Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Den har bare hatt lang juleferie sammen med treninga mi. Men jeg lover å gjenoppta både trening og blogging veldig snart, og i tillegg kommer det både en og to nyheter om ikke så altfor lenge.

Men, kort oppsummert: siden sist har jeg begynt med yoga (så ikke den komme), har flyttet, har fikset leilighet for salg, har sluttet å løpe, har sluttet å sitte på rulla, har begynt å sitte på rulla igjen, har vært på Playitas og kjent tørr asfalt under landeveisdekkene og har skulket unna mye core-trening og svømming. Men nå er det full skjerpings fremover.

Lenge siden sist, men jeg har altså omsider kommet godt i gang med å rehabilitere kneet.

 

Trening

Så først og fremst, hva kan jeg trene uten å forverre skaden? Jeg har ikke løpt siden jeg fikk diagnosen, men jeg har syklet en del, og svømt. Manuellterapeuten sa det var viktig å ikke ha for lavt sete mens jeg syklet, ellers var det ikke noe problem. Så jeg har syklet på rulle og vært på en del spinningtimer, og har ikke hatt noen smerter.

Nå løy jeg litt da jeg sa at jeg ikke hadde løpt, for jeg har spilt innebandy en gang i uken. Det er et annet løpesteg, og det gjør ikke vondt. Jeg løper en hel del mindre enn normalt, og jeg styrer unna de voldsomme bråstoppene med påfølgende vending, og er sånn sett ikke den mest nyttige å ha på laget, men da får jo de andre trent enda bedre, så egentlig gjør jeg dem en tjeneste. 🙂

Opptrening

Og så over til det kanskje viktigste, nemlig behandlingen. Manuellterapeuten var veldig klar på at dette var en skade som skulle behandles, ikke trenes. Det eneste som kan hjelpe av opptrening, er moderat stabiliseringstrening.

Jeg har tatt knebøy på ett bein, 10-20 repetisjoner. Jeg tar 10 repetisjoner med vanlig knebøy også, for det skader neppe å få trent stabiliteten i det andre kneet også.

Illustrasjon på ettbeins knebøy (bilde lånt fra http://seek4fitness.net)

Og vanlig knebøy. Jeg tar uten ekstra belastning siden jeg er skadet (og uansett stort sett har skulket styrketreningen)

I tillegg tar jeg en stabilitetsøvelse hvor jeg holder en vekt i hendene foran meg (jeg bruker 4kg), tar et laaaangt steg frem med beinet jeg skal trene, og tipper overkroppen fremover i steget, slik at jeg må stoppe og stabilisere med kneet. Da får jeg strukket ut hamstringen i samme slengen, så jeg har tatt denne øvelsen på det andre beinet ganske lenge. Detter gjør jeg hver kveld.

Behandling

Jeg går til idrettsmassasje en gang i uken. Det er 25 minutter med massasje av kneet og i tillegg tøying av senen som er problemet. Knemusklaturen like over låret har blitt veldig stram og øm, sannsynligvis som en konsekvens av skaden, så jeg får løst opp på den og så fikk jeg noen gode tøyeøvelser.

Før disse tøyeøvelsene er det en stor fordel å være oppvarmet, så jeg tar dem etter trening.

For å få tøyet ut den lange senen som går nesten fra hoften og helt ned til kneet på utsiden av låret har jeg fått to tøyeøvelser. Den ene er en yogaøvelse som jeg tar på matten. Jeg fant ikke noen illustrasjon av den (jeg aner ikke hva den heter), men den er som følger: Ta utgangspunkt i at du skal ende med ansiktet ned mot matten. Det beinet du skal strekke, altså det venstre for min del, bøyes slik at foten ligger under magen, det andre beinet strekker du ut bak. Og så bøyer du deg fremover så langt det går uten at det blir for vondt. Fysioterapeuten sa at det var veldig viktig å fokusere på at muskelen skal slippe, ikke stritte i mot, så det er en øvelse å klare å slappe av i musklaturen slik at den slapper av i stedet for å jobbe i mot. Han sa at jeg måtte tøye slik i 3-4 minutter hver gang for å få effekt.

Den andre øvelsen krever litt mer rekvisita, nemlig en benk å ligge på. På treningssenteret har de en en benk jeg kan ligge på, så der går det bra, hjemme er det litt verre å få det til. Det jeg gjør, er å legge meg på siden, helt på kanten av benken, med ryggen vendt utover, ikke inn mot benken. Problembeinet skal være øverst. Det nederste beinet ligger på kanten, mens det øverste henger så vidt utforbi, slik at man får en strekk helt fra låret og ned til kneet. Man trenger ikke legge noen ekstra vekt på, ihverfall trenger ikke jeg det. Fysioterapeuten ba meg forresten la være hvis det gjorde vondt i korsryggen, den strekker der også, så man må være obs på det. Ligger i 3-4 minutter her også.

Og til slutt tøyer jeg låret. Jeg gjør det enkelt og tar denne klassikeren:

Tøying fremside lår. (bilde lånt fra aktivtrening.no)

Og så foam roller jeg!

Foam rolleren fant Hanne Gro til en rimelig penge på ebay. Hun bestilte denne. Den finnes i både dyrere og mer fancy utgaver, men denne rimelige varianten holder i massevis. Behagelig er det ikke, men det er gjerne sånn når man behandler ting som i utgangspunktet gjør vondt.

 

Norges tregeste triatlet er for tiden ekstremt treg. Jeg har pådratt meg runner’s knee, og har lagt løpetreningen på hylla etter anbefaling fra manuellterapeuten. Han tror jeg kan bli kvitt det med behandling, men at det er noe skikkelig herk hvis det får satt seg. Så da må jeg gjøre det jeg kan for å unngå det.

Jeg merket nemlig litt til smerter i knærne før Berlin maraton. Men det var ikke så ille, og det var ikke permanent, og det gikk jo overraskende bra i Berlin, så jeg er usikker på om det startet så tidlig. I Fredrikstad kan jeg derimot med rimelig stor sikkerhet si at alt ble veldig mye verre. Det var nok de siste seks kilometrene på hard grus, i terrengsko, som satte den berømte spikeren i kista.

Så nå går det i massering og tøying. Og spinning og litt svømming. Det er jo ikke det verste tidspunktet på året å havne i skadetrøbbel, men det forutsetter jo at jeg blir kvitt det igjen.

Så hva er egentlig løperne? Det er smerter forårsaket av at en muskel i låret glir over den ytre delen av lårbeinet (der det henger sammen med kneet). For min del oppstod det sannsynligvis da jeg som tidligere nevnt løp på grus uten tilstrekkelig demping (jeg trodde ikke jeg var så sensitiv på det). Men jeg føler meg ellers i fin form og klar til å starte med mer systematisk trening etter sesongpausen.

For jeg må jo være i god form til Hove tri 16. juni 2013. Føler nesten allerede at jeg vant 2013-sesongen siden jeg klarte å melde på både meg selv, Hanne Gro og Hilde før det ble fullt. Det var sirup hele veien, men alle påmeldingene gikk igjennom til slutt. Også Helene, Kine og Øystein fikk meldt seg på, så nå blir det hyttetur og triatlon på sørlandet også neste år.

La meg si det med en gang. Jeg kom aldri i mål på Vestfold Ultra Challenge. Jeg er ikke så lei meg for det, selv om jeg hater å kaste inn håndkle og jeg skal være så ærlig å si at jeg følte meg som en taper i en halvtimes tid etter at jeg hadde levert fra meg chipen og offisielt hadde brutt.
Det er nok flere grunner til at det gikk som det gikk. Jeg meldte meg på Vestfold Ultra Challenge (VUC) etter å ha fullført Berlin Maraton og etterpå kjente at det var altfor tidlig å avslutte sesongen. VUC advertere med 50 km-løype på skogsbilveier og «fine blåstier», en del høydemetre, finsherskjorte, medalje og beltespenne. Jeg elsker medaljer, 50 km er «bare» 8 km lenger enn maraton, jeg er ikke så verst til å løpe i terrenget og ikke redd for bakker, så jeg slo rett og slett til, selv om jeg vurderte dette arrangementet til å ligge helt på grensa av det jeg ville klare.

Linda og jeg laget et treningsprogram fram mot VUC og på programmet stod terrengløpene Fredrikstadmarka rundt (20 km) og Ivar Formos minneløp (16 km). Fredrikstadmarka rundt i 2 grader og regn gikk veldig fint, Ivar Formoes minneløp var knalltungt i øs, pøs regnvær som gjorde stiene til ville bekker og farlig hengemyr. Jeg kavet rundt nærmest i blinde med duggete og regnvåte briller, men jeg kom i mål.
VUC-arrangøren vinglet mye med informasjonen sin, men løypa ble stadig lenger og jeg ble mer og mer bekymret. På et tidspunkt var 50 km blitt til 58 km, og det vurderte jeg til å bli for langt og ville melde meg av. Så var den nede i 50 km igjen, og jeg pustet lettet ut. Da var antall høydemeter også justert til 800. I forrige uke gikk antall km opp igjen, og brått var vi oppe i 52,6 km og 1500 høydemeter. I tillegg begynte det å snø. Det så ganske så svart ut. Det fins jenter (og gutter, for all del, men det er særlig utbredt blant jenter) som alltid underkommuniserer sin egen form, treningsgrunnlag og motivasjon. Det er faktisk så mange som underkommuniserer at man nesten går ut fra at om ei jente sier «nei, huff, det blir for langt for meg», så er hun egentlig bare beskjeden, når løpsdagen kommer feier hun gjennom løypa og er knapt nok svett etterpå.

Jeg vil bare gjøre det helt klart at dette faktisk ikke gjelder meg. Jeg visste at VUC ville bli knalltøft, men jeg vurderte at jeg hadde mulighet til å klare det, men at 52,6 km var å strekke strikken.

Mandagen før løpet fikk vi infomail fra VUC-arrangøren. Jeg gledet meg over at det ville matpost på 11, 5 km, ved vending og igjen ved ca. 41 km. Linda hadde ikke kommet seg fra skaden hun pådro seg på Fredrikstadmarka rundt og meldte seg frivillig til å være min support. Herlig! Egen support! Det hadde jeg jo aldri hatt før, så det var en god motivasjon.

Hele uka regnet og snødde det katter, hunder og andre husdyr, jeg var bekymret for vannføringa på stiene i Vestfold og det kom meldinger på Facebooksida til arrangementet om hvor vått det var i skauen. Torsdag dro jeg innom Löplabbet og kjøpt meg ny, grisedyr Gore-tights. Den er vannavstøtetende og er vindtett på lår og legger. Jeg har løpt rundt i sommertightsen min fra Fusion i fem år nå, den er fantastisk, men for kald på regnfulle dager med temperaturer så vidt over null. Den flotte tightsen fungerte som den skulle og er ikke skyld i at jeg brøt i dag, den anbefales, selv om den er dyr.

Gore Mythos So tights, den var bra, den

Jeg hadde ellers planlagt å løpe i tynn ulltrøye, løpejakka mi fra Fusion og Adidas Adizero terrengskoa mine. De skoa sklir man skjelden med, men det er litt lite demping i dem om man skal løpe mye på skogsbilvei. Planla ellers ullboxer, ullvanter og pannebånd. Linda skulle ha klar er par skift, i tilfelle jeg ble for kald og våt. Jeg hadde tenkt å løpe med den enkleste Camelbak-sekken og ha sportsdrikke i den og ellers løpe på to gels i timen og kanskje en bar eller to. Camelbak-sekken har veldig lite plass til andre ting enn drikke, men jeg fikk plass til mobilen i den og et par gel. Hadde et par gel til i nummerlappbeltet, men var helt avhengig av å få mat underveis, fra Linda og de tre matpostene underveis.

Adidas Adizero XT3, veldig bra grep

Fredag ettermiddag var jeg innom VUC sin facebookside igjen og så tilfeldigvis  at matposten på 11,5 og 41 km var droppet. Heldigvis hadde jeg jo Linda, tenkte jeg. Fredag fikk jeg også tak i en linse jeg kunne løpe med. Jeg bruker normalt briller og trenger en type synskorreksjon som man ikke kan få med linser, men tenkte at jeg uansett ville se mer med dårlige linser enn med briller fulle av regn og dugg.

Jeg jobbet med motivasjonen hele fredagen, men etterhvert følte jeg meg klar. Svømte med Oslofjord og Rye fredag kveld og kjente at jeg var i form.

Lørdag stod vi opp kvart på fem, kvart på seks plukket vi opp Monica Røsler og en time seinere kom vi fram i øsregnet på Hvitsten Stadion i Holmestrand. Inne på klubbhuset møtte vi den tøffe dansken Lars (kompis av venninne) og Dag fra Oslofjord. Jeg fikk startnummeret mitt og så spurte jeg litt om hva som egentlig skjedde med den bekken jeg hadde lest om på facebooksida, som de hadde hengt opp et tau over. Jeg fikk da vite at de hadde måtte gi opp det veivalget, og at løypa av den grunn hadde blitt 2 km lengre. Da gikk jeg nokså kjapt i svart.

Jeg veit at det kanskje virker merkelig, kan man løpe 52,6 km så må man jo kunne løpe 54,6 km også? Jeg har etterhvert lært et par ting om meg selv i idrettssammenheng, og jeg veit at jeg ikke er spesielt flink til å takle slike endringer. Jeg motiverer meg nokså spesifikt når det gjelder distanse, høydemeter, matposter og føreforhold. Sånn sett er Ironman nesten alltid til å stole på. Det kan bli kaldt, det kan bli vått, men det er sjeldent at de endrer på distansene! Når det gjaldt VUC var jeg allerede i utgangspunktet usikker på om jeg ville klare det. I mellomtida var føret blitt drastisk forverret, løypa forlenget og matposter kuttet ut. Da vi en halvtime før start fikk vite at vi i tillegg måtte løpe to km ekstra rant rett og slett begeret over. Hadde det ikke vært for at vi hadde kjørt så langt for å være med hadde jeg overhodet ikke startet. Alle de andre tok de nye opplysningene med forbausende ro. Jeg må si at jeg virkelig ser opp til folk som tar slikt på strak arm og med godt humør! Samtidig har jeg opparbeidet meg såpass med selvrespekt at jeg faktisk tar min egen magefølelse på alvor. Jeg visste hvor vonde de to ekstra kilometrene ville bli. Jeg visste også at jeg ville kunne komme til å bli så sliten at det ville være vanskelig å holde seg på beina i farlig terreng.

Vi var vel en rundt 30 stykker som startet halv åtte. Det var fortsatt oppholdsvær og de første to kilometerne var på gangvei. Så slo vi inn på en grusvei og jeg hadde los på en kjentmann i gul jakke som løp rolig og kunne veien godt. Jeg lå så tett bak ham jeg kunne og han gikk i bakkene, så det var greit å holde følge. Første sjekkpunkt var på Kleiverød etter ca. 4 km. Check. Humøret mitt var i bedring etter den miserable starten, selv om jeg feilberegnet dybden i en dam, tryna og fikk en strekk i baken og vrikket tommelen. Jeg hadde også lagt merke til at dybdesynet ikke fungerte. Bakken svømte foran øynene mine. Jeg trøstet meg med at jeg sikkert hadde sett enda dårligere med brillene.

Etter ca. 6 km begynte stipartiene og de var brutale. Det var vann og gjørme og røtter og steiner overalt, alt var som innsmurt med zalo, og selv adizeroene mine mistet grepet innimellom. Sjekkpunkt 2 kom etter ca. 8 km. Farta hadde gått ned radikalt og jeg hadde måttet slippe kjentmannen. I tillegg begynte det å regne. Jeg nådde tilbake påny kjerrevei rett før mila og klarte å vrikke venstrefoten to ganger på det lette løpepartiet. Herlig! Jeg så veldig fram til å møte Linda på 11,5 km, men da jeg passerte der fant jeg ingen Linda. Bakkene opp mot Hvittingen var bratte, men det var skogsbilvei og greit framkommelig. Det ble stadig mer tåkete og rett før toppen gikk striregnet over i strihagl. På toppen møtte jeg igjen hyggelig kjentmann i gul jakke, og var ganske fornøyd med at jeg hadde tatt ham igjen. Sjekkpunkt 3 i boks. Hvittingen ligger på 404 meter og det begynte å bli kaldt. Heldigvis skulle vi nedover igjen, men stien ned fra Hvittingen viste seg å være livsfarlig. Først gikk jeg overende en gang og så, i en særlig sleip bakke, tryna jeg tre ganger rett etter hverandre og i det tredje fallet kjørte jeg kneet mot en diger stein. Hele beinet og kneet stivna, og jeg ville bare hjem. Rett før hadde Linda ringt meg og sa hun skulle prøve å rekke meg på 18 km. Jeg haltet avgårde til parkeringsplassen (og sjekkpunkt 4) der hun skulle komme, men der var det tomt. Ventet i fem minutter før jeg var så kald at jeg løp videre. På dette tidspunktet hadde jeg allerede bestemt meg for å gi meg ved vending.

Jeg var iskald, men kneet mitt myknet litt mens jeg jogget avgårde på de ganske greie kjerreveiene mot vending. Jeg frøs etterhvert så mye at jeg ikke lenger kjente fingrene mine, og telte ned antall km til vending. Så, på 25 km, så jeg plutselig en liten, grå Corolla! Det var nesten så jeg ikke trodde mine egne øyne. Linda kom ut og hjalp meg å skifte, jeg var blitt helt hjelpeløs med frosne hender, men Linda fikk dratt på meg tørr ulltrøy og lue, varme ullhansker og regnjakke. Jeg fikk god fart de siste 2,5 km mot vending, møtte mange hyggelig konkurrenter som hadde vært på vending og løp også opp fra matposten de siste steinete metrene og fikk klippet på sjekkpunkt 5. Jeg hadde brukt akkurat 4 timer på 27,5 km.

Så var det bare å levere fra seg chipen og si takk for seg. Det skal ikke stikkes under en stol at det gjorde vondt i stoltheten, men jeg skal være så ærlig å si at jeg rett og slett ikke hadde det i meg i dag. Været, distansen, føret, dybdesynet og fallene psyket meg rett og slett ut. All ære til dem som fullførte, dere er en utrolig seig gjeng!

Nå er sesongen over, og jeg gleder meg fantastisk til konkurranser i vår- og sommervær! Jeg kommer mye sterkere tilbake.

For det blir ikke noen ultraløper av meg i år. En liten løpetur på ullen snø rundt Sognsvann avslørte at venstre kne faktisk virkelig er skadet, (jeg har jo følt stadige vridninger de siste ukene) og det er bare teit å bli enda mer skadet. Riktignok er det sesongpause i stedet, men jeg er jo ikke veldig hypp på en lang periode med rehabilitering.

Men Hanne Gro er klar, så jeg skal være support. Snøen ser jo ut til å forsvinne, og vi kan vel være enige om at bekker er bedre enn slaps og snø. Hun er vel litt usikker på hvor landet ligger sånn rent ultraformmessig, men den som intet våger intet vinner. Det pågår en nitid planlegging av hvilke belønninger som skal handles inn på forkant. Jeg planlegger å ta med meg dyne og pute i bilen, det kan bli en lang og kald dag selv for oss supportere.

Jeg så egentlig ikke for meg at 40 000 plasser skulle bli utsolgt på 3,5 timer.

Jeg sitter nå heldigvis lenket foran pc-en hele dagen på jobb, så jeg kunne fint registrere både Hanne Gro, Helene og meg selv.

Uke 42

Og enda en uke i oppkjøringen til den stadig mer tvilsomme Vestfold Ultra Challenge. Det ser ikke sånn kjempelyst ut, egentlig. Men det er nesten to uker igjen, så mye kan jo skje.

Blir VUC som deltager eller support?

Mandag gjorde jeg ingenting, kjørte til og med bil til jobb og stod over innebandy på grunn av den mildt sagt miserable formen etter Fredrikstadmarka rundt. Hofte og kne var lite villig til å ta i mot noe som helst belastning.

Tirsdag var like innholdsløs treningsmessig.

Onsdag syklet jeg til og fra jobb, godt å få brukt litt energi igjen.

Torsdag ble det også transportsykling. Og så var jeg til behandling hos Stein, og han fant ikke allverdens galt, annet enn litt irritasjon i de nederste ryggvirvlene. Ble løst opp og tapet på plass og fikk beskjed om å ta det rolig resten av dagen, samt å se det veldig an angående deltagelse i Ivar Formos minneløp lørdagen. Kjente jeg noe, burde jeg virkelig la være.

Fredag kjente jeg ganske mye i ryggen, selv uten å løpe, så jeg fant ut at det eneste fornuftige var å stå over. Men kom meg på NIH og fikk svømt ca 1500m på kvelden. En veldig bra økt, og 100m-tidene var omtrent tilbake der de var i sommer, så: hurra.

Lørdag våknet vi til regn, regn og atter regn, og da var jeg ikke så lei meg for at jeg ikke skulle løpe. Hanne Gro var tapper og kom seg avgårde. Jeg følte jeg måtte utrette noe, jeg også, så jeg bakte kanelboller. Fremdeles ikke sånn veldig bra i ryggen, men hofte og kne tror jeg er i bedring.

Søndag (altså i dag) hadde vi ganske vondt i viljen begge, to, men vi hadde meldt oss som bøssebærere, så vi klarte å dra oss ut av sofaen og opp til Nordberg kirke for å gjøre en minsteinnsats. Da vi skulle gå fant jeg ikke ullhanskene mine fra Smartwool, så jeg tok med sykkelhanskene i stedet. Flaks, skulle det senere vise seg.

For etter endt innsats skulle vi sykle hjem igjen, og på vei ned Carl Kjeldsens vei, på vei mot Maridalsveien, skulle vi til venstre, og jeg skulle gi tegn til bilen bak samtidig som jeg bremset for at jeg skulle svinge (har prøvd det før, gikk like dårlig da), og før jeg visste ordet av det lå jeg halvveis i veien og halvveis på fortauet og kjente etter at ingen viktige kroppsdeler gjorde vondt. Og det gjorde de heldigvis ikke. Slapp tilsynelatende unna med solide oppskrapte knær (igjen, hjelper neppe på med tanke på ultraløpforberedelser) og en hoven håndbak, men ellers like hel. Sykkelen må nok fikses litt på, både gir og bremser hadde fått seg en smell.

Og så tryne med den nye, fine hybriden min, da.

 

Så moralen er: Ikke brems med bare en bremse i nedoverbakker, bruk alltid ordentlige sykkelhansker og alltid, alltid, alltid sykle med hjem, uansett hvor liten turen er. Jeg var på sykkelen i mindre enn 20 minutter tilsammen tur/retur, og en vei jeg har syklet ca 100 ganger før. Uhell skjer utrolig fort.

Nå er det ganske lenge siden jeg har skrevet allverdens om treningen min, det skyldes i all hovedsak fordi jeg ikke synes det er spesielt spennende å skrive om, og når ikke jeg selv synes det er spesielt interessant, kan jeg aldri tenke meg at det er så veldig spennende lesestoff for andre heller.

Men, i og med at vi fant ut at vi skulle løpe et ultraløp, så måtte vi nesten strukturere litt. Man kan selvsagt gå veldig vitenskapelig til verks for å bli en bedre løper, men vi var nok ute i seineste laget sånn ca fire uker før løpet. Men, det hindrer oss selvsagt ikke i å gjøre et forsøk. Så vi dro frem en av de mange treningsbøkene i bokhyllen: «Best i løping» av Arild Tveiten. Denne mannen hadde selveste Den norske rekorden på IM Hawaii i hele ni (sju?) år, så han vet nok hva han snakker om.

Det er dette omslaget du eventuelt skal se etter.

Der hoppet vi rett inn i et tremånedersprogram, og ignorerer ganske enkelt at vi ikke har bedrevet strukturert løpetrening siden april.

Mandag skulle vi spille innebandy. Jeg kan røpe såpass at det ikke var nøyaktig det som stod i boken, men det var sånn ca en økt som kunne passe inn med en av aktivitetene. Jeg var allerede søndagen tett i hodet og litt småsjuk med feber, så da mandagen kom var det ikke veldig mye med meg. Så innebandy utgikk.

Tirsdag syklet jeg til jobb, men orket ikke sykle hjem igjen, og syntes egentlig det var litt pes bare å få tak i en bussbillett, så jeg gikk rett i sofaen da jeg kom hjem, og ble der.

Onsdag var det 3*12 minutters intervaller i konkurransefart på planen. Det stod ikke noe om hvilken konkurransefart det var snakk om, selv jeg, i min elendige løpeform, har en liten forskjell på 5km-fart og maraton-fart. Så vi la oss sånn litt over maratonfart. Det var altfor kaldt for kuldeastmaen min til at jeg kunne kjøre ordentlig harde drag uansett. De to første intervallene gikk bra, men så ble det tungt. Usikker på om det bare skyldes generell løpevegring, men uansett greit å ha litt sjukdom å skylde på.

Torsdag var hviledag (imponerende å ta en hviledag når man har vært så lite i aktivitet, men her klarer jeg ganske greit å følge planen slavisk).

Fredag skulle vi løpe langtur i sone 1. 14,5km er det rundt Maridalsvannet. I tillegg skulle vi trene litt på å løpe med drikkesekk, vi må jo ha med litt forsyninger når vi skal ut i skauen i mørket og kulden. Vi har fått låne to stykker av Helene, en  Camelbak Classic, 2L og bare med reim over bryskassen.

Camelbak Classic

Og en litt større, 3L og med belte rundt livet også. Den hadde litt mer plass til litt ekstra tøy og sokker og slikt man kanskje trenger på langtur. Jeg husker ikke helt hvilken modell det var, husker bare at den var rød 😀 men den så omtrent slik ut:

Rød Camelbak

Jeg startet med den lette, Hanne Gro med den røde. Det viste seg raskt at hun ikke fikk den til å sitte noe særlig bra på ryggen, så vi byttet. Den var helt forferdelig å løpe med. Den var kjempefin å ha med på tur opp til Mellomkollen uken før, men den fungerte skikkelig dårlig til å løpe med. Fikk den ikke behagelig rundt livet, og den beveget seg slik at den ble for bred over skuldrene, og dermed ble jeg løpende og spenne skuldrene for at den ikke skulle skli ned. Nå var det ikke bare sekken som ikke fungerte på løpetur, det gjorde ikke jeg heller, og i og med at jeg fremdeles var innafor tidsrommet hvor jeg kunne skylde på sjuka, så gjorde jeg det og løp hjem igjen. Imponerende 6km ble det på meg den dagen.

Lørdagen gikk i arrangørseminar i regi av Norges Triatlonforbund, og etterpå dro vi til lokalene til Unaas og møtte andre triatleter og så på VM i Ironman på Hawaii, hvor Allan Hovda satte ny norsk rekord under krevende forhold. Den nye rekorden lyder på 9:25:06, og er intet mindre enn imponerende! Gratulerer igjen, Allan! I løpet av kvelden fikk vi lokket Helene med på Fredrikstadmarka rundt dagen etterpå, så vi må kunne si at kvelden ble en suksess.

Søndag var det tre grader og overskyet. Hakket bedre enn meldt, men da vi nærmet oss Fredrikstad kom det varslede regnet. Herlig! Hilde var også med, så vi var faktisk fire Oslofjordinger på startstreken.

Starten. (lånt bilde fra FIF sin hjemmeside)

Planen på søndag var å ta det som en progressiv langtur, i tråd med Arild Tveitens program. Så da de andre løp avgårde i et avsindig tempo, prøvde jeg etter beste evne å holde igjen.

Det var ikke lett, men jeg begynner å bli stadig bedre på å kjøre mitt eget løp i stedet for å la meg rive med av andre sin fart. Da vi løp igjennom et kryss etter ca halvannen kilometer, spurte funksjonæren mannen bak meg om vi var de siste. «Det er èn bak oss», svarte han. Svarte. Jeg kan da ikke bli tredje sist! Men progressiv langtur stod på programmet, så det var bare å kjempe i mot lysten til å sprenge musklaturen etter ca 10% av løpet. Vi skulle nemlig løpe 20 km, 14 av dem i terreng, og så de 6 siste på grus. Det regnet og var glatt og vått, så jeg var glad for at jeg hadde valgt å løpe med terrengsko.

Ganske kort tid etter tok jeg igjen en saktegående mosjonist med topplue. Puh. Tre stykker bak meg. Fikk øye på en kvinne i lilla som løp et stykke foran meg, og tok innpå selv i rolig tempo, sakte men sikkert. Lot være å blåse forbi, for så å gå rett i knestående astmaanfall, og tok henne heller på bedre stivalg og mindre aversjon mot å bli våt på føttene. Det var ingen vei uten om det, så det var bokstavelig talt bare å hoppe i det. Etter Råskinnet blir det meste en litt tørr søndagstur uansett.

Hun la seg ganske tett bak, uten å løpe forbi, og sånn løp vi ganske lenge, til 6km, hvor vi tok igjen en dame i blått som stoppet og drakk vel og lenge på drikkestasjonen. Jeg tok en gel på veien, og drakk fra den lille Camelbak-sekken, og tok bare en liten slurk vann på drikkestasjonen. Det skulle være tre drikkestasjoner underveis, så grunnen til at jeg hadde med sekken var ikke på grunn av selve drikken, men for å trene på å ha den på ryggen mens jeg løper.

Nå var vi tre stykker som løp videre sammen i taushet. Jeg stresset ikke med å løpe forbi hun blå heller, jeg kan jo slite meg ut på slikt, men i ei kneik stoppet det helt opp, så måtte jeg forbi. Etter ca 8km (tipper jeg), kom det et langt stykke nedover med ganske teknisk stiløping. Jeg er jo oppvokst ute i marka på en øy på Vestlandet, så jeg har et ganske bra steg i terrenget, og nedover er jo min favorittdisiplin, så på vei nedover forsvant all pesing bak meg.

Til min store overraskelse så jeg en grønn dame foran meg i løypa. Jøsseball, her hadde jeg tatt igjen enda en. Nå nærmet vi oss 10km, og herfra skulle det gå oppover i 2km. Og det gjorde det. Etter 10 km skulle den progressive delen av løpeturen begynne, så det passet sånn sett greit at det ble litt motbakke. Hun grønne løp og stevde noe verre med å komme seg oppover glatte berg, mens jeg gikk i lange klyv. Jeg har etterhvert skjønt at det går egentlig minst like fort når jeg går, men jeg sliter meg ikke like mye ut. Og jeg tok innpå for hvert steg. Hun slapp også etterhvert, og vips var jeg på toppen. Nå var det på tide å slutte med søndagsturtempoet og løpe litt på, så jeg prøvde på det. Tok igjen Hilde, og ble først veldig fornøyd, helt til jeg så at hun hadde falt og hadde skadet kneet. Ikke gøy lenger. Gikk et lite stykke med henne, men hun insisterte på at det gikk bra og at jeg skulle løpe videre, og Hanne Gro skulle varsle på drikkestasjonen et par kilometer unna. Så jeg løp videre, og tok følge med en mann i rødt. Han var både hyggelig og snakkesalig, og vi løp sammen mer eller mindre hele veien inn. Mer eller mindre.

På siste drikkestasjon var vannet så kaldt at det var litt ubehagelig å drikke, så jeg gikk heller for medbragt. Etter dette var det bare 6km på grus igjen, så dette burde jo gå veldig lett og fint. Det burde det.

De første tre gikk veldig greit, jeg passerte enda et par-tre løpere, og hadde mistet tellingen på hvor mange jeg hadde bak meg. Vi traff på tre ungjenter som var ute med hestene sine, og den ene var så urolig at hun ba oss om å stoppe opp, så det gikk et minutt eller to i å vente på at de fikk organisert hestene slik at vi kom forbi, og det føltes ganske bra, selv om en snikende følelse av at noe kom til å ryke snart gradvis ble sterkere. Men så, etter at jeg hadde konsentrert meg så veldig om steget i terrenget ble jeg rett og slett litt ukonsentret, og klarte kunststykket å tråkke over på paddeflat grus. I tillegg begynte jeg å få skikkelig vondt i ryggen. Jeg hadde  jo kjent at den var litt muggen de siste dagene, helt nede i korsrygg/bekkenområdet, men jeg antok at en løpetur på ujevnt underlag ville være rette kuren. Helt feil! For det ble vondt. En ting var ryggen, men hofte og kne på venstresiden ble helt ubrukelig i tillegg, så da jeg tråkket over og gikk et stykke var det egentlig overtråkket som gjorde minst vondt.

Men jeg var jo altfor langt unna mål at jeg kunne gå, og det var altfor kaldt til at jeg kunne synke så lavt i intensitet. Så det var bare å bite i seg smertene og komme seg videre. Jeg kjente at det buttet litt i mot rent motivasjonsmessig, men da jeg kastet et blikk bakover og så hun blå i bunn av en liten bakke jeg var på toppen av, sluttet det i det minste å gjøre vondt i viljen. Ikke pokker om hun skulle ta meg igjen! Så jeg fikk opp dampen igjen, og tok igjen han røde som hadde fått et forsprang mens jeg sullet med vondter både her og der. Vi løp sammen inn til mål, på 2:14:19 (foran hun blå), og det er jeg ganske fornøyd med. Det var både ulendt terreng i 14 km, en god del høydemetre, og glatt og sleipt i løypa. Men du verden, den er fin. Kjempefin. Mens jeg løp uti der tenkte jeg at jeg egentlig liker terrengløp sånn ca 10 000 ganger bedre enn grus og asfalt. Hodet mitt blir så opptatt med å finne ut hvor jeg skal sette beinet, at jeg glemmer at jeg egentlig ikke liker å løpe. Og så blir jeg mindre opptatt av fart og tid og slikt, bare løper uten å tenke på annet enn neste steg.

Da vi kom hjem var det ikke veldig mye med meg, hadde utrolig vondt, og slet med å gå i trapper. Men det har blitt mye bedre i løpet av et par dager, og selv om ryggen er litt sutrete fremdeles, tror jeg ikke nødvendigvis det trenger å være så veldig langvarig. Jeg mistenker at hofte- og knesmertene kom fra ryggen, og at det er der problemet sitter. Så på torsdag skal jeg til Stein Solem på Hans og Olaf for å få sjekket hva som er problemet (og aller helst få fikset det også).

Og drikkesekken var ikke noe problem i det hele tatt. Merket knapt at den var på ryggen. Nå var den ikke full, da er den nok litt tyngre, men den ligger veldig fint som et lite skilpaddeskall på ryggen, uten å flytte på seg eller være i veien, og uten å stramme eller være ubehagelig. Så i dag har jeg shoppet min egen, selges på XXL for 399 for tiden.

Ellers er det et uttalt mål å komme seg i svømmebassenget på fredag. Noe må jeg jo trene!

Nå for tiden bedriver jeg mest restitusjonssykling til og fra jobb, og hviler på lauvbærene. Det er jammen meg stas.

Men vi er ikke klare for å avslutte sesongen helt enda. Det gikk jo en hel måned bort i å komme seg igjen i august og september, det ble knapt trening, og bare spising, og kroppen var helt ute av lage. Resultatet er todelt: ca to kilo i pluss og en følelse av å være litt snytt. Det er jo først i august jeg pleier å komme i form, og jeg har rett og slett noe ugjort. Jeg har ikke fått utnyttet formtoppen godt nok.

Hvordan det gikk derfra til at vi meldte oss på et ultraløp veit jeg faktisk ikke, men vi hadde plutselig meldt oss på Vestfold Ultra Challenge 3. november. Jeg kan ikke skjønne annet enn at vi fremdeles var høye på endorfiner og mestringsfølelse, og en kan jo si at VUC sånn sett vil sette en effektiv stopper for ihvertfall sistnevnte. For dette løpet er nok ikke designet for meg, det er for langt (50km), for kaldt (3. november), for mørkt (kl. 06:oo) og for bratt (2500 høydemetre på den lange løypa på 82km, vi får nok vår del på den «korte» også).

Målet blir å klare tidskravet på ti timer, slik at jeg kan smykke meg med denne stilige beltespenna:

 

Det er på tide med en liten rapport fra Berlin. Nå har jeg kommet hjem, og kan bruke tid på å henge på nettet igjen. 😀

Da dagen opprant så det ikke veldig lyst ut, relativt hyppige toalettbesøk med magesjau, og tok i tillegg en smertestillende til frokost.
På vei til u-bahn snakket jeg med Hanne Gro om hva som skulle være målsetningene våre for dagen, vi var på ingen måte sikre på å komme i mål, og måtte forplikte oss til å ikke gi opp underveis så lenge det var liv i skrotten.

Hanne Gro fant ut hun skulle prøve seg på å komme under 4:30, siden hun løp på 4:22 i fjor, selv om vi ikke har fått løpetrent spesielt bra i år (i utgangspunktet var planen å slå tiden fra København: 5.09). Jeg fant ut at jeg hadde tre mål. Jeg ville slå tiden fra i fjor på 5:14, jeg ville under fem timer og jeg ville løpe hele veien. Så da var det bare å gjøre nettopp det.

I startområdet var vi ca 300 ganger mer effektive enn i fjor, siden vi faktisk visste hvor ting var. Det eneste som ikke var så veldig effektivt var dokøene før start, men det var det sørgelig lite å gjøre med.

Labbet ned i den mildt sagt omfangsrike startpulje H (her plasserer de alle som ikke har løpt maraton før, i tillegg til alle som tror de løper seinere enn 4:15), og ventet på at starten skulle gå. Det var ganske kaldt, men jeg var tullet inn i plast fra Adidas, så det gikk sånn tåelig greit.
Mens jeg stod der og blomstret gikk det opp for meg at jeg ikke hadde noen strategi for løpet, og ikke hadde regnet noe på hvor fort jeg burde løpe. Og siden jeg blir sånn passe dum når jeg trener, klarte jeg heller ikke å regne så mye på det, men fant ut at å legge seg på ca 6:30 pr. kilometer sikkert var lurt. Om jeg hadde reflektert lite på selve løpet, var jeg rimelig godt forberedt på ernæringsplanen. Den gikk ut på å blande en gel i vann på stasjonene det bare var vann på, og sportsdrikke på stasjonene med ernæring. Drikkestasjonene kommer jo tett som hagl i Berlin etter ca 12km, og jeg hadde regnet ut at 8 gels, pluss et par på gelstasjonen underveis ville/burde holde. Og mens jeg stod der og prøvde å regne ut nøyaktig hvor mye 6:30 ganger 21 var, oppdaget jeg at jeg hadde mistet en gel på vei ned til start. Nummer to forsvant omtrent i det jeg løp over matten ved start. Sånn går det når man kjøper nytt belte på expoen (i fjor kjøpte jeg nye sko, så sånn sett var jeg mindre dristig i år). Mine hoderegningsegenskaper var like dårlige, men jeg klarte ikke helt å være lei meg for at det ble litt mindre gel å spise.

Første kilometer gikk greit på 6:40, det var omtrent så raskt massen bevegde seg, og jeg burde jo uansett ikke blåse alt kruttet allerede under oppvarmingen. De neste kilometrene sant kilometertiden ned mot 6:20, og jeg følte at jeg var helt i rute på første drikkestasjon på 5km. En gel i vannglasset og frisk og rask videre. Har lært at magen liker utvannet gel mye bedre enn konsentrert, og det gjør egentlig jeg også.
De neste fem gikk også overraskende bra. Jeg trodde jeg skulle syntes det var litt lenge igjen, men da var jeg egentlig bare happy for at jeg ikke var sliten enda. Farten gikk litt ned, men i det store og det hele gikk det lekende lett.

Mellom ti og femten fikk jeg opp farten litt igjen, her passerte vi ganske nærme leiligheten vi leide, men jeg var ikke fristet til å stikke innom og kaste meg over potetgullet som lå og ventet. Dessuten hadde Hanne Gro nøklene, så det hadde jeg bare tapt mye tid på uansett. Frem til nå hadde jeg sett mange folk som løp rett bort bak nærmeste antydning til busk og vrengte ned buksene for å gå på do (de første allerede etter ca 3km), så jeg sluttet etterhvert å se så veldig mye til siden, men nå som det begynte å knipe litt på for min egen del, var det knapt vegetasjon å se noen steder. Dokø var det derimot mye av, så jeg knep igjen og håpte det holdt lengst mulig. Nå var vi inne i den delen av løypen hvor man maks løper 2,5km før det er drikkestasjon, og jeg gikk hver gang jeg drakk, så her løp jeg faktisk stadig vekk ned mot 6:10 pr. kilometer (noen ganger under til og med), og jeg lurte på om jeg egentlig overdrev litt nå. Men jeg visste jo at jeg kom til å bli stiv etterhvert, så jeg fant ut at det beste var å komme lengst mulig på kortest mulig tid før det ville bli skikkelig ille.

Rundet halvmaraton på 2:20, og selv om det er et godt stykke unna persen, var jeg 7 minutter foran fjoråret. På ca 24 km fant jeg en do med bare to foran meg i køen, men de var ganske trege, så det gikk faktisk hele tre minutter bort i det. Men, jeg løper definitivt ikke så veldig fort når jeg er pissetrengt, og det var ikke mye skau i nærheten, så det fikk bare ta den tiden det tok. På denne tiden telte jeg ned til gelstasjonen på 27,5km, ikke fordi jeg gledet meg til den kulinariske opplevelsen som ventet, men fordi det er praktisk å ha et overkommelig delmål i sikte. Farten underveis var faktisk veldig jevn, og ganske lik tidligere i løpet, men toalettbesøk og drikkestasjoner trakk ned snittiden veldig.

Da jeg nådde allèen av Powerbarflagg hvor jeg raust ble tildelt to gels med smak av tropical fruit, varjeg bare glad jeg ikke råket utfor solbærgeleen fra i fjor. Beretningene til Hanne Gro om nøyaktig hvor ille den smakte har skremt meg nok til at jeg siktet meg inn på pakningene med duse farger uten rødtoner.

På neste drikkestasjon fikk jeg i meg den ene av gelene, og jobbet lenge og målrettet med å få en ganske stor pakke ned i en liten hempe på beltet, men jeg vant til slutt, og da hadde fordøyelsen akseptert at det var tropiske frukter som gjaldt denne gangen.
I løpet av den 5kilometeren måtte partyblæren lette på trykket enda en gang, så snittfarten der ble ganske lav, men den tiden jeg var i bevegelse, var den faktisk, til min store overraskelse fremdeles jevn og fin.

Jeg begynte å bli litt sånn stiv på 25km, og nå var smerten tiltagende. Jeg hadde rundet 30km, og syntes 12km igjen hørtes ganske lite ut. Bare fire runder rundt Sognsvann, sa jeg til meg selv. Men det hørtes igjen altfor langt ut, så jeg gikk tilbake til å telle ned til nærmeste drikkestasjon igjen. Her et sted klarte jeg å klusse til den utrolig enkle ernæringsplanen min og tok en gel på en stasjon hvor det var sportsdrikke. Ikke den helt store krisen, men det ble jo det i og med at det ikke var sportsdrikke på neste stasjon, og da ble det litt vanskelig å legge en god plan B (sa jeg at jeg blir litt dum når jeg er i aktivitet?). Et annet bevis på at jeg blir veldig enkel, er at noe av det siste Hanne Gro sa til meg før start var «Husk høy hofte og korte steg», så da gjentok jeg det for meg selv i førtito kilometer, og det fungerte veldig bra, hjalp på både fart og etterhvert stive lår.

De neste kilometrene bare løp jeg og ventet på den store smellen. I fjor stivnet jeg så mye et sted mellom 35 og 37 at jeg brukte 44 minutter på de siste fem kilometrene. Og det var ikke fordi jeg var så sliten, men fordi det var så vondt i lårene hver gang jeg tråkket på foten, at jeg rett og slett ikke klarte det. Og dette antok jeg ville inntreffe i år også. Og jeg ble jo stiv, skikkelig stiv, faktisk, men på veldig mystisk vis, gikk ikke farten ned. Jeg løp utrolig jevnt, og jeg skjønte etterhvert at mye kunne gå galt for at jeg ikke skulle nå de to første målene, nemlig slå tiden fra i fjor, og for at jeg ikke skulle komme under fem timer.
Spesielt på 38km ble det tungt, og da ble magen bittelitt lei sportsernæring også, så jeg slet litt mer med å holde farten oppe, og jeg ble for første gang skikkelig tørst. Men da siste drikkestasjon kom, og jeg kunne hive innpå siste dose med tropisk frukt, og jeg rundet 41km med fornyet energi, klarte jeg å tyne ut litt ekstra fart av kroppen, og dermed klarte jeg det Hanne Gro klarte i fjor, nemlig at min siste kilometer ble den raskeste, på 5:49.

Det var bare å ta i mot jubelen opp mot Brandenburger Tor, løpe igjennom med armene over hodet, og holde koken de siste hundre meterene til mållinjen. Klokken stoppet på 4:44:42 (burde brukt 2 sekunder mer), perset med en halv time og alle mål ble innfridd. Hanne Gro kom inn på 4:23, Helene kom for første gang under 4 timer med 3:57:59, og Mona debuterte på distansen med 4:20. God grunn til å feire for alle sammen, med andre ord! 😀

Isbonanza etter målgang. Eller dessert etter den første middagen, kan vi også si 😀