Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Uncategorized’ Category

12. august

12. august 2012:

12. august 2013:
2013-08-17 13.01.31

Sett i ettertid var det jo opplagt at det var den dagen hun skulle komme. Jeg har fått en del spørsmål om hva som var vondest. Fødsel eller ironman. Jeg kan vel si såpass at jeg har tenkt å kjøre ironman igjen, men jeg har ingen planer om å føde flere barn!

Read Full Post »

Det var en mørk og stormfull aften.  Det styrtregnet. Jeg syns ellers det er veldig sympatisk når en konkurranse starter på ettermiddagen, men denne lørdagen gjorde det bare at jeg gruet meg hele dagen. 10 grader og regn bør være forbeholdt mars, ikke sist i juni.  Jeg prøvde å huske på hvorfor jeg liker triatlon og etter hvert klarte jeg å forestille hvor fornøyd jeg ville være når jeg gikk i mål. At jeg skulle gasse meg med kaloririk mat og ligge timevis i badekaret til ho mor. Som sagt, så gjort.

Svømminga var lagt til den ene enden av Nordsjø, og den sjøen lever virkelig opp til navnet sitt. Temperaturen var som på Nordpolen, omtrent (det vil vel si 13-14 grader). Som vanlig tok jeg på meg to hetter for å holde kulda ute og brillene på. Jeg brukte igjen brillene med UV-beskyttelse, og igjen, viste det seg totalt unødvendig.

       2                

Helt nødvendig med temperaturtilvenning før start, ellers blir det dårlig med pusting, gitt.

Kjersti fra Oslofjord var også med, og det var hennes triatlondebut. Med tanke på at hun løper maraton på 3 blank var jeg ganske fornøyd med å kunne føle meg ovapå som den «erfarne» triatleten som kunne komme med all slags gode tips før start. Jeg visste jo at hun kom til å gruse meg, uten nåde.

Det ble en grei svømmeetappe for min del. Vi skulle bare svømme 200 meter ut, runde kajakken og svømme tilbake, klokka mi viste at jeg svømte ca. 450 meter på noe over 8 minutter.

 

 5

Svømmestart er alltid artig!

T1 ble igjen en katastrofe. I likhet med på Hove fikk jeg problemer med å bruke fingrene. De blir helt ubrukelige og jeg klarte ikke en gang å åpne drakta. Heldigvis var Kjersti der og kunne dra ned glidelåsen, takk! Triatlon er virkelig en fin sport, det er jo slett ikke uvanlig at konkurrentene hjelper hverandre, det vil si, jeg aner jo ikke hva de beste driver med, det kan jo godt hende at de tråkker hverandres briller ned i søla og kaster hjelmene inn i skogen.

Etter mye om og men fikk jeg av meg hele drakta og våtsokkene og på meg alt det andre, selv om jeg knota veldig med de nye hanskene. Det hjalp ikke på at mamma, som var med og heiet sammen med pappa og Linda, stadig ropte til meg, og forventet svar. Altså, kjære mamma, jeg er veldig glad i at du roper oppmuntrende til meg, selv om du juger så det renner av deg (hah, første dame opp fra svømming, du liksom, de andre er bare så radveltrente at du ikke helt kjenner igjen deres kvinnelige former i våtdrakta), men bare ikke forvent at jeg i tillegg til å prøve å få på meg vest og hansker og startnummer og hjelm og sokker og sko faktisk skal kunne si noe også.

Over 12 minutter etter start kom jeg meg endelig ut på syklinga. Hurra!

 

 8

Nydelig sommervær! Mamma står i fullt regntøy og ser etter meg.

Vi måtte opp ei lita kneik på noen kilometer til flyplassen. Der skulle vi kjøre 8,5 runde, noe som ville tilsvare 29,5 km. Beina føltes merkelig bra ut på sykkel. Kneika gikk raskt unna og jeg tok faktisk igjen noen oppover. Vel oppe på Geiteryggen startet moroa, vi skulle kjøre rundt og rundt og rundt og hele tida så du andre syklister du kunne ta igjen (heldigvis så du ikke dem som tok deg igjen…). Jeg syns det gikk radig, jeg så at jeg hadde bedre svingteknikk enn mange og kjørte forbi en hel del. Etter hvert kunne jeg ligge i tempoposisjon også i svingene. Hver runde kjørte vi forbi speakerområdet med tilskuerne og hver gang hørte jeg heiaropene fra familie og venner. Det var motvind ene veien, da lå jeg og snittet rundt 29 km/t, mens i medvinden gikk det kjapt i 37-40 km/t. Jeg lå og kom stadig litt nærmere Kjersti runde for runde og hadde planer om å gruse henne siste runda, men da var hun plutselig borte og hadde løpt ut fra T2. Jeg så utover flyplassen og så at det begynte å bli tomt for syklister. Det kjentes så underlig, jeg hadde jo tatt igjen så mange! GPSen min viste bare 27,5 da jeg kom mot T2, jeg vurderte å ta en runde til, men på briefingen hadde de sagt at vi ikke skulle over 30 km, så jeg tok sjansen på å kjøre inn.

 

11 

Jeg ligger i tempo og kjører på!

I ettertid har det vel vist seg at det enten var mange som tok en runde eller to for lite, eller at vi som kjørte på GPS har tatt ei runde for mye, dvs. at arrangøren ikke helt visste hvor lang runda var. Derfor har jeg heller ikke brydd meg med å se på resultatlista. Hah, enkel løsning!

Jeg må innrømme at jeg mistet litt motet av å plutselig havne lenger ned i feltet enn jeg trodde at jeg lå. Løpeløypa var nesten en runde rundt flyplassen, og så tilbake. Jeg gledet meg til å bli ferdig, men først klarte speaker Jon å muntre meg veldig opp på vei ut fra T2. Han ropte meg opp og presenterte meg som «en av de kvinnene i Norge som har kjørt flest Ironman». Jeg lo så jeg nesten ikke klarte å løpe, men håpet samtidig at alle tilskuerne så på meg med nyvunnen, dog særs ufjortjent,  respekt.

Jeg holdt grei fart på runden, men på slutten begynte det å røyne litt på. Plutselig kjente jeg at persen i Århus hadde kostet litt likevel.

17 

Blid! Det er jo snart over!

Jeg presset meg rundt og mot mål  og kunne motta heiing fra hele bølingen.  Skagerak sportsklubb hadde disket opp med hamburere og frukt til alle deltakerne etter målgang, og de burgerne luktet fantastisk  godt. Jeg spiste vel sist en storfeburger i 2005, men jeg innrømmer at jeg fikk bilder i hodet mitt der jeg satte tenna i en gigantisk, dobbel burger.  

Jeg må berømme Skagerak for en god ide til et nytt arrangement! Noen tips til neste gang må være en eller annen form for telling av runder, sånn for å hjelpe oss som ikke klarer å telle til tre en gang med syre oppover øra, litt bedre stativer i T og vegetarburgere  på grillen!

Forresten, hvis dere lurer på hvordan det gikk med Kjersti, så kan jeg opplyse om at hun løp de 5,2 km på 19.35. Hun var dermed beste dame med god margin og hadde 3. beste løpetid totalt. Triatleter over hele landet, en ny stjerne er født!

Read Full Post »

Jeg skal være den første til å innrømme at jeg kanskje har blitt litt eplekjekk siden den store triumfen 12. august i fjor. Jeg har til og med kommet i skade for å ytre, ikke bare en gang heller, men flere, at man kan gjennomføre en halv ironman i bakfylla. Eller for å presisere, at man lett kan gjennomføre en halv IM med gammal fyll innabords.

Hovmod er som kjent en av de syv dødssyndene og det kommer alltid en dommens dag for den som synder. Selv for en frafallen pinsevenn med katolsk mor, særlig for dem, faktisk.

Det startet dårlig. Eller, det startet jo egentlig veldig bra. Vi slapp jo å gå på jobb en fredag! Helene, Linda og jeg dro hjemmefra grisetidlig fredag morgen for å rekke ferga i Larvik og vi var særs blide og fornøyde. Jeg var dessuten på dette tidspunkt veldig glad i skjebnen som hadde unnet meg nok en konkurranse før Linda føder og plikten vil kalle. Jeg har deltatt i alle konkurranser i det siste. Jeg har ikke en gang rukket å skrive RR fra halvparten.

Vi ankom Aarhus etter nervøst å ha konstatert at det er veldig langt mellom bensinstasjoner i dette flate landet. Hotellet Scandic Plaza ligger midt i Århus og rommet vårt viste seg å være av det ikke-renoverte slaget. Til gjengjeld var det en gigantisk to-roms med to doer, badekar og to tv’er! Folka i resepsjonen var utrolig hyggelige og ikke av den typen dansker som ikke forstår et kvekk av det man sier. Raskt kartla vi at nærmeste gate hadde ikke mindre enn tre bakerier, en smoothie/isbar, en utrolig bra dagligvare, en japansk restaurant med uendelig meny og lave priser, en brun kafé med 49 ølslag og til og med en mammaklærbutikk(!). Her var det noe for enhver smak, med andre ord. I tillegg var gata en del av løpeløypa så vi kunne trygt spise is og kaker under påskudd av å inspisere traseen.

Lørdagen ble brukt til å sjekke inn løpebaggen, sjekke ut den lille expoen, spise veggissushi opptil flere ganger, sikle på sykler (jeg må hypnotisere Linda sånn at hun glemmer den Fixie-sykkelen hun bestemte seg for å kjøpe når hun kan sykle igjen…) og shoppe oss fra gård og grunn i en sportsbutikk som førte både Specialized og Fusion. Jeg kjøpte blant annet et par rålekre Specialized sykkelhansker som var så fantastisk vakre at det var verdt hele turen. Man har jo god tid til å se på henda sine når man sykler tempo!

Verdt hele turen! Og fullstendig tilpasset sykkelskoa. OG sykkelen!

Man må alltid prøve tempohjelm i expoen, alltid.

Om kvelden, rundt klokken 22.03 oppstod det imidlertid en situasjon. Det viste seg at dekkspakene i mitt lille mekke-kit var borte. Jeg krisemaksimerte bare bittelitt, så for meg alle flintsteinene arrangøren hadde lovet oss, og det ble en liten time med gråt og tænders gnidsel, særlig da det kom fram at det var Linda som hadde «lånt» dekkspakene mine bare noen dager før og ikke hadde lagt dem tilbake. Hva søren gjør ei høygravid dame egentlig med dekkspaker, uansett? Frenetiske SMSer ble sendt til alle vi kjente som skulle være med, men ingen hadde ekstra dekkspaker. Heldigvis har jeg likevel gjort meg fortjent til ingeniørgraden min. Jeg kom nemlig på at vi hadde ei reisetannbørste i bagasjen et sted. Den er av en eller annen grunn alltid med og har ligget i baggen i åresvis. Jeg rotet dem fram og jaggu, jeg skiftet dekk både foran og bak uten vanskeligheter med dekkspaken-fanget-i-en-tannbørstekropp! Krisen var avblåst, endelig kunne vi legge oss.

En dekkspak forkledd som tannbørste reddet dagen

Klokka ringte 0500 og det var bare å hoppe i tritøyet og gå ned og spise frokost. Jeg var altfor rolig, som kjent, en halv IM kan man kjøre i bakfylla og med en arm i fatle. 0600 skulle bussen gå fra hotellet, og Helene var seint ute, jeg måtte stoppe sjåføren fra å kjøre. 0605 kom hun og hun kan takke sin litt beskjedne XXS-sykkelstørrelse for at hun og Argonen i det hele tatt fikk plass.

Vi var framme i god tid før start og hadde masse tid til å rote og røre i T. Til slutt fant jeg ut at det var på tide å ta på seg våtdrakt, og da gikk det opp for meg at noe hadde manglet hele tida. Jeg hadde lagt igjen tidtakerchippen på hotellet. Den hadde ligget klar oppå tritøyet, men i løpet av natta hadde det blåst mye og gardina hadde blåst over tøyet og tatt med seg chippen. Jeg løp frenetisk rundt i T for å finne noen som kunne hjelpe meg, men alle bare henviste til noen karer fra tidtakerselskapet, men dem var det ingen som fant. Til slutt ringte jeg min høygravide kone. I løpet av rekordtid stod hun i T1 med chippen og en god klem. Jeg var imidlertid litt stressa og psyket ut og løp ned for å skifte og komme meg ut i vannet. Jeg fikk faktisk varmet godt opp og konstaterte at rosa-badehetta-klubben var større her i Århus enn i København i fjor. Lars, kompisen vår som skulle debutere på distansen, hadde også rosa og vi fikk så vidt ønsket hverandre lykke til før det hele var i gang.

Det var kamp om plassene mot den første bøya. Den var diger og bare rundt 75 meter ut, og også den eneste bøya jeg kunne se i de store bølgene. Jeg syntes synd på Lars, dette var ingen lett debut (PS, han fullførte, selv med panikk på svømmingen! Hurra!). Bøyene, når jeg en sjelden gang så dem når jeg prøvde å stikke hodet opp mellom bølgetoppene, virket absurd langt borte. Og tida gikk, og gikk og gikk. Herregud, jeg svømte og svømte, det virket som det knapt var folk rundt meg, men likevel var det noen som alltid klarte å sparke meg. Jeg så mange brennmaneter, men de lå ganske dypt, så jeg prøvde å ikke tenke så mye på dem. Bølgene slo fra alle kanter og det gikk virkelig smått. Til slutt kunne jeg vende for siste gang, og en liten glad tanke om at det snart var over ble brutalt erstattet med smerte da jeg fikk en brennmanet rett i fleisen. Nesa brant som besatt, og leppene og haka. Jeg forbannet meg selv for ikke å ha sørget for å ha antihistaminer i T1, jeg burde jo virkelig ha lært etter Tjörn i fjor. Til slutt kreket jeg meg opp på steinstranda og så forskrekket tida mi: over 49 minutter! Herregud….

Sur og tverr triatlet i T1

T1 var en bratt og langstrakt affære som startet med en ganske lang trapp. Jeg fikk trukket av meg drakta og syns folk løp veldig sakte, jeg hadde jo tid å ta igjen etter den katastrofale svømminga. 8 minutter i T1 synes langt, men jeg kunne ikke ha hentet så mye mer. Jeg var fortsatt ganske sur og skuffet og gloheit i trynet på første del av sykliga og syns generelt triatlon var en tullesport, og så begynte det i tillegg å sykle damer forbi meg. Makan til frekkhet, jeg pleier jo å svømme dårlig og så ta igjen folk. De første 5 km så jeg 5 stykker som hadde punktert, så jeg klarte å være litt takknemlig for tannbørsten, men generelt var jeg plaget av det som kan kalles negative tanker. Jeg prøvde imidlertid å være hyggelig og vinke til tilskuerne og alle de frivillige, men jeg snerret til de idiotiske meddeltakerne som syklet som pusekatter (jeg tenkte vel egentlig «kjerringer», men innså at det var lite politisk korrekt) i den ganske så tekniske og småbratte løypa. Full oppbremsing der det var umulig å komme forbi og gjerne i bunnen av bakker. Løypa er faktisk full av 90- og 180-graderssvinger og det var generelt vanskelig å holde høyt tempo. Dessuten fant jeg ingen doer! Jeg møtte på Helene og kunne konstatere at hun da lå ca. 20 minutter bak meg. Etter å syklet ca. halvveis løsnet det. Jeg syklet fortere og begynte å ta igjen en del damer og jeg følte meg generelt sterkere og kunne igjen nyte synet av de fantastiske, nye Specialized-hanskene mine. På slutten kappkjørte jeg som en gal med en kar som, i liket med meg, nektet å la den andre kjøre fra. De siste kilometerne var jeg oppe i en snittfart på over 51 km/t og jeg dro forbi en del damer i det partiet. Linda stod og heiet rett før T2 og jeg var ved godt mot, selv om jeg ikke hadde klart å sykle under 3 timer. Jeg vedlegger ingen bilder fra sykkeletappen fordi jeg på grunn av litt regn og vind var tvunget til å ha på meg en neongrønn vest. I tillegg syklet jeg med Oslofjord-capsen under hjelmen for å kunne holde brillene tørre og å slippe å myse for mye. Disse to accessoirene gjorde meg dessverre uegnet for billedlig framstilling.

Jeg løp ut fra T2 med en tanke i hodet, nemlig å perse på halvmaraton. Jeg har pers på rett over 2 timer og nå ville jeg under, koste hva det koste ville. Løypa var dessverre ikke helt flat. Det løpes tre runder og løypa går gjennom deler av Århus sentrum og opp gjennom en park og til og med gjennom et stadion. Første runde var rimelig tung, selv om Linda kunne melde at jeg var en halvtime foran Helene. Jeg angret som en hund på at jeg hadde begynt å skulke noen av slyngeøvelsene etter at Linda ble gravid. Jeg var stiv nettopp i de musklene disse helt spesifikke øvelsene er ment å styrke. I tillegg så snøyt løypa meg stadig for meter. Garminen viste kilometertid som ville tilsi løpetid under 2 timer, men stadig var kilometermarkeringene lenger unna.

Andre runde, jeg løper fortsatt penere enn mannen bak meg.

Jeg traff på Helene på min andre runde, da var jeg nesten en hel runde foran. Helene er en mye bedre løper enn meg, men hun skulle ikke få så mye som ett minutt gratis på meg denne dagen. Andre runde var lettere, jeg holdt fortsatt farta og til min store glede hoppet plutselig kilometermarkeringa i løypa fram og jeg var brått foran skjema! Sympatisk! Da Helene og jeg passerte hverandre på nesten samme sted på andre runde var jeg ganske optimistisk. Så ble det gradvis hardere og hardere å holde kilometertidene nede. Jeg kjempet så svetten skvatt for å ta igjen damene foran meg, blant annet ei med grønn t-skjorte med det uforklarlige “Per” bakpå. Jeg sneik meg innpå henne bakfra over en hel kilometer og så tok jeg henne i trappa ned til stadion. Hasta la vista, baby!

Da det var en kilometer igjen hadde jeg under 5 minutter på meg for å rekke sub 2 timer. Jeg sprintet alt jeg hadde og plutselig var mål bare en sving unna, jeg kom til å klare under 2 timer! Speakeren la merke til mitt store glis, men heldigvis ikke de noe pinlige, men svært ektefølte gledestårene etterpå. Jeg var i mål på 6.07, og utover kvelden ble jeg stadig mer fornøyd med det resultatet. Det viste seg at jeg var på den bedre halvdelen av resultatlista både i klassen min og generelt blant damene. I tillegg hadde jeg slått flere hundre menn. Viktigst av alt: Helene og Lars hadde blitt grundig grusa! Både sykkel-, svømme-, og løpeløya var vel nye i år, så det er vanskelig å sammenlikne tidene med i fjor.

Jeg har noen bilder som viser at jeg prøver å ta av meg capsen før finisherfotoet blir tatt, men håret er jo i vill uorden, så det bildet vedlegger jeg ikke her.

Jeg vil anbefale Challenge Århus, som vel kanskje blir IRONMAN-stevne neste år, selv om sykkelløypa nok ikke tåler mange flere deltaker, det var litt Hove-feeling over det hele. Challenge København er nok enda bedre og Tjörn har en mye lettere løype, men Århus var verdt turen.

Nå skal jeg kjøre et-par tre konkurranser før neste halve Ironman i Haugesund. Denne gangen skal jeg hverken undervurdere distansen eller glemme chippen, og i hvertfall ikke dekkspakene.

Senere, samme aften

Read Full Post »

Ja, jeg hadde det ikke bra på fjorårets VUC: https://norgestregestetriathlet.wordpress.com/2012/11/03/gjesteinnlegg-vestfold-ultra-challenge/

Likevel prøver jeg igjen! Jeg har sett an værmeldingene lenge, men nå tar jeg sjansen. Det blir nok vått i skogen, men på ingen måte som det gjørmebadet vi opplevde i fjor. Jeg håper at jeg ser bedre i år, og med finfint vær så er det vel ingen grunn til at fadesen fra i fjor kan skje igjen.

Bilde

 

Nå er jeg påmeldt!

Min vurdering er at løpegrunnlaget mitt er noe dårligere enn i fjor, da hadde jeg to maraton og en liten rekke med terrengløp i beina. Nå har jeg bare løpt noen få lange turer på rundt 15 kilometer og noen konkurranser (aquatlon, Lighthouse run (14 km), 10-km Fuerteventura, Råskinnet og Sentrumsløpet). Imidlertid har konkurransene vist at løpeformen er mye bedre enn forventet på denne tida av året. I tillegg har jeg fått trent bra ellers, jeg har syklet mye og er i generelt god form. Jeg kommer også rett fra et trenings- og ferieopphold på Fuerteventura. Fantastisk, som vanlig, med mye og variert trening. Jeg har noen småskader, men jeg prøver å ikke fokusere for mye på dem. Det har gått bra de siste løpeturene og jeg håper på det beste. 

Bilde

Sånn så jeg ut i fjor omtrent ved vending. I år håper jeg på shorts!

Et viktig moment for meg i år er jo at jeg har sjanse på pallplass! Det er kun en kvinne til påmeldt på 50 km-løypa og en kvinne på 80 km. I alt er vi altså tre kvinner påmeldt. På Fuerteventura vant jeg både aquatlon og 10 km (delt seier med Helene!) og det smakte så godt, selv om det ikke akkurat florerte av konkurrenter. Det er altså en god motivasjon for meg å havne på en pall, uansett hvor mange som har meldt seg på. Man vinner jo også over alle dem som ikke melder seg på. 

Jeg gleder meg også stort over å ha Linda som support i år, som i fjor. I år skal vi nok kommunisere litt bedre, alle småveiene i Vestfold sendte Linda ut på mange bomturer i fjor. 

Jeg vurderer utstyret fortløpende, men været ser ut til å tillate noe helt annet enn i fjor. Likevel er jeg forberedt på at det kan bli vått, det har regnet mye og det vil være noe gjørme, helt sikkert ned Hvittingen der jeg tok så innmari telling i fjor. Jeg kommer nok til å starte med Adizero XT3-ene mine, de luftet seg sist på Råskinnet. Så tror jeg kanskje jeg kommer til å skifte sko når løypa går over til skogsbilvei, enten til de raske Adizero Boston 4-skoa, eller til mengdeskoa Asics GT2170.

Når det gjelder bekledning ellers skal jeg igjen løpe med den enkleste Camelbak-sekken. Den har jeg løpt en del med, og den fungerer veldig bra, sitter godt på ryggen og har plass til 2 liter drikke, mobiltelefon, et par gels og kanskje til og med en vindvest. Jeg tror jeg skal løpe på to gels i timen, slik jeg gjorde i fjor og passe på å få drukket nok. Kanskje en egen flaske for å få fylt på vann? Jeg må huske gnagsårplaster under fotbuene og vurderer å løpe i tåsokker. Utrolig effektivt for å unngå gnagsår mellom tærne, noe jeg gjerne plages med i lange løp. Samtidig liker jeg jo å løpe i ullsokker når det blir vått. Dette kommer jeg til å vurdere helt fram mot start. Det blir kanskje løpeshorts, men jeg burde kanskje ha noe for å skåne leggene mot risp og sår. Litt usikker her. I tillegg blir det nok enten ei veldig lett, kort ulltrøye eller rett og slett ei teknisk t-skjorte. Litt annet enn det vi måtte dragse på i fjor!

Bilde

Fint vær spås!

Det aller viktigste jeg har med meg er uansett troen på at jeg faktisk vil klare det i år. At ingenting kan stoppe meg. DNFen i fjor kostet meg ideen om meg selv som treig, men seig. Brått var jeg bare treig… Det ønsker jeg å gjøre noe med på søndag!

Read Full Post »

Torsdag var det klart for den tredje konkurransen på under ei uke. Oslofjord triatlon, klubben min, er initiativtager til Bogstad treningstri. Bogstad er en slager og har vært det i mange år. Det går annenhver torsdag i sesongen, og siden det fortsatt er mye is på Bogstadvannet var det duatlon som stod på programmet sist torsdag.

Bogstad treningsduatlon består av en løype på ca. 2,7 km løping, en runde i Sørkedalen på ca. 16 km og til slutt en siste løperunde på rett under 5 km. Her ligger en presentasjon av løypa: http://oslofjordtri.com/bogstad-treningstriatlon-2013.5192882-26406.html

Dette må kunne kalles en supersprint, og som kjent er ikke raske konkurranser på høy puls min styrke her i livet. Bogstad treningsduatlon og –triatlon er faktisk noe av det hardeste jeg gjør i sesongen.  Løypa er kort, men brutal, men det er virkelig kjempesosialt og veldig god trening.

Torsdag var det fin temperatur og sol, men ganske mye vind. Russen hadde samlet seg på Bogstad med griller og øl og stemninga var bra. I alt møtte ti duatleter opp, kun ei anna jente, men jeg så straks at hun var sprek, veldig sprek. Særlig da hun i en bisetning nevnte at hun var blitt nummer to i Østfold triatlon i fjor. Jeg forberedte meg på nok et Bogstad-nederlag, men jeg har for lengst kommet dit at jeg kjører eget løp og generelt er svært fornøyd med å fullføre i relativt god stil.

Jeg orket som vanlig ikke å varme ordentlig opp, jeg løp litt fram og tilbake, men ingenting kan forberede kroppen på den brå starten, rett opp i sone 5 og tunga på knærne. Puh! Alle de andre forsvant svært fort, og jeg kjente hvor stiv jeg var i låra. Jeg merket de to konkurransene i helga og en hard innebandyøkt på mandag. Bakken opp til tuntreet er grisehard, særlig når man ikke er helt varm. Jeg presset på som best jeg kunne, pulsklokka viste over 100 %, ikke helt trua på det, riktignok, men jeg var nok over 90 %. Kanskje ikke beste måten å bli kvitt stivheten i låra, men på Bogstad har man liksom ikke tid til å vente på at kroppen blir varm.

Etter akkurat 14 minutter kunne jeg løpe inn i T2, faktisk ikke sist, Terje hadde kommet 2 minutter for seint til start og lå bak. Skiftinga gikk relativt raskt, de nye Specializedskoa med boa-lukkemekanisme er raske og komfortable, dessuten er de utrolig elegante, ser nærmest ut som lakksko.

 Bilde

Skoa mine!

Opp til bommen for å begynne å sykle, og jeg kjente i første bakken at det ikke var så mye å hente. Jeg kjørte runden kontrollert, asfalten er dårlig og låra mine var sure. Jeg så på klokka etterpå at jeg bare så vidt lå i sone 3 (83%) på syklinga, det er lavt på en sprint. Motvinden var ganske påtagelig. Jeg var likevel veldig glad da jeg tok igjen Andreas ved vending. Han syklet riktignok hybridsykkel for anledningen, men det føltes bra likevel. Jeg nærmet meg også stadig Rudi, og så at jeg hadde kjørt inn mye på Lise.

Etter vendinga innerst i Sørkedalen var det bare å nyte medvinden inn, tenkte jeg, men det viste seg selvsagt at vinden kom fra alle kanter også på veien tilbake. Jeg krøket meg sammen som best jeg kunne på temposykkelen og tråkket på, men fort gikk det ikke. Inn til vending hadde jeg tatt igjen Rudi og jeg skiftet også litt raskere enn ham, på tross av idiotiske dobbeltknuter på skoa (klassisk sesongstartfeil…). Terje lå fortsatt bak.

Siste etappe er stort sett hardest på Bogstad. Løypa er kupert og beina stort sett stive. Jeg kikket på klokka og trodde jeg var langt, laaangt bak min egen personlige rekord. Alltid et tegn på at pulsen ligger høyt når 50 + 25 min blir 1.25 og ikke 1.15. Jeg hadde likevel et bittelite håp om å holde Andreas og Terje bak meg, Rudi løp dessverre forbi meg ganske fort. Jeg ga det jeg hadde opp bakken til tuntreet og opp forbi veien, men så var det så vondt at jeg måtte roe litt ned. Det kom opp tanker av typen «får ta det som en tur» og «jaja, jeg får ta det rolig resten av konkurransen», men etter å ha fått igjen litt pust og konstatert at Andreas fortsatt lå bak, så ga jeg jernet igjen. Ved den røde bondegården kunne jeg se Andreas bak meg i løypa, men såpass langt bak at jeg fortsatt hadde litt tro på at jeg faktisk kunne slå ham. Jeg løp alt jeg kunne ned bakkene og møtte på Helene i bunn av bakken. Hun løp bare en liten tur og fulgte meg en km eller to. Viktig å presisere at hun ikke pacet meg, altså, det er jo ikke lov i triatlon! Jeg fikk et glimt av Andreas igjen da jeg løp ned fra bommen og jeg bestemte meg for at Andreas søren ikke skulle ta meg siste halvannen kilometer. Jeg løp som om det stod om livet, jeg var ganske klar over at dette sannsynligvis var min eneste sjanse noensinne til å slå Andreas. Jeg løp forbi mål, og opp siste bakken mot tuntreet. Denne bakken suger virkelig ut det siste en stakkars triatlet har igjen i kroppen, men Andreas var fortsatt et stykke bak. På vei ned igjen skjønte jeg at jeg faktisk kunne klare det, jeg ga alt de siste 200-300 meterne og kom i mål på 1.15.05, 33 sekunder foran Andreas! Etterpå oppdaget jeg at jeg dessuten hadde perset med nesten 2 og et halvt minutt! Terje kom i mål noen minutter etter. Svært gledelig å være i mål som et del av et slags felt!

Bilde

Blide duatleter!

Jeg forstår ikke helt hvorfor jeg i såpass god form som jeg er, men jeg tar det som bonus!

Resultatene og reportasje fra torsdagens Bogstad ligger her: http://oslofjordtri.com/bogstad-treningsduatlon-02-mai.5200652-10284.html

Read Full Post »

Noen oppmerksomme sjeler så kanskje medaljen i forrige post. Jepp, den er liten, men den kostet enormt mye enn innsatsen i Sentrumsløpet.

Jeg dro tidlig hjem fra banketten etter persen i Sentrumsløpet for å kunne stå grisetidlig opp og reise til indre Østfold for å kjøre ritt. (Du veit du har blitt sportsidiot når du velger en (sports)bar i timen i stedet for en time i baren..) Jeg kom sist i fjor og ambisjonene i år var selvsagt skyhøye, særlig siden det blåste og motvind er vel den ene tingen jeg takler dårligere enn bakker.

Det stilte sju opp i partypulja, i tillegg til hun dama som var på do da starten gikk, henne så vi aldri igjen, ei heller på resultatlista (ONE DOWN!). Ganske raskt dro to stykk fra gruppa og to ble borte et eller annet sted (TWO MORE DOWN!!). Jeg var stuck med et småkranglende par fra Halden, som snart utviklet en taktikk som sleit meg sakte, men sikkert ut. Etter et par mil tok vi igjen to karer fra Mjølkerampa som holdt fanen høyt for TURritt og ja, var ute på tur (faktisk så mye på tur at de må ha hoppet over loopen på slutten av løypa og gått rett i mål.. (NR FOUR and FIVE DOWN!)). Haldenparet kjørte på som gale på flatene og jeg måtte slippe flere ganger, men de krøyp opp bakkene sånn at jeg syklet på for å kjøre dem inn, noe jeg stadig klarte, bare for å oppleve at det samme gjentok seg på neste flate.

Nevnte jeg motvinden? Etter ca fem mil kjørte haldenserne feil, og brått var jeg i ledelsen (i kvinneklassen). Rett etterpå traff jeg på en stakkar fra pulje 1 som hadde blitt lurt av kollegene sine til å stille og hadde hengt på feltet altfor lenge. Han var knust, jeg prøvde å taue ham et stykke, men han var ferdig (NR SIX DOWN!!). En av gutta som hadde stukket fra partypulja stod også langs veien og snakket i mobilen og så ikke ut som han hadde tenkt å sykle mer den dagen (NR SEVEN DOWN!!!).

Jeg lover at jeg blødde for OSI-drakta de neste par mila i grisemotvinden i et desperat forsøk på å holde den herlige ledelsen, men seierens frukt skulle bli nektet meg. De mangefargede Haldendraktene dukket plutselig opp bak meg og nå hadde de fått finslipt taktikken sin. I tillegg var jeg kjørt, fullstendig og uopprettelig. 18 km før mål måtte jeg slippe for godt og inn til mål var det en kamp mot meg selv og elementene. Jeg gliste godt da jeg endelig nådde mål og forsynte meg grådig av brus, bananer og sportsdrikke. Jeg kunne ikke unnlate å legge merke til at mål ble ryddet bort rett etter at jeg hadde passert målstreken og kunne fornøyd konstatere at jeg var den som holdt ut lengst denne dagen, akkurat som i fjor!

Bilde

 

Smaalenene rundt er på ca 10 mil og har rett under 1000 høydemeter. Klassisk småkupert løype, veldig fin sesonstart på sykkel, særlig når vinden går riktig vei. 

Og igjen kan jeg skrive under på Tim Krabbés kjente sitat: «Ikke-syklister, tomheten i livet deres sjokkerer meg». Jeg håper intenst at flere jenter ser hvor flott sykkelsporten er og stiller opp i turritt sånn at jeg faktisk har noen å sykle sammen med! Det er jo ganske betegnende at jeg, som generelt sett er en mye bedre syklist enn løper, totalt sett ca. havner midt på resultatlista på Sentrumsløpet og blir nr. 426 av 1350 i min klasse og nr. 989 av 3482 kvinner totalt. Samtidig er jeg altså helt sist i et turritt! Kom igjen da, jenter! Bli med neste gang!

Read Full Post »

Jeg (Hanne Gro) fikk en gratisbillett til Sentrumsløpet ei uke før konkurransen, og tenkte joda, jeg skal bli med, da.

Veldig mange jeg kjenner springer Sentrumsløpet hvert eneste år og det virker som et sosialt og fint løp. Alle klokker da også inn fantastiske 10-km-tider, hvert eneste år. Det er kanskje en grunn til at jeg stort sett har nøyd meg med å være med på SentrumsløpFESTEN og ikke selve løpet. I tillegg syns jeg det er altfor kort!

Som vi sa i garderoben på Idretthøyskolen her om dagen, vi er altfor dårlige til å løpe til å løpe så kort. Det er logikk i det om du bare tenker etter hvor slitsomt det egentlig er å løpe på full guffe i nesten en time. Det er jo vondt, man blir forferdelig andpusten og dessuten minner det meg farlig om trøstesløse gymtimer på ungdomsskolen der jeg alltid peste meg fram, helt bakerst. Langløp gir en herlig tilfredsstillelse, uansett hvor lang tid man bruker, og man blir sjelden sist, det er alltid en eller annen mann som har overvurdert seg selv (svært sjelden kvinner, dog).

Jeg bestemte meg for å ta løpet som en formtest og var ikke helt motivert for å gå helt i kjelleren. Jeg tenkte det var greit å ha 55 minutter som et realistisk mål, men strengt tatt gjettet jeg jo vilt. Når løp jeg sist en 10-km så fort jeg kunne uten å ha svømt og syklet først? Kanskje i 2007 eller 2008. Da var jeg nemlig med i Knarvikmila. Jeg syns mila var lang og tung og kom i mål på rundt 1.06. Jeg har pers på 5-km, som jeg løper ca. en gang i året, på rett under 25 minutter.

Onsdagen før løp jeg to runder på Sognsvann Rundt Medsols og tenkte å prøve å ligge i 5.30-fart i to runder for å se om det var greit eller om jeg bare kunne glemme 55 minutter. Det gikk forbausende lett, 5.30 per km virket faktisk helt overkommelig, selv om det teite høyre kneet mitt begynte å verke etter 20 minutter.

Sentrumsløpet er et av få løp som også passer for oss B-mennesker. Det har sein start og det gjorde at jeg kunne ta en svømmeøkt på formiddagen. Så dro vi til byen og jeg prøvde å varme litt opp i folkehavet. Været var nydelig, t-skjortevær! Jeg hadde vondt i magen av nervøsitet, egentlig mest fordi jeg veit at resultatene i Sentrumsløpet blir nilest av mange jeg kjenner. Herregud!  Jeg prøvde å komme meg litt fram i pulja, av erfaring sprekker folk som råtne tomater på slutten av løp, da er det greit å ligge litt framme. Så gikk starten for puljene foran og vi nærmet oss sakte, men sikkert startlinja.

Jeg var i gang! Den første kilometeren går opp forbi slottet og allerede her var det folk som hadde startet for hardt. Jeg tok det rolig og oppdaget midt i bakken at klokka mi ikke viste farta mi. Krise! Jeg hadde slått av GPS-en i bassenget og glemt å slå den på etterpå. Jeg følte meg litt lost, jeg klarer nemlig ikke å kjenne om jeg løper 5.10 eller 5.40, det vil si, jeg merker det først når det er for seint. Jeg tok en kjapp restart av klokka og fikk inn farta mi ganske fort, men nå visste jeg ikke hvor lenge jeg egentlig hadde vært ute.

Sentrumsløpløypa er fin, den går blant annet gjennom Frognerparken og man har følelsen av å løpe mer ned enn opp, i alle fall om man har dagen. De første 2-3 km var jeg usikker på om jeg hadde det, det føltes ganske tungt, selv om farta var helt innenfor, til og med raskere enn jeg hadde tenkt. Så løsnet det og jeg måtte løpe sikk-sakk mellom alle dem som hadde startet i en for rask startpulje. Jeg må ha passert minst 1000 løpere, det hjalp jo veldig for selvtilliten selv om jeg følte at jeg måtte løpe en god del skritt ekstra.

Etter ca 5,5 km var det en drikkestasjon, men jeg valgte å ta iso-gelen min i stedet. Det var lurt, det var ganske kaotisk å få drikke og mange tapte nok mye tid her. Jeg ble ganske sliten mot mål, men jeg løp stadig raskere og var helt sikker på at jeg ville klare 55 minutter. Spørsmålet var egentlig om jeg ville klare å slå noen av de andre jentene jeg kjenner som var med og som hadde bedyret at de ikke hadde fått trent og skulle «ta det som en tur og være fornøyd med å komme under timen». Plutselig var jeg på Karl Johan og kunne løpe inn i mål, svært fornøyd med dagens dont.

Jeg trodde jeg hadde løpt på ca. 52.30 og var superglad og stolt. Jeg møtte de andre foran Universitetet og vi koste oss i sola. Det viste seg så klart at de andre jentene hadde løpt mye bedre enn meg, og jeg lot det gå innpå meg i noen minutter før jeg igjen kunne glede meg over ny pers.

En time eller to etterpå fikk jeg vite at tida faktisk var 52.00! Skulle spurtet litt ekstra der, altså. Jeg må si at jeg ikke i min villeste fantasi kunne sett for meg at jeg ville klare en sånn tid, og nå drømmer jeg om å komme under 50 minutter. Kanskje med litt mer trening, heldigere valg av startpulje og ved å gå litt lenger ned i kjelleren? Nå har jeg faktisk lyst til å være med neste gang!

 

 

 

 Bilde

Read Full Post »

Bloggen er ikke død, altså

Den har bare hatt lang juleferie sammen med treninga mi. Men jeg lover å gjenoppta både trening og blogging veldig snart, og i tillegg kommer det både en og to nyheter om ikke så altfor lenge.

Men, kort oppsummert: siden sist har jeg begynt med yoga (så ikke den komme), har flyttet, har fikset leilighet for salg, har sluttet å løpe, har sluttet å sitte på rulla, har begynt å sitte på rulla igjen, har vært på Playitas og kjent tørr asfalt under landeveisdekkene og har skulket unna mye core-trening og svømming. Men nå er det full skjerpings fremover.

Read Full Post »

For det blir ikke noen ultraløper av meg i år. En liten løpetur på ullen snø rundt Sognsvann avslørte at venstre kne faktisk virkelig er skadet, (jeg har jo følt stadige vridninger de siste ukene) og det er bare teit å bli enda mer skadet. Riktignok er det sesongpause i stedet, men jeg er jo ikke veldig hypp på en lang periode med rehabilitering.

Men Hanne Gro er klar, så jeg skal være support. Snøen ser jo ut til å forsvinne, og vi kan vel være enige om at bekker er bedre enn slaps og snø. Hun er vel litt usikker på hvor landet ligger sånn rent ultraformmessig, men den som intet våger intet vinner. Det pågår en nitid planlegging av hvilke belønninger som skal handles inn på forkant. Jeg planlegger å ta med meg dyne og pute i bilen, det kan bli en lang og kald dag selv for oss supportere.

Read Full Post »

Nå for tiden bedriver jeg mest restitusjonssykling til og fra jobb, og hviler på lauvbærene. Det er jammen meg stas.

Men vi er ikke klare for å avslutte sesongen helt enda. Det gikk jo en hel måned bort i å komme seg igjen i august og september, det ble knapt trening, og bare spising, og kroppen var helt ute av lage. Resultatet er todelt: ca to kilo i pluss og en følelse av å være litt snytt. Det er jo først i august jeg pleier å komme i form, og jeg har rett og slett noe ugjort. Jeg har ikke fått utnyttet formtoppen godt nok.

Hvordan det gikk derfra til at vi meldte oss på et ultraløp veit jeg faktisk ikke, men vi hadde plutselig meldt oss på Vestfold Ultra Challenge 3. november. Jeg kan ikke skjønne annet enn at vi fremdeles var høye på endorfiner og mestringsfølelse, og en kan jo si at VUC sånn sett vil sette en effektiv stopper for ihvertfall sistnevnte. For dette løpet er nok ikke designet for meg, det er for langt (50km), for kaldt (3. november), for mørkt (kl. 06:oo) og for bratt (2500 høydemetre på den lange løypa på 82km, vi får nok vår del på den «korte» også).

Målet blir å klare tidskravet på ti timer, slik at jeg kan smykke meg med denne stilige beltespenna:

 

Read Full Post »

« Newer Posts - Older Posts »