Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Jeg trodde ærlig talt det skulle ta ganske lang tid før jeg kom meg under 30 minutter på femkilometeren. Jeg startet jo på 37-ettellerannet, og det var sånn sett lette minutter å kutte i starten, siden jeg slet med hold og dårlig kondis og sånne kjipe ting, og jeg regnet med at det etterhvert ville gå veldig sakte nedover mot 30 min. Jeg perset enda en gang med ca et halvt minutt i forrige uke, og så blusset forkjølelsen min opp igjen, så neste økt gikk litt åt skogen. Akkurat som forventet.

Men så… så kom selveste verdensmesteren i kayak i sin age group, som har en baby som er litt eldre enn Lotta, og yppet til kappestrid. Hun var nemlig på SATS og løp 6,5 km og mente at jeg var bakpå. Bakpå! Pøh. Hansken ble altså kastet. Og den ble plukket opp.

Så jeg skred til tredemølla med nyvunnen motivasjon. Ikke bare skulle jeg løpe hele 7 km, jeg skulle perse på de siste 5 også, og attpåtil skulle jeg jammen meg klare å tyne meg under 30 min.

De to første kilometrene måtte fungere som oppvarming. Det positive var at jeg kunne starte raskere enn jeg har startet før, så jeg hadde et lønlig håp om at farten kunne økes. Da de var unnagjort viste klokka 14:41, hvilket betydde at jeg måtte være i mål innen 44:41. Jeg la ut i 9,5km/t og økte jevnt og trutt, og til min store overraskelse føltes det ganske greit. Jeg måtte allikevel opp i 11 km/t for å rekke cut-offen, og avsluttet på 12 km/t, og det er mulig at jeg tok en liten snartur over syreterskelen mot slutten. Men mine løpeturer nå har vært progressive, og jeg merker at jeg kan løpe litt fortere hver gang jeg øker farten på slutten.

Fasiten ble 44:32, hvilket skulle tilsi en tid på 29:51. Jeg er mildt sagt overrasket, for det er ikke sånn at de tidligere øktene har vært lette, jeg har faktisk følt at jeg har presset ut det jeg maktet. Men det er tydelig at det finnes et ekstra gir når man må legge en ny list.

Sub 35

Hurramegrundt! Nærmere bestemt 34:51.

Enkelte uinnvidde vil nok tenke sub 35 på mila, men jeg snakker 5km. Med tanke på at jeg har vært småsyk og forkjølet den siste uken er jeg ganske fornøyd med det. Neste mål er sub 30.

Rent spesifikt trener jeg nå mot Winther triathlon games i Fredrikstad 9. februar, hvor jeg har skumle planer om å slå Helene. Det er 500m svømming (i basseng), 20km på spinningsykkel og 5km på innendørs løpebane. Jeg tror jeg må ha minst 5 minutter på henne før vi skal løpe, så det skal holde hardt. Men det er veldig motiverende å trene mot. Jeg må bare få satt meg på sykkelen også snart…

Det er omtrent der formen min er. Det vil si, det absolutte nullpunktet var nok i mai 2007 da jeg snøret på meg joggeskoene for første gang og prøvde å løpe rundt Sognsvann, så nå er jeg nok på mer 0,2-punktet. Og det er utrolig hvor fort en måned kan gå uten at man har klart å komme i gang med hverken trening eller blogging.

Prioriteringen nå om dagen er som følger:

  1. Passe på Lotta
  2. Sove
  3. Spise
  4. Trene/treffe folk
  5. Internett/blogge

Men nå har jeg kommet litt ut av kaffebobla og mer inn i treningsbobla. Vi har jo meldt oss på ironman i Køln i september neste år, og ironmanformen kommer som kjent ikke helt av seg selv. Heldigvis har vi tredemølle hjemme, og nå har jeg klart å karre meg igjennom 5km både søndag og tirsdag. Søndag tok det 37:18, tirsdag 36:35, så det er allerede en liten forbedring å spore. Det skal sies at det blir en progressiv femkilometer, så det første kvarteret er oppvarming i veeeldig rolig tempo. Jeg orker nemlig ikke varme opp først, for så å løpe…

Og jeg har svømt hele to ganger forrige uke. Først 1500m på fredagsvømmingen med Oslofjord og så 1100m i bassenget på Holmlia. Svømminga er vel der jeg er nærmest formen før graviditeten. Etter at jeg begynte å ta planken og situps har jeg fått såpass med kjernemusklatur at jeg ikke ligger som en brennmanet i vannet.

Planen fremover er å svømme to ganger i uka, løpe 5km annenhver dag, og så må jeg komme meg på sykkelrulla etterhvert.

Første konkurranse i 2014 er Winther triathlon games i Fredrikstad 9. februar. Og det er ikke vintertriatlon på den måten enkelte av oss triatleter forakter, det er svømming i basseng, sykling i spinningsalen og løping på innendørsbane. Der stiller også Helene opp, så målet er å slå henne. Vi har et veddemål angående Køln, og i Fredrikstad blir første gang vi måler krefter. I juni skal vi kjøre halv IM i Århus, og resultatene der legger grunnlaget for veddemålet i Køln. Blir det førstekvinne til mål, eller må vi legge inn en tidsbuffer den ene eller den andre veien?

 

 

Det er snart slutten av oktober og det nærmer seg den tradisjonelle medaljemiddagen som markerer slutten av sesongen. Så langt har det vært mager fangst for min del (i motsetning til Hanne Gro, hun kommer jo til å få kink i nakken av alle medaljene), ikke at jeg klager, Lotta er den beste premien, men hun har nok ikke så lyst til å henge rundt halsen min i en snor.

Heldigvis arrangeres det små og store løp hele høsten, og jeg hadde jo registrert at det var noe som het Hytteplanmila, et lite, koselig løp et eller annet sted på Østlandet, trodde jeg.
Hanne Gro var allerede påmeldt da vi oppdaget at det var en klasse som het «Trim uten tid», noe som hørtes akkurat ut som min klasse for tiden. Så langt har jeg jo bare løpt et par-tre turer på rundt 3km etter fødselen, og de har gått sånn ca greit, men da har jeg faktisk vært ganske sliten, så en mil var en real utfordring.

Natt til lørdag skjenket Lotta meg hele to timer søvn, pluss noen dupper på morgenkvisten, og i og med at natta før heller ikke var direkte silkeføre, var jeg så trøtt da vi satte kursen mot Hole at jeg hadde både hodepine og vondt i hele kroppen. Men det var jo utsikter til en medalje, og vi hadde oppdaget at Trim uten tid startet hele halvannen time før Hanne Gro (og resten av løperene) skulle starte, og da burde jeg klare å komme i mål tidsnok til å overta Lotta før Hanne Gro skulle løpe. Jeg kunne da vel ikke bruke halvannen time? Vi tok sjansen.

Jeg orket ikke finne frem løpesokker før vi dro hjemmefra, men heldigvis sørger arrangøren for sine overtrøtte småbarnsmødre, så jeg slapp å løpe i tjukke ullsokker, og en enda større bonus var at jeg hadde tørre ullsokker til å ta på meg etter løpet.

Det var fryktelig uvant å ha litt sånn dårlig tid til start, det er så lenge siden sist. Men jeg kom meg til starten hele fem minutter før start, og der var vi ca 50 stykker, de fleste så ganske spreke ut. Noen drev og hoppet seg litt varme før start, men den hoppingen har aldri ført til noe godt for min musklatur, spesielt ikke i 1 grad, så jeg stod helt stille og forspilte ikke en kalori mens jeg ventet på at startskuddet skulle gå.

Hovedmålet var å komme seg igjennom uten å gå, i tillegg måtte jeg klare det på under 90 minutter, helst en del mindre enn det også, sånn at Hanne Gro hadde tid til å varme opp før hun skulle starte. Ellers syntes jeg det var et greit mål å komme inn på under 1:10. Det er jo ikke så veldig raskt på mila, men med tanke på at jeg beveger meg rundt helt uten musklatur i mage og rygg for tiden, har jeg ikke så mye mer inne.

Hytteplanmila starter ganske snilt, første kilometer går nedover, og jeg holdt ca 6:30/km, og syntes det gikk både lett og fort. Da vi passerte 0,5km hørte jeg de bak si «da er det bare 9,5 igjen», og hadde et visst håp om at de ikke ville løpe forbi. For selv om dette var Trim uten tid, og hverken tid eller plassering ville bli notert noen andre steder enn i mitt hode, så er det nå en gang sånn at jeg ikke klarer å la være å konkurrere litt allikevel.

Det gikk overraskende greit å løpe i kulden. Det eneste ubehagelige var at lårene var iskalde, ellers var jeg varm og fin. Løp med super og en løpejakke, pluss lue og løpetights.

Etter et par kilometer ble jeg forbiløpt av en godt voksen mann, men han var bare ute og trimmet, og snudde og løp tilbake etter en liten stund. Dama foran meg hadde begynt å gå i bakkene, så jeg hadde et lønnlig håp om å ta henne igjen, og like før 4km løp jeg forbi. Stor jubel.

Etter 5km var det drikkestasjon, og da spiste jeg en gel. Jeg har ikke smakt en gel siden Berlin maraton i fjor (altså over et år siden), så jeg må trene litt på sportsernæring igjen. Dessuten var det fire timer siden frokost. Flat og fin løype så langt, og nå oppdaget jeg at jeg hadde hatt låta de spilte før start på hjernen i samtlige 5 km.
«Ring-ding-ding-ding-dingeringeding!
Gering-ding-ding-ding-dingeringeding!
Gering-ding-ding-ding-dingeringeding!
What the fox say?»
Det eneste jeg har å utsette på et prikkfritt arrangement. Da jeg rundet 6km, og en funksjonær heiet og ropte at det bare var 4km igjen, ble min søvnløse, Ylvistorturerte hjerne så rørt at jeg nesten måtte gråte litt av min egen prestasjon. Mellom seks og åtte kilometer ble det litt slitsomt, det er ikke så rart, det gikk jo oppover, men så flatet det ut, og jeg så at jeg hadde god sjanse på sub 1:10. Jeg var sjeleglad for at jeg hadde latt meg overtale til å ikke løpe med barnevogn, herre, da hadde jeg sikkert surret rundt der ute enda.

Jeg var ganske sliten de siste to kilometrene, egentlig de siste fire. Det er ikke det at jeg var veldig andpusten eller veldig stiv, det var bare tungt. Men jeg løp jo tre ganger så langt som jeg har gjort siden oktober i fjor, så det skulle nesten bare mangle.

Uansett jeg kom meg opp den siste bakken, og der stod Hanne Gro med Lotta og heiet meg i mål. Tiden ble 1:09, og det var så bra det kunne bli. Videre er Hytteplanmila et av de best organiserte løpene jeg har vært med på. Jeg satte spesielt pris på den oppvarmede hallen, de gode bollene, kaffen og benkene. I tillegg var det god tilgang på garderober og toaletter, og medaljen var seriøs. Den vil glitre på medaljemiddagen om noen uker!

2013-10-20 12.49.07

Seriøs medalje!

 

Oslo maraton

image

Jeg har så lyst til å løpe!

12. august

12. august 2012:

12. august 2013:
2013-08-17 13.01.31

Sett i ettertid var det jo opplagt at det var den dagen hun skulle komme. Jeg har fått en del spørsmål om hva som var vondest. Fødsel eller ironman. Jeg kan vel si såpass at jeg har tenkt å kjøre ironman igjen, men jeg har ingen planer om å føde flere barn!

En liten stund siden dere har hørt fra meg. I mellomtida har jeg blant annet kjørt halv ironman i Haugesund. Det gikk så bra at det bare måtte bli et veldig kjedelig tevlingskvad ut av det, så det droppet jeg. Jeg kan dog storskryte av at jeg perset på distansen med ca. 20 minutter.

Over til viktigere business, nemlig Bogstad treningstri. Klubben min, Oslofjord triatlonklubb (www.oslofjordtri.com, meld dere gjerne inn!), står nemlig bak en treningstriatlon annehver torsdag hele sesongen. Triatlonsesongen er jo ikke overvettes lang, så for å lette på trykket har vi også duatlon før og etter at isen har gått/kommet. Det er flest oslofjordinger som er med, men treningen er også åpen for andre. Tidtaking er avhengig av frivillige.

Bogstad er først og fremst tenkt som en sosial setting der man i hyggelig lag kan sette hverandre i stevne. Her kan nybegynnere og norgesmestre møtes og heie på hverandre. Distansene er 730 meter svømming, 16 km sykkel og litt under 5 km løp.

Likevel skal det ikke stikkes under en stol at enkelte tar Bogstad noget mer alvorlig enn som så. Adelskalenderen (http://www.oslofjordtri.com/adelskalender-for-bogstad.537980-10284.html) er vel den sida på Oslofjord sin hjemmeside med flest antall treff. Det er sikkert flere enn jeg som syns Bogstad tri er noe av det hardeste jeg kjører i løpet av sesongen, ikke fordi løypa er så hard og lang, men fordi man jo må kjøre på så innmari, det er jo folk som følger med!

Jeg hadde en hard runde med meg selv i går, og den handlet om å ta seg selv litt for alvorlig. Jeg gruet meg nemlig til Bogstad og var edgy og irritabel hele dagen og fant på tusen grunner til å trekke meg. Jeg hadde jo faktisk løpt 5 topper i helga og fått så stive lår at jeg knapt kunne bruke de sanitære fasiliteter heimen kan by på på flere dager. Jeg hadde jo syklet Hurumrunden med sine 1500 høydemeter dagen før og låra var hovne av syre og slit. Dessuten så orket jeg bare ikke tanken på å komme sist. Nei, den tanken var faktisk så uutholdelig at jeg trodde jeg led av PMS, men det var bare selvhøytidligheten (herlig kombinert med sin onde tvilling selvopptattheten) som slo inn med skarpe, skingrende støt.

Til slutt tok jeg meg sammen og stilte til start. Bogstad treningstri i finvær er nemlig helt fantastisk. Masse hyggelige trifolk og god stemning. Dessuten kunne jeg ikke unngå å legge merke til at vi hadde ei som startet med terrengsykkel. Jeg hadde et lønnlig håp om å ikke komme sist, selv om dama så farlig sprek ut.

Stille før stormen (bildet er lånt fra Oslofjord triatlonklubb)

Kine og Øystein skulle være tidtakere i dag (tusen takk til dere!), og Øystein var også så snill at han løp opp og hentet sine svømmebriller rett før start sånn at jeg kunne låne dem. Mine var helt håpløse i dugg og motlys. Så telte Øystein ned og det var bare å kaste seg uti. Jeg må si at de svømmebrillene virkelig var bra, plutselig så jeg både hvor jeg skulle svømme og folka rundt meg. Jeg lå faktisk i et slags felt og observerte både Andreas og Silja rundt meg. Det var minst 20 grader i vannet og det gjør sitt til at svømminga blir en mye behagligere affære enn det vanlige slitet i panikkbefengt isvann. Jeg svømte rimelig kontrollert og prøvde å fokusere på å bruke beina, i det siste har jeg forstått at det ikke egentlig er sånn at man på død og liv skal la beina dingle etter seg som om man var lam fra livet og ned. Jeg har lenge tenkt at det var lurt for å spare beina, men jeg har innsett at det egentlig har vært en unnskyldning fordi jeg aldri helt har fikset den sparketakten. Hvordan telle til 6 og samtidig få arma framover, liksom? Dessuten, hvorfor spare bein når de allerede er fullstendig brukt opp?

Etter vendingen ved odden lå jeg noen minutter og draftet bak to karer som ga meg enkel framdrift, men de styrte snart ut mot venstre og høyre og slettes ikke rett fram, så da måtte jeg dessverre svømme selv. Jeg syns selv det gikk raskt unna og var meget fornøyd da klokka viste 15.15 inn i T1.

For første gang droppet jeg hanskene i T1, jeg kjører vanligvis alltid med dem, rett og slett fordi jeg har tryna så mange ganger at jeg innser verdien av et par hansker når håndflater møter grus i fart. Risky business, med andre ord, så det var bare å få unna sykkeletappen så fort som mulig (ikke at det egentlig hjelper, jeg tryner gjerne på løpinga og, jeg).

Jeg syklet ut omtrent samtidig som et par karer, og jeg jobbet hardt med å ikke slippe dem for langt foran meg (men alltid minst 10 meter!). Dessverre kom det en bil imellom som igjen måtte kjøre veldig sakte bak en terrengsyklist, så jeg mistet kontakten med dem. Jeg kjente sykkelturen fra dagen før, men ikke så ille som jeg hadde fryktet. Likevel ganske typisk at det var beina som satte en stopper for høyere fart, ikke pusten, som det vanligvis er for meg (dårlig kondis, som min kone sier). Løypa inn i Sørkedalen lider av alvorlige vedlikeholdsproblemer,  men det er i grunn bare å kjøre i full fart over alle sprekkene og håpe på det beste. I den siste sløyfa bør man være glad hvis man slipper å miste kjedet. Ved vending hadde jeg sett en rekke syklister foran meg, men det var også minst 4 stykker bak. De lå ikke spesielt langt bak, så det var i grunn bare å peise på. Jeg regnet med at jeg minst måtte ha 5 minutter ut av T2 for å ikke bli tatt igjen av Silja. Disse hersens løperne…

Jeg så til min store forbauselse og enorme glede at jeg faktisk lå an til å bruke mindre enn 30 minutter på syklinga, noe som aldri har skjedd før. Jeg prøvde å bruke de sure beina mine best mulig og syklet på enda mye lettere gir enn jeg vanligvis gjør. Det så ut til å virke, beina ble ikke verre.

Med ca. 29.30 på syklinga løp jeg inn til T2 og ante at det var muligheter for en god tid. Det store spørsmålet var jo om beina i det hele tatt kunne løpes på. I helga løp jeg opp og, og dette er det vonde, ned 1500 høydemeter fordelt over 26 km sti. Jeg hadde ikke spart meg spesielt på syklinga og nå ville det hele kuliminere i gråt, tænders gnidsel, spying, totalsprekk, eller …. pers?

Jeg orket ikke å se for mye på klokka mens jeg løp, i stedet holdt jeg øye med dama som lå rundt 200 meter foran meg. Jeg syns liksom jeg stadig kom bittelitt nærmere og jeg følte meg som en hai som har fått ferten av blod. I tillegg visste jeg ikke hvor mye jeg hadde på jentene (og gutta) bak. Jeg presset meg, kort og godt. Eller godt, det er vel sjeldent noe er så vondt som på Bogstad, men siden jeg hadde startet med dårlige bein og de ikke ble noe verre underveis, ga det meg et slags underlig psykologisk overtak.

Jeg tok igjen jenta i rosa foran meg med noe sånt som 40 meter per kilometer. På et eller annet tidspunkt så jeg også på klokka og så at jeg hadde sjansen til å komme under 1.15, noe som ville være helt fantastisk. Rett før den siste bakken opp til Bogstad gård dro jeg forbi henne og prøvde meg på et rykk opp bakken, livredd for at jeg ikke ville kunne holde henne bak meg nedover igjen. Jeg fikk 10-20 meter og peste opp bakken som om jeg hadde en varulv i hælene. Det hadde jeg vel strengt tatt også, Tim sprintet nemlig forbi meg på flata igjen, bare 200 meter fra mål! Jeg holdt imidlertid jenta i rosa bak meg og var i mål på 1.12.28! Det var vel en bedre tid enn jeg noensinne kunne forestilt meg, pers med godt over 5 minutter, og nr. 2 blant damene. Herrejesus. 

Silja og Solfrid var i mål noen minutter etter meg og bare et par minutter etter det var alle kommet i mål, inkluderte hun spreke med terrengsykkelen. Det var ekstra hyggelig å se igjen Solfrid, en gammel traver i Oslofjord som har slitt med whiplashskade.

Her er alle i mål! (Bildet er lånt fra Oslofjord triatlonklubb)

Jeg sitter igjen og er litt sjokkert og lurer på hvor formen egentlig kommer fra. I år har jeg kun trent det jeg har lyst til uten spesielle planer eller vanskelige nøkkeløkter. Jeg har svømt under en gang i snitt i uka, syklet en del og løpt litt. Jeg tror kanskje løsningen ligger i at jeg har konkurrert meg i form. Jeg har stort sett hatt en eller flere konkurranser i uka siden begynnelsen av april, alt mulig, motbakkeløp, sykkelritt, multisportkonkurranser, ultraløp og selvsagt triatlon.

 

Det var en mørk og stormfull aften.  Det styrtregnet. Jeg syns ellers det er veldig sympatisk når en konkurranse starter på ettermiddagen, men denne lørdagen gjorde det bare at jeg gruet meg hele dagen. 10 grader og regn bør være forbeholdt mars, ikke sist i juni.  Jeg prøvde å huske på hvorfor jeg liker triatlon og etter hvert klarte jeg å forestille hvor fornøyd jeg ville være når jeg gikk i mål. At jeg skulle gasse meg med kaloririk mat og ligge timevis i badekaret til ho mor. Som sagt, så gjort.

Svømminga var lagt til den ene enden av Nordsjø, og den sjøen lever virkelig opp til navnet sitt. Temperaturen var som på Nordpolen, omtrent (det vil vel si 13-14 grader). Som vanlig tok jeg på meg to hetter for å holde kulda ute og brillene på. Jeg brukte igjen brillene med UV-beskyttelse, og igjen, viste det seg totalt unødvendig.

       2                

Helt nødvendig med temperaturtilvenning før start, ellers blir det dårlig med pusting, gitt.

Kjersti fra Oslofjord var også med, og det var hennes triatlondebut. Med tanke på at hun løper maraton på 3 blank var jeg ganske fornøyd med å kunne føle meg ovapå som den «erfarne» triatleten som kunne komme med all slags gode tips før start. Jeg visste jo at hun kom til å gruse meg, uten nåde.

Det ble en grei svømmeetappe for min del. Vi skulle bare svømme 200 meter ut, runde kajakken og svømme tilbake, klokka mi viste at jeg svømte ca. 450 meter på noe over 8 minutter.

 

 5

Svømmestart er alltid artig!

T1 ble igjen en katastrofe. I likhet med på Hove fikk jeg problemer med å bruke fingrene. De blir helt ubrukelige og jeg klarte ikke en gang å åpne drakta. Heldigvis var Kjersti der og kunne dra ned glidelåsen, takk! Triatlon er virkelig en fin sport, det er jo slett ikke uvanlig at konkurrentene hjelper hverandre, det vil si, jeg aner jo ikke hva de beste driver med, det kan jo godt hende at de tråkker hverandres briller ned i søla og kaster hjelmene inn i skogen.

Etter mye om og men fikk jeg av meg hele drakta og våtsokkene og på meg alt det andre, selv om jeg knota veldig med de nye hanskene. Det hjalp ikke på at mamma, som var med og heiet sammen med pappa og Linda, stadig ropte til meg, og forventet svar. Altså, kjære mamma, jeg er veldig glad i at du roper oppmuntrende til meg, selv om du juger så det renner av deg (hah, første dame opp fra svømming, du liksom, de andre er bare så radveltrente at du ikke helt kjenner igjen deres kvinnelige former i våtdrakta), men bare ikke forvent at jeg i tillegg til å prøve å få på meg vest og hansker og startnummer og hjelm og sokker og sko faktisk skal kunne si noe også.

Over 12 minutter etter start kom jeg meg endelig ut på syklinga. Hurra!

 

 8

Nydelig sommervær! Mamma står i fullt regntøy og ser etter meg.

Vi måtte opp ei lita kneik på noen kilometer til flyplassen. Der skulle vi kjøre 8,5 runde, noe som ville tilsvare 29,5 km. Beina føltes merkelig bra ut på sykkel. Kneika gikk raskt unna og jeg tok faktisk igjen noen oppover. Vel oppe på Geiteryggen startet moroa, vi skulle kjøre rundt og rundt og rundt og hele tida så du andre syklister du kunne ta igjen (heldigvis så du ikke dem som tok deg igjen…). Jeg syns det gikk radig, jeg så at jeg hadde bedre svingteknikk enn mange og kjørte forbi en hel del. Etter hvert kunne jeg ligge i tempoposisjon også i svingene. Hver runde kjørte vi forbi speakerområdet med tilskuerne og hver gang hørte jeg heiaropene fra familie og venner. Det var motvind ene veien, da lå jeg og snittet rundt 29 km/t, mens i medvinden gikk det kjapt i 37-40 km/t. Jeg lå og kom stadig litt nærmere Kjersti runde for runde og hadde planer om å gruse henne siste runda, men da var hun plutselig borte og hadde løpt ut fra T2. Jeg så utover flyplassen og så at det begynte å bli tomt for syklister. Det kjentes så underlig, jeg hadde jo tatt igjen så mange! GPSen min viste bare 27,5 da jeg kom mot T2, jeg vurderte å ta en runde til, men på briefingen hadde de sagt at vi ikke skulle over 30 km, så jeg tok sjansen på å kjøre inn.

 

11 

Jeg ligger i tempo og kjører på!

I ettertid har det vel vist seg at det enten var mange som tok en runde eller to for lite, eller at vi som kjørte på GPS har tatt ei runde for mye, dvs. at arrangøren ikke helt visste hvor lang runda var. Derfor har jeg heller ikke brydd meg med å se på resultatlista. Hah, enkel løsning!

Jeg må innrømme at jeg mistet litt motet av å plutselig havne lenger ned i feltet enn jeg trodde at jeg lå. Løpeløypa var nesten en runde rundt flyplassen, og så tilbake. Jeg gledet meg til å bli ferdig, men først klarte speaker Jon å muntre meg veldig opp på vei ut fra T2. Han ropte meg opp og presenterte meg som «en av de kvinnene i Norge som har kjørt flest Ironman». Jeg lo så jeg nesten ikke klarte å løpe, men håpet samtidig at alle tilskuerne så på meg med nyvunnen, dog særs ufjortjent,  respekt.

Jeg holdt grei fart på runden, men på slutten begynte det å røyne litt på. Plutselig kjente jeg at persen i Århus hadde kostet litt likevel.

17 

Blid! Det er jo snart over!

Jeg presset meg rundt og mot mål  og kunne motta heiing fra hele bølingen.  Skagerak sportsklubb hadde disket opp med hamburere og frukt til alle deltakerne etter målgang, og de burgerne luktet fantastisk  godt. Jeg spiste vel sist en storfeburger i 2005, men jeg innrømmer at jeg fikk bilder i hodet mitt der jeg satte tenna i en gigantisk, dobbel burger.  

Jeg må berømme Skagerak for en god ide til et nytt arrangement! Noen tips til neste gang må være en eller annen form for telling av runder, sånn for å hjelpe oss som ikke klarer å telle til tre en gang med syre oppover øra, litt bedre stativer i T og vegetarburgere  på grillen!

Forresten, hvis dere lurer på hvordan det gikk med Kjersti, så kan jeg opplyse om at hun løp de 5,2 km på 19.35. Hun var dermed beste dame med god margin og hadde 3. beste løpetid totalt. Triatleter over hele landet, en ny stjerne er født!

Jeg skal være den første til å innrømme at jeg kanskje har blitt litt eplekjekk siden den store triumfen 12. august i fjor. Jeg har til og med kommet i skade for å ytre, ikke bare en gang heller, men flere, at man kan gjennomføre en halv ironman i bakfylla. Eller for å presisere, at man lett kan gjennomføre en halv IM med gammal fyll innabords.

Hovmod er som kjent en av de syv dødssyndene og det kommer alltid en dommens dag for den som synder. Selv for en frafallen pinsevenn med katolsk mor, særlig for dem, faktisk.

Det startet dårlig. Eller, det startet jo egentlig veldig bra. Vi slapp jo å gå på jobb en fredag! Helene, Linda og jeg dro hjemmefra grisetidlig fredag morgen for å rekke ferga i Larvik og vi var særs blide og fornøyde. Jeg var dessuten på dette tidspunkt veldig glad i skjebnen som hadde unnet meg nok en konkurranse før Linda føder og plikten vil kalle. Jeg har deltatt i alle konkurranser i det siste. Jeg har ikke en gang rukket å skrive RR fra halvparten.

Vi ankom Aarhus etter nervøst å ha konstatert at det er veldig langt mellom bensinstasjoner i dette flate landet. Hotellet Scandic Plaza ligger midt i Århus og rommet vårt viste seg å være av det ikke-renoverte slaget. Til gjengjeld var det en gigantisk to-roms med to doer, badekar og to tv’er! Folka i resepsjonen var utrolig hyggelige og ikke av den typen dansker som ikke forstår et kvekk av det man sier. Raskt kartla vi at nærmeste gate hadde ikke mindre enn tre bakerier, en smoothie/isbar, en utrolig bra dagligvare, en japansk restaurant med uendelig meny og lave priser, en brun kafé med 49 ølslag og til og med en mammaklærbutikk(!). Her var det noe for enhver smak, med andre ord. I tillegg var gata en del av løpeløypa så vi kunne trygt spise is og kaker under påskudd av å inspisere traseen.

Lørdagen ble brukt til å sjekke inn løpebaggen, sjekke ut den lille expoen, spise veggissushi opptil flere ganger, sikle på sykler (jeg må hypnotisere Linda sånn at hun glemmer den Fixie-sykkelen hun bestemte seg for å kjøpe når hun kan sykle igjen…) og shoppe oss fra gård og grunn i en sportsbutikk som førte både Specialized og Fusion. Jeg kjøpte blant annet et par rålekre Specialized sykkelhansker som var så fantastisk vakre at det var verdt hele turen. Man har jo god tid til å se på henda sine når man sykler tempo!

Verdt hele turen! Og fullstendig tilpasset sykkelskoa. OG sykkelen!

Man må alltid prøve tempohjelm i expoen, alltid.

Om kvelden, rundt klokken 22.03 oppstod det imidlertid en situasjon. Det viste seg at dekkspakene i mitt lille mekke-kit var borte. Jeg krisemaksimerte bare bittelitt, så for meg alle flintsteinene arrangøren hadde lovet oss, og det ble en liten time med gråt og tænders gnidsel, særlig da det kom fram at det var Linda som hadde «lånt» dekkspakene mine bare noen dager før og ikke hadde lagt dem tilbake. Hva søren gjør ei høygravid dame egentlig med dekkspaker, uansett? Frenetiske SMSer ble sendt til alle vi kjente som skulle være med, men ingen hadde ekstra dekkspaker. Heldigvis har jeg likevel gjort meg fortjent til ingeniørgraden min. Jeg kom nemlig på at vi hadde ei reisetannbørste i bagasjen et sted. Den er av en eller annen grunn alltid med og har ligget i baggen i åresvis. Jeg rotet dem fram og jaggu, jeg skiftet dekk både foran og bak uten vanskeligheter med dekkspaken-fanget-i-en-tannbørstekropp! Krisen var avblåst, endelig kunne vi legge oss.

En dekkspak forkledd som tannbørste reddet dagen

Klokka ringte 0500 og det var bare å hoppe i tritøyet og gå ned og spise frokost. Jeg var altfor rolig, som kjent, en halv IM kan man kjøre i bakfylla og med en arm i fatle. 0600 skulle bussen gå fra hotellet, og Helene var seint ute, jeg måtte stoppe sjåføren fra å kjøre. 0605 kom hun og hun kan takke sin litt beskjedne XXS-sykkelstørrelse for at hun og Argonen i det hele tatt fikk plass.

Vi var framme i god tid før start og hadde masse tid til å rote og røre i T. Til slutt fant jeg ut at det var på tide å ta på seg våtdrakt, og da gikk det opp for meg at noe hadde manglet hele tida. Jeg hadde lagt igjen tidtakerchippen på hotellet. Den hadde ligget klar oppå tritøyet, men i løpet av natta hadde det blåst mye og gardina hadde blåst over tøyet og tatt med seg chippen. Jeg løp frenetisk rundt i T for å finne noen som kunne hjelpe meg, men alle bare henviste til noen karer fra tidtakerselskapet, men dem var det ingen som fant. Til slutt ringte jeg min høygravide kone. I løpet av rekordtid stod hun i T1 med chippen og en god klem. Jeg var imidlertid litt stressa og psyket ut og løp ned for å skifte og komme meg ut i vannet. Jeg fikk faktisk varmet godt opp og konstaterte at rosa-badehetta-klubben var større her i Århus enn i København i fjor. Lars, kompisen vår som skulle debutere på distansen, hadde også rosa og vi fikk så vidt ønsket hverandre lykke til før det hele var i gang.

Det var kamp om plassene mot den første bøya. Den var diger og bare rundt 75 meter ut, og også den eneste bøya jeg kunne se i de store bølgene. Jeg syntes synd på Lars, dette var ingen lett debut (PS, han fullførte, selv med panikk på svømmingen! Hurra!). Bøyene, når jeg en sjelden gang så dem når jeg prøvde å stikke hodet opp mellom bølgetoppene, virket absurd langt borte. Og tida gikk, og gikk og gikk. Herregud, jeg svømte og svømte, det virket som det knapt var folk rundt meg, men likevel var det noen som alltid klarte å sparke meg. Jeg så mange brennmaneter, men de lå ganske dypt, så jeg prøvde å ikke tenke så mye på dem. Bølgene slo fra alle kanter og det gikk virkelig smått. Til slutt kunne jeg vende for siste gang, og en liten glad tanke om at det snart var over ble brutalt erstattet med smerte da jeg fikk en brennmanet rett i fleisen. Nesa brant som besatt, og leppene og haka. Jeg forbannet meg selv for ikke å ha sørget for å ha antihistaminer i T1, jeg burde jo virkelig ha lært etter Tjörn i fjor. Til slutt kreket jeg meg opp på steinstranda og så forskrekket tida mi: over 49 minutter! Herregud….

Sur og tverr triatlet i T1

T1 var en bratt og langstrakt affære som startet med en ganske lang trapp. Jeg fikk trukket av meg drakta og syns folk løp veldig sakte, jeg hadde jo tid å ta igjen etter den katastrofale svømminga. 8 minutter i T1 synes langt, men jeg kunne ikke ha hentet så mye mer. Jeg var fortsatt ganske sur og skuffet og gloheit i trynet på første del av sykliga og syns generelt triatlon var en tullesport, og så begynte det i tillegg å sykle damer forbi meg. Makan til frekkhet, jeg pleier jo å svømme dårlig og så ta igjen folk. De første 5 km så jeg 5 stykker som hadde punktert, så jeg klarte å være litt takknemlig for tannbørsten, men generelt var jeg plaget av det som kan kalles negative tanker. Jeg prøvde imidlertid å være hyggelig og vinke til tilskuerne og alle de frivillige, men jeg snerret til de idiotiske meddeltakerne som syklet som pusekatter (jeg tenkte vel egentlig «kjerringer», men innså at det var lite politisk korrekt) i den ganske så tekniske og småbratte løypa. Full oppbremsing der det var umulig å komme forbi og gjerne i bunnen av bakker. Løypa er faktisk full av 90- og 180-graderssvinger og det var generelt vanskelig å holde høyt tempo. Dessuten fant jeg ingen doer! Jeg møtte på Helene og kunne konstatere at hun da lå ca. 20 minutter bak meg. Etter å syklet ca. halvveis løsnet det. Jeg syklet fortere og begynte å ta igjen en del damer og jeg følte meg generelt sterkere og kunne igjen nyte synet av de fantastiske, nye Specialized-hanskene mine. På slutten kappkjørte jeg som en gal med en kar som, i liket med meg, nektet å la den andre kjøre fra. De siste kilometerne var jeg oppe i en snittfart på over 51 km/t og jeg dro forbi en del damer i det partiet. Linda stod og heiet rett før T2 og jeg var ved godt mot, selv om jeg ikke hadde klart å sykle under 3 timer. Jeg vedlegger ingen bilder fra sykkeletappen fordi jeg på grunn av litt regn og vind var tvunget til å ha på meg en neongrønn vest. I tillegg syklet jeg med Oslofjord-capsen under hjelmen for å kunne holde brillene tørre og å slippe å myse for mye. Disse to accessoirene gjorde meg dessverre uegnet for billedlig framstilling.

Jeg løp ut fra T2 med en tanke i hodet, nemlig å perse på halvmaraton. Jeg har pers på rett over 2 timer og nå ville jeg under, koste hva det koste ville. Løypa var dessverre ikke helt flat. Det løpes tre runder og løypa går gjennom deler av Århus sentrum og opp gjennom en park og til og med gjennom et stadion. Første runde var rimelig tung, selv om Linda kunne melde at jeg var en halvtime foran Helene. Jeg angret som en hund på at jeg hadde begynt å skulke noen av slyngeøvelsene etter at Linda ble gravid. Jeg var stiv nettopp i de musklene disse helt spesifikke øvelsene er ment å styrke. I tillegg så snøyt løypa meg stadig for meter. Garminen viste kilometertid som ville tilsi løpetid under 2 timer, men stadig var kilometermarkeringene lenger unna.

Andre runde, jeg løper fortsatt penere enn mannen bak meg.

Jeg traff på Helene på min andre runde, da var jeg nesten en hel runde foran. Helene er en mye bedre løper enn meg, men hun skulle ikke få så mye som ett minutt gratis på meg denne dagen. Andre runde var lettere, jeg holdt fortsatt farta og til min store glede hoppet plutselig kilometermarkeringa i løypa fram og jeg var brått foran skjema! Sympatisk! Da Helene og jeg passerte hverandre på nesten samme sted på andre runde var jeg ganske optimistisk. Så ble det gradvis hardere og hardere å holde kilometertidene nede. Jeg kjempet så svetten skvatt for å ta igjen damene foran meg, blant annet ei med grønn t-skjorte med det uforklarlige “Per” bakpå. Jeg sneik meg innpå henne bakfra over en hel kilometer og så tok jeg henne i trappa ned til stadion. Hasta la vista, baby!

Da det var en kilometer igjen hadde jeg under 5 minutter på meg for å rekke sub 2 timer. Jeg sprintet alt jeg hadde og plutselig var mål bare en sving unna, jeg kom til å klare under 2 timer! Speakeren la merke til mitt store glis, men heldigvis ikke de noe pinlige, men svært ektefølte gledestårene etterpå. Jeg var i mål på 6.07, og utover kvelden ble jeg stadig mer fornøyd med det resultatet. Det viste seg at jeg var på den bedre halvdelen av resultatlista både i klassen min og generelt blant damene. I tillegg hadde jeg slått flere hundre menn. Viktigst av alt: Helene og Lars hadde blitt grundig grusa! Både sykkel-, svømme-, og løpeløya var vel nye i år, så det er vanskelig å sammenlikne tidene med i fjor.

Jeg har noen bilder som viser at jeg prøver å ta av meg capsen før finisherfotoet blir tatt, men håret er jo i vill uorden, så det bildet vedlegger jeg ikke her.

Jeg vil anbefale Challenge Århus, som vel kanskje blir IRONMAN-stevne neste år, selv om sykkelløypa nok ikke tåler mange flere deltaker, det var litt Hove-feeling over det hele. Challenge København er nok enda bedre og Tjörn har en mye lettere løype, men Århus var verdt turen.

Nå skal jeg kjøre et-par tre konkurranser før neste halve Ironman i Haugesund. Denne gangen skal jeg hverken undervurdere distansen eller glemme chippen, og i hvertfall ikke dekkspakene.

Senere, samme aften

20130526-160111.jpg

På sølvplass og det hele 😀