Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Trening’ Category

Jeg trodde ærlig talt det skulle ta ganske lang tid før jeg kom meg under 30 minutter på femkilometeren. Jeg startet jo på 37-ettellerannet, og det var sånn sett lette minutter å kutte i starten, siden jeg slet med hold og dårlig kondis og sånne kjipe ting, og jeg regnet med at det etterhvert ville gå veldig sakte nedover mot 30 min. Jeg perset enda en gang med ca et halvt minutt i forrige uke, og så blusset forkjølelsen min opp igjen, så neste økt gikk litt åt skogen. Akkurat som forventet.

Men så… så kom selveste verdensmesteren i kayak i sin age group, som har en baby som er litt eldre enn Lotta, og yppet til kappestrid. Hun var nemlig på SATS og løp 6,5 km og mente at jeg var bakpå. Bakpå! Pøh. Hansken ble altså kastet. Og den ble plukket opp.

Så jeg skred til tredemølla med nyvunnen motivasjon. Ikke bare skulle jeg løpe hele 7 km, jeg skulle perse på de siste 5 også, og attpåtil skulle jeg jammen meg klare å tyne meg under 30 min.

De to første kilometrene måtte fungere som oppvarming. Det positive var at jeg kunne starte raskere enn jeg har startet før, så jeg hadde et lønlig håp om at farten kunne økes. Da de var unnagjort viste klokka 14:41, hvilket betydde at jeg måtte være i mål innen 44:41. Jeg la ut i 9,5km/t og økte jevnt og trutt, og til min store overraskelse føltes det ganske greit. Jeg måtte allikevel opp i 11 km/t for å rekke cut-offen, og avsluttet på 12 km/t, og det er mulig at jeg tok en liten snartur over syreterskelen mot slutten. Men mine løpeturer nå har vært progressive, og jeg merker at jeg kan løpe litt fortere hver gang jeg øker farten på slutten.

Fasiten ble 44:32, hvilket skulle tilsi en tid på 29:51. Jeg er mildt sagt overrasket, for det er ikke sånn at de tidligere øktene har vært lette, jeg har faktisk følt at jeg har presset ut det jeg maktet. Men det er tydelig at det finnes et ekstra gir når man må legge en ny list.

Read Full Post »

Sub 35

Hurramegrundt! Nærmere bestemt 34:51.

Enkelte uinnvidde vil nok tenke sub 35 på mila, men jeg snakker 5km. Med tanke på at jeg har vært småsyk og forkjølet den siste uken er jeg ganske fornøyd med det. Neste mål er sub 30.

Rent spesifikt trener jeg nå mot Winther triathlon games i Fredrikstad 9. februar, hvor jeg har skumle planer om å slå Helene. Det er 500m svømming (i basseng), 20km på spinningsykkel og 5km på innendørs løpebane. Jeg tror jeg må ha minst 5 minutter på henne før vi skal løpe, så det skal holde hardt. Men det er veldig motiverende å trene mot. Jeg må bare få satt meg på sykkelen også snart…

Read Full Post »

Det absolutte nullpunkt

Det er omtrent der formen min er. Det vil si, det absolutte nullpunktet var nok i mai 2007 da jeg snøret på meg joggeskoene for første gang og prøvde å løpe rundt Sognsvann, så nå er jeg nok på mer 0,2-punktet. Og det er utrolig hvor fort en måned kan gå uten at man har klart å komme i gang med hverken trening eller blogging.

Prioriteringen nå om dagen er som følger:

  1. Passe på Lotta
  2. Sove
  3. Spise
  4. Trene/treffe folk
  5. Internett/blogge

Men nå har jeg kommet litt ut av kaffebobla og mer inn i treningsbobla. Vi har jo meldt oss på ironman i Køln i september neste år, og ironmanformen kommer som kjent ikke helt av seg selv. Heldigvis har vi tredemølle hjemme, og nå har jeg klart å karre meg igjennom 5km både søndag og tirsdag. Søndag tok det 37:18, tirsdag 36:35, så det er allerede en liten forbedring å spore. Det skal sies at det blir en progressiv femkilometer, så det første kvarteret er oppvarming i veeeldig rolig tempo. Jeg orker nemlig ikke varme opp først, for så å løpe…

Og jeg har svømt hele to ganger forrige uke. Først 1500m på fredagsvømmingen med Oslofjord og så 1100m i bassenget på Holmlia. Svømminga er vel der jeg er nærmest formen før graviditeten. Etter at jeg begynte å ta planken og situps har jeg fått såpass med kjernemusklatur at jeg ikke ligger som en brennmanet i vannet.

Planen fremover er å svømme to ganger i uka, løpe 5km annenhver dag, og så må jeg komme meg på sykkelrulla etterhvert.

Første konkurranse i 2014 er Winther triathlon games i Fredrikstad 9. februar. Og det er ikke vintertriatlon på den måten enkelte av oss triatleter forakter, det er svømming i basseng, sykling i spinningsalen og løping på innendørsbane. Der stiller også Helene opp, så målet er å slå henne. Vi har et veddemål angående Køln, og i Fredrikstad blir første gang vi måler krefter. I juni skal vi kjøre halv IM i Århus, og resultatene der legger grunnlaget for veddemålet i Køln. Blir det førstekvinne til mål, eller må vi legge inn en tidsbuffer den ene eller den andre veien?

 

 

Read Full Post »

En liten stund siden dere har hørt fra meg. I mellomtida har jeg blant annet kjørt halv ironman i Haugesund. Det gikk så bra at det bare måtte bli et veldig kjedelig tevlingskvad ut av det, så det droppet jeg. Jeg kan dog storskryte av at jeg perset på distansen med ca. 20 minutter.

Over til viktigere business, nemlig Bogstad treningstri. Klubben min, Oslofjord triatlonklubb (www.oslofjordtri.com, meld dere gjerne inn!), står nemlig bak en treningstriatlon annehver torsdag hele sesongen. Triatlonsesongen er jo ikke overvettes lang, så for å lette på trykket har vi også duatlon før og etter at isen har gått/kommet. Det er flest oslofjordinger som er med, men treningen er også åpen for andre. Tidtaking er avhengig av frivillige.

Bogstad er først og fremst tenkt som en sosial setting der man i hyggelig lag kan sette hverandre i stevne. Her kan nybegynnere og norgesmestre møtes og heie på hverandre. Distansene er 730 meter svømming, 16 km sykkel og litt under 5 km løp.

Likevel skal det ikke stikkes under en stol at enkelte tar Bogstad noget mer alvorlig enn som så. Adelskalenderen (http://www.oslofjordtri.com/adelskalender-for-bogstad.537980-10284.html) er vel den sida på Oslofjord sin hjemmeside med flest antall treff. Det er sikkert flere enn jeg som syns Bogstad tri er noe av det hardeste jeg kjører i løpet av sesongen, ikke fordi løypa er så hard og lang, men fordi man jo må kjøre på så innmari, det er jo folk som følger med!

Jeg hadde en hard runde med meg selv i går, og den handlet om å ta seg selv litt for alvorlig. Jeg gruet meg nemlig til Bogstad og var edgy og irritabel hele dagen og fant på tusen grunner til å trekke meg. Jeg hadde jo faktisk løpt 5 topper i helga og fått så stive lår at jeg knapt kunne bruke de sanitære fasiliteter heimen kan by på på flere dager. Jeg hadde jo syklet Hurumrunden med sine 1500 høydemeter dagen før og låra var hovne av syre og slit. Dessuten så orket jeg bare ikke tanken på å komme sist. Nei, den tanken var faktisk så uutholdelig at jeg trodde jeg led av PMS, men det var bare selvhøytidligheten (herlig kombinert med sin onde tvilling selvopptattheten) som slo inn med skarpe, skingrende støt.

Til slutt tok jeg meg sammen og stilte til start. Bogstad treningstri i finvær er nemlig helt fantastisk. Masse hyggelige trifolk og god stemning. Dessuten kunne jeg ikke unngå å legge merke til at vi hadde ei som startet med terrengsykkel. Jeg hadde et lønnlig håp om å ikke komme sist, selv om dama så farlig sprek ut.

Stille før stormen (bildet er lånt fra Oslofjord triatlonklubb)

Kine og Øystein skulle være tidtakere i dag (tusen takk til dere!), og Øystein var også så snill at han løp opp og hentet sine svømmebriller rett før start sånn at jeg kunne låne dem. Mine var helt håpløse i dugg og motlys. Så telte Øystein ned og det var bare å kaste seg uti. Jeg må si at de svømmebrillene virkelig var bra, plutselig så jeg både hvor jeg skulle svømme og folka rundt meg. Jeg lå faktisk i et slags felt og observerte både Andreas og Silja rundt meg. Det var minst 20 grader i vannet og det gjør sitt til at svømminga blir en mye behagligere affære enn det vanlige slitet i panikkbefengt isvann. Jeg svømte rimelig kontrollert og prøvde å fokusere på å bruke beina, i det siste har jeg forstått at det ikke egentlig er sånn at man på død og liv skal la beina dingle etter seg som om man var lam fra livet og ned. Jeg har lenge tenkt at det var lurt for å spare beina, men jeg har innsett at det egentlig har vært en unnskyldning fordi jeg aldri helt har fikset den sparketakten. Hvordan telle til 6 og samtidig få arma framover, liksom? Dessuten, hvorfor spare bein når de allerede er fullstendig brukt opp?

Etter vendingen ved odden lå jeg noen minutter og draftet bak to karer som ga meg enkel framdrift, men de styrte snart ut mot venstre og høyre og slettes ikke rett fram, så da måtte jeg dessverre svømme selv. Jeg syns selv det gikk raskt unna og var meget fornøyd da klokka viste 15.15 inn i T1.

For første gang droppet jeg hanskene i T1, jeg kjører vanligvis alltid med dem, rett og slett fordi jeg har tryna så mange ganger at jeg innser verdien av et par hansker når håndflater møter grus i fart. Risky business, med andre ord, så det var bare å få unna sykkeletappen så fort som mulig (ikke at det egentlig hjelper, jeg tryner gjerne på løpinga og, jeg).

Jeg syklet ut omtrent samtidig som et par karer, og jeg jobbet hardt med å ikke slippe dem for langt foran meg (men alltid minst 10 meter!). Dessverre kom det en bil imellom som igjen måtte kjøre veldig sakte bak en terrengsyklist, så jeg mistet kontakten med dem. Jeg kjente sykkelturen fra dagen før, men ikke så ille som jeg hadde fryktet. Likevel ganske typisk at det var beina som satte en stopper for høyere fart, ikke pusten, som det vanligvis er for meg (dårlig kondis, som min kone sier). Løypa inn i Sørkedalen lider av alvorlige vedlikeholdsproblemer,  men det er i grunn bare å kjøre i full fart over alle sprekkene og håpe på det beste. I den siste sløyfa bør man være glad hvis man slipper å miste kjedet. Ved vending hadde jeg sett en rekke syklister foran meg, men det var også minst 4 stykker bak. De lå ikke spesielt langt bak, så det var i grunn bare å peise på. Jeg regnet med at jeg minst måtte ha 5 minutter ut av T2 for å ikke bli tatt igjen av Silja. Disse hersens løperne…

Jeg så til min store forbauselse og enorme glede at jeg faktisk lå an til å bruke mindre enn 30 minutter på syklinga, noe som aldri har skjedd før. Jeg prøvde å bruke de sure beina mine best mulig og syklet på enda mye lettere gir enn jeg vanligvis gjør. Det så ut til å virke, beina ble ikke verre.

Med ca. 29.30 på syklinga løp jeg inn til T2 og ante at det var muligheter for en god tid. Det store spørsmålet var jo om beina i det hele tatt kunne løpes på. I helga løp jeg opp og, og dette er det vonde, ned 1500 høydemeter fordelt over 26 km sti. Jeg hadde ikke spart meg spesielt på syklinga og nå ville det hele kuliminere i gråt, tænders gnidsel, spying, totalsprekk, eller …. pers?

Jeg orket ikke å se for mye på klokka mens jeg løp, i stedet holdt jeg øye med dama som lå rundt 200 meter foran meg. Jeg syns liksom jeg stadig kom bittelitt nærmere og jeg følte meg som en hai som har fått ferten av blod. I tillegg visste jeg ikke hvor mye jeg hadde på jentene (og gutta) bak. Jeg presset meg, kort og godt. Eller godt, det er vel sjeldent noe er så vondt som på Bogstad, men siden jeg hadde startet med dårlige bein og de ikke ble noe verre underveis, ga det meg et slags underlig psykologisk overtak.

Jeg tok igjen jenta i rosa foran meg med noe sånt som 40 meter per kilometer. På et eller annet tidspunkt så jeg også på klokka og så at jeg hadde sjansen til å komme under 1.15, noe som ville være helt fantastisk. Rett før den siste bakken opp til Bogstad gård dro jeg forbi henne og prøvde meg på et rykk opp bakken, livredd for at jeg ikke ville kunne holde henne bak meg nedover igjen. Jeg fikk 10-20 meter og peste opp bakken som om jeg hadde en varulv i hælene. Det hadde jeg vel strengt tatt også, Tim sprintet nemlig forbi meg på flata igjen, bare 200 meter fra mål! Jeg holdt imidlertid jenta i rosa bak meg og var i mål på 1.12.28! Det var vel en bedre tid enn jeg noensinne kunne forestilt meg, pers med godt over 5 minutter, og nr. 2 blant damene. Herrejesus. 

Silja og Solfrid var i mål noen minutter etter meg og bare et par minutter etter det var alle kommet i mål, inkluderte hun spreke med terrengsykkelen. Det var ekstra hyggelig å se igjen Solfrid, en gammel traver i Oslofjord som har slitt med whiplashskade.

Her er alle i mål! (Bildet er lånt fra Oslofjord triatlonklubb)

Jeg sitter igjen og er litt sjokkert og lurer på hvor formen egentlig kommer fra. I år har jeg kun trent det jeg har lyst til uten spesielle planer eller vanskelige nøkkeløkter. Jeg har svømt under en gang i snitt i uka, syklet en del og løpt litt. Jeg tror kanskje løsningen ligger i at jeg har konkurrert meg i form. Jeg har stort sett hatt en eller flere konkurranser i uka siden begynnelsen av april, alt mulig, motbakkeløp, sykkelritt, multisportkonkurranser, ultraløp og selvsagt triatlon.

 

Read Full Post »

Treningen uke 14 + litt til

Jeg hadde egentlig ikke tenkt at dette skulle bli en gravidetreneblogg, men all treningen jeg gjør for tiden er jo som gravid, og den bærer veldig preg av det. Så jeg vet ikke om det er noen vei utenom.

Men, jeg har altså klart å komme i gang med treningen igjen, og den utrolig positive bieffekten er at rygg og bekken er mye bedre bare den siste uken.

Forrige uke (uke 14) så slik ut:

Mandag: løp tredemølle 45 minutt. Jeg må løpe inne, av to grunner: a) jeg må være i nærheten av et toalett, nå som det er et lite kilo menneske som bruker blæren min som trampoline, og b) jeg må løpe i motbakke hele tiden, ellers får jeg vondt i hofte og bekken. Så jeg løp med stigning på tredemølle, fra 8-12 (stigningen, altså, vet ikke om det er grader eller hva det er). Var innom 15 også (måtte jo teste hvor langt den gikk), men da måtte jeg gå i stedet for å løpe. Dette gikk overraskende bra. Jeg trodde ikke at jeg skulle klare det uten å få veldig vondt, siden den 25 minutter lange spaserturen til toget nærmest tar knekken på meg. Men den er nedover. Oppover er bra.

tirsdag: Tur i sola. En gåtur, altså. ca 40 minutter.

Onsdag: Først en time yoga. Dette er dørgende kjedelig, det er nemlig gravideutgaven, men det hjelper veldig, og det er vel den eneste måten jeg får trent disse viktige musklene man bør trene under svangerskapet. Etterpå ble det svømming, 600m, Det er ikke så langt, og grunnen til at det ikke ble lenger var at Domus var fullt. Seriøst fullt. Vi var vel 5-6 stykker i banen, og det var spesielt en som svømte ulidelig sakte. Hvis jeg gav henne 50 meter forsprang, tok jeg henne igjen etter 100m, og det var for mange i banen til at det gikk an å svømme forbi. Nå mener jo jeg at alle skal få lov til å svømme i eget tempo, men da er det litt hyggelig om man slipper forbi de som kommer duppende bak, i stedet for å skynde seg og snu og kaste seg avgårde igjen. Og med 2-minutters pauser pr. 100m var det liksom ikke så mye vits i å fortsette.

Torsdag; 30 min løping på tredemølle. Var rett og slett ikke i form, så det ble ikke så lenge, men det er jo utrolig mye mer enn tidligere.

Fredag: svøm, ca 1100m. Oslofjord og Ryes trening på NIH. Havnet i bane med tre veldig mye raskere svømmere enn meg selv, og måtte bare svømme det jeg hadde. Så det var en hard økt, og det hadde jeg godt av.

Lørdag: svømming igjen. Det ble 900m, i Landøya svømmehall. Denne anbefales, varmere vann enn Domus, og Hanne Gro og jeg hadde en hel bane for oss selv. Etterpå ble vi invitert på hyttetur, så det ble ikke noe mer trening, de andre dro på ski på søndagen, men jeg oppdaget i påsken at jeg får store smerter etter noen få kilometer.

Dette er sannsynligvis den beste treningsuken jeg har hatt på denne siden av nyttår, og det føles bra. Ambisjonene er noe senket, og jeg får være fornøyd med å holde meg i aktivitet nesten hver dag.

Men det som er MYE mer spennende, er selvsagt enda flere bilder fra Playitas.

Blant annet bilder av den deilige Specializedsykkelen jeg leide (ja, jeg har begynt å sjekke ut prisene…). Den passet meg som hånd i hanske.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Utsikt fra balkongen

Min Specialized og Hanne Gro sin Giant

Min Specialized og Hanne Gro sin Giant

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Bassenget

OLYMPUS DIGITAL CAMERA OLYMPUS DIGITAL CAMERA OLYMPUS DIGITAL CAMERA OLYMPUS DIGITAL CAMERA OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Read Full Post »

Playitas

Ok, litt tregt, men her kommer det.

1-8. januar dro Kine, Øystein, Helene, Lars, Hilde, Hanne Gro og jeg til Playitas. Vi var ganske spente på hvordan været ville være, vi hadde jo hørt Allan snakke om en vegg av vind som stod i mot på sykkel, og han har jo litt mer watt i beina enn det vi klarer å presse ut. Men vi hadde altså veldig flaks, tror jeg. Vi hadde mellom 19-21 grader hver dag, knapt en sky på himmelen og moderat vind. Den var ihvertfall ikke mer plagsom enn den på Lanzarote. Jeg må ta et forbehold om at jeg kanskje ble noe skjermet av mine reisevenner som stort sett alltid tilbød en rygg å ligge bak, gitt min varierende dagsform.

Men altså. Playitas er kjempefint. Området er hakket nyere og penere enn på Club La Santa, og jeg må innrømme at jeg likte 50-metersbassenget bedre på Playitas. Det var litt varmere, og hadde ikke den samme blandingen av sjøvann og klor, som noen ganger kan bli litt kvalmende når man sluker halve bassenget. Det har jeg for så vidt sluttet med nå, men noe vann går jo inn og ut av munnen i løpet av en økt.

Vi hadde betalt litt ekstra for å ha sjøutsikt på rommet, noe som plasserte oss i 3. etasje i en lys og fin leilighet. Det var en ganske deilig formiddagssol på balkongen, og veldig raskt å tørke tøy. Veldig mye hyggeligere enn balkongene på La Santa, som ofte vender innover i komplekset. Sengene var også en god del bedre enn på La Santa. Så vi var veldig godt fornøyde med anlegget.

Bilde av området, tatt fra et lite fjell man kunne bestige.

Bilde av området, tatt fra et lite fjell man kunne bestige.

Prismessig var Playitas en god del rimeligere enn La Santa akkurat den uken vi reiste, selv om Hanne Gro og jeg brukte en tusenlapp hver på å leie sykler en uke. Det var veldig kjekt, for vi hentet den ut dagen vi kom, og hadde samme sykkelen på rommet til vi skulle reise hjem. Dermed var det hele tiden en innstilt sykkel til disposisjon, og vi kunne være ute så lenge vi ville. Hanne Gro fikk en Giant, mens jeg fikk en Specialized Tarmac (siden jeg skulle ha str. 49), og den var rett og slett fantastisk god å sykle på.

Det ble arrangert enkelte konkurranser, blant annet en aquatlon med løping-svømming-løping, men der kunne hverken Hanne Gro eller jeg være med på grunn av skader. Ellers skal jeg innrømme at jeg savnet litt alle konkurransene på La Santa. Der får man pushet seg hver eneste dag, med tidtakerchip rundt ankelen. Både duatlon, triatlon, 5/10km, halvmaraton, i tillegg til masse turneringer i diverse racketsporter. Fordelen med at det ikke var en konkurranse hver morgen, var at vi kunne sove lenger. Tidligere år, har vi jo stått opp i 6-7-tiden for en rask frokost før vi skulle i ilden, men nå sov vi en god del lenger.

Noen av oss var for så vidt tidlig opp og hilste på solen klokken åtte, men jeg var ikke en av dem.Men møtte gjerne opp til den rikholdige frokostbuffeten etterpå.

Solhilsen

Solhilsen

Men de hadde innebandy et par ganger i uken (med mineskule mål). Og så hadde de sandvolleyballbane, som vi selvsagt måtte prøve. Vi var kanskje ikke helt landslagsklasse med en gang, men det tok seg opp. Det er dog ikke lett å si om vi ble mest underholdt av den til dels famlende aerobictimen som utspant seg like ved, eller om de ble underholdt av oss.

 

Playitas 3

Forsøk på å spille på lag

Forsøk på å spille på lag

Ingenting å si på servestilen til Hanne Gro

Ingenting å si på servestilen til Hanne Gro

 

Restaurantene på området var omtrent like bra som på La Santa. Det er helt greit å dra et annet sted for å spise. I en liten pizzarestaurant nede ved stranden i Gran Tarajal fant vi sannsynligvis verdens beste is. God nok grunn til å dra tilbake.

I løpet av uken jeg var der, ble det en del mindre trening enn foregående år, mye på grunn av at jeg fremdeles var kvalm. Jeg hadde noen riktig så gode dager, hvor vi blant annet syklet et 9-milstur til et særdeles rikholdig bakeri, ellers ble det litt kortere dagsetapper. Jeg hadde store planer om å få skikkelig fart på svømmingen underveis, med en ambisiøs opptrapping. Det gikk sånn passe skeis, men jeg fant i stedet tilbake svømmegleden, og det er jo minst like bra. Jeg tror jeg landet på ca 12-15 timer trening den uken, noe som egentlig var mer enn jeg forventet på forhånd.

Jeg har forresten flere bilder av området, leiligheten og syklene, men vi har som kjent flyttet, og kameraet har ikke dukket opp i flyttelasset enda, så det får bli enda et innlegg med bilder når vi pakket det ut.

Og så det stooore spørsmålet: Ville vi valgt La Santa på Lanzarote eller Playitas. Jeg må si at jeg ikke har noen klar preferanse. Jeg synes begge stedene har sine sterke sider og kvaliteter, og det er nok prisen som avgjør hvor det blir neste år. Det er uansett to veldig bra treningsanlegg med massevis av tilbud om man ønsker en aktiv ferie. På La Santa er alt omtrent inkludert, mens på Playitas koster enkelte ting penger i tillegg, men det blir jo ikke de store summene med mindre man leier sykkel.

Det vi la merke til, var at på Playitas var det mer familieferie (muligens fordi de sender pakkereiser via Apollo?), mens på La Santa er det mer hardcore idrettsfolk som er.

 

Read Full Post »

Uke 42

Og enda en uke i oppkjøringen til den stadig mer tvilsomme Vestfold Ultra Challenge. Det ser ikke sånn kjempelyst ut, egentlig. Men det er nesten to uker igjen, så mye kan jo skje.

Blir VUC som deltager eller support?

Mandag gjorde jeg ingenting, kjørte til og med bil til jobb og stod over innebandy på grunn av den mildt sagt miserable formen etter Fredrikstadmarka rundt. Hofte og kne var lite villig til å ta i mot noe som helst belastning.

Tirsdag var like innholdsløs treningsmessig.

Onsdag syklet jeg til og fra jobb, godt å få brukt litt energi igjen.

Torsdag ble det også transportsykling. Og så var jeg til behandling hos Stein, og han fant ikke allverdens galt, annet enn litt irritasjon i de nederste ryggvirvlene. Ble løst opp og tapet på plass og fikk beskjed om å ta det rolig resten av dagen, samt å se det veldig an angående deltagelse i Ivar Formos minneløp lørdagen. Kjente jeg noe, burde jeg virkelig la være.

Fredag kjente jeg ganske mye i ryggen, selv uten å løpe, så jeg fant ut at det eneste fornuftige var å stå over. Men kom meg på NIH og fikk svømt ca 1500m på kvelden. En veldig bra økt, og 100m-tidene var omtrent tilbake der de var i sommer, så: hurra.

Lørdag våknet vi til regn, regn og atter regn, og da var jeg ikke så lei meg for at jeg ikke skulle løpe. Hanne Gro var tapper og kom seg avgårde. Jeg følte jeg måtte utrette noe, jeg også, så jeg bakte kanelboller. Fremdeles ikke sånn veldig bra i ryggen, men hofte og kne tror jeg er i bedring.

Søndag (altså i dag) hadde vi ganske vondt i viljen begge, to, men vi hadde meldt oss som bøssebærere, så vi klarte å dra oss ut av sofaen og opp til Nordberg kirke for å gjøre en minsteinnsats. Da vi skulle gå fant jeg ikke ullhanskene mine fra Smartwool, så jeg tok med sykkelhanskene i stedet. Flaks, skulle det senere vise seg.

For etter endt innsats skulle vi sykle hjem igjen, og på vei ned Carl Kjeldsens vei, på vei mot Maridalsveien, skulle vi til venstre, og jeg skulle gi tegn til bilen bak samtidig som jeg bremset for at jeg skulle svinge (har prøvd det før, gikk like dårlig da), og før jeg visste ordet av det lå jeg halvveis i veien og halvveis på fortauet og kjente etter at ingen viktige kroppsdeler gjorde vondt. Og det gjorde de heldigvis ikke. Slapp tilsynelatende unna med solide oppskrapte knær (igjen, hjelper neppe på med tanke på ultraløpforberedelser) og en hoven håndbak, men ellers like hel. Sykkelen må nok fikses litt på, både gir og bremser hadde fått seg en smell.

Og så tryne med den nye, fine hybriden min, da.

 

Så moralen er: Ikke brems med bare en bremse i nedoverbakker, bruk alltid ordentlige sykkelhansker og alltid, alltid, alltid sykle med hjem, uansett hvor liten turen er. Jeg var på sykkelen i mindre enn 20 minutter tilsammen tur/retur, og en vei jeg har syklet ca 100 ganger før. Uhell skjer utrolig fort.

Read Full Post »

Nå er det ganske lenge siden jeg har skrevet allverdens om treningen min, det skyldes i all hovedsak fordi jeg ikke synes det er spesielt spennende å skrive om, og når ikke jeg selv synes det er spesielt interessant, kan jeg aldri tenke meg at det er så veldig spennende lesestoff for andre heller.

Men, i og med at vi fant ut at vi skulle løpe et ultraløp, så måtte vi nesten strukturere litt. Man kan selvsagt gå veldig vitenskapelig til verks for å bli en bedre løper, men vi var nok ute i seineste laget sånn ca fire uker før løpet. Men, det hindrer oss selvsagt ikke i å gjøre et forsøk. Så vi dro frem en av de mange treningsbøkene i bokhyllen: «Best i løping» av Arild Tveiten. Denne mannen hadde selveste Den norske rekorden på IM Hawaii i hele ni (sju?) år, så han vet nok hva han snakker om.

Det er dette omslaget du eventuelt skal se etter.

Der hoppet vi rett inn i et tremånedersprogram, og ignorerer ganske enkelt at vi ikke har bedrevet strukturert løpetrening siden april.

Mandag skulle vi spille innebandy. Jeg kan røpe såpass at det ikke var nøyaktig det som stod i boken, men det var sånn ca en økt som kunne passe inn med en av aktivitetene. Jeg var allerede søndagen tett i hodet og litt småsjuk med feber, så da mandagen kom var det ikke veldig mye med meg. Så innebandy utgikk.

Tirsdag syklet jeg til jobb, men orket ikke sykle hjem igjen, og syntes egentlig det var litt pes bare å få tak i en bussbillett, så jeg gikk rett i sofaen da jeg kom hjem, og ble der.

Onsdag var det 3*12 minutters intervaller i konkurransefart på planen. Det stod ikke noe om hvilken konkurransefart det var snakk om, selv jeg, i min elendige løpeform, har en liten forskjell på 5km-fart og maraton-fart. Så vi la oss sånn litt over maratonfart. Det var altfor kaldt for kuldeastmaen min til at jeg kunne kjøre ordentlig harde drag uansett. De to første intervallene gikk bra, men så ble det tungt. Usikker på om det bare skyldes generell løpevegring, men uansett greit å ha litt sjukdom å skylde på.

Torsdag var hviledag (imponerende å ta en hviledag når man har vært så lite i aktivitet, men her klarer jeg ganske greit å følge planen slavisk).

Fredag skulle vi løpe langtur i sone 1. 14,5km er det rundt Maridalsvannet. I tillegg skulle vi trene litt på å løpe med drikkesekk, vi må jo ha med litt forsyninger når vi skal ut i skauen i mørket og kulden. Vi har fått låne to stykker av Helene, en  Camelbak Classic, 2L og bare med reim over bryskassen.

Camelbak Classic

Og en litt større, 3L og med belte rundt livet også. Den hadde litt mer plass til litt ekstra tøy og sokker og slikt man kanskje trenger på langtur. Jeg husker ikke helt hvilken modell det var, husker bare at den var rød 😀 men den så omtrent slik ut:

Rød Camelbak

Jeg startet med den lette, Hanne Gro med den røde. Det viste seg raskt at hun ikke fikk den til å sitte noe særlig bra på ryggen, så vi byttet. Den var helt forferdelig å løpe med. Den var kjempefin å ha med på tur opp til Mellomkollen uken før, men den fungerte skikkelig dårlig til å løpe med. Fikk den ikke behagelig rundt livet, og den beveget seg slik at den ble for bred over skuldrene, og dermed ble jeg løpende og spenne skuldrene for at den ikke skulle skli ned. Nå var det ikke bare sekken som ikke fungerte på løpetur, det gjorde ikke jeg heller, og i og med at jeg fremdeles var innafor tidsrommet hvor jeg kunne skylde på sjuka, så gjorde jeg det og løp hjem igjen. Imponerende 6km ble det på meg den dagen.

Lørdagen gikk i arrangørseminar i regi av Norges Triatlonforbund, og etterpå dro vi til lokalene til Unaas og møtte andre triatleter og så på VM i Ironman på Hawaii, hvor Allan Hovda satte ny norsk rekord under krevende forhold. Den nye rekorden lyder på 9:25:06, og er intet mindre enn imponerende! Gratulerer igjen, Allan! I løpet av kvelden fikk vi lokket Helene med på Fredrikstadmarka rundt dagen etterpå, så vi må kunne si at kvelden ble en suksess.

Søndag var det tre grader og overskyet. Hakket bedre enn meldt, men da vi nærmet oss Fredrikstad kom det varslede regnet. Herlig! Hilde var også med, så vi var faktisk fire Oslofjordinger på startstreken.

Starten. (lånt bilde fra FIF sin hjemmeside)

Planen på søndag var å ta det som en progressiv langtur, i tråd med Arild Tveitens program. Så da de andre løp avgårde i et avsindig tempo, prøvde jeg etter beste evne å holde igjen.

Det var ikke lett, men jeg begynner å bli stadig bedre på å kjøre mitt eget løp i stedet for å la meg rive med av andre sin fart. Da vi løp igjennom et kryss etter ca halvannen kilometer, spurte funksjonæren mannen bak meg om vi var de siste. «Det er èn bak oss», svarte han. Svarte. Jeg kan da ikke bli tredje sist! Men progressiv langtur stod på programmet, så det var bare å kjempe i mot lysten til å sprenge musklaturen etter ca 10% av løpet. Vi skulle nemlig løpe 20 km, 14 av dem i terreng, og så de 6 siste på grus. Det regnet og var glatt og vått, så jeg var glad for at jeg hadde valgt å løpe med terrengsko.

Ganske kort tid etter tok jeg igjen en saktegående mosjonist med topplue. Puh. Tre stykker bak meg. Fikk øye på en kvinne i lilla som løp et stykke foran meg, og tok innpå selv i rolig tempo, sakte men sikkert. Lot være å blåse forbi, for så å gå rett i knestående astmaanfall, og tok henne heller på bedre stivalg og mindre aversjon mot å bli våt på føttene. Det var ingen vei uten om det, så det var bokstavelig talt bare å hoppe i det. Etter Råskinnet blir det meste en litt tørr søndagstur uansett.

Hun la seg ganske tett bak, uten å løpe forbi, og sånn løp vi ganske lenge, til 6km, hvor vi tok igjen en dame i blått som stoppet og drakk vel og lenge på drikkestasjonen. Jeg tok en gel på veien, og drakk fra den lille Camelbak-sekken, og tok bare en liten slurk vann på drikkestasjonen. Det skulle være tre drikkestasjoner underveis, så grunnen til at jeg hadde med sekken var ikke på grunn av selve drikken, men for å trene på å ha den på ryggen mens jeg løper.

Nå var vi tre stykker som løp videre sammen i taushet. Jeg stresset ikke med å løpe forbi hun blå heller, jeg kan jo slite meg ut på slikt, men i ei kneik stoppet det helt opp, så måtte jeg forbi. Etter ca 8km (tipper jeg), kom det et langt stykke nedover med ganske teknisk stiløping. Jeg er jo oppvokst ute i marka på en øy på Vestlandet, så jeg har et ganske bra steg i terrenget, og nedover er jo min favorittdisiplin, så på vei nedover forsvant all pesing bak meg.

Til min store overraskelse så jeg en grønn dame foran meg i løypa. Jøsseball, her hadde jeg tatt igjen enda en. Nå nærmet vi oss 10km, og herfra skulle det gå oppover i 2km. Og det gjorde det. Etter 10 km skulle den progressive delen av løpeturen begynne, så det passet sånn sett greit at det ble litt motbakke. Hun grønne løp og stevde noe verre med å komme seg oppover glatte berg, mens jeg gikk i lange klyv. Jeg har etterhvert skjønt at det går egentlig minst like fort når jeg går, men jeg sliter meg ikke like mye ut. Og jeg tok innpå for hvert steg. Hun slapp også etterhvert, og vips var jeg på toppen. Nå var det på tide å slutte med søndagsturtempoet og løpe litt på, så jeg prøvde på det. Tok igjen Hilde, og ble først veldig fornøyd, helt til jeg så at hun hadde falt og hadde skadet kneet. Ikke gøy lenger. Gikk et lite stykke med henne, men hun insisterte på at det gikk bra og at jeg skulle løpe videre, og Hanne Gro skulle varsle på drikkestasjonen et par kilometer unna. Så jeg løp videre, og tok følge med en mann i rødt. Han var både hyggelig og snakkesalig, og vi løp sammen mer eller mindre hele veien inn. Mer eller mindre.

På siste drikkestasjon var vannet så kaldt at det var litt ubehagelig å drikke, så jeg gikk heller for medbragt. Etter dette var det bare 6km på grus igjen, så dette burde jo gå veldig lett og fint. Det burde det.

De første tre gikk veldig greit, jeg passerte enda et par-tre løpere, og hadde mistet tellingen på hvor mange jeg hadde bak meg. Vi traff på tre ungjenter som var ute med hestene sine, og den ene var så urolig at hun ba oss om å stoppe opp, så det gikk et minutt eller to i å vente på at de fikk organisert hestene slik at vi kom forbi, og det føltes ganske bra, selv om en snikende følelse av at noe kom til å ryke snart gradvis ble sterkere. Men så, etter at jeg hadde konsentrert meg så veldig om steget i terrenget ble jeg rett og slett litt ukonsentret, og klarte kunststykket å tråkke over på paddeflat grus. I tillegg begynte jeg å få skikkelig vondt i ryggen. Jeg hadde  jo kjent at den var litt muggen de siste dagene, helt nede i korsrygg/bekkenområdet, men jeg antok at en løpetur på ujevnt underlag ville være rette kuren. Helt feil! For det ble vondt. En ting var ryggen, men hofte og kne på venstresiden ble helt ubrukelig i tillegg, så da jeg tråkket over og gikk et stykke var det egentlig overtråkket som gjorde minst vondt.

Men jeg var jo altfor langt unna mål at jeg kunne gå, og det var altfor kaldt til at jeg kunne synke så lavt i intensitet. Så det var bare å bite i seg smertene og komme seg videre. Jeg kjente at det buttet litt i mot rent motivasjonsmessig, men da jeg kastet et blikk bakover og så hun blå i bunn av en liten bakke jeg var på toppen av, sluttet det i det minste å gjøre vondt i viljen. Ikke pokker om hun skulle ta meg igjen! Så jeg fikk opp dampen igjen, og tok igjen han røde som hadde fått et forsprang mens jeg sullet med vondter både her og der. Vi løp sammen inn til mål, på 2:14:19 (foran hun blå), og det er jeg ganske fornøyd med. Det var både ulendt terreng i 14 km, en god del høydemetre, og glatt og sleipt i løypa. Men du verden, den er fin. Kjempefin. Mens jeg løp uti der tenkte jeg at jeg egentlig liker terrengløp sånn ca 10 000 ganger bedre enn grus og asfalt. Hodet mitt blir så opptatt med å finne ut hvor jeg skal sette beinet, at jeg glemmer at jeg egentlig ikke liker å løpe. Og så blir jeg mindre opptatt av fart og tid og slikt, bare løper uten å tenke på annet enn neste steg.

Da vi kom hjem var det ikke veldig mye med meg, hadde utrolig vondt, og slet med å gå i trapper. Men det har blitt mye bedre i løpet av et par dager, og selv om ryggen er litt sutrete fremdeles, tror jeg ikke nødvendigvis det trenger å være så veldig langvarig. Jeg mistenker at hofte- og knesmertene kom fra ryggen, og at det er der problemet sitter. Så på torsdag skal jeg til Stein Solem på Hans og Olaf for å få sjekket hva som er problemet (og aller helst få fikset det også).

Og drikkesekken var ikke noe problem i det hele tatt. Merket knapt at den var på ryggen. Nå var den ikke full, da er den nok litt tyngre, men den ligger veldig fint som et lite skilpaddeskall på ryggen, uten å flytte på seg eller være i veien, og uten å stramme eller være ubehagelig. Så i dag har jeg shoppet min egen, selges på XXL for 399 for tiden.

Ellers er det et uttalt mål å komme seg i svømmebassenget på fredag. Noe må jeg jo trene!

Read Full Post »

La Santa eller Playitas?

Og så er det den tiden på året igjen, hvor det er på tide å planlegge januars treningsuke i varmere strøk. Det anbefales på det varmeste. En real vitamininnsprøytning på både motivasjon og form. Og en god grunn til å holde litt igjen på julemarsipanen.

Vi snuste igjen på La Santa på Lanzarote, hvor vi har vært de to siste årene, men i og med at de bygger nytt og oppgraderer, og det må påberegnes noe støy i perioder, så sjekket vi ut Playitas på Fuerteventura også. Fordelen med La Santa er jo at når reise og opphold er betalt, så er sykler, instruksjoner, konkurranser, baner, ballspillutstyr osv. inkludert i prisen. Det er bare å sette seg ned og se på alt som tilbys og velge og vrake i et veldig variert tilbud. På Playitas må man blant annet betale for sykkelleie og ca 20 kroner for å svømme, men det var også veldig mye rimeligere enn La Santa, så selv med en ukes sykkelleie og det vi måtte ønske av aktiviteter, er det rimeligere på Playitas.

Vi har jo lurt på om vi skulle prøve noe annet et år, og vi fant etterhvert ut at det var en god idè å gjøre det det året det er byggesjau på La Santa. Erfaringsmessig er det veldig lytt inne i boligkomplekset, og skulle det være boring, banking og pussing, ville det vært helt sjanseløst å slappe av på rommet etter treningen. Og bråket skulle starte i åttetiden hver morgen. I og med at det er treningferie er det også et element av ferie med her, og det er ikke forenelig med byggestøy klokken åtte på morgenen. Så det blir Playitas på oss, jeg gleder meg!

Håper på like bra vær i januar.

Olympisk basseng.

Read Full Post »

Nedtrapping og nedtelling

Challenge DK-appen forteller meg at det er 4 dager 19 timer og 56 minutter til min første Ironman. Tjohei, jeg er klar.

Sykkelen til Hanne Gro er utskrevet og i fin form. Klær er vasket, pakkingen er mentalt i gang og lister er skrevet. Jeg er veldig klar for at Challenge Copenhagen skal starte.

De siste langturene på løp, sykkel og svømming ble unnagjort i uke 30 (3000m svøm, 16km løp og 115km på sykkel).

Uke 31 (forrige uke) ble det korte turer i alle disipliner.

Mandag: en tur i Maridalen på sykkelen, 16km oppvarming med et par drag, ellers rolig.

Tirsdag: svømming i Sognsvann ca 850m.

En runde rundt Sognsvann på onsdagen, oppvarming, et par drag og rolig nedjogging.

Torsdag ble hviledag, fredag ble det en svømmetur til i Sognsvann (ca 800m).

Lørdag var vi tilskuere på Norseman. Hang i T2 ved Austbygde i noen timer, fantastisk vær og gøy å oppleve stemningen og snakke med kjentfolk. Det ble til og med bading i Tinnsjøen!

Hanne Gro tester temperaturen før badingen!

Lørdagens blideste mann i T2, Per Jørgen fra Oslofjord.

Dro videre til Stavsro og gikk opp på Gaustatoppen i strålende sol, heiet på deltagerene som tok oss igjen, og nøt utsikten. Øyvind Slørdahl fra Oslofjord var supersprek opp kneikene og tok en strålende 3. plass.

Jeg ble litt stiv i hoften siste 150 metrene opp til toppen, så vi tok den kuriøse heisen ned igjen.

Heiepause på vei opp til Gaustatoppen, sannsynligvis med de mest fancy solbrillene.

Søndag var planen egentlig å sitte i sofaen og se på OL. Viktig å hvile seg i form også 😀

Men så hadde det seg sånn at Helene fra Oslofjord skulle være support på Norseman for Marie Veslestaul, og kunne trenge en hjelpende hånd opp Zombie Hill. Vi var lysten på en tur, så vi dro til Austbygde igjen, og var med på moroa. Jeg bidro mest med mat og kjøring, siden jeg sparer det jeg kan på hoften, mens Helene og Hanne Gro byttet på å gå med Marie opp hele Zombie hill. Det så lenge ut som om Marie skulle bli nummer 162 opp til sjekkpunktet ved Gaustablikk, men hun mobiliserte en spurt og kom igjennom som nummer 160, og fikk gå videre opp på Gaustatoppen. Da fikk hun opp farten veldig, og tok igjen mange på vei til Stavsro. Derfra gikk Helene med henne opp til toppen, mens det var på tide for oss å dra hjem og få litt mat og søvn før det ble mandag morgen. Veldig gøy å være support. Har utviklet et veldig ambivalent forhold til egen potensiell fremtidig deltagelse i Norseman. Jeg vil ikke, jeg vil virkelig ikke. Allikevel…

Denne uken blir det mest kosetrening. Korte økter, i vannet så ofte som mulig, behandling hos manuellterapeut for både hofte og stive skuldre.

Read Full Post »

Older Posts »