Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Skade’ Category

Behandlingen av runners knee

Lenge siden sist, men jeg har altså omsider kommet godt i gang med å rehabilitere kneet.

 

Trening

Så først og fremst, hva kan jeg trene uten å forverre skaden? Jeg har ikke løpt siden jeg fikk diagnosen, men jeg har syklet en del, og svømt. Manuellterapeuten sa det var viktig å ikke ha for lavt sete mens jeg syklet, ellers var det ikke noe problem. Så jeg har syklet på rulle og vært på en del spinningtimer, og har ikke hatt noen smerter.

Nå løy jeg litt da jeg sa at jeg ikke hadde løpt, for jeg har spilt innebandy en gang i uken. Det er et annet løpesteg, og det gjør ikke vondt. Jeg løper en hel del mindre enn normalt, og jeg styrer unna de voldsomme bråstoppene med påfølgende vending, og er sånn sett ikke den mest nyttige å ha på laget, men da får jo de andre trent enda bedre, så egentlig gjør jeg dem en tjeneste. 🙂

Opptrening

Og så over til det kanskje viktigste, nemlig behandlingen. Manuellterapeuten var veldig klar på at dette var en skade som skulle behandles, ikke trenes. Det eneste som kan hjelpe av opptrening, er moderat stabiliseringstrening.

Jeg har tatt knebøy på ett bein, 10-20 repetisjoner. Jeg tar 10 repetisjoner med vanlig knebøy også, for det skader neppe å få trent stabiliteten i det andre kneet også.

Illustrasjon på ettbeins knebøy (bilde lånt fra http://seek4fitness.net)

Og vanlig knebøy. Jeg tar uten ekstra belastning siden jeg er skadet (og uansett stort sett har skulket styrketreningen)

I tillegg tar jeg en stabilitetsøvelse hvor jeg holder en vekt i hendene foran meg (jeg bruker 4kg), tar et laaaangt steg frem med beinet jeg skal trene, og tipper overkroppen fremover i steget, slik at jeg må stoppe og stabilisere med kneet. Da får jeg strukket ut hamstringen i samme slengen, så jeg har tatt denne øvelsen på det andre beinet ganske lenge. Detter gjør jeg hver kveld.

Behandling

Jeg går til idrettsmassasje en gang i uken. Det er 25 minutter med massasje av kneet og i tillegg tøying av senen som er problemet. Knemusklaturen like over låret har blitt veldig stram og øm, sannsynligvis som en konsekvens av skaden, så jeg får løst opp på den og så fikk jeg noen gode tøyeøvelser.

Før disse tøyeøvelsene er det en stor fordel å være oppvarmet, så jeg tar dem etter trening.

For å få tøyet ut den lange senen som går nesten fra hoften og helt ned til kneet på utsiden av låret har jeg fått to tøyeøvelser. Den ene er en yogaøvelse som jeg tar på matten. Jeg fant ikke noen illustrasjon av den (jeg aner ikke hva den heter), men den er som følger: Ta utgangspunkt i at du skal ende med ansiktet ned mot matten. Det beinet du skal strekke, altså det venstre for min del, bøyes slik at foten ligger under magen, det andre beinet strekker du ut bak. Og så bøyer du deg fremover så langt det går uten at det blir for vondt. Fysioterapeuten sa at det var veldig viktig å fokusere på at muskelen skal slippe, ikke stritte i mot, så det er en øvelse å klare å slappe av i musklaturen slik at den slapper av i stedet for å jobbe i mot. Han sa at jeg måtte tøye slik i 3-4 minutter hver gang for å få effekt.

Den andre øvelsen krever litt mer rekvisita, nemlig en benk å ligge på. På treningssenteret har de en en benk jeg kan ligge på, så der går det bra, hjemme er det litt verre å få det til. Det jeg gjør, er å legge meg på siden, helt på kanten av benken, med ryggen vendt utover, ikke inn mot benken. Problembeinet skal være øverst. Det nederste beinet ligger på kanten, mens det øverste henger så vidt utforbi, slik at man får en strekk helt fra låret og ned til kneet. Man trenger ikke legge noen ekstra vekt på, ihverfall trenger ikke jeg det. Fysioterapeuten ba meg forresten la være hvis det gjorde vondt i korsryggen, den strekker der også, så man må være obs på det. Ligger i 3-4 minutter her også.

Og til slutt tøyer jeg låret. Jeg gjør det enkelt og tar denne klassikeren:

Tøying fremside lår. (bilde lånt fra aktivtrening.no)

Og så foam roller jeg!

Foam rolleren fant Hanne Gro til en rimelig penge på ebay. Hun bestilte denne. Den finnes i både dyrere og mer fancy utgaver, men denne rimelige varianten holder i massevis. Behagelig er det ikke, men det er gjerne sånn når man behandler ting som i utgangspunktet gjør vondt.

 

Read Full Post »

Løperkne aka Runner’s knee

Norges tregeste triatlet er for tiden ekstremt treg. Jeg har pådratt meg runner’s knee, og har lagt løpetreningen på hylla etter anbefaling fra manuellterapeuten. Han tror jeg kan bli kvitt det med behandling, men at det er noe skikkelig herk hvis det får satt seg. Så da må jeg gjøre det jeg kan for å unngå det.

Jeg merket nemlig litt til smerter i knærne før Berlin maraton. Men det var ikke så ille, og det var ikke permanent, og det gikk jo overraskende bra i Berlin, så jeg er usikker på om det startet så tidlig. I Fredrikstad kan jeg derimot med rimelig stor sikkerhet si at alt ble veldig mye verre. Det var nok de siste seks kilometrene på hard grus, i terrengsko, som satte den berømte spikeren i kista.

Så nå går det i massering og tøying. Og spinning og litt svømming. Det er jo ikke det verste tidspunktet på året å havne i skadetrøbbel, men det forutsetter jo at jeg blir kvitt det igjen.

Så hva er egentlig løperne? Det er smerter forårsaket av at en muskel i låret glir over den ytre delen av lårbeinet (der det henger sammen med kneet). For min del oppstod det sannsynligvis da jeg som tidligere nevnt løp på grus uten tilstrekkelig demping (jeg trodde ikke jeg var så sensitiv på det). Men jeg føler meg ellers i fin form og klar til å starte med mer systematisk trening etter sesongpausen.

For jeg må jo være i god form til Hove tri 16. juni 2013. Føler nesten allerede at jeg vant 2013-sesongen siden jeg klarte å melde på både meg selv, Hanne Gro og Hilde før det ble fullt. Det var sirup hele veien, men alle påmeldingene gikk igjennom til slutt. Også Helene, Kine og Øystein fikk meldt seg på, så nå blir det hyttetur og triatlon på sørlandet også neste år.

Read Full Post »

Uke 42

Og enda en uke i oppkjøringen til den stadig mer tvilsomme Vestfold Ultra Challenge. Det ser ikke sånn kjempelyst ut, egentlig. Men det er nesten to uker igjen, så mye kan jo skje.

Blir VUC som deltager eller support?

Mandag gjorde jeg ingenting, kjørte til og med bil til jobb og stod over innebandy på grunn av den mildt sagt miserable formen etter Fredrikstadmarka rundt. Hofte og kne var lite villig til å ta i mot noe som helst belastning.

Tirsdag var like innholdsløs treningsmessig.

Onsdag syklet jeg til og fra jobb, godt å få brukt litt energi igjen.

Torsdag ble det også transportsykling. Og så var jeg til behandling hos Stein, og han fant ikke allverdens galt, annet enn litt irritasjon i de nederste ryggvirvlene. Ble løst opp og tapet på plass og fikk beskjed om å ta det rolig resten av dagen, samt å se det veldig an angående deltagelse i Ivar Formos minneløp lørdagen. Kjente jeg noe, burde jeg virkelig la være.

Fredag kjente jeg ganske mye i ryggen, selv uten å løpe, så jeg fant ut at det eneste fornuftige var å stå over. Men kom meg på NIH og fikk svømt ca 1500m på kvelden. En veldig bra økt, og 100m-tidene var omtrent tilbake der de var i sommer, så: hurra.

Lørdag våknet vi til regn, regn og atter regn, og da var jeg ikke så lei meg for at jeg ikke skulle løpe. Hanne Gro var tapper og kom seg avgårde. Jeg følte jeg måtte utrette noe, jeg også, så jeg bakte kanelboller. Fremdeles ikke sånn veldig bra i ryggen, men hofte og kne tror jeg er i bedring.

Søndag (altså i dag) hadde vi ganske vondt i viljen begge, to, men vi hadde meldt oss som bøssebærere, så vi klarte å dra oss ut av sofaen og opp til Nordberg kirke for å gjøre en minsteinnsats. Da vi skulle gå fant jeg ikke ullhanskene mine fra Smartwool, så jeg tok med sykkelhanskene i stedet. Flaks, skulle det senere vise seg.

For etter endt innsats skulle vi sykle hjem igjen, og på vei ned Carl Kjeldsens vei, på vei mot Maridalsveien, skulle vi til venstre, og jeg skulle gi tegn til bilen bak samtidig som jeg bremset for at jeg skulle svinge (har prøvd det før, gikk like dårlig da), og før jeg visste ordet av det lå jeg halvveis i veien og halvveis på fortauet og kjente etter at ingen viktige kroppsdeler gjorde vondt. Og det gjorde de heldigvis ikke. Slapp tilsynelatende unna med solide oppskrapte knær (igjen, hjelper neppe på med tanke på ultraløpforberedelser) og en hoven håndbak, men ellers like hel. Sykkelen må nok fikses litt på, både gir og bremser hadde fått seg en smell.

Og så tryne med den nye, fine hybriden min, da.

 

Så moralen er: Ikke brems med bare en bremse i nedoverbakker, bruk alltid ordentlige sykkelhansker og alltid, alltid, alltid sykle med hjem, uansett hvor liten turen er. Jeg var på sykkelen i mindre enn 20 minutter tilsammen tur/retur, og en vei jeg har syklet ca 100 ganger før. Uhell skjer utrolig fort.

Read Full Post »

Nå er det ganske lenge siden jeg har skrevet allverdens om treningen min, det skyldes i all hovedsak fordi jeg ikke synes det er spesielt spennende å skrive om, og når ikke jeg selv synes det er spesielt interessant, kan jeg aldri tenke meg at det er så veldig spennende lesestoff for andre heller.

Men, i og med at vi fant ut at vi skulle løpe et ultraløp, så måtte vi nesten strukturere litt. Man kan selvsagt gå veldig vitenskapelig til verks for å bli en bedre løper, men vi var nok ute i seineste laget sånn ca fire uker før løpet. Men, det hindrer oss selvsagt ikke i å gjøre et forsøk. Så vi dro frem en av de mange treningsbøkene i bokhyllen: «Best i løping» av Arild Tveiten. Denne mannen hadde selveste Den norske rekorden på IM Hawaii i hele ni (sju?) år, så han vet nok hva han snakker om.

Det er dette omslaget du eventuelt skal se etter.

Der hoppet vi rett inn i et tremånedersprogram, og ignorerer ganske enkelt at vi ikke har bedrevet strukturert løpetrening siden april.

Mandag skulle vi spille innebandy. Jeg kan røpe såpass at det ikke var nøyaktig det som stod i boken, men det var sånn ca en økt som kunne passe inn med en av aktivitetene. Jeg var allerede søndagen tett i hodet og litt småsjuk med feber, så da mandagen kom var det ikke veldig mye med meg. Så innebandy utgikk.

Tirsdag syklet jeg til jobb, men orket ikke sykle hjem igjen, og syntes egentlig det var litt pes bare å få tak i en bussbillett, så jeg gikk rett i sofaen da jeg kom hjem, og ble der.

Onsdag var det 3*12 minutters intervaller i konkurransefart på planen. Det stod ikke noe om hvilken konkurransefart det var snakk om, selv jeg, i min elendige løpeform, har en liten forskjell på 5km-fart og maraton-fart. Så vi la oss sånn litt over maratonfart. Det var altfor kaldt for kuldeastmaen min til at jeg kunne kjøre ordentlig harde drag uansett. De to første intervallene gikk bra, men så ble det tungt. Usikker på om det bare skyldes generell løpevegring, men uansett greit å ha litt sjukdom å skylde på.

Torsdag var hviledag (imponerende å ta en hviledag når man har vært så lite i aktivitet, men her klarer jeg ganske greit å følge planen slavisk).

Fredag skulle vi løpe langtur i sone 1. 14,5km er det rundt Maridalsvannet. I tillegg skulle vi trene litt på å løpe med drikkesekk, vi må jo ha med litt forsyninger når vi skal ut i skauen i mørket og kulden. Vi har fått låne to stykker av Helene, en  Camelbak Classic, 2L og bare med reim over bryskassen.

Camelbak Classic

Og en litt større, 3L og med belte rundt livet også. Den hadde litt mer plass til litt ekstra tøy og sokker og slikt man kanskje trenger på langtur. Jeg husker ikke helt hvilken modell det var, husker bare at den var rød 😀 men den så omtrent slik ut:

Rød Camelbak

Jeg startet med den lette, Hanne Gro med den røde. Det viste seg raskt at hun ikke fikk den til å sitte noe særlig bra på ryggen, så vi byttet. Den var helt forferdelig å løpe med. Den var kjempefin å ha med på tur opp til Mellomkollen uken før, men den fungerte skikkelig dårlig til å løpe med. Fikk den ikke behagelig rundt livet, og den beveget seg slik at den ble for bred over skuldrene, og dermed ble jeg løpende og spenne skuldrene for at den ikke skulle skli ned. Nå var det ikke bare sekken som ikke fungerte på løpetur, det gjorde ikke jeg heller, og i og med at jeg fremdeles var innafor tidsrommet hvor jeg kunne skylde på sjuka, så gjorde jeg det og løp hjem igjen. Imponerende 6km ble det på meg den dagen.

Lørdagen gikk i arrangørseminar i regi av Norges Triatlonforbund, og etterpå dro vi til lokalene til Unaas og møtte andre triatleter og så på VM i Ironman på Hawaii, hvor Allan Hovda satte ny norsk rekord under krevende forhold. Den nye rekorden lyder på 9:25:06, og er intet mindre enn imponerende! Gratulerer igjen, Allan! I løpet av kvelden fikk vi lokket Helene med på Fredrikstadmarka rundt dagen etterpå, så vi må kunne si at kvelden ble en suksess.

Søndag var det tre grader og overskyet. Hakket bedre enn meldt, men da vi nærmet oss Fredrikstad kom det varslede regnet. Herlig! Hilde var også med, så vi var faktisk fire Oslofjordinger på startstreken.

Starten. (lånt bilde fra FIF sin hjemmeside)

Planen på søndag var å ta det som en progressiv langtur, i tråd med Arild Tveitens program. Så da de andre løp avgårde i et avsindig tempo, prøvde jeg etter beste evne å holde igjen.

Det var ikke lett, men jeg begynner å bli stadig bedre på å kjøre mitt eget løp i stedet for å la meg rive med av andre sin fart. Da vi løp igjennom et kryss etter ca halvannen kilometer, spurte funksjonæren mannen bak meg om vi var de siste. «Det er èn bak oss», svarte han. Svarte. Jeg kan da ikke bli tredje sist! Men progressiv langtur stod på programmet, så det var bare å kjempe i mot lysten til å sprenge musklaturen etter ca 10% av løpet. Vi skulle nemlig løpe 20 km, 14 av dem i terreng, og så de 6 siste på grus. Det regnet og var glatt og vått, så jeg var glad for at jeg hadde valgt å løpe med terrengsko.

Ganske kort tid etter tok jeg igjen en saktegående mosjonist med topplue. Puh. Tre stykker bak meg. Fikk øye på en kvinne i lilla som løp et stykke foran meg, og tok innpå selv i rolig tempo, sakte men sikkert. Lot være å blåse forbi, for så å gå rett i knestående astmaanfall, og tok henne heller på bedre stivalg og mindre aversjon mot å bli våt på føttene. Det var ingen vei uten om det, så det var bokstavelig talt bare å hoppe i det. Etter Råskinnet blir det meste en litt tørr søndagstur uansett.

Hun la seg ganske tett bak, uten å løpe forbi, og sånn løp vi ganske lenge, til 6km, hvor vi tok igjen en dame i blått som stoppet og drakk vel og lenge på drikkestasjonen. Jeg tok en gel på veien, og drakk fra den lille Camelbak-sekken, og tok bare en liten slurk vann på drikkestasjonen. Det skulle være tre drikkestasjoner underveis, så grunnen til at jeg hadde med sekken var ikke på grunn av selve drikken, men for å trene på å ha den på ryggen mens jeg løper.

Nå var vi tre stykker som løp videre sammen i taushet. Jeg stresset ikke med å løpe forbi hun blå heller, jeg kan jo slite meg ut på slikt, men i ei kneik stoppet det helt opp, så måtte jeg forbi. Etter ca 8km (tipper jeg), kom det et langt stykke nedover med ganske teknisk stiløping. Jeg er jo oppvokst ute i marka på en øy på Vestlandet, så jeg har et ganske bra steg i terrenget, og nedover er jo min favorittdisiplin, så på vei nedover forsvant all pesing bak meg.

Til min store overraskelse så jeg en grønn dame foran meg i løypa. Jøsseball, her hadde jeg tatt igjen enda en. Nå nærmet vi oss 10km, og herfra skulle det gå oppover i 2km. Og det gjorde det. Etter 10 km skulle den progressive delen av løpeturen begynne, så det passet sånn sett greit at det ble litt motbakke. Hun grønne løp og stevde noe verre med å komme seg oppover glatte berg, mens jeg gikk i lange klyv. Jeg har etterhvert skjønt at det går egentlig minst like fort når jeg går, men jeg sliter meg ikke like mye ut. Og jeg tok innpå for hvert steg. Hun slapp også etterhvert, og vips var jeg på toppen. Nå var det på tide å slutte med søndagsturtempoet og løpe litt på, så jeg prøvde på det. Tok igjen Hilde, og ble først veldig fornøyd, helt til jeg så at hun hadde falt og hadde skadet kneet. Ikke gøy lenger. Gikk et lite stykke med henne, men hun insisterte på at det gikk bra og at jeg skulle løpe videre, og Hanne Gro skulle varsle på drikkestasjonen et par kilometer unna. Så jeg løp videre, og tok følge med en mann i rødt. Han var både hyggelig og snakkesalig, og vi løp sammen mer eller mindre hele veien inn. Mer eller mindre.

På siste drikkestasjon var vannet så kaldt at det var litt ubehagelig å drikke, så jeg gikk heller for medbragt. Etter dette var det bare 6km på grus igjen, så dette burde jo gå veldig lett og fint. Det burde det.

De første tre gikk veldig greit, jeg passerte enda et par-tre løpere, og hadde mistet tellingen på hvor mange jeg hadde bak meg. Vi traff på tre ungjenter som var ute med hestene sine, og den ene var så urolig at hun ba oss om å stoppe opp, så det gikk et minutt eller to i å vente på at de fikk organisert hestene slik at vi kom forbi, og det føltes ganske bra, selv om en snikende følelse av at noe kom til å ryke snart gradvis ble sterkere. Men så, etter at jeg hadde konsentrert meg så veldig om steget i terrenget ble jeg rett og slett litt ukonsentret, og klarte kunststykket å tråkke over på paddeflat grus. I tillegg begynte jeg å få skikkelig vondt i ryggen. Jeg hadde  jo kjent at den var litt muggen de siste dagene, helt nede i korsrygg/bekkenområdet, men jeg antok at en løpetur på ujevnt underlag ville være rette kuren. Helt feil! For det ble vondt. En ting var ryggen, men hofte og kne på venstresiden ble helt ubrukelig i tillegg, så da jeg tråkket over og gikk et stykke var det egentlig overtråkket som gjorde minst vondt.

Men jeg var jo altfor langt unna mål at jeg kunne gå, og det var altfor kaldt til at jeg kunne synke så lavt i intensitet. Så det var bare å bite i seg smertene og komme seg videre. Jeg kjente at det buttet litt i mot rent motivasjonsmessig, men da jeg kastet et blikk bakover og så hun blå i bunn av en liten bakke jeg var på toppen av, sluttet det i det minste å gjøre vondt i viljen. Ikke pokker om hun skulle ta meg igjen! Så jeg fikk opp dampen igjen, og tok igjen han røde som hadde fått et forsprang mens jeg sullet med vondter både her og der. Vi løp sammen inn til mål, på 2:14:19 (foran hun blå), og det er jeg ganske fornøyd med. Det var både ulendt terreng i 14 km, en god del høydemetre, og glatt og sleipt i løypa. Men du verden, den er fin. Kjempefin. Mens jeg løp uti der tenkte jeg at jeg egentlig liker terrengløp sånn ca 10 000 ganger bedre enn grus og asfalt. Hodet mitt blir så opptatt med å finne ut hvor jeg skal sette beinet, at jeg glemmer at jeg egentlig ikke liker å løpe. Og så blir jeg mindre opptatt av fart og tid og slikt, bare løper uten å tenke på annet enn neste steg.

Da vi kom hjem var det ikke veldig mye med meg, hadde utrolig vondt, og slet med å gå i trapper. Men det har blitt mye bedre i løpet av et par dager, og selv om ryggen er litt sutrete fremdeles, tror jeg ikke nødvendigvis det trenger å være så veldig langvarig. Jeg mistenker at hofte- og knesmertene kom fra ryggen, og at det er der problemet sitter. Så på torsdag skal jeg til Stein Solem på Hans og Olaf for å få sjekket hva som er problemet (og aller helst få fikset det også).

Og drikkesekken var ikke noe problem i det hele tatt. Merket knapt at den var på ryggen. Nå var den ikke full, da er den nok litt tyngre, men den ligger veldig fint som et lite skilpaddeskall på ryggen, uten å flytte på seg eller være i veien, og uten å stramme eller være ubehagelig. Så i dag har jeg shoppet min egen, selges på XXL for 399 for tiden.

Ellers er det et uttalt mål å komme seg i svømmebassenget på fredag. Noe må jeg jo trene!

Read Full Post »

Nja. Kanskje. Oppdaget tidligere i uken at kroppen var helt tom, etter konkurranser av ulike slag hver helg siden 1. mai, uten noe særlig restitusjon i mellom, så jeg har tatt treningsfri fom. onsdag denne uken, og så satser jeg på at overskuddet kommer tilbake til i morgen.

Yr.no har også kommet på bedre tanker (en periode stod det at det ville være opphold nord for Lillehammer og sør for Oslo, man kunne nesten mistenke at det var en spøkefugl blant de ansatte), men nå ser det ut som om jeg kan la regnjakken ligge hjemme.

Merker ellers at jeg skulle ønske det var lov med temposykler i rittet, blir ikke helt det samme å sitte på landeveisykkelen igjen nå 😀

En annen ting, som jeg har holdt tett om (unntatt til Hanne Gro), er at hamstringen min har vært litt ulykkelig siden jeg prøvde meg på 7-fjellsturen. I et forsøk på å skåne venstre hofte ble det nok for stor belastning på høyresiden, og siden har den murret. Men jeg satser på at øvelser og tøying skal hjelpe. Og så må jeg ta høyde for at jeg kanskje må gi meg underveis i morgen om den blir mye verre. Hater DNF, så håper ikke det blir aktuelt, men med en toukers sykkelferie en uke unna, og en ironman ca syv uker unna, må jeg tenke litt fremover også, og en alvorlig skade passer utrolig dårlig akkurat nå.

Read Full Post »

Løpeforbud

I dag var jeg en tur innom Hans og Olaf fysioterapi og fikk en kvalifisert diagnose på hofteproblemet. Jeg hadde riktig da jeg antok det satt i hofteleddsbøyeren, og etter grundige undersøkelser ble det klart at det heldigvis ikke er noe mer alvorlig enn noen avrevne muskelfibre, en skade som normalt tar seks uker å helbrede. Nå er det fire uker siden, så manuellterapeut Stein Solem antok den ville bli bra i løpet av et par uker, spesielt om jeg ikke provoserte musklaturen ytterligere.

Jeg fikk massasje og øvelser jeg skal ta for å stimulere blodsirkulasjon (ikke belaste), og ny time om en uke. Som en ren bonus kneppet han den litt såre ryggsøylen på plass og løsnet på kontormuskelen (bak skulderbladet på høyre side) som har vært vond siden før helgen. Lettet over at det ikke er noe som tar lang tid å fikse, det er jo på tide å komme i gang med løping på ordentlig. Litt synd at jeg går glipp av den legendariske tripple brick-økta på Sæby-leiren (men bare litt, den er jo helt crazy).

Noe som kanskje ikke er like bra, er at det ble avslørt at jeg må ha en ganske dårlig sykkelteknikk. Normalt sett skulle jeg fått vondt av å sykle også, men det gjør jeg ikke, og det tyder på at jeg ikke trekker noe særlig opp når jeg sykler. Vi var for så vidt skjønt enige om at det ikke var noen vits i å begynne å trene på det de neste par ukene. 🙂

Read Full Post »

Det har vært begivenhetsrike dager i det siste. Jeg har fått gjort det jeg liker best, å konkurrere, og jeg har sannsynligvis pådratt meg en belastningsskade i hofta. Alt går åpenbart i balanse.

Første konkurranse var Enebakk rundt, tirsdag 1. mai. Jeg skal innrømme at selv om dette rittet ikke akkurat er et A-mål for sesongen, så gav jeg ikke alt på innebandytreningen på mandag. Jeg syklet for anledningen sammen med OSI Sykkel, litt uvant å ha så mye folk rundt meg, normalt sett skal de jo holde seg minimum ti meter unna, men du verden så effektivt det er når man sykler sammen. Vi hadde jo til og med trent et par ganger på å ligge på rulle, så egentlig gikk det over all forventning. Jeg lå i sone 3 hele veien, og var nok litt sliten i perioder, men mirakuløst nok hentet jeg meg inn igjen etterhvert som jeg seg lenger og lenger bak i rulla (og dragsuget), og var stort sett ganske bra igjen hver gang det var min tur til å dra. Opp ei kneik og plutselig var vi i mål på 2:36, og med tanke på at vi var påmeldt i pulje 2:40-3timer, så må det sies å være en braksuksess.

Onsdag syklet jeg til og fra jobb, mest bare for transport og restitusjon, før det ble en rolig runde på 20:14 rundt Sognsvann under SRM.

Torsdag var det også transportsykling til og fra jobb, det blir ca 20km tilsammen.

Fredag stod vi tidlig opp, spilte squash før vi svømte 2000m.

Lørdag var det Råskinnet. I og med at jeg ikke akkurat hadde prioritert å hvile meg i form, var målsetningen som følger:

1) Ikke bli skadet

2) Ikke ta meg helt ut

3) Ha en fin tur

Alle mål ble innfridd. Oppdaget etterhvert at jeg hadde løpt feil allerede etter ca en km (vi var ikke alene, stien var så oppløpt at jeg var sikker på at vi måtte være riktig), og selv om distansen var ganske lik, ble det en stigning for lite, og derfor er ikke tiden spesielt relevant heller. Men du verden for en morsom konkurranse. Jeg startet i siste pulje, i Pulje 5, og der var det rom for alle nivåer. God stemning og alltid en utstrakt hånd om man stod fast i gjørma. Selv var jeg evig takknemlig for at jeg hadde sko med godt grep, mange løp med vanlige joggesko og skled mye mer enn meg, og sånn ellers var jeg glad hver gang skoene ble med opp av myra. Stod til livet i vann og gjørme flere ganger, og var glad jeg er 1.70 høy, da slapp jeg å få vannet opp over hoftene. Mange bra bilder på Kondis sin hjemmeside.

Søndag ble det en rolig sykkeltur på jobb, og hjem igjen.

Det litt sure er at jeg driver og pådrar meg en stiv hofte når jeg løper. Mest etter jeg har løpt, egentlig. Sykling går veldig bra, og etter et par dager med sykkel og tøying går det over. Men så løper jeg igjen, og så er det stivt og vondt igjen. Det passer jo mildt sagt dårlig, så jeg har bestilt en time på Hans Og Olaf fysioterapi, for å få en kvalifisert mening om hva som er problemet. Har i grunn ikke tid til å eksperimentere med trening eller hvile som ikke fungerer. Men jeg velger mine løpeøkter med omhu for tiden, så innebandy utgår i dag, til fordel for SRM på onsdag.

Read Full Post »