Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Yey!’ Category

La Santa eller Playitas?

Og så er det den tiden på året igjen, hvor det er på tide å planlegge januars treningsuke i varmere strøk. Det anbefales på det varmeste. En real vitamininnsprøytning på både motivasjon og form. Og en god grunn til å holde litt igjen på julemarsipanen.

Vi snuste igjen på La Santa på Lanzarote, hvor vi har vært de to siste årene, men i og med at de bygger nytt og oppgraderer, og det må påberegnes noe støy i perioder, så sjekket vi ut Playitas på Fuerteventura også. Fordelen med La Santa er jo at når reise og opphold er betalt, så er sykler, instruksjoner, konkurranser, baner, ballspillutstyr osv. inkludert i prisen. Det er bare å sette seg ned og se på alt som tilbys og velge og vrake i et veldig variert tilbud. På Playitas må man blant annet betale for sykkelleie og ca 20 kroner for å svømme, men det var også veldig mye rimeligere enn La Santa, så selv med en ukes sykkelleie og det vi måtte ønske av aktiviteter, er det rimeligere på Playitas.

Vi har jo lurt på om vi skulle prøve noe annet et år, og vi fant etterhvert ut at det var en god idè å gjøre det det året det er byggesjau på La Santa. Erfaringsmessig er det veldig lytt inne i boligkomplekset, og skulle det være boring, banking og pussing, ville det vært helt sjanseløst å slappe av på rommet etter treningen. Og bråket skulle starte i åttetiden hver morgen. I og med at det er treningferie er det også et element av ferie med her, og det er ikke forenelig med byggestøy klokken åtte på morgenen. Så det blir Playitas på oss, jeg gleder meg!

Håper på like bra vær i januar.

Olympisk basseng.

Read Full Post »

Sesongen 2013

Da er det bestemt; det blir en retur til Tjörn neste år. I forrige uke var jeg ikke spesielt lysten til å noen gang hoppe ut i det vannet igjen, men etterhvert som den sårede stoltheten ble leget, og det hele kom litt på avstand, så var det ikke så utelukket allikevel. Da vi i dag fikk en veldig hyggelig mail fra arrangøren med invitasjon til å komme tilbake neste år, så var det ingen tvil om at vi selvsagt vil det. Da bevæpnet med egen solkrem og allergimedisin i skiftesonen 😀

Hanne Gro har bestemt seg for å kjøre ironman neste år også, det blir Ostseeman 4. august. Jeg har ikke bestemt meg for hva det blir til, det er jo så mye jeg har lyst til, jeg er ikke helt klar til å sette meg et så dominerende mål igjen. Men det er jo ikke helt utenkelig at jeg ramler utpå, jeg også, når det først er noen i heimen som skal kjøre langt. Vi har jo uansett en avtale med Helene om å kjøre Kalmar i 2014. (så mye for «dette skal jeg aldri gjøre igjen»)

Ellers er det godt med litt treningsrutiner i hverdagen igjen, etter en måned på loffen treningsmessig, har innebandyen startet igjen, og jeg har begynt å løpetrene mer (har et håp om at det fremdeles er mulig å bli i litt bedre løpeform frem mot Berlin), og sykler til jobben.

I helgen vekket vi forresten IronDuck til live igjen, en lavterskel ironman, uten cut off-tid, som har lange tradisjoner i Oslofjord. Det var utrolig gøy, skal skrive mer om de spreke og tapre deltagerene i løpet av de neste dagene.

Read Full Post »

Formen er på vei opp igjen. Endelig. Jeg regner med det er kortvarig, men jeg nyter det så lenge det varer. Det har seg nemlig sånn at vi skal til Skärhamn i helgen og delta på halv ironman på lørdag. Denne påmeldingen ble foretatt uken før ironman i København, sånn ca en uke inne i restitusjonsperioden i forkant, og det er ikke måte på hva man har overskudd til når man har hvilt seg i form i en uke. Nå har jeg hvilt meg i form snart tre uker, og er ikke like overbevist om at dette blir et overskuddsprosjekt. De har heldigvis endret mye på både sykkel- og løpeløypen, så det er ingen grunn til å sammenligne seg med tidligere års bragder. Jeg kjenner også, i tillegg til en litt skrantende utholdenhet, på en liten undervurdering. Det var så fantastisk bra i fjor, jeg hadde liksom klart å prikke inn formen akkurat den helgen, og det er jo i tillegg bare halvparten av distansen fra København, og det er ikke til å komme fra at alt virker litt kort sammenlignet med den strabasiøse etappen. Jeg prøver å huske på at det faktisk var hovedmålet i fjor, og at det er ganske langt, men fornuften min vil ikke høre etter. Så jeg gleder meg, jeg.

Og når sant skal sies er det gode grunner til å glede seg. Det er utvilsomt et fantastisk arrangement. Det er en grunn til at vi reiser tilbake for femte gang. Tilfeldighetene ville ha det til at min triatlondebut sammenfalt med oppstarten av Tjörn triatlon. Året var 2008 og jeg skulle delta på Langesund tri, verdens koseligste småskala(mini)sprint, men uken før trynte jeg på sykkel og bristet ribbeina. Jeg husker enda de bitre tårene jeg felte mens mine tre venner fikk svømme, sykle og løpe i 14° og striregn. Allerede da var kursen staket ut. Oslo triatlon kom for tidlig eller så var det gang også fulltegnet, så vi trålte internett etter sprinter i kjøreavstand. Det var ikke det største utvalget siste helgen i august, men i ettertid kan jeg slå fast at det nok var det beste.

Den gang svømte jeg som haimat, kraftløs brystsvømming med hodet over vannet og svært liten fremdrift. Vannskrekk (og for så vidt haiskrekk) hadde jeg også. Jeg syklet på hybridsykkelen (med joggesko – men med en fartmåler av noe slag) og alt dette ble gjennomført i en t-skjorte og løpetights. Og alt dette ble gjennomført til heidundrendes heiing fra funksjonærer og tilskuere. Som en ekstra piff løp vi forbi Systembolaget på løperunden, hvor svenskene var i gang med lørdagshandlingen, og lyden av klirrende poser har etterhvert blitt uløselig knyttet til litt stive bein og sekundjakt.

Året etter fikk Hanne Gro en skistav (!) i beinet under sykkeletappen på Oslo triatlon, og fullførte på legevakten i stedet for i mål. Legen var ganske sikker på at det ville gro i løpet av et par uker, og hvilken konkurranse gikk av stabelen to uker etter Oslo tri dette året også? Tjörn triatlon. Så bilen ble igjen pakket og kursen satt mot riksgrensen.

I 2010 klatret konkurransen fra nødløsning til hovedmål, og vi tok steget opp på halv ironman. Det var stort. Og det var igjen en helt utrolig stemning og et suverent arrangement. Nå er vi avhengige, så lenge de arrangerer komme vi til å reise.

Tjörn triatlon 2010

Så hvordan er egentlig formen nå, lurer du sikkert på? Det vet jeg ikke helt svaret på enda, må jeg innrømme. Jeg løp en runde rundt Sognsvann forrige onsdag, og da var det som å sparke i gang en død hest. Alt verket fra første stund, musklaturen skrek av smerte. men etter et par kilometer ble det faktisk bedre. Mandag var det sesongens første innebandytrening, og her snakker vi også mye dødt som skulle vekkes til live. De første tyve minuttene var helt forferdelige, men det løsnet etterhvert, og musklaturen var overraskende nok ikke helt ødelagt.

I går var jeg litt vågal og prøvde meg på noen korte drag under SRM, og det var ikke helt fullblods travhest nå heller, men det gjorde heller ikke så vondt. Og jeg har sluttet med spedbarnsdøgnrytmen, og er nå mer våken enn jeg sover. Klarer til og med en hel dag på jobb uten å klappe helt sammen siste timene.

Read Full Post »

Ok, dette blir langt. Muligens veldig langt.

Vi ankom København fredag formiddag, etter en behagelig reise med DFDS. Da vi sjekket inn på båten trodde skrankedamen at syklene våre skulle inn på en felles sykkelparkering sammen med andre sykler, barnevogner og all annen ukurrant bagasje, men da måtte vi fortelle henne at det på ingen måte var aktuelt, og hun skjønte nok at båten aldri ville få lagt fra kai om syklene skulle vært fritt vilt. Erfaringsmessig er ikke folk veldig redde for å velte og dulte borti sykler. Men en kjapp telefon til en medarbeider ombord på båten løste floken, og vi fikk sette dem i et eget lite rom som knapt var i bruk like ved inngangen.

Fredag sjekket vi inn på hotellet, fikk bagasjen fra Kine og Øystein, som hadde med bil (flaks for oss), og hadde svingt innom hotellet med alt stasjet og sykkelen til Helene (vi skylder dem en champis for det). Deretter dro vi og registrerte oss, hang i expoen, var på briefingmøtet og slike ting. Det ble nok litt for mye trasking gatelangs, for jeg var ganske sliten i ryggen. Vondt i halsen hadde både Hanne Gro og jeg hatt hele uken, og fredag ettermiddag var jeg i relativt laber form. Helene kom med superhelsekost som skulle peptalke immunforsvaret, hadde lite å tape på å prøve, så vi tok i mot pillene, min hals ble bra i tide, Hanne Gro sin ble dempet av adrenalin og endorfiner på løpsdagen.

Lørdag var det sykkelinnsjekk, og Hanne Gro oppdaget heldigvis at den myke slangen på sugerøret mitt var borte. Rakk ikke å fikse det før innsjekk, men ville jo få hilse på sykkelen før start på søndag. Vel inne i skiftesonen kom nervene, jeg ble faktisk litt uvel. Myste utover svømmeløypen og konstanterte at den var lang.

Hanne Gro hadde startnummeret like etter meg, så syklene hang sammen.

Litt vanskelig å forlate sykkelen helt alene for natta.

Leverte også bagen med løpetøyet, og fant ut at det var på tide å komme seg litt bort fra området. Det var ikke helt heldig for hodet å henge for mye rundt og kjenne på at spenningsnivået steg i kroppen. Hanne Gro og jeg kastet oss i sjøen og badet litt, og det var utrolig deilig vann. Det ble målt til 18,9 grader dagen før løpet, og det er jo rene spatemperaturene sammenlignet med hva vi er vant med.

Etterpå rakk vi med nød og neppe expoen og fikk kjøpt et sett med reservedeler til drikkesystemet, deriblant et nytt sugerør. Tilbake til hotellet, spise litt og så skulle jeg egentlig til racehotellet hvor Kine og Øystein bodde for å få klippet håret. Det hadde blitt så langt at det ble trangt i svømmehettene, og da får jeg utrolig mye vann inn i ørene og i hodebunnen, da blir det kaldt og jeg blir svimmel. Men det tar på å være smånervøs og stresset, og plutselig ble bussturen helt uoverkommelig, så da gikk vi i resepsjonen og fikk låne en vanlig papirsaks, og så klippet Helene håret mitt med den. Det deles jo ikke ut stilpoeng i triatlon (ellers hadde nok mye av tritøyet hatt et noe annet design).

Kvelden før var jeg faktisk ganske trøtt, og mens Hanne Gro lå og glodde i taket uten å få sove, sov jeg godt i ca 5 timer. Litt sjokkert da vekkerklokken ringte klokken 03:45, sendte våkenmeldinger dit de skulle (viktig å ha et fungerende antiforsovelsessystem i orden), og dro ned til frokost. Det ble ikke servert frokost så tidlig, men kaffemaskinen var på, og de hentet frem litt pålegg. Det var lite matlyst å hente, men jeg spiste det jeg burde. Magen var i ulage, og det var en overveldende  kvalme som var den dominerende følelsen. Det hjalp litt å komme seg avgårde til metroen, men generelt vi ganske frynsete alle tre (Hanne Gro, Helene og meg selv).

Vel fremme i ved svømmestarten, var det på tide med en ny runde på toalettet. Det hjalp veldig på uroen å komme i gang med før-start-rutiner. Jeg oppdaget at jeg ikke hadde tenkt på at jeg måtte klippe til det nye sugerøret, og fikk en anelse om at dette kunne være min lykkedag da Kine faktisk hadde tatt med seg en saks i bagen. Plasserte bagen med sykkeltøy på egnet sted, begynte prosessen med å få på våtdrakten og ruslet bort til stranden på motsatt side for å varme opp i vannet og for å møte Kristin. Vannet var deilig og varmt, og vannfølelsen var fin. Kristin var optimistisk og oppmuntrende, og straks var det på tide å nærme seg slusen. Måtte på do igjen, men det var uaktuelt å ta av våtdrakten når den først var våt, så jeg fikk bare knipe igjen.

Svømmingen: Dette var jo det jeg hadde gruet meg mest til siden vi meldte oss på. Proffene dro avgårde fem minutter før oss, og vi labbet gjennom slusen og inn på stranden vi skulle starte fra. Alle ønsket hverandre lykket til, og så gikk startskuddet. Speakeren sa noe om å nyte hvert øyeblikk, og i tillegg til å komme i mål, var det det andre  hovedmålet for dagen. Ut i vannet gikk det veldig greit. Det er en utrolig snill svømmestart, og jeg startet med kvinner og seniorer, og det var også et veldig snilt felt. Oppdaget til stadighet at jeg svømte oppå noen, eller at noen svømte oppå ryggen min, men det ble ikke ekkelt eller ubehagelig, og da vi hadde kommet ca 200m ut og rundet første bøye, strakk feltet seg litt mer, og det gikk an å finne både teknikk og flyt. Det er kanskje verdens mest sympatiske IM-svømmeløype i København, og det tør jeg si uten at jeg har prøvd noen andre. Den er skjermet, en kunstig lagune, man ser bunnen hele veien, det er lett å navigere mot broene, og det er null bølger og mye oppdrift i vannet. Det var bittelitt knuffing underveis, men dameknuffing er mye kjekkere enn manneknuffing, så det var ikke noe stress. Etter 100-1200 meter fant jeg min mann for anledningen. Det er ikke ofte jeg legger meg etter menn, men han her måtte jeg henge meg på. Han svømte litt fortere enn meg, men ikke så fort at det kostet alleverdens å henge på, han brukte ikke beina i det hele tatt, så det var ikke noen spark å få (selv ikke når jeg kilte han under føttene – ikke med vilje) og han var veldig lett gjenkjennelig. Jeg hang på han i 1600-1700 meter, før jeg mistet han, rundet innerst i sundet og svømte tilbake mot T1. På vei tilbake fant jeg han igjen, og hang på inn til siste bøye. Da jeg kom frem til land tok et par sterke armer tak i meg og dro meg opp av vannet, og jeg kjente at beina mine hadde ikke vært rare på den måten før. Så på klokken, og den viste 1:18. Veldig overrasket og veldig fornøyd, hadde siktet meg inn på 1:30.

T1: Fant raskt bagen min med sykkeltøyet der jeg hadde satt den fra meg. Så at Hanne Gro sin fremdeles lå der, og ble både overrasket og nesten litt bekymret. Inne i dameteltet vrengte jeg av våtdrakten og tok på sykkelbukse, sokker og sykkelsko. Mens jeg drev med dette, kom Hanne Gro løpende, godt fornøyd med svømmingen. Vi snakket litt sammen, før jeg løp innom toalettet og bort til sykkelen. Registrerte at sykkelen til Kine fremdeles stod der, og ble enda mer overrasket. På med hjelmen, hektet av sykkelen og løp ganske langt ut mot sykkelstarten. Brukte nesten ti minutter i T1, men jeg hadde planlagt å ta meg tid til skiftingen, jeg lå ikke an til å vinne noe uansett, så planen var at reisen skulle være litt behagelig også.

På vei ut på sykling, veldig glad for å ha svømt over evne.

Syklingen: Sykkelløypen er fantastisk. Først ut av København, her fløy Øystein forbi meg, og jeg kunne overrasket konstantere at jeg var raskest av oss fem opp av vannet. Hvem skulle trodd? Sendte mannen i vannet noen gode tanker, og syklet ut i passe puls og passe fart. Ventet med å spise ca en halv time etter svømmingen, for å la magen roe seg litt, men jeg hadde jo ikke svelget unna halve fjorden denne gangen, så jeg er usikker på om det var nødvendig. Første drikkestasjon kom allerede etter 20km, så jeg hadde bare med meg drikke i flasken på styret, så var planen å nappe med seg en flaske på første stasjon, som jeg kunne etterfylle med. Men å ta i mot flasker i fart, har jeg ikke trent på, så min tur innom første drikkestasjon var en oppvisning i hvordan man ikke skal gjøre det, og jeg dro derfra med uforettet sak. Men bortsett fra det, var det en strålende start på sykkeletappen. Det var sol, varmt, tørre veier og de var i tillegg avstengt for trafikk. Løypen fortsetter langs sjøen når man kommer ut av byen, og det var helt nydelig å sykle. Det kom hele tiden mannlige age groupere forbi, som hadde startet svømmingen seinere, men uten annen trafikk i veien, var det helt uproblematisk. Jeg husker jeg tenkte underveis, at jeg ikke helt kunne skjønne hva jeg hadde vært så nervøs for, å kjøre ironman var jo bare kos, helt klart noe jeg kunne tenke meg å gjøre flere ganger. Dette var vel ca 30-40 km ut i syklingen, og jeg var fremdeles ung og naiv. Lå jevnt i 30km/t, hadde los på seks timer, funksjonærene og publikum smilte og heiet, og jeg smilte og vinket tilbake.
Etter fire mil, syklet vi vestover, inn i det arrangøren kalte «en litt mer teknisk del av løypen», som jeg syntes var en veldig gøy del av løypen. Litt mer svingete landeveiskjøring. Folk hadde benket seg ute i hagene sine med stoler og bord, det vaiet danske flagg overalt, og det var stor stemning hele veien. Da neste drikkestasjon kom hadde jeg vært tom for drikke en stund, så jeg kjente litt på at jeg måtte fikse det denne gangen. Jeg bremset bedre ned, fant blikket til en kvinne, hun fant mitt, og vips hadde jeg en flaske i hånden. Den inneholdt sportsdrikke med citrussmak, og jeg fylte på aerodrinken, slapp en magnesiumtablett med smak av Pink Grape oppi, og fikk en blanding jeg ikke akkurat ville servert svigermor. Men jeg er jo vant til at det smaker litt høgg, så den tok seg opp etterhvert.

Argon og eg.

Argon og eg igjen.

På vei inn mot runding på sykkel, ble det strakere vei og litt mer bakker (på dansk vis, såklart). Det gikk helt fint, og det var i perioder rene tour de france-tilstander oppover. Plutselig var det enda en drikkestasjon, og jeg klarte i forfjamselsen å raske med meg en flaske på vei igjennom. Syntes det var litt langt, det siste strekket, og tenkte at det kommer jeg nok til å synes neste gang også. Ut på andre runde begynte det å gjøre ganske vondt både her og der. Blant annet fikk jeg helt nye vondter i bakside lår og nesten krampe under høyrebeinet. Da jeg på et tidspunkt måtte ut i skauen for å lette på trykket, haltet jeg på grunn av at jeg hadde vondt under foten, og tenkte at det umulig kunne gå bra å løpe en maraton på det beinet. Hadde en særdeles vellykket tur innom en drikkestasjon, hvor jeg effektivt rasket med meg både drikke og to High5energibarer, men det var vanskelig å få dem ned. Vi har jo spist mye High5 det siste året, og da konkurransen kom var vi så lei at jeg kjøpte Maxim-barer i expoen for å ha noe å variere med. SKikkelig suksess, der altså. Jeg kom meg greit til 120km, men så ble det vanskelig. Setet gnagde, hele høyresiden var vond, og skuldre og nakke verket. Jeg klarte ikke å holde helt samme fart som på førsterunden, men nå hadde vi jo også fått selskap av det upopulære værfenomenet motvind, så det var ikke bare på grunn av vondter det ble tyngre. De siste 60km var tunge, veldig tunge. Jeg tenkte ofte på at jeg helst ville vært et annet sted, jeg hadde for lengst mistet kontakt med den rasjonelle delen av hjernen, men det var en klar tanke igjen som jeg klamret meg fast til, og det var at hvis jeg gir meg nå, må jeg prøve en gang til, og det orker jeg rett og slett ikke. Og mens jeg satt der og kjempet med meg selv tenkte jeg stadig vekk på Jard, som løp Trondheim-Oslo (ikke syklet, altså, men løp), og de demonene han må ha møtt på sin vei. I ettertiden ser jeg jo at den sammenligningen ikke nødvendigvis tåler dagens lys, men der og da føltes det mye som det samme. Siste mila inn til København var det vanskelig å ligge i tempobaren, og jeg så at jeg heldigvis ikke var den eneste som slet med det. Etterhvert så jeg folk som var ute på løpinga, og da tenkte jeg at det måtte virkelig nærme seg, samtidig som det gikk opp for meg at jeg snart skulle ut og gjøre det samme selv, og da sank partystemningen flere hakk.

Men til slutt så jeg folk som gikk av syklene sine, og glemte alt annet. Syklet på 6:19,målet var 6:30, så jeg var kjempehappy.

T2: Da jeg bremset ned og gikk av sykkelen, var det øyeblikkelig en person der som tok den fra meg. Jeg rakk ikke engang å lure på hvor løpebagen min var før en kvinne spurte meg hvilket nummer jeg hadde, og løp foran meg til rett sted. Så det var ikke derfor det tok lang tid i T2. Inne i teltet så jeg etter et litt skjermet sted å skifte, og fant Hanne Gro, som hadde passert meg etter ca 65km på sykkel. Hun var blid og fornøyd og vi slo av en ganske lang prat. Det var veldig bra for min del, mental energipåfylling, og mens jeg skiftet ferdig, løp hun avgårde. Jeg pakket sammen tingene mine, og de Hanne Gro hadde glemt, leverte bagen, en tur på toalettet og ut på løp.

Løp: Jeg følte meg overraskende frisk. Kroppsdelene som gjorde vondt på syklingen var helt fine på løp. La ut i det som for meg er greit tempo på maraton. Spiste og drakk greit, og følte meg bra. Etter ca 5km traff jeg Øystein, han hadde det ikke så bra, så vi gikk et stykke sammen, til vi traff på Kristin som heiet, og jeg følte jeg måtte løpe litt for innsasten. Løpeløypa i København er både fin og nådeløs på en gang. Har man dagen er det bare kjempestas, har man ikke dagen er den bare veldig tung. Ut til vending første gang ble det litt slitsomt, og jeg gikk både her og der, så da jeg faktisk klarte å løpe en hel kilometer på under syv minutter etter vending, anså jeg det som en ganske stor idrettsprestasjon. Selv i disse OL-tider. At jeg løp de påfølgende to kilometrene også bdiro til at jeg var sikker i min vurdering. Ut på runde to gikk det relativt bra. Det var varmt, og jeg benyttet meg flittig av både våte svamper, vann og cola, samt litt gel innimellom. For å skåne magen tømte jeg gelen i vannet og drakk den i stedet for å spise det klissete sølet. Det fungerte bra, og ut på andre runde traff jeg Helene, som var på sin første, og som var kvalm.Vi gikk sammen et stykke og bare pratet om noe helt annet, og etterhvert følte hun seg bra nok til å løpe litt videre, jeg løp også, men ikke like fort. Rundet halvmaraton på 2:43 og var rimelig fornøyd med det. Lårene var like stive etter 17 km som de var etter 35 i Berlin i fjor, og nå var jeg veldig lettet over å være halvveis.

Fremdeles løpende, fremdeles dagslys.

På neste drikkestasjon ble det veldig tydelig for meg at ikke alt var som det skulle, for da jeg stoppet for å drikke og spise, så begynte bakken å gynge og jeg var skikkelig svimmel. Prøvde å reparere det jeg kunne med drikke, men det ble ikke bedre. Så da skjønte jeg at jeg måtte gå i to mil. Det ble veldig tungt mentalt å ta fatt på neste etappe, jeg visste jo at dette kom til å ta utrolig lang tid. Jeg husker ikke så veldig mye av de neste kilometrene, men ikke gikk det fort, og ikke var det gøy. Men det var ikke noe alternativ å gi seg, så jeg fortsatte med små, stive skritt og prøvde å holde 6km/t. Ved neste drikkestasjon måtte jeg en tur innom toalettet, og der kunne jeg ikke sitte lenge, for der inne nådde svimmelheten nye høyder, og var det noe som ikke var aktuelt (i tillegg til å ikke komme i mål), så var det noe så uglamorøst som å kollapse på en festivaldo. Underveis oppdaget jeg at kroppen min hadde slått av vesentlige funksjoner, som evnen til å ta til seg væske. For jeg drakk en halv kopp og pisset ut igjen det firedobbelte. Etterhvert nådde Kine og Øystein meg igjen, og sa at vi kunne gå litt sammen, og det var i grevens tid. Det hjalp veldig med selskap, og de gikk sammen med meg hele resten av tredje runde, og så vidt ut på fjerde og siste. Da kunne man kanskje tenke at jeg ville føle at nå, nå ville jeg klare det, bare en runde igjen, men det var fremdeles bare ufattelig langt igjen til mål. Jeg prøvde å regne ut hvor lenge, men det var for store tall å forholde seg til, og nå var det ikke bare i hodet mitt det var bekmørkt, solen gikk ned og det ble kaldt også. Hvilke tanker og følelser som preget denne runden er ikke spesielt lystig lesing, men det var enkelte lyspunkt, det var en hel uteservering som brøt ut i spontan applaus da jeg passerte med 6-7km igjen, det var en dame som stod på samme sted og hver gang jeg passerte ropte hun at jeg så smuk og sterk ut (hun kan godt andre arrangører også leie inn), det var veldig hyggelig stemning blant de siste deltagerene, som klappet og muntret hverandre opp. Funksjonærer som ropte og klappet, og det ble både klemming og gråting. Jeg strammet meg opp hver gang jeg så en funksjonær, engstelig for å bli tatt ut av løpet, jeg måtte feste blikket langt fremme, for hvis jeg så på bakken, ble det vanskelig å holde seg på beina. Og så var det så kaldt. T-skjorten var fuktig av svette og vann fra den varme delen av dagen, og nå var det mørkt og ingenting som varmet. Det var tidenes sorte hull, og jeg kjente der og da ikke på noen glede ved å skulle gå i mål. Det var ikke noe salt å oppdrive heller, så jeg drakk og gikk på do på hver drikkestasjon, og spiste bananer og barer i håp om at det egentlig bare var lavt blodsukker. Jo nærmere mål jeg kom, jo hyppigere kom race marshalls syklende forbi og tok en prat. To kilometer unna mål hadde jeg fremdeles ikke noen overveldende tro at jeg ville holde ut hele veien, men det var bare å se fremover og sette et bein foran det andre til det var slutt på løypen. På den siste matstasjonen kom kveldens vakreste fuksjonær med en Snickers, og det var helt himmelsk. Publikum ropte «Jernkvinne» og «Ironwoman» til meg, og jeg kjente at det lysnet bittelitt. Opp det siste stykket begynte jeg nesten å kjenne litt glede også, og da jeg gikk over tidtakingsmatten og bare hadde en bitteliten runde rundt en statue, og så i mål, var jeg så lettet. Da jeg kom på oppløpet insisterte speaker på at jeg skulle løpe i mål, og jeg tenkte at det kunne jeg kanskje klare, og om jeg kollapset da,ville jeg jo være i mål. Så jeg jogget i mål, strakte armene i været (tenkte jo at jeg måtte ha et bra finisherfoto, og den sjansen får man bare en gang pr. løp), fikk medalje og satte meg ned og følte meg bare veldig rar.

I mål, veldig glad og enda mer lettet.

Hanne Gro hanket inn medisinsk personale, og det ble en tur i medic teltet. Saltnivået i kroppen var OK, så jeg tror det bare var kroppen som slo av en eller annen funksjon, og dermed klarte jeg ikke nyttegjøre meg av væsken jeg fikk i meg. Etter litt intravenøs salt, et pledd og litt hvile, var jeg i like bra slag som de andre, og kunne hente sykkel og sette kursen hjemover.

Først nå begynner det å gå opp for meg at vi faktisk klarte det alle fem som dro til København, selv med mye trøbbel for flere av oss. Og at jeg har gjennomført en Ironman. Jeg. Det er helt utrolig. Og veldig verdt all smerte og lidelse underveis.

Read Full Post »

Nedtrapping og nedtelling

Challenge DK-appen forteller meg at det er 4 dager 19 timer og 56 minutter til min første Ironman. Tjohei, jeg er klar.

Sykkelen til Hanne Gro er utskrevet og i fin form. Klær er vasket, pakkingen er mentalt i gang og lister er skrevet. Jeg er veldig klar for at Challenge Copenhagen skal starte.

De siste langturene på løp, sykkel og svømming ble unnagjort i uke 30 (3000m svøm, 16km løp og 115km på sykkel).

Uke 31 (forrige uke) ble det korte turer i alle disipliner.

Mandag: en tur i Maridalen på sykkelen, 16km oppvarming med et par drag, ellers rolig.

Tirsdag: svømming i Sognsvann ca 850m.

En runde rundt Sognsvann på onsdagen, oppvarming, et par drag og rolig nedjogging.

Torsdag ble hviledag, fredag ble det en svømmetur til i Sognsvann (ca 800m).

Lørdag var vi tilskuere på Norseman. Hang i T2 ved Austbygde i noen timer, fantastisk vær og gøy å oppleve stemningen og snakke med kjentfolk. Det ble til og med bading i Tinnsjøen!

Hanne Gro tester temperaturen før badingen!

Lørdagens blideste mann i T2, Per Jørgen fra Oslofjord.

Dro videre til Stavsro og gikk opp på Gaustatoppen i strålende sol, heiet på deltagerene som tok oss igjen, og nøt utsikten. Øyvind Slørdahl fra Oslofjord var supersprek opp kneikene og tok en strålende 3. plass.

Jeg ble litt stiv i hoften siste 150 metrene opp til toppen, så vi tok den kuriøse heisen ned igjen.

Heiepause på vei opp til Gaustatoppen, sannsynligvis med de mest fancy solbrillene.

Søndag var planen egentlig å sitte i sofaen og se på OL. Viktig å hvile seg i form også 😀

Men så hadde det seg sånn at Helene fra Oslofjord skulle være support på Norseman for Marie Veslestaul, og kunne trenge en hjelpende hånd opp Zombie Hill. Vi var lysten på en tur, så vi dro til Austbygde igjen, og var med på moroa. Jeg bidro mest med mat og kjøring, siden jeg sparer det jeg kan på hoften, mens Helene og Hanne Gro byttet på å gå med Marie opp hele Zombie hill. Det så lenge ut som om Marie skulle bli nummer 162 opp til sjekkpunktet ved Gaustablikk, men hun mobiliserte en spurt og kom igjennom som nummer 160, og fikk gå videre opp på Gaustatoppen. Da fikk hun opp farten veldig, og tok igjen mange på vei til Stavsro. Derfra gikk Helene med henne opp til toppen, mens det var på tide for oss å dra hjem og få litt mat og søvn før det ble mandag morgen. Veldig gøy å være support. Har utviklet et veldig ambivalent forhold til egen potensiell fremtidig deltagelse i Norseman. Jeg vil ikke, jeg vil virkelig ikke. Allikevel…

Denne uken blir det mest kosetrening. Korte økter, i vannet så ofte som mulig, behandling hos manuellterapeut for både hofte og stive skuldre.

Read Full Post »

Østerrike

Dag 1 i Fuschl, 40km og 540 høydemetre. Føltes knapt som en tur en gang, ble overgangsøkt med 2 tunge kilometre (må begynne med løpetrening igjen NÅ). Svømte 1000m etterpå, begynte dritt, tok seg opp. Så det blir overgangsøkt og en svømmetur hver dag i tillegg til syklingen.

I morgen er det meldt varmt vær og sol, så på planen står 113km med 1350 høydemetre. Før det, en tur i bassenget. Det er tidenes harryfest ca 150 meter i direkte luftlinje fra hotellrommet, så antar starten vil gå litt seint.

Ellers heier vi på alle kjente som deltar i Haugesund i morgen!

20120707-213402.jpg

Hanne Gro i den belgiske mesterskapstrøyen, på tur opp i de østerrikske fjellene med Sjiraffen. Også hun glad for 12-27-utveksling.

 

Read Full Post »

Ferie

Lite blogging for tiden, desto mer tid på sykkelsetet. Vi befinner oss i Thüringen i Tyskland, og har syklet ruten Eisenach-Erfurt-Jena-Altenburg-Arnstadt (litt tog på den etappen)-Eisenach. Så langt teller vi ca 450 km på 6 dager. Stadig mindre vondt her og der, og det virker som om kroppen klarer å absorbere litt mengdetrening og ikke bare syte over aktivitetsnivået.

Vi har til og med kommer oss i bassenget. 4,50 euro for to timer i svømmehall med 25m basseng, badebasseng og boblebad. Fikk omsider av oljemerkene på leggen fra kranken på sykkelen også.

Ellers er sykkelen en drøm å sykle på. På dag 2 av syklingen (ca 80km) følte jeg alt var galt, følte sykkelen/hjulet dro i alle retninger, men ting tyder på at det var personen oppå som var problemet, ikke sykkelen. Var nok bare sliten, og ble ustabil av å ha sykkellåsen rundt livet. Vi valgte å ha kompaktkrank med utveksling 12-27 (mot 12-25 på landeveisykkelen), hvilket betyr at når det virkelig butter i mot i motbakkene, og du vet at du er på letteste gir, men i et fåfengt håp om litt lettere tråkk dytter på girhendelen, så gir sykkelen svar i form av et førstegir som er så lett at til og med jeg skulle kommet meg opp Måbødalen om det kneip skikkelig på. Prologosetet som kom med syklene måtte gå etter første etappe, ellers hadde det ikke blitt noe mer sykling denne uken, tempostilling utover 25km var helt uutholdelig, men med annet sete går det mye bedre.

I morgen drar vi til Østerrike, hvor det blir enda mer sykling (nå med GPS, puh), bedre svømmemuligheter og anledning til å løpe.

Ellers skal det innrømmes at det har blitt litt av dette også:

Turistfelleøl i Arnstadt.

Hyggelig kjendis som stilte velvillig opp på bilde.

Read Full Post »

Hove tri 2012

Hove tri 2012 ble en veldig hyggelig affære for min del. Det var litt pes å komme seg til parkeringsplassen, for de som kjørte lang løype var ute på sykling, og vi måtte kjøre ganske lenge i sykkelløypa, og det var litt ubehagelig, men det gikk bra, og jeg kunne trille til sekretatiatet og hente startnummer like etter annonsert stengetid.

Da jeg hadde funnet plassen min oppdaget jeg at Anna G. skulle kjøre sin aller første triatlon, og hun holdt til bare et par plasser bortenfor meg. Jeg haddde ganske lite stasj i og med at det var en sprint, jeg skal helt ærlig innrømme at jeg ikke helt klarte å ta det sånn kjempealvorlig, og dermed ikke gadd å montere flaskestativ på den nye sykkelen (man trenger jo ikke drikke med på 20km), og tenkte å kjøre hele konkurransen på en energigel. Antok jeg ville bruke ca halvannen time, og det er jo ikke en spesielt lang økt. Så jeg var nok i samme slengen litt nonchalant når det kom til ernæring før start også.

Hadde god tid til å trøkke meg ned i våtdrakta, pratet med Anna og Helene, tuslet ned mot start, og etterhvert som startområdet fyltes opp med folk, fant vi ut at vi skulle komme oss ut i vannet og få fylt drakta med kaldt vann, og dyppet ansiktet i vannet. Så da måtte vi snirkle oss ut gjennom forlkemengden, ut i vannet, og så tilbake til fronten av feltet. Hadde tidligere sett at sprinten på Hove kan by på mange brystsvømmere som svømmer med hodet over vann (har selv vært der), og at det kan bli litt vanskelig å forsere fremover i feltet. Så, jeg stilte meg ganske langt fremme. Starten gikk og kaoset var i gang. Jeg har vanligvis stilt meg ganske langt bak, i egenskap av å være en temmelig røten svømmer, så all trengselen var en ny opplevelse. Men jeg er heldigvis ikke engstelig under svømmestarten, og det mest ergelige var egentlig at det var umulig å komme i gang med anstendig crawling med så tett med folk rundt meg. Etterhvert som det ble litt strekk i feltet var det bedre muligheter for å svømme teknisk bra, men da hadde jeg glemt at jeg hadde lært, og det kom uansett bare masse bølger inn fra venstre, så det ble høyrepusting og pesing. Rundet et par små øyer, og satte kursen mot land. Det var ikke på langt nær like langt å svømme ut som det så ut som før start. På vei inn mot land var det på tide å praktisere den relativt nyervervede venstrepustingen, ettersom jeg tok inn vann på høyresiden. Gikk greit, navigerte bedre enn på lenge, og fikk etterhvert svømt litt teknisk bedre. Var oppe av vannet på 11:30 (yay), over matten på 13:03, og løp inn til T1 ganske happy.

På vei opp til T1.

T1 ble en litt rotete affære. Vanligvis har jeg et system og en rekkefølge på hvordan jeg gjør ting, men på lørdag spant tankene i hodet som en sprettball, og jeg tok på en sokk, og hjelmen, og en sko og så sykkelbrillene osv. Hanskene gav jeg opp å få på, så jeg syklet uten. Var ute på sykkel etter 2:41. Jeg har alltid noe å hente på raskere skifting etter svømminga.

Syklinga var rett og slett vidunderlig. Jeg syklet på ny sykkel, og jeg hadde ikke i mine villeste fantasier tenkt at den skulle føles bra med en gang. Den er så lett og responsiv, og ruller så bra, samtidig som den ligger utrolig stabilt og behagelig på veien. Og så passer den meg helt perfekt. Ingenting gjør vondt, presser eller strekker, alt er nøyaktig der det skal være. Med et lite unntak av kjedet. Det var flere ganger helt andre steder enn det burde, men jeg fikk det heldigvis på uten å hoppe av sykkelen, så jeg tapte ikke sånn kjempemye på det. Men det må nok fininstilles. Jeg fant dessuten etterhvert ut hvordan jeg skulle gire uten at kjedet hoppet av, så det var bare startvansker. Det eneste som var litt kjedelig var at funksjonærene var litt for villige til å slippe bilene inn i løypen foran deltakerene, og blant annet ble to biler sluppet inn like foran meg mens jeg kom i nærmere 35 km/t, like før veiarbeidet. Bilene bremset naturlig nok ned da det ble smalt og dårlig asfalt, så jeg kunne ikke gjøre så mye annet enn å bremse kraftig ned og ligge rolig bak til jeg skulle svinge av mot høyre. Det er selvsagt pirk, og gjorde neppe store utslag på sykkeltiden, men jeg synes nok det var for mye trafikk i løypen, det er smale veier og den er så kort at det blir tett med syklister, så det blir fort tendenser til kø, og nesten-situasjoner oppstår lett. Syklet på 42:56, 8. beste sykkeltid i min klasse.

Her skulle det vært et bilde av meg på sykkelen, men jeg syklet så fort (haha) at det bare ble et bilde av asfalten.

På vei inn i T2 kunne Hanne Gro informere om at jeg var nummer 7 totalt i kvinneklassen. For en som vanligvis figurerer mye lenger nede på resultatlisten var det nok til at dagen allerede var en suksess. Suksessraten gikk noe ned da jeg løp inn feil rad i T2, og måtte snu og løpe tilbake, men jeg fikk nå gjort det jeg skulle på 1:45, og så var det ut på løp.

Løping er kanskje min svakeste disiplin. Løper normalt ikke bra, men etter hofteproblemene hadde jeg ingen forventninger. Fikk vite at Helene var 3,5 minutter bak da jeg hadde løpt ca 500m, og tenkte at jeg aldri i verden kom til å klare å holde henne bak meg. Hun tar meg lett med 4-6 minutter på 5km, og jeg skulle jo dessuten ikke utfordre hoften min for mye. Så jeg tok det sånn noenlunde piano de første 1500-2000m, men jeg hadde jo ikke vondt, og Helene var tross alt fremdeles bak, så jeg fant ut at jeg fikk gi det hele en sjanse, og så løp jeg litt fortere. Med tanke på at jeg ikke har hatt lengre løpeturer enn 3,3km de siste par månedene, gikk det overraskende greit å holde i 5km. Kom i mål på 1:30:18, nummer 16 av 149 totalt, nummer 11 av 95 i min klasse. Og et drøyt minutt foran Helene. En svært vellykket konkurranse for min del, med andre ord. Løpetiden ble 29:55.

På vei i mål.

Et par timer seinere røk jeg på en skikkelig ernæringssmell, og lærte dermed at en kjeks og et eple ikke er nok like etter selv en kort konkurranse. Det er ikke pent når jeg går tom. Må for enhver pris unngå det i fremtiden.

Read Full Post »

Bikefitting

I går kveld dro Hanne Gro og jeg til Unaas for å hente sykler. Hanne Gro hadde allerede vært på bikefit, og det var egentlig den vi burde dokumentert. Grunnet en litt ukurant kropp ble det mye bygging på sykkelen hennes. For min del var jeg åpenbart en perfekt match med sykkelen, men det tok allikevel et par timer. Hanne Gro hadde advart meg om at sykkelen hennes så ut som en giraff, og jeg er faktisk litt enig. Hun har lange bein og kort overkropp, så hun har rammestørrelse S for å ikke havne i supermannstilling, men konsekvensen av det er at tempobarene måtte bygges opp for at hun ikke skulle få en for aggressiv stilling. Så den måtte kables om etter tilpassingen, og hun måtte vente med å hente den til i går.

Jeg synes ikke den ser så verst ut, jeg da. Men så synes jeg giraffer er noen veldig fine dyr.

 

Hanne Gro i tempostilling på giraffen.

 

Og så var det min tur. Jeg har alltid sett på landeveisykkelen min og tenkt at den er liten, men denne her, den er et lite knøtt.

Venter i spenning på å få sette meg på sykkelen for første gang.

Men først måtte det sages.

Etter litt saging fikk jeg hoppe på, og selv uten at den var tilpasset var det en helt annen opplevelse enn racer med clipon-barer. Emil målte avstanden fra pedal til sete, og setet ble stilt i riktig høyde, og så sjekket han hvordan beina tråkket, at både lårmusklaturen og leggmusklaturen jobbet bra, og at jeg fikk riktig strekk i kneet i bunn av tråkket, uten at hælen begynte å trekke oppover igjen før jeg hadde tråkket rundt. Emil kunne konstatere at sykkelen og jeg passer hverandre som hånd i hanske.

De historiske førstetråkkene. Setet stilles inn og tråkket analyseres. Sjekk den bittelille ramma!

En stilstudie verdt.

En ganske aerodynamisk rygg til meg å være.

Beinstillingen finsiktes.

Etter at setet var justert, var det tid for å stille inn tempostyret. Jeg kjente ganske raskt at det var litt for lavt, det ble et litt ugreit press i overarmen. Men først ble stemmet skiftet, fordi jeg var millimetre fra å stange kneet i styret. Så det gikk fra 85mm til 90mm. Fikk litt lengre reach når jeg sitter oppreist, men ikke så mye at det er problematisk å bremse.

Bytte av stem, fra 85 til 90mm. Utrolig greit med en kyndig kar som tok seg av all skruingen.

Ny oppreist sittestilling, med lengre stem. Fremdeles behagelig, men med uten å risikere blå knær.

Etter at nytt stem var på plass skulle tempostillingen perfeksjoneres. Det ble satt på en slags spacer, som bygger opp selve barene, slik at de ligger litt høyere enn selve styret. Mindre aggressiv stilling, men mye mer behagelig, og en posisjon jeg forhåpentligvis kan ligge i leeenge uten å få vondt.

Utgangspunktet.

Med oppbygde tempobarer.

Og da var både Emil og jeg veldig fornøyde med sykkelen. Etterhvert er det mulig å senke styret litt, om ryggen og skuldrene skulle være innstilt på å ligge lavere, men som en start er det aggressivt nok for meg.

Dessverre hadde ikke hjulene mine, med hvite eiker, kommet (så ble jeg til slutt rammet av streiken, jeg også), men de skal være på plass i løpet av uken. Enn så lenge får jeg ta prøveturene på et par treningshjul.

Read Full Post »

Og med bonus, full pott i skattelotteriet, i tillegg til at ferier for en stor del allerede er betalt, lå det rett og slett litt opp i dagen også.

Vi gikk innom Unaas Cycling og hadde siktet oss inn på hver vår Argon 18 E-80 temposykkel.

Ca en times tid etterpå spaserte vi ut og hadde bestilt hver vår Argon 18 E-112. Siden Unaas kom med en svært generøs Oslofjordrabatt, ble det et ganske enkelt valg. Fikk et veldig bra inntrykk av både Emil selv og butikken (og syklene). Hanne Gro får sin allerede i morgen, jeg må vente helt til tirsdag. Med på kjøpet får vi bikefit, det er jo nesten like viktig som selve sykkelen. Dette blir så stas.

Specsa.

Read Full Post »

« Newer Posts - Older Posts »