Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Uncategorized’ Category

Post Ironman

En uke siden mirakelet i København (år 0 dag 7 etter ny tidsregning), og det har vært en interessant uke i etterkant.

 
Der Hanne Gro sliter litt med post-ironman-blues, kan ikke jeg skryte på meg å lide av det samme. Men så skal det sies, det er vanskelig å kjenne så mye på bluesen når man sover. For det gjør jeg jo mye av. Minst åtte timer om natta, og så gjerne rett på sofaen etter jobb. Og jeg kjører ikke powernap-style, vi snakker om to timer i dyp søvn før det er mulig å hente ut noen våkentimer til.
Og der Hanne Gro til tider sliter med en viss rastløshet, er jeg heller ikke spesielt hardt rammet av det. Det har riktignok blitt en ganske ok svømmetur i Sognsvann, i underkant av 1000m, og et par spaserturer i nærområdet, men det har vært mer for å lufte hodet enn for å bevege kroppen. I dag ble det en sykkeltur tur/retur Brekke-Skar, og det gikk jo for så vidt greit, men det føltes som det var motvind fra alle kanter og mye av turen foregikk på lilleskiva.

 
De første dagene etter konkurransen var dagsformen veldig skjør. Den svingte fra veldig bra til heltpå bunn i løpet av miutter. Det hadde fremdeles ikke helt gått opp for meg at jeg faktisk hadde gjennomført en ironmandistanse, men jeg var rimelig oppdatert på kaloriunderskuddet, og det var sånn sett litt skuffende at fordøyelsessystemet var så på bærtur de første dagene. Jeg hadde jo planlagt alt jeg skulle spise etterpå (den planen gikk i all hovedsak ut på at jeg skulle spise alt), så jeg var både overrasket og misfornøyd da jeg ble ordentlig kvalm etter en raus prosjon med fish & chips og så bare et par hundre gram smågodt til dessert. Tirsdagen var jeg noe bedre stilt og kunne fint klare 2 kuler Ben & Jerrys med flødebolle og softis på toppen uten å møte på for store problemer, for så å hoppe videre på en relativt stor pizza.

 
Onsdag forsvant stivheten i musklaturen, og jeg kunne igjen gå normalt. Jeg var mindre stiv enn etter maratonen i Berlin i fjor høst, men da løp jeg jo mer enn jeg gjorde i København.

 
Planen nå er å restituere for harde livet før halv ironman på Tjörn om to uker. Vi klarte ikke holde oss unna i år heller, det er nok favorittkonkurransen, og dette blir femte året på rad vi drar dit. Det positive er at sesongen 2012 allerede har vært en dundrende suksess, så på Tjörn skal jeg bare har det gøy, og så blir det så bra som kroppen orker.

Read Full Post »

RR Challenge Copenhagen 12.08.12

 

For å begynne med det viktigste først: Jeg klarte det! Jeg kom i mål! Jeg fullførte 3,8 km svømming, 180 km sykkel og 42,2 km løp uten å få varige mén!

 

 Bilete

Diplomet mitt fra Challenge Copenhagen. Det skal opp på veggen!

 

 

Jeg er usikker på hvor lang tilbake jeg skal trekke denne RRen. Kanskje tilbake til ydmykende gymtimer på ungdomsskolen der læreren truet meg med NG i gym, helt til jeg reddet det hele ved å svømme i en halv time i et vann som holdt 10 grader. Den lå allerede der, forkjærligheten for utvidete opphold i bikkjekaldt vann.

 

Med andre ord, alt lå til rette for at nettopp triatlon, nærmere bestemt langdistanse-triatlonen, med selveste gullstandarden IRONMAN-distansen, intet mindre, skulle vise seg å være min idrett!

 

Selv om det aldri var planen, altså, til vi plutselig meldte oss på etter en diskusjon i vennegruppa om hvilken ironman som vi i det hele tatt ville ha sjanse til å fullføre. Vi måtte i alle fall ha 16 timers cut-off. Det var vi alle enige om. Og tilskuere som kunne bære oss bortover asfalten når vi selv ikke hadde noe igjen å gi. Jeg ville ha mykt underlag, flat sykling, medvind og varmt vann å svømme i. Jeg ville helst egentlig ikke svømme i det hele tatt, men vi måtte for guds skyld ikke velge en ironman der man kunne risikere avkorta svømming. Vi driver tross alt ikke med duatlon, for søren.

 

Valget falt på Challenge Copenhagen. Den 12. august 2012 viste det seg å være et ekstremt godt valg, men nå foregriper jeg begivenhetene.

 

Ironman handler nemlig masse om forberedelser. Da tenker jeg ikke først og fremst på trening, selv om man jo bør sette av noe tid til dette også, men først fremst valg og forberedelse av utstyr. Hva blir penest på finisherbildene? (Svar: Husk å ta av capsen!) Hva matcher de kledelig oransje Oslofjorddraktene? (Svar: Null og niks!) Hvilket vaskemiddel får de fantastiske Argon 18-syklene til å skinne mest? (Svar: Muck off!) Hva trenger man i expoen før løpet? (Svar: Kjøp ekstradeler til alt utstyr du har og eier, noe vil mangle i et kritisk øyeblikk! Spis dessuten det du kommer over av eksotisk sportsernæring).

 

I tillegg må man jo tenke over verre ting som hvilke sko man ikke får gnagsår av etter to mil (svar: ingen), hvordan man skal unngå å bli kvalm etter 12 timer med sportsernæring (svar: umulig, det skjer allerede etter 4 timer), hvordan man pakker baggene til T1, T2 og etter løpet på best mulig måte sånn at man har alt til rett tid (svar: ikke putt astmamedisinen din i en brun ryggsekk når den skal T2-baggen!) osv. osv.

 

Under er det bilde av meg ved innsjekkingen i Københavns rådhus. Det har nettopp gått opp for meg at jeg må pakke mine eiendeler i 4 ulike bagger og la Argonen min sove ute aleine en hel natt. Jeg er redd.

 

 Bilete

 Innsjekk i Københavns rådhus. Sekk på magen hører med.

 

Vel, fredag var det altså innsjekk, lørdagen var en enda travlere dag med innsjekk av posen til T2 og sykkelen. Værmeldinga så forresten fantastisk ut, den hadde jeg fulgt med femminuttersintervaller siden 12. august kom opp på langtidsvarselet (det vil si, jeg fulgte egentlig med en god stund før det også).

 

Vi dro til Amager strandpark med t-banen, på veien måtte vi forsvare Argonen mot iltre mødre med morderiske barnevogner (hva ER det med dem? Nei, det er IKKE plass til den barnevognen hvis du bare dytter hjulene litt inn i girene mine!). Vel framme tok vi den flotte lagunen i øyesyn. Lagunen ble anlagt i 2005 og er enhver triatlets våte drøm (bortsett fra de selvplagerne som driver med Norseman, da). Den er beskyttet mot bølger, strøm og vind, det er lett å finne veien, også for en som knapt ser de store bøyene under Oslo tri uten brillene sine, det er saltvann og det er mulighet for heiing underveis! Det var vondt å sette fra seg sykkelen i T1, jeg foretrekker som kjent å være nær, svært nær min hvite karbonhest (ikke interessert i ridderen, kun den hvite (karbon)hesten). Linda og jeg tok en svømmetur, og det hjalp bra på separasjonsangsten, vannet var utrolig varmt, vi er nok litt miljøskadet etter en kald sesong i Sognsvann!

 

 Bilete

Argonen plassert i T1. Kun meg som ser det anklagende uttrykket?

 

 

Resten av dagen husker jeg lite av, bortsett fra at angsten min sakte, men sikkert økte. Vi skulle stå opp kvart på fire for å rekke starten fem over sju. Det kan kanskje virke LITT tidlig, men tro meg, når du ligger og spreller i senga og ikke får sove så virker det både altfor tidlig og altfor seint, samtidig. Da vekkeklokka ringte ble jeg merkelig sjokkert, men det var bare å innse at dagen faktisk var her nå, jeg skulle svømme 3,8 km, sykle 180 km og løpe en maraton før jeg kunne legge meg ned igjen. Helene, Linda og jeg kom oss til Amager strand etter litt frokost på hotellet, der møtte vi Øystein og Kine og det var bare å pumpe luft i dekka (trykket i dekka hadde faktisk falt 30 psi i løpet av natta) og få på seg drakta. For meg er det en langvarig og vanskelig prosess. Den starter med å kline seg inn med babyolje, ta poser på armer og bein og så trekke på seg drakta cm for cm. Denne gangen satt den godt, det har hendt at jeg i befippelsen over å faktisk befinne meg på konkurranse glemmer å ta på meg drakta skikkelig og ender med slitne armer etter ca. 50 meter.

 

Svømmetreneren vår Kristin hadde på siste svømmetrening overrasket oss med at hun skulle komme til Køben for å heie på oss, den barmhjertige, snille kvinnen. Hun skulle møte oss halv sju for en siste pep-talk, og der var hun gitt, herregud, vi starter jo snart! Jeg var ganske overrasket over at det faktisk ikke var nesten noen andre som varmet opp i vannet. Vi skulle starte med de andre kvinnene og noen andre age-groupere, og her var det omtrent bare Linda og jeg som var uti før start. Jaja, verst for dem, tenkte jeg, og før jeg visste ordet av det var vi i siste startboks. Brillene mine dugget som bare søren, og jeg tenkte at det hadde vært idioti å låne antiduggen til Øystein rett før start. Jeg skylte brillene frenetisk, om igjen og om igjen, en med tvangshandlingsdiagnose ville blitt misunnelig, og så var det bare å kaste seg uti vannet og starte.

 

Jeg forventet meg ville slåsskamper, drukningsforsøk og poppende øyne, men foruten litt klatring på ryggen (som jeg selv stod for) oppførte startgruppa mi seg eksemplarisk. Jeg prøvde å svømme jevnt og å henge på de raskere svømmerne fra startgruppene bak. Innimellom vinket jeg til Kristin som entusiastisk løp fra bro til bro. Jeg oppdaget at jeg faktisk koste meg, jeg så til og med hvor jeg skulle svømme (jeg er en smule synsmessig utfordret, les nærmest BLIND) og vannet var grunt, salt og rolig. Selv ved runding av bøyene var det mye mindre kamp enn på Oslo triatlon, eller Hove for den del. Jeg begynte å bli bittelitt lei fram til siste bøye, men så var det bare en kort spurt igjen før jeg ble løftet ut av vannet av sterke armer. Jeg var på land! På 1.22 og noe! Med den gode tida var det bare å slappe av i T1, tenkte jeg og som tenkt, så gjort. Jeg møtte Linda som hadde svømt som ei havfrue og også så ut som ei, og jeg hadde goood tid. Diskuterte vanntemperatur med ei forfrossen tysk dame og hilste på Kine før jeg til slutt fikk på meg sykkelklærne og løp ut til sykkelen min. Småsnublet med steppeskoene mine (landeveissko med terrengcleater) ut av T1 etter mer enn ti minutter.

 

Sykling er min yndlingsgren. Jeg elsker å sykle og jeg er besatt av sykler. Jeg la derfor av gårde i godt tempo. Målet mitt var å holde 28 km/t, men i mitt stille sinn håpet jeg på nærmere 30 km/t. Løypa i Køben går først gjennom byen i et par mil før man starter på to runder som først går langs sjøen, så videre på småsvingete veier inn i landet og til slutt på en stor vei med et par-tre bakker, før man kjører inn i byen til T2. Jeg spiste og drakk som jeg hadde tenkt, sola skinte, løypa er praktfull og morsom og jeg tenkte at hah, Ironman, det er jo bare kos! Tok igjen Linda etter ca 65 km og hun var utrolig blid. I en av bakkene mot slutten av runden var det elektrisk stemning og på brosteinspartiet rett etterpå innbilte jeg meg at jeg var med på Paris- Robaix.

 

 Bilete

Relativt fin i formen her, nokså tidlig enda, merk solkrem i ansiktet.

 

Så rundet jeg 90 km og jeg merket at jeg plutselig ble kvalm, kjempekvalm. Jeg har spist boksevis med high5-barer på trening for å bli vant til dem, men nå hadde jeg spist 3-4 stykker og var nærmest spyferdig. Jeg er aldri kvalm, så dette rammet meg minst like hardt som klassisk manneinfluensa. Jeg orket bare å ligge i sone 1 og forbannet den som hadde funnet på denne elendige idretten. En del av meg mente at jeg like godt kunne gi opp hele greia, men en annen stemme sa at jo da, jeg skulle holde ut syklinga mot at jeg ikke skulle løpe så mye som en meter av maratonen. (PS. Det er alltid et faretegn når du begynner å få stemmer i hodet, særlig når de begynner å diskutere seg i mellom). Smilet, som jeg hadde lovet meg selv å holde på til den bitre slutt, begynte å bli rimelig stivt. Til slutt fant jeg ut at jeg bare måtte gi opp barene og gå over til å putte gels i drikka mi. Utrolig nok fungerte dette og kvalmen begynte etter hvert å lette. Dessverre hadde jeg fått vondt andre steder, jeg kan si så mye at saltvann, sykkeltøy og 180 km i tempostilling kan føre til bisarre blodblemmer på upassende steder. Farta hadde i mellomtida gått faretruende ned og jeg ble utrolig rørt og lettet da T2 var mindre enn 100 meter foran meg.  Syklet på 6.10.

 

Jeg hadde enda bedre tid i T2 enn i T1. Jeg skulle jo tross alt bare gå en maraton, så 14 minutter (!) fra eller til spilte vel ingen rolle. Linda kom etter hvert inn til T2 hun og, og jeg foreslo at vi skulle gå maratonen sammen, men av en eller annen grunn avslo hun, hun skulle nemlig løpe, den gale kvinnen. Til slutt måtte jeg ut av T2 jeg og, man kan jo ikke blokkere skifteteltet i all evighet, og inspirert av Lindas friske holdning prøvde jeg meg på noen forsiktige løpeskritt jeg og.

 

Beina kjentes merkelig bra. Ikke følte jeg meg sliten heller og det var dessuten så utrolig mange tilskuere at man jo måtte løpe litt for syns skyld. Første runde (10,5 km) kom og gikk og jeg hadde dealet meg fram til å løpe halvmaraton, så kunne jeg få gå. Hver km føltes som en seier, jeg skulle jo tross alt egentlig bare gå.

 

 Bilete

Prøver å late som om jeg ikke har vondt i låra.

 

Etter 18 km ble jeg plutselig så stiv i lårene at jeg nesten kastet opp på stedet, men jeg hadde jo sagt 21 km, så jeg tvang meg videre. Folk ropte til meg at jeg så superbra ut og ”sej!” og jernkvinne og gud veit hva, og det var jo hyggelig, men jeg følte meg litt som et barn som hadde sneket seg inn på en voksenfest. Jeg kan jo ikke løpe, for søren, og det hjelper jo ikke å være leggskadet hele sesongen, glemme astmasprayen sin og sykle 180 km først. Utrolig nok hadde jeg ikke tenkt på det som et stort problem på forhånd. Jeg rundet 21 km og dealet til meg noen km til, men på 24 km sa det stopp. Låra truet med å skille seg fra resten av kroppen og jeg gikk i nøyaktig to km før jeg prøvde meg med litt småjogg igjen. Denne gangen gjorde det mindre vondt og bortsett fra drikkepauser klarte jeg faktisk å jogge hele veien inn. Siste runden følte jeg meg som Dronningen av Danmark, jeg hilste og smilte og jublet i øst og vest og ble stadig mer overveldet av at jeg snart skulle i mål. På oppløpet fikk jeg dundrende jubel og jeg spurtet i mål på 13.07.17! Irritasjonen over å ha glemt å ta av meg capsen til finisherbildet kom først seinere…

 

Tida fram til de andre kom i mål brukte jeg delvis på å bekymre meg for hofta til Linda (som jeg trodde var problematisk, bra jeg ikke visste bedre), glise, heie inn andre deltakere,  spise potetgull, få massasje og sitte i medicteltet der helsepersonalet brukte 40 minutter på å stikke hull på alle blodblemmene på føttene.

 

Etter hvert kom Kine og Øystein i mål og kunne fortelle at Linda ikke var så langt bak. En svært svimmel Linda kom en stund etter og til slutt kom også Helene. Alle fem hadde klart det! Hurra!

 

Jeg trekker forresten alt tilbake om å ha fullført uten varige mén. Allerede på tirsdag kjente jeg at livet mitt føltes tomt. Gå uten mål og mening i livet? Umulig! Da de andre skrek at de aldri skulle kjøre ironman igjen, mumlet jeg bare noe nedi isen min med tre kuler og softis. Dessuten er jeg så glad i godteri og så grepet av protestantisk arbeidsetikk (yte, så nyte, min katolske mor gråter) at jeg kun kan gå til godteeksesser hvis jeg har ytt først, gjerne i 13 timer eller mer.  Det må altså bli mer, jeg MÅ ha mer!

 

Jeg elsker dessuten triatlon. Et utrolig oppmuntrende miljø og en idrett der man heier på konkurrentene. Man kan heller ikke unngå å elske en idrett der man kan kle seg i fullstendig latterlige klær med fargekombinasjoner en fargeblind ville vært stolt av uten at noen (andre triatleter) hever et øyebryn.

 

 

 

 

Read Full Post »

Hurraaaaaaa

Vi klarte det! Hanne Gro på 13:07 og jeg på 14:50. Så ufattelig vondt og så utrolig verdt det! 😀

Read Full Post »

Vi er på plass

Ankommet København, har sjekket inn på hotell, hentet startnumre og deltatt på infomøte. Vi valgte den internasjonale versjonen, men danskene snakker med så mye aksent at det føltes nesten som å være på den danske briefingen. Forstod uansett nok til at jeg tror jeg skal komme meg igjennom søndagen uten å bli disket.

Ellers er det vond hals og vondt hode som gjelder. Halsen har vært vond hele uken, og jeg har egentlig tolket det dithen at kroppen min prøver å slippe unna (det gjør den jo ikke, og det blir ikke lettere av å leke syk, så den får rett og slett bare komme på bedre tanker innen søndag). Hodet ble bedre etter et par kopper kaffe, mulig det rett og slett var koffeinabstinenser 🙂 Føler meg ikke helt på topp, men det er enda en stund å bli bra på.

Hanne Gro har hentet startnummer og sekk.

Jeg har registrert meg hos en veldig sympatisk funksjonær som inderlig ba meg om å ta vare på meg selv da hun leverte ut stasjet.

Har også hengt i expoen lenge nok til at jeg har funnet våtdrakt jeg må prøve, og spist meg passe kvalm på en proteinbar på grunn av en aldri så liten lokal sultekatastrofe.
Og så måtte vi teste tempohjelmer!

Hanne Gro leker ikke hjelmprøving.

Challenge Copenhagens mest stilsikre par.

Read Full Post »

Klar for Råskinnet

I morgen er det Råskinnet, og for anledningen har jeg shoppet nye terrengjoggesko, Adidas Adizero XT3.

20120504-202103.jpg

Jeg er ikke sikker på hvordan det går i morgen, med nye sko og bein som ikke er restituert etter Enebakk rundt (som forresten gikk strålende), men dette er jo bare for morroskyld, så jeg stiller med lave forventninger til egen prestasjon og håp om bra vær!

Read Full Post »

Og plutselig sa det stopp

Det har vært lite oppdateringer i det siste. Det har en ganske enkel forklaring. Det har i grunn ikke vært så mye å skrive om. Jeg har nok gått på en aldri så liten motivasjonssmell. Akkurat da det ble mildere, varmere og det burde krible i kroppen etter å komme seg ut og trene mer, så var det plutselig ikke noe å hente mer. Jeg har til og med vært (stadig oftere) innom tanken på å melde meg av København.

Jeg tror det er en hel serie omstendigheter som har forårsaket dette. Det kostet mye å stå opp og være i svømmehallen mellom 6:30 og klokken 7 to-tre ganger i uken i hele vinter. Det kostet en del fysisk, men mentalt kostet det MYE. Jeg brukte nesten opp all viljestyrke på å karre meg til busstoppet i mørket og kulden, til den kalde svømmehallen på Domus. Spesielt da vi gikk opp til 3*2500m. Det funket ikke. Så for et par uker siden tok vi en ukes svømmepause, og tok en sjefsavgjørelse på at det blir svømming to ganger i uken. Og det blir 2000m. En fredag ettermiddag og en i helgen. Ingen på morgenen.

Det andre som bidro til denne nedturen var at kroppen min ikke ville løpe. En ting var intervallene. Det gikk greit i tre-fire drag, og så ble jeg bare sliten og uvel. På langturer gikk det bare kjempesakte, og selv på lav puls følte jeg meg elendig, sliten, fikk vondt overalt innen en halvtime hadde gått. Ingen fart og ingen utholdenhet i kroppen.

På sykkel har det gått noe bedre. Enkelte sykkel3-timer måtte bli sone1-timer, men stort sett har kroppen vært villig til å dra på i sone 3. Og overgangsløpingen på tredemølle etterpå har vært ok (15 min rolig med tre korte drag på ca minuttet).

Men så skjønte jeg (eller rettere sagt, min kone) at jeg har jo alle tegn på jernmangel. En ting er den elendige fysiske formen, men jeg har jo sovnet veldig mye på sofaen i det siste, selv om jeg sover mer nå enn i vinter. Og så har jeg hatt hjertebank på jobb. Jeg antok egentlig at det var mest psykisk, for det kom jo mer jo mer jeg tenkte på det, men etter nesten en uke på killah-jernpiller er det så og si borte. Og jeg føler meg relativt pigg. Har ikke testet løpeformen enda, men det ser ut som om det blir mer løpeføre enn skiføre på hytteturen til helgen. Så kanskje jeg skal våge meg ut en tur med joggeskoene da. Og jeg tenker mindre på å melde meg av ironman.

De siste ukene har det blitt 6-9 timer trening pr. uke, til tross for at jeg egentlig har jobbet mer med mental trening enn fysisk fostring, og i går møtte vi for første gang opp til svømmeinstruksjoner uten å ha glemt alt vi lærte forrige gang. Så det er på ingen måte helsvart. Og så har sykle-til-jobben-sesongen for alvor startet. Det er riktig så stas, for 25-bussen er ikke det mest givende stedet å tilbringe en drøy time daglig.

Så, etter en samling i bånn er det bare å rette blikket fremover og starte med ny frisk.

Read Full Post »

Uke 6

Uke 6 har ikke gått helt etter planen sånn rent treningsmessig. Det begynte som det skulle med en bra innebandytrening på mandag, og tirsdag løp vi intervaller på Bislett stadion. Oppvarming 5 runder, og så intervaller på 1-2-1-2-1 runder i sone 3 (82-87%), og så en runde nedgåing. Jeg hadde nemlig tatt med feil par joggesko, og endte opp med en rimelig plagsom vannblemme under foten, og da gikk det ikke å hverken løpe flere intervaller eller å jogge ned.

Tirsdagskvelden var vi helt uanstendig seint i seng, grunnet en konsert og henting og bringing av Hanne Gros farmor i Asker, så morgensvøm onsdag ble utsatt til ettermiddagen. Da oppdaget vi at bassenget på Domus var okkupert av svømmekurs og OSI evlepadling, og da innså vi at det må bli en minitreningscamp i helga.

Onsdag morgen var det ukens første svømmeøkt, og endelig hadde jeg klart å ta med både ipod (oppladet) og H2O audio interval waterproof ettellerannet, som gjør at jeg kan høre på musikk mens jeg svømmer. Der har vi funnet gull. Med musikk går alt veldig mye bedre, og veldig praktisk at jeg kan bruke den lille ipoden jeg allerede har. Den er verdt hver eneste krone Hanne Gro brukte på den.

Programmet var som følger:

1000 m jevnt uten stopp
2×250 m armtak med utstyr jevnt 20s.p.
7×100 m (crawl 100 m, noe annet enn crawl 100 m) crawl rolig, ufri fort 15s.p.
300 m utsvømming

Og det gikk overraskende greit. Sannsynligvis en kombinasjon av musikk på øret og at det er nesten en uke siden forrige svømmeøkt, og dermed hadde jeg nok uthvilt musklatur. Jeg registrerer også at jeg kan gå fem dager uten å svømme uten at jeg blir helt fisk på land.

I morgen blir det squash på morgenkvisten, og lørdag og søndag drar vi på med dette programmet.

Lørdag:

09.30-10.30  Sykkel intervall
10.30-10.45 Overgangsløp mølle (15 min)
11.00-11.30 Styrkeprogram

11.30-12.30: Lunsj!

12.30-13.45 Svømmeprogram 2500 m
100,200,300 m oppvarming
2×800 m negativ splitt 30s.p.
300 m utsvømming

Søndag:

11:00 Sone 1 langtur Sognsvann løp

12.00-13.00 Lunsj!

13:30-14:45: Svømmeprogram 2500 m

2×500 m oppvarming valgfritt
3×400 m crawl 1-3 25 s.p.
300 m utsvømming
15:30-16.30: Sykkel 2

16:30-16:45 Overgangsløp mølle (15 min)

Read Full Post »

Ferietid

Mens den nesten ikke omtalte turen til La Santa i all hovedsak var treningsferie, var den påfølgende turen til Kiel bare ferie. Riktignok hadde vi noen veldig løse planer om å sjekke ut fitnessavdelingen ombord på Color Fantasy, men det ble med boblebad og vannsklier i badeland.

Tidligere har vi bare reist med Københavnferga, så jeg ble riktig så positivt overrasket over standarden på billigste lugar.

Heldigvis hadde vi gjort unna ukens trening før vi dro, kloke av tidligere erfaringer, så da det var tid for søndagsbrunch i Kiel, var det bare å konstatere at den tilhørende Prosecoen føltes helt riktig.

Croissanter og kokkosboller var også helt på sin plass. 😀 Karboloading FTW!

Read Full Post »

Trening uke 49

Uke49 ble litt redusert. På grunn av den dobbelbooket legetime (altså fra legens side), hvor jeg trakk det korteste strået, måtte en spinning+styrkeøkt utgå tirsdagen. Som en ren bonus ble bookingmuligheten på treningskortet i samme slengen sperret i 30 dager, siden det var for seint å avbooke da jeg oppdaget at jeg ikke kom til å rekke timen.

Men uken startet bra:

Mandag: 1 time innebandy. På disse treningene blir tempoet stadig høyere, og det er skikkelig gøy å spille. At et lite snev av konkurranseinnstinkt har våknet til live i løpet av høsten er med på å gjøre det enda mer moro.

Tirsdag: svømte vi en økt på morgenen, 1000m rolig i ett. Der har vi kuttet ca tre minutter siden sist vi prøvde på denslags, så fremgangen er til og med målbar.

Onsdag: var hviledag, og i og med at jeg hadde planer etter jobb, gikk det ikke å ta den avlyste økta den dagen i stedet. Shit happens.

Torsdag: svømte vi igjen 1000m på morgenen, jeg var helt i ulage og bare kavet i vannet:

4×100 m oppvarming
20×25 m 1 hard, 1 rolig 15 s.p.
100 m rolig
Fredag startet med 4*4 sykkel klokken halv åtte. Kroppen var ikke helt våken, men det ble en bra time allikevel. Våknet med et brak i slyngen like etterpå, og gjennomførte styrkeøkten med litt mindre besvær enn forrige gang.
Lørdag: Svømming 1000m, supermann (kvinne) i vannet, og ny pers på 100m: 1:54.
2×200 m oppvarming
5×100 m 1-5 20 s.p.
100 m utsvømming
Søndag: 2t rulleøkt på morgenen, før frokost. Fikk tidenes dupp ca 70-80 minutter ut i elendigheten, og trodde seriøst jeg skulle begynne å grine, eller falle av eller bare dø. Men plutselig tok det seg opp, og siste halvtimen følte jeg meg ganske så pigg. Tipper at kroppen hadde begynt å nære seg på kroppsfett, håper ihvertfall det, slik at disse øktene ikke er helt forgjeves.
Er stort sett fornøyd med treningsuken. Med unntak av den forferdelig ubehagelige svømmeøkten torsdag morgen, har jeg følt meg fin og lett i kroppen, og ikke sliten. Det er helt avhengig at jeg får 7,5-8timers søvn hver eneste natt, ellers blir alt bare tungt og vanskelig, så vi er litt rigide på leggetidene.

Read Full Post »

I dag har vi moret oss med rulleøkt nummer fire på like mange uker. Det er for såvidt ikke overdrevent mye rulling, men det er tross alt noe av det kjedeligste man kan drive med rent treningsmessig også, så det er jo ikke så rart vi ikke ivrer sånn voldsomt. Sånn på generell basis prøver vi å ikke bruke for mye tid på å glo på tv, det er ikke så vanskelig, mye av det som sendes er jo ræl, men på rulla er det ingen vei utenom. Vi startet jo friskt med Ringenes Herre. Der ville vi jo ha ca 12 timer med god underholdning om vi så oss igjennom alle tre filmene i extended edition. God plan. Men så er det nå en gang sånn, at man kan se ganske lenge uten at det skjer så veldig mye, annet enn at Frodos forpinte uttrykk fyller skjermen i altfor stor grad. Så etter et par ganger var lysten liten til å fortsette med å se på dette:

Men da var heldigvis langrennssesongen i gang. I Kuusamo fant de nok snø til å gjennomføre verdenscupåpningen, og det var helt klart mye morsommere å se på. Skiskyting er hakket gøyere, men man kan ikke få alt her i verden. En klar forbedring.

I dag morges var det bare kombinert på tv-sporten da vi stod opp, og der går faktisk grensen. Så da måtte vi ta et dykk i filmarkivet, og der hentet vi frem en gammel klassiker: Tomb Raider: Cradle of life, og her tror jeg vi fant en vinner, altså. Tiden fløy nesten avgårde like raskt som Angelina Jolie skyter. Så nå har vi altså lært at det funker best med fine, triggerhappy damer og et relativt hyppig frafall av skumle menn.

Og når man sammenligner bilde mot bilde, er det jo ikke noen tvil om hvem det er mest behagelig å hvile øynene på.



Read Full Post »

« Newer Posts - Older Posts »