Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Yey!’ Category

Avreise til Sæby

I dag reiser vi til Sæby på treningsleir. Det er lagt opp til et ganske ambisiøst program, og planen er å få med alt jeg orker, med unntak av løpingen, såklart. Og så er det ikke sikkert at jeg er å finne i bassenget klokken 06:30 hver morgen. Det blir uansett veldig bra. Det er meldt strålende treningsvær, det er supre folk som skal være med og det blir masse god trening. Hurra.

Read Full Post »

Nordmarka rundt

I dag arrangerte Sk Rye sykkelrittet Nordmarka Rundt, 148 km og snaue 1700 høydemetre. I dag var også dagen vi måtte ta konsekvensen av en lett euforisk påmelding foretatt i dagene etter det vellykkede Enebakk rundt.

Jeg hadde litt bange anelser før start, jeg skal innrømme det. Min lengste tur på sykkelsetet så langt var på 100km, og det er to år siden. Og den var ganske flat. Jeg ble ikke mindre skeptisk da vi våknet til en grå morgen og klissvåt asfalt. Siden vi er notorisk ute etter å sove lengst mulig, og parkeringen på Årvoll skole stengte hele 50 minutter før vår pulje startet, syklet vi til start. En avgjørelse vi skulle angre bittert på noen timer seinere på dagen.

Presis klokken 8:35 la OSI-laget ut på langtur, fra Årvoll skole, ut på Trondheimsveien, til høyre i rundkjøringen på Sinsen og ut på Ring 3. Laget kom godt i gang med rulla, og det gikk rimelig fort. Litt uvant å kjøre tuneller, men vi havnet ikke i noen ubehagelige situasjoner. Etter sånn ca 27 km begynte stigningen til Sollihøgda, og den er ikke snau. Her ble det en viss spredning i laget, og alle syklet opp i eget tempo. Vi var 7 stykker, 4 kvinner og 3 menn, og med det tror jeg vi stod for ca 25% av den totale kvinneandelen i hele rittet.

Da vi var nesten på toppen av Sollihøgda kunne det se ut som om lungene mine prøvde å komme seg unna resten av rittet, for det ble mye hosting og gørr. Heldigvis hadde Hanne Gro astmaspray på baklomma, og etter et par inhaleringer ble det straks bedre (jeg driver ikke og eksperimenterer med reseptbelagte medisiner, altså, jeg har også fått det foreskrevet av lege, må bare fornye resepten). Fra Sollihøgda og til Sundvollen gikk det virkelig radig. Først mye ned, og så fine veier langs Tyrifjorden. Etter en knapp høyresving ved Sundvollen (ca 50 km), ble asfalten nøyaktig like dårlig som arrangøren hadde advart om, og at ingen punkterte er et lite mirakel. Mye risting og det gjaldt i det store og det hele å klamre seg fast til styret.

Deretter var det på ny en stigning, denne var lang og svingete. Noen sa den var på 5km, og det tror jeg gjerne på. Vi var to som fikk det litt i denne stigningen, men vi kom oss til toppen, og rulla kunne igjen kjøre.

Kilometrene mellom ca 80 og 110 (120?) var til tider et endeløst landskap av vondt, vondt, vondt! Vondt i skuldrene, vondt i korsryggen, vondt i resten av ryggen, stive bein, gnagsår i hendene, vondt under høyre fot. På et tidspunkt sa jeg fra om at laget gjerne måtte kjøre fra om de ville det, men de insisterte på at alle skulle til mål sammen. Det var jeg evig takknemlig for, det hadde blitt en lang tur for Hanne Gro og meg hvis vi måtte kjørt resten alene.Jeg konsentrerte meg bare om å holde hjulet foran og ikke krasje, ellers var det ikke så mye annet enn selvmedlidenhet å hente fra meg.

En eller annen gang etter Grua innså jeg at rulla gikk litt for fort for min del, og jeg slapp meg ned i den forgjettede sekken. Sekken er dragsuget bak rulla, der kan man ligge og samle krefter uten å være med i selve rullekjøringen. Siden nå to av syv var i sekken, var det en gylden anledning til å få vedhengene bak til å være med å dra. Vi hadde store deler av veien en flokk ryttere som lå bak i dragsuget, og nå var det på tide at de ble med og gjorde en jobb. Da ble rulla straks mye lengre, og etter en stund ble jeg også med i rulla igjen. Opp til den fryktede Gjelleråsen var det egentlig bare fint med en avveksling, og brått var vi inne på Trondheimsveien igjen, og da gikk hele rullinga i oppløsning, og alle kjørte i en stor gruppe til Årvoll. Det var bare å henge på hjulet foran resten av veien inn. Hele laget kom inn på 5:34, og så lenge har jeg aldri sittet på en sykkel.

Vi stoppet riktignok på de to matstasjonene som var underveis, og da lærte jeg at når ryggen verker som verst, da kan man stoppe, strekke og så holder man i noen mil til. Ellers var det veldig nyttig lærdom å stå igjennom alle vondter og kjipe tanker (jeg var innom tanken å kjøre i grøfta og på den måten avslutte lidelsen). Og så tenkte jeg underveis, at når det verker i disse ryggmusklene, så trenes de opp til å tåle det bedre neste gang.

Nå som jeg har spist, drukket hele TO lettøl og slappet av i et par timer, synes jeg jo at det var kjempegøy, og gleder meg til Lillehammer-Oslo. OSI-gjengen er en kjempefin og innmari hyggelig gjeng.

Read Full Post »

Å Vestland, Vestland

Ny dag, ny sykkeltur. I og med at gårsdagens tur foregikk med ganske høy puls, valgte jeg å kjøre sone 1 i dag, og avslutte med litt korte bakkeintervaller på tampen.

Syklet en litt annen rute i dag, til Telavåg, i enda finere solskinn enn i går. Det er delvis sykkelvei og når veien blir for smal til at det er plass, er det slutt på den luksusen. Da blir asfalten dårlig og det er knapt plass til møtende bil og syklist. Heldigvis var bilistene ganske hensynsfulle, og det var ikke så mange av dem, så hele turen forløp uten ubehagelige situasjoner.

Smal vei, men utrolig fin å sykle på allikevel.

En av de tingene jeg liker best med å sykle her ute i havgapet, er at det når som helst dukker opp den ene vakre utsikten etter den andre. Rundt hver sving eller over hver kneik er det stor mulighet for å bli belønnet med glitrende sjøutsikt.

Snuplassen i Telavåg, det må innrømmes at iPhonekameraet ikke yter utsikten rettferdighet.

En annen bra greie er at jeg begynner å bli veldig, veldig glad i sykkelen min. Jeg merket at jeg kunne sittet i timesvis og bare tråkket, selv med en ganske bra tur i beina fra i går. Det hindrer meg selvsagt ikke i å sikle noe verre på en Argon 18 E-80 (som er omtrent så mye penger jeg kan forsvare å bruke på enda en sykkel), men det er ikke noe nederlag å kjøre på en rimelig racer heller.

En stadig bedre venn.

Berg- og dalbane bro i Telavåg.

På vei hjem dro jeg innom Golten og kjørte litt bakkeintervaller, da var beina helt fine og pulsen lå fint i sone3 uten at det egentlig kostet så mye. Deretter trillet jeg hjem, viktig å rekke mammas middag. Det ble 27 km, 1t 18 min, og bare stas fra ende til annen.

Read Full Post »

Sjøen!

Jeg har denne helgen residens på Vestlandet, nærmere bestemt havgapet ute på Sotra hvor mine foreldre holder til.

Og jeg har med sykkel. Her er det gode muliger for å få bra turer på asfalt, det er jo faktisk bare landevei her i området.

Jeg avsluttet hjemmekontoret litt tidlig, og la ut på langtur klokken kvart over to. På den måten kunne jeg styre unna stressa foreldre med fredagshandling i bagasjen og tacosultne unger i baksetet.

Det var til alt overmål sol og tørre veier (i følge min far et fenomen som har vært totalt fraværende siden august i fjor), men det var vind. MYE vind. Og jeg hadde i latskapens tegn latt clip-on-barene ligge hjemme.

Det ble uansett en strålende tur. Planen var å sykle en time, snu og sykle hjem igjen på litt kortere tid. Det er knapt en eneste slette i dette landskapet, og jeg fikk gang på gang bekreftet at det var helt riktig å melde seg på Challenge Copenhagen og ikke Norseman.

Det var morsomt å sykle på gamle trakter. Jeg fant for eksempel ut at det var nøyaktig 13 km til ungdomsskolen jeg gikk på. Og jeg syklet forbi flere steder jeg pleide å henge i tenårene. Heldigvis har kommunen tatt konsekvensene av at veiene er smale og farten i trafikken høy, så det var flere kilometer med fabelaktig sykkelvei, passende selv for en landeveisykkel.

Brillefin sykkelvei.

Det var ganske lite trafikk første timen, og selv om jeg hadde vekselvis motvind og medvind, var det en fryd å sykle. Jeg hadde glemt å ta med barer over fjellet, men heldigvis produserer Nidar lett omsettelig energi også.

Alternativ sportsernæring.

Asfalten var også stort sett fin. Litt grus og steiner enkelte steder, men jeg synes det er greit å teste hvor punkteringsvillige dekkene mine er, og jeg trenger jo å øve på å bytte slange (og jeg hadde for en gangs skyld tatt med slange og patroner), så jeg kjørte på. Og jeg punkterte heller ikke denne gangen. De tåler en del, Michelin Pro race 3-dekkene.

Jeg oppdaget dessuten den store fordelen med at det knapt finnes fungerende kollektivtransport i strøket. Jeg var ute i to timer og møtte en buss og ble forbikjørt av en. I løpet av 45,5km. Innmari frustrerende hvis man har tenkt til å ta bussen, såklart, men når man sykler er det fantastisk deilig at det bare går en buss i skuddåret.

Det beste med turen var allikevel at jeg syklet masse langs sjøen. Det førte tidvis til sterk vind, men jeg elsker havet. Spesielt når jeg er på land. Det er noe eget med havluften, og siden jeg vokste opp 60m fra sjøen, er jeg sterkt avhengig av å se og lukte sjøen.

Sjøutsikt 1

Sjøutsikt 2

Fin asfalt

På denne sletten snudde jeg. Jeg kunne syklet en runde, men deler av veien rundt er altfor smal, og det er svingete og gode muligheter for å stupe over den litt lave betongkanten langs veien hvis bilene blir litt utålmodige, og da er det rake veien i steinrøysa og ut i vannet. Da jeg snudde merket jeg at vinden hadde økt ganske kraftig. Jeg hadde ikke helt troen på at jeg skulle rekke å komme hjem innen en time, men sjokolade er jo vidunderkur for det meste, så selv om vinden stod som en vegg i mot til det gjenstod 5km, så gikk det ganske så bra allikevel. Siste 5 var vinden litt mer medgjørlig, så jeg var hjemme igjen på tiden 1:58. Tok det rolig siste par kilometrene, med veiarbeid, fartsdumper og sylket beina litt ned. Fantastisk fin tur. Må nok ut igjen i morgen.

Hjemme på Glesvær, hvor det var blå himmel og sol for en gangs skyld.

Read Full Post »

Påske(halv)maraton.

I dag ble påskeferien avsluttet med halvmaraton i Drammen. Har aldri løpt i Drammen før, og har begrenset løping i 2 grader og regn mest mulig. Mye nytt, med andre ord.

Vi fikk som alltid dårlig tid før start. Jeg veit ikke helt hva det er, men minuttene før start går raskere enn til og med ferieminutter. Var ute i god tid, fikk meldt oss på, skiftet og stod i dokø, og vips – plutselig var det 2 minutter til start.

Startområdet var heldigvis så nærme at man kunne småløpe bort på et minutt, og da vi kom frem var jeg ganske glad for at jeg ikke var noe tidligere ute, for det var bikkjekaldt, og da måtte jeg jo ha varmet opp.

Starten gikk og første kilometer gikk som vanlig altfor fort. Fikk etterhvert stabilisert tempoet på 6:20-6:30 pr. kilometer, løp sammen med Helene fra Oslofjord, hun hadde planer om å ta det ganske rolig. Jeg hadde planer om å komme i mål. Det viste seg å være temmelig nøyaktig samme tempo.

Første mila gikk ganske greit. Det var utvilsomt kaldt i lufta, men heldigvis akkurat mildt nok til at det regnet, og ikke sluddet. Etter ca 5km var det drikkestasjon, med cola, sportsdrikke og vann, i tillegg til bananer. Jeg hoppet rett på colaen. Etterhvert fikk Helene så mye stein i skoen at hun måtte stoppe og få de ut, og det gjentok seg jevnlig. Dette var igjen veldig gunstig for min del, for da bare gikk jeg et stykke og spiste gel eller bare fikk ned pulsen og hvilte beina litt, og så føltes beina litt piggere igjen.

Jeg var egentlig i ganske bra slag. Jeg hadde ikke forventet det. Noen stor løper har jeg aldri vært, så jeg hadde ikke forventninger om å hevde meg i toppen, halvmaraton for min del handler ofte om å komme lengst mulig før det røyner på. Allerede mandag i påskeferien dro vi på med makspulstest, og siden har liksom ikke beina mine vært så samarbeidsvillige. Det er mulig at det kan relateres til det faktum at jeg totalt ignorerte restitusjonsbehovet etter testen, og derfor har hatt sure bein i en uke, jeg ble uansett positivt overrasket. Etter 16-17km ble det litt tungt, men det positive er at de to siste kilometrene var de raskeste (med unntak av den altfor raske førstekilometeren) med 10km/t. Da lå jeg på 90%, og var både våt og kald og veldig sliten, men det var veldig tilfredsstillende å fullføre løpet uten at farten sank. I tillegg klarte Helene og jeg med litt innsats å dra to hyggelige, eldre menn de siste par kilometrene, og det ligger jo en drøss med heder og ære i det.

Da vi kom i mål, tok jeg banan (den var frossen inni) og cola og oppdaget nøyaktig hvor kaldt det var. Hadde så kalde fingre at det var så vidt jeg klarte å bære glasstrofèet det korte stykket til garderoben.

Glasspokal som belønning for innsatsen

Etterpå klarte vi med mye viljestyrke å la være å kjøre forbi Domus Atletika, og klarte også å tvinge oss ut i bassenget. Ikke varmebassenget, det var fullt av barn, men svømmebassenget. Det ble ikke den mest målbevisste økta, men det var heller ikke meningen, det var mest for å løse litt opp på kroppen, og for å holde vannfølelsen og teknikken vedlike. Så fart og svømmeart ble tilpasset de andre i banen.

Read Full Post »

Testing, testing.

I går var det tjuvstart på Bogstad treningstriatlon. Det ble selvsagt duatlon på grunn av isen som fremdeles ligger på Bogstadvannet. Jeg vurderte en stund å stille opp, men feiget ut på grunn av de mildt sagt dårlige løpeopplevelsene i det siste. Så jeg gikk heller for en løpetur mens hele seks spreke triatleter stilte til start.

Jeg var ganske spent på hvordan formen ville være, sist jeg løp møtte jeg veggen etter ca 20 minutter i sone 1. Jeg hadde visse forhåpninger om at ti dager med jerntablettene jeg utvilsomt har hatt best effekt av i alle mine år som blodgiver: Niferex 100mg, skulle ha gitt resultater.

Killerjerntabletter

For å ytterligere optimalisere forholdene hadde jeg skippet mine sedvanlige Asics GT-2160, som med såler sikkert veier et kilo, og dristet meg til å løpe med Adidas Adizero tempo-skoene, som jeg har fått streng beskjed om å bare bruke i løp for å unngå skader. Jeg pronerer nemlig ganske heavy i forfoten, og i og med at nesten alt trykket er fra midten av foten og fremover når jeg lander, så må jeg ha både såler og sko som nøytraliserer proneringen når jeg trener. Men med tanke på hvor dårlig jeg har løpt den siste tiden, var jeg ikke akkurat spesielt bekymret for overbelastning. De siste turene har vel knapt vært på 5km.

Favorittskoene

Det var forresten nydelig vær på Bogstad. Så vidt litt kaldt i starten, men jeg ble fort varm på veien opp mot treet på tunet og videre opp over veien og mot det lille tjernet. Traff både hunder og hester og mange joggere, og det startet riktig så bra. Jeg merket jo at jeg kunne glemme en sone 1 tur, men i og med at onsdag plutselig ble hviledag (glemte essensielle deler av treningstøyet da vi skulle på sykkel 3), tenkte jeg at det var greit å bare løpe og se hvordan det føltes. Jeg har jo uansett ikke noen sone 1 i motbakker.

Runde 1 gikk kjempefint, så jeg la ut på runde to med freidig mot. Kjente at disse motbakkene i starten var litt tungere andre gang, men nå hadde jeg jo løpt lengre sammenhengende enn på lenge og var egentlig ganske fornøyd. Da jeg var ferdig med runde 2 kjente jeg at det var magetrøbbel i anmarsj, så jeg utfordret skjebnen og spiste en gel. Ikke fordi at jeg trenger det på en så kort løpetur, men en del av planen er å lære kroppen min å elske High5-ernæring i hvilken som helst tilstand, så dette var egentlig bare ren og skjær trening i å spise underveis, selv om det føles som om det vil gjøre vondt verre. Til min store overraskelse ble magen helt fin etter en Juicy Organge-gel (som ikke smakte særlig juicy hvis jeg skal være helt ærlig. Ikke så mye orange heller, i grunn). Fikk litt ekstra sprut i beina ut på sisterunden også, så klokket inn en mil på 1:02, og tok resten av runden som nedjogging.

Snittpuls 148/84% uten at det føltes veldig tungt. Snittfart på 6:19 min/km inkludert nedjogging.

Veldig fornøyd og lettet over at det tilsynelatende var en så enkel løsning på et så frustrerende problem.

Read Full Post »

« Newer Posts