kveld er en lidelse, og den planken jeg patetisk prøver på er mer en skjelvende bue.

Men dette er jo den rette tiden å være i dårlig form. Sesongen er over og oppkjøringen til neste sesong er enda ikke i gang. Planen var uansett å ta det ganske rolig, så ingen grunn til å stresse over at det blir lite trening, kroppen har nok bare godt av å hvile.

I Berlin oppdaget jeg forresten at vi hadde massevis av bilder fra Oslo triathlon. Hadde helt glemt at vi lånte bort kameraet mens vi var ute i løypa. Så her er en liten bildekavalkade fra en av årets fineste konkurranser!

 

 

Read Full Post »

The Masterplan

Selv om det nå er på tide med lystbetont trening, pause fra rigide regimer og terskeltrening (som om jeg er i stand til å følge rigide regimer til vanlig…), er det allikevel også på tide å tenke litt på neste sesong. Som tidligere nevnt er det ikke selvinnsikten som er den mest dominerende egenskapen i mitt forhold til triathlon, og neste sesong blir intet unntak. Vi har nemlig allerede meldt oss på Challenge Copenhagen.

Hvordan gikk dette til? kan en jo spørre seg, og det gjør jeg også innimellom. Det finnes sannsynligvis mange plausible forklaringer, men jeg heller mot at det er Helene sin feil. Helene tok IM i Frankfurt i 2010 og ble på den måten vår store triathlongudinne. For Helene er like mye mosjonist som oss, og hun er så innmari flink til å få triathlon til å være gøy. Det er kanskje den mest verdifulle lærdommen man kan bidra med. Så derfor har vi begynt å tro at det å kjøre en ironman kan være gøy for oss også. København ble valgt ut fra en rekke kriterier: veldig grei reisevei, ikke for høy startavgift, nordisk klima, passe stort stemne, flat løype, beskyttet svømmeløype og mange overnattingsmuligheter.

Et så ambisiøst mål fordrer en litt mer gjennomtenkt plan enn svømming 1-2 ganger i uken, dobbel spinningtime 3 ganger i uken og planløs løping på tredemølle basert på hvor lyst man har (de som kjenner meg vet jo at jeg aldri har lyst til å løpe på tredemølle). Jeg har i fellesskap med Hanne Gro (som pleier sine episke gnagsår etter Berlin, samt pleies på grunn av sin nesten like episke influensa) funnet ut at det er to nøkkelpunkter som er et være eller ikke være for vår del.

1. Vi må trene skadeforebyggende styrke. Vi har ganske god kondis, men vi er ikke så sterke. Hvis vi øker treningsmengden før vi styrker musklaturen blir det neppe noe annet enn øl og bakervarer på oss i København. Jeg tar gjerne det også, men da helst i en tilstand av fullstendig utmattelse.

2. Vi må klare å svømme 3800m på ca halvannen time. Det fordrer jo at vi i det hele tatt klarer å svømme 3800m, og der er det et lite stykke igjen enda. Så vi må være mye i bassenget i vinter. MYE. Så frem til jul tror jeg det blir mye styrke og mye svømming.

Vi kan godt plusse på en treer også, inspirert av vår IM-mentor:

3. trene opp kroppen til å bruke fett og ikke bare karbs. Disse øktene går ut på å gå rett fra senga og rett på rulla uten å svinge innom frokostbordet eller kaffekoppen. På sykkelrulla skal man sykle 3 timer på 50-55%, uten å ta til seg annet enn vann. Dette skal man helst gjøre to ganger i uken i en periode på 6 uker. Jeg innser at det vil drepe all livslyst (noe jeg ser på som god trening til en ironman), men jeg ser det også som en veldig stor fordel å få i gang litt fettforbrenning. Både med tanke på å ha et par kilo mindre å dra på i 180km på sykkel og 42km på løp, men kanskje spesielt i forhold til ernæringen i selve konkurransen. Men dette er altså litt oppe til vurdering. Hvor vondt vil vi egentlig oss selv? Samtidig er 6 uker en begrenset tidsperiode, og da kan man kanskje leve med det. Kanskje. Det viktigste er jo at vi fortsatt orker å leve med hverandre, så det er vel anbefalt at den ektefellen som ikke sitter på sykkelen befinner seg et annet sted de tre timene.

Før den tid må vi jo finne noen fine konkurranser å kjøre i forkant. Helst en halv IM. Og kanskje en marathon i løpet av våren. Ihvertfall en halv eller to. Og så må vi nesten til Tjörn siste helga i august, men bør kanskje satse på sprinten. Men 12. august 2012 er altså spikret. Det blir stas.

Read Full Post »

Berlin marathon 2011

Jeg hadde egentlig ikke så store planer om å løpe Berlin marathon. Jeg var riktignok meldt på, hadde planer om å dra til Berlin (som tilskuer), men rent helsemessig var det ingenting som skulle tilsi at jeg var i stand til å løpe 42 195 m på asfalt. Forberedelsene var i beste fall dårlige. Jeg løp kanskje 9km totalt mellom Tjörn tri og marathonen. Disse kilometrene var fordelt på 3*SRM, og ingen av kilometrene føltes på noe tidspunkt bra. I tillegg til dugelig med restitusjonstid etter Tjörn og sjukdom føltes det som en hel evighet siden jeg hadde et snev av godfølelse når det kom til løping. Dagen før (altså lørdag) la vi ut på en kortkort løpetur, planen var å varme opp ca 1km, ta et par tre drag på 30 sek og løpe rolig ned. Det pleier å være en økt som gir økende formkurve utover i økta, og det pleier å få litt fart i beina. Denne gangen var det en temmelig mislykket økt, med sting, tung kropp og generelt lite mestringsfølelse.

Men, min triathlonkarriere har aldri vært preget av selvinnsikt, og 25. september 2011 var således intet unntak. Jeg stilte på startstreken sammen med 40 000 andre, full av optimisme og med klokketro på egen seighet. For der andre er raske, er jeg sta og seig, jeg lider, men jeg tåler det, og jeg gir ikke opp. Det var tidenes gåsehudstart med dramatisk musikk og ballonger i lufta. Været var rett og slett fantastisk. Litt småkjølig da starten gikk klokken ni, men det ble fort over 20 grader og rene sommerdagen. Det var ikke rom for den store oppvarmingen før start, det var bare om å gjøre å komme seg til startfeltet og finne en plass. Et gedigent arrangement, men dette kan jo tyskerene, så det var logistikkmessig prikkfritt.

Starten gikk og innen jeg kom frem til selve starten var det 15 min siden eliten kom i gang. Men det var ikke noe problem å løpe fra start, ingen kø eller stopp. Jeg la ut i rolig tempo, rundt 6:30 min/km. Hadde ikke forventninger om å holde den farten helt inn, men et sted må man jo starte. I og med at jeg løp i t-skjorten fra Nesodden triathlon ble jeg raskt tilsnakket av andre nordmenn. Først etter et par km, en hyggelig mann med østlandsdialekt, som til tross for feilslåtte treningsplaner allikevel stilte opp med et mål om fullføre. Et par-tre kilometer seinere møtte jeg en hyggelig dame fra Bryne som til tross for heftig astma løp sin tredje marathon. Hun hadde et mål om å bryte 6-timersgrensa, og det klarte hun med glans. Respekt! Slo følge med henne ca en mil. Løp litt saktere enn planlagt, men det var hyggelig med selskap, og jeg var på ingen måte bekymret for at jeg ikke skulle få tatt meg ut. Etter ca 14km løp jeg videre på egenhånd, og på ca 15km kjente jeg antydning til stivhet i lårene. Det plaget meg ikke så veldig, rundet halvmarathon på 2:27. Jeg var ganske fornøyd. Hadde planer om å være litt raskere, men samtidig hadde de 21 første gått som en lek. Følte meg ikke sliten, og syntes ikke det var avskrekkende å løpe tilsvarende distanse på rappen. De neste kilometrene kjente jeg at jeg ble stadig stivere i lårmusklaturen, men det gikk fremdeles fint. Drikkestasjonene kom tett, ca hver 2,5 km i snitt de siste 20km. De var godt bemannet, og det var også stamper med vann, som jeg dyppet capsen i og fikk kjølt ned hodet. Drakk på alle stasjonene underveis, og gikk mens jeg drakk. Jeg har aldri vært sånn kjempegod på å ta til meg næring mens jeg løper, og magen liker det ikke heller, og den bestemmer jo faktisk en hel del.

Da jeg rundet 30km og fremdeles følte meg ganske bra (bortsett fra iherdig protesterende lår), begynte jeg å tro at jeg kunne klare å komme inn på under fem timer. Primært hadde jeg et mål om å komme meg igjennom, deretter sub 5. Men i det store og det hele syntes jeg det var kjempestas å i det hele tatt delta. Vel vitende om at både verdensrekordholderen og utfordreren løp i samme løype, og med masse folk rundt meg hele tiden. Aldri alene, aldri sist. På 37km begynte det å gjøre seriøst vondt. Det gjorde vondt før det også, men da ble det direkte smertefullt å starte å løpe etter drikkepausene. Jeg var så stiv at jeg hadde problemer med å løpe. Det så sikkert ut som haltende kappgang etterhvert, og det tok stadig lengre tid å komme i gang. Jeg hadde frem til da stort sett løpt 5kmetrene på mellom 35 og 38, men da røynet det skikkelig på. Fra 35 til 40 km tok det hele 44:38, og farten økte ikke derfra og inn heller. Jeg måtte faktisk gå mellom drikkestasjonene også. Heldigvis hadde ikke disse vonde og motvillige beina noen innvirkning på hodet mitt. Selv om jeg var langt forbi det som kan kalles både slitsomt og smertefullt var jeg temmelig ruset på følelsen av å fullføre min første marathon, og sånn i ettertid innbiller jeg meg at jeg følte meg bra. Innerst inne vet jeg jo at jeg slet og bare lengtet etter å gi beina hvile, men den følelsen er helt slettet fra min selektive hukommelse. Det var rett og slett helt fantastisk å runde et hjørne og brått se Brandenburger Tor langt der fremme. Langs den brede gaten var det tett i tett med folk som heiet. Jeg måtte faktisk gå et stykke sånn at jeg skulle orke å løpe igjennom Brandenburger Tor, noe jeg gjorde med en fantastisk stolthet, og de siste par hundre meterene til mål gikk ikke fort de heller, men det gjorde ingen verdens ting, for akkurat da trengte ikke løpet å ende med det første. Det var bare å nyte øyeblikket. Og medaljen! Solid sak. I mål på 5:14:09


Splittider ligger her:

Arrangementsmessig var løpet helt perfekt. Det var en helt avsindig mengde mennesker som skulle komme seg til området, levere bager med tøy, finne startgruppen sin, og ikke minst var det fullt i løypene. Jeg ble ikke hindret. Har på andre arrangement opplevd å stå i kø ut fra start, men her var brede gater helt sperret av fra trafikk, så det var for min del ikke noen problemer med å komme frem. Det var også eventyrlig bra opplegg på vann, sportsdrikke, på gelstasjonen på 27,5 (hvor man kunne raske med seg så mye man orket). Aldri problemer med å få tak i nok vann, det var toaletter på hver drikkestasjon, og etter 25k kunne man få massasje også. Jeg vurderte det, men fant ut at jeg aldri hadde kommet meg i gang igjen. Berlin marathon anbefales virkelig.

Resten av dagen gikk i spising og soving. Men dagen etter var det på tide å stabbe rundt på stive lår og nyte både en og to og tre og fire oppmykende øl i båt på Spree i det fantastiske sommerværet.

Read Full Post »

« Newer Posts - Older Posts »