Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘konkurranser’

Jeg skal være den første til å innrømme at jeg kanskje har blitt litt eplekjekk siden den store triumfen 12. august i fjor. Jeg har til og med kommet i skade for å ytre, ikke bare en gang heller, men flere, at man kan gjennomføre en halv ironman i bakfylla. Eller for å presisere, at man lett kan gjennomføre en halv IM med gammal fyll innabords.

Hovmod er som kjent en av de syv dødssyndene og det kommer alltid en dommens dag for den som synder. Selv for en frafallen pinsevenn med katolsk mor, særlig for dem, faktisk.

Det startet dårlig. Eller, det startet jo egentlig veldig bra. Vi slapp jo å gå på jobb en fredag! Helene, Linda og jeg dro hjemmefra grisetidlig fredag morgen for å rekke ferga i Larvik og vi var særs blide og fornøyde. Jeg var dessuten på dette tidspunkt veldig glad i skjebnen som hadde unnet meg nok en konkurranse før Linda føder og plikten vil kalle. Jeg har deltatt i alle konkurranser i det siste. Jeg har ikke en gang rukket å skrive RR fra halvparten.

Vi ankom Aarhus etter nervøst å ha konstatert at det er veldig langt mellom bensinstasjoner i dette flate landet. Hotellet Scandic Plaza ligger midt i Århus og rommet vårt viste seg å være av det ikke-renoverte slaget. Til gjengjeld var det en gigantisk to-roms med to doer, badekar og to tv’er! Folka i resepsjonen var utrolig hyggelige og ikke av den typen dansker som ikke forstår et kvekk av det man sier. Raskt kartla vi at nærmeste gate hadde ikke mindre enn tre bakerier, en smoothie/isbar, en utrolig bra dagligvare, en japansk restaurant med uendelig meny og lave priser, en brun kafé med 49 ølslag og til og med en mammaklærbutikk(!). Her var det noe for enhver smak, med andre ord. I tillegg var gata en del av løpeløypa så vi kunne trygt spise is og kaker under påskudd av å inspisere traseen.

Lørdagen ble brukt til å sjekke inn løpebaggen, sjekke ut den lille expoen, spise veggissushi opptil flere ganger, sikle på sykler (jeg må hypnotisere Linda sånn at hun glemmer den Fixie-sykkelen hun bestemte seg for å kjøpe når hun kan sykle igjen…) og shoppe oss fra gård og grunn i en sportsbutikk som førte både Specialized og Fusion. Jeg kjøpte blant annet et par rålekre Specialized sykkelhansker som var så fantastisk vakre at det var verdt hele turen. Man har jo god tid til å se på henda sine når man sykler tempo!

Verdt hele turen! Og fullstendig tilpasset sykkelskoa. OG sykkelen!

Man må alltid prøve tempohjelm i expoen, alltid.

Om kvelden, rundt klokken 22.03 oppstod det imidlertid en situasjon. Det viste seg at dekkspakene i mitt lille mekke-kit var borte. Jeg krisemaksimerte bare bittelitt, så for meg alle flintsteinene arrangøren hadde lovet oss, og det ble en liten time med gråt og tænders gnidsel, særlig da det kom fram at det var Linda som hadde «lånt» dekkspakene mine bare noen dager før og ikke hadde lagt dem tilbake. Hva søren gjør ei høygravid dame egentlig med dekkspaker, uansett? Frenetiske SMSer ble sendt til alle vi kjente som skulle være med, men ingen hadde ekstra dekkspaker. Heldigvis har jeg likevel gjort meg fortjent til ingeniørgraden min. Jeg kom nemlig på at vi hadde ei reisetannbørste i bagasjen et sted. Den er av en eller annen grunn alltid med og har ligget i baggen i åresvis. Jeg rotet dem fram og jaggu, jeg skiftet dekk både foran og bak uten vanskeligheter med dekkspaken-fanget-i-en-tannbørstekropp! Krisen var avblåst, endelig kunne vi legge oss.

En dekkspak forkledd som tannbørste reddet dagen

Klokka ringte 0500 og det var bare å hoppe i tritøyet og gå ned og spise frokost. Jeg var altfor rolig, som kjent, en halv IM kan man kjøre i bakfylla og med en arm i fatle. 0600 skulle bussen gå fra hotellet, og Helene var seint ute, jeg måtte stoppe sjåføren fra å kjøre. 0605 kom hun og hun kan takke sin litt beskjedne XXS-sykkelstørrelse for at hun og Argonen i det hele tatt fikk plass.

Vi var framme i god tid før start og hadde masse tid til å rote og røre i T. Til slutt fant jeg ut at det var på tide å ta på seg våtdrakt, og da gikk det opp for meg at noe hadde manglet hele tida. Jeg hadde lagt igjen tidtakerchippen på hotellet. Den hadde ligget klar oppå tritøyet, men i løpet av natta hadde det blåst mye og gardina hadde blåst over tøyet og tatt med seg chippen. Jeg løp frenetisk rundt i T for å finne noen som kunne hjelpe meg, men alle bare henviste til noen karer fra tidtakerselskapet, men dem var det ingen som fant. Til slutt ringte jeg min høygravide kone. I løpet av rekordtid stod hun i T1 med chippen og en god klem. Jeg var imidlertid litt stressa og psyket ut og løp ned for å skifte og komme meg ut i vannet. Jeg fikk faktisk varmet godt opp og konstaterte at rosa-badehetta-klubben var større her i Århus enn i København i fjor. Lars, kompisen vår som skulle debutere på distansen, hadde også rosa og vi fikk så vidt ønsket hverandre lykke til før det hele var i gang.

Det var kamp om plassene mot den første bøya. Den var diger og bare rundt 75 meter ut, og også den eneste bøya jeg kunne se i de store bølgene. Jeg syntes synd på Lars, dette var ingen lett debut (PS, han fullførte, selv med panikk på svømmingen! Hurra!). Bøyene, når jeg en sjelden gang så dem når jeg prøvde å stikke hodet opp mellom bølgetoppene, virket absurd langt borte. Og tida gikk, og gikk og gikk. Herregud, jeg svømte og svømte, det virket som det knapt var folk rundt meg, men likevel var det noen som alltid klarte å sparke meg. Jeg så mange brennmaneter, men de lå ganske dypt, så jeg prøvde å ikke tenke så mye på dem. Bølgene slo fra alle kanter og det gikk virkelig smått. Til slutt kunne jeg vende for siste gang, og en liten glad tanke om at det snart var over ble brutalt erstattet med smerte da jeg fikk en brennmanet rett i fleisen. Nesa brant som besatt, og leppene og haka. Jeg forbannet meg selv for ikke å ha sørget for å ha antihistaminer i T1, jeg burde jo virkelig ha lært etter Tjörn i fjor. Til slutt kreket jeg meg opp på steinstranda og så forskrekket tida mi: over 49 minutter! Herregud….

Sur og tverr triatlet i T1

T1 var en bratt og langstrakt affære som startet med en ganske lang trapp. Jeg fikk trukket av meg drakta og syns folk løp veldig sakte, jeg hadde jo tid å ta igjen etter den katastrofale svømminga. 8 minutter i T1 synes langt, men jeg kunne ikke ha hentet så mye mer. Jeg var fortsatt ganske sur og skuffet og gloheit i trynet på første del av sykliga og syns generelt triatlon var en tullesport, og så begynte det i tillegg å sykle damer forbi meg. Makan til frekkhet, jeg pleier jo å svømme dårlig og så ta igjen folk. De første 5 km så jeg 5 stykker som hadde punktert, så jeg klarte å være litt takknemlig for tannbørsten, men generelt var jeg plaget av det som kan kalles negative tanker. Jeg prøvde imidlertid å være hyggelig og vinke til tilskuerne og alle de frivillige, men jeg snerret til de idiotiske meddeltakerne som syklet som pusekatter (jeg tenkte vel egentlig «kjerringer», men innså at det var lite politisk korrekt) i den ganske så tekniske og småbratte løypa. Full oppbremsing der det var umulig å komme forbi og gjerne i bunnen av bakker. Løypa er faktisk full av 90- og 180-graderssvinger og det var generelt vanskelig å holde høyt tempo. Dessuten fant jeg ingen doer! Jeg møtte på Helene og kunne konstatere at hun da lå ca. 20 minutter bak meg. Etter å syklet ca. halvveis løsnet det. Jeg syklet fortere og begynte å ta igjen en del damer og jeg følte meg generelt sterkere og kunne igjen nyte synet av de fantastiske, nye Specialized-hanskene mine. På slutten kappkjørte jeg som en gal med en kar som, i liket med meg, nektet å la den andre kjøre fra. De siste kilometerne var jeg oppe i en snittfart på over 51 km/t og jeg dro forbi en del damer i det partiet. Linda stod og heiet rett før T2 og jeg var ved godt mot, selv om jeg ikke hadde klart å sykle under 3 timer. Jeg vedlegger ingen bilder fra sykkeletappen fordi jeg på grunn av litt regn og vind var tvunget til å ha på meg en neongrønn vest. I tillegg syklet jeg med Oslofjord-capsen under hjelmen for å kunne holde brillene tørre og å slippe å myse for mye. Disse to accessoirene gjorde meg dessverre uegnet for billedlig framstilling.

Jeg løp ut fra T2 med en tanke i hodet, nemlig å perse på halvmaraton. Jeg har pers på rett over 2 timer og nå ville jeg under, koste hva det koste ville. Løypa var dessverre ikke helt flat. Det løpes tre runder og løypa går gjennom deler av Århus sentrum og opp gjennom en park og til og med gjennom et stadion. Første runde var rimelig tung, selv om Linda kunne melde at jeg var en halvtime foran Helene. Jeg angret som en hund på at jeg hadde begynt å skulke noen av slyngeøvelsene etter at Linda ble gravid. Jeg var stiv nettopp i de musklene disse helt spesifikke øvelsene er ment å styrke. I tillegg så snøyt løypa meg stadig for meter. Garminen viste kilometertid som ville tilsi løpetid under 2 timer, men stadig var kilometermarkeringene lenger unna.

Andre runde, jeg løper fortsatt penere enn mannen bak meg.

Jeg traff på Helene på min andre runde, da var jeg nesten en hel runde foran. Helene er en mye bedre løper enn meg, men hun skulle ikke få så mye som ett minutt gratis på meg denne dagen. Andre runde var lettere, jeg holdt fortsatt farta og til min store glede hoppet plutselig kilometermarkeringa i løypa fram og jeg var brått foran skjema! Sympatisk! Da Helene og jeg passerte hverandre på nesten samme sted på andre runde var jeg ganske optimistisk. Så ble det gradvis hardere og hardere å holde kilometertidene nede. Jeg kjempet så svetten skvatt for å ta igjen damene foran meg, blant annet ei med grønn t-skjorte med det uforklarlige “Per” bakpå. Jeg sneik meg innpå henne bakfra over en hel kilometer og så tok jeg henne i trappa ned til stadion. Hasta la vista, baby!

Da det var en kilometer igjen hadde jeg under 5 minutter på meg for å rekke sub 2 timer. Jeg sprintet alt jeg hadde og plutselig var mål bare en sving unna, jeg kom til å klare under 2 timer! Speakeren la merke til mitt store glis, men heldigvis ikke de noe pinlige, men svært ektefølte gledestårene etterpå. Jeg var i mål på 6.07, og utover kvelden ble jeg stadig mer fornøyd med det resultatet. Det viste seg at jeg var på den bedre halvdelen av resultatlista både i klassen min og generelt blant damene. I tillegg hadde jeg slått flere hundre menn. Viktigst av alt: Helene og Lars hadde blitt grundig grusa! Både sykkel-, svømme-, og løpeløya var vel nye i år, så det er vanskelig å sammenlikne tidene med i fjor.

Jeg har noen bilder som viser at jeg prøver å ta av meg capsen før finisherfotoet blir tatt, men håret er jo i vill uorden, så det bildet vedlegger jeg ikke her.

Jeg vil anbefale Challenge Århus, som vel kanskje blir IRONMAN-stevne neste år, selv om sykkelløypa nok ikke tåler mange flere deltaker, det var litt Hove-feeling over det hele. Challenge København er nok enda bedre og Tjörn har en mye lettere løype, men Århus var verdt turen.

Nå skal jeg kjøre et-par tre konkurranser før neste halve Ironman i Haugesund. Denne gangen skal jeg hverken undervurdere distansen eller glemme chippen, og i hvertfall ikke dekkspakene.

Senere, samme aften

Read Full Post »

Torsdag var det klart for den tredje konkurransen på under ei uke. Oslofjord triatlon, klubben min, er initiativtager til Bogstad treningstri. Bogstad er en slager og har vært det i mange år. Det går annenhver torsdag i sesongen, og siden det fortsatt er mye is på Bogstadvannet var det duatlon som stod på programmet sist torsdag.

Bogstad treningsduatlon består av en løype på ca. 2,7 km løping, en runde i Sørkedalen på ca. 16 km og til slutt en siste løperunde på rett under 5 km. Her ligger en presentasjon av løypa: http://oslofjordtri.com/bogstad-treningstriatlon-2013.5192882-26406.html

Dette må kunne kalles en supersprint, og som kjent er ikke raske konkurranser på høy puls min styrke her i livet. Bogstad treningsduatlon og –triatlon er faktisk noe av det hardeste jeg gjør i sesongen.  Løypa er kort, men brutal, men det er virkelig kjempesosialt og veldig god trening.

Torsdag var det fin temperatur og sol, men ganske mye vind. Russen hadde samlet seg på Bogstad med griller og øl og stemninga var bra. I alt møtte ti duatleter opp, kun ei anna jente, men jeg så straks at hun var sprek, veldig sprek. Særlig da hun i en bisetning nevnte at hun var blitt nummer to i Østfold triatlon i fjor. Jeg forberedte meg på nok et Bogstad-nederlag, men jeg har for lengst kommet dit at jeg kjører eget løp og generelt er svært fornøyd med å fullføre i relativt god stil.

Jeg orket som vanlig ikke å varme ordentlig opp, jeg løp litt fram og tilbake, men ingenting kan forberede kroppen på den brå starten, rett opp i sone 5 og tunga på knærne. Puh! Alle de andre forsvant svært fort, og jeg kjente hvor stiv jeg var i låra. Jeg merket de to konkurransene i helga og en hard innebandyøkt på mandag. Bakken opp til tuntreet er grisehard, særlig når man ikke er helt varm. Jeg presset på som best jeg kunne, pulsklokka viste over 100 %, ikke helt trua på det, riktignok, men jeg var nok over 90 %. Kanskje ikke beste måten å bli kvitt stivheten i låra, men på Bogstad har man liksom ikke tid til å vente på at kroppen blir varm.

Etter akkurat 14 minutter kunne jeg løpe inn i T2, faktisk ikke sist, Terje hadde kommet 2 minutter for seint til start og lå bak. Skiftinga gikk relativt raskt, de nye Specializedskoa med boa-lukkemekanisme er raske og komfortable, dessuten er de utrolig elegante, ser nærmest ut som lakksko.

 Bilde

Skoa mine!

Opp til bommen for å begynne å sykle, og jeg kjente i første bakken at det ikke var så mye å hente. Jeg kjørte runden kontrollert, asfalten er dårlig og låra mine var sure. Jeg så på klokka etterpå at jeg bare så vidt lå i sone 3 (83%) på syklinga, det er lavt på en sprint. Motvinden var ganske påtagelig. Jeg var likevel veldig glad da jeg tok igjen Andreas ved vending. Han syklet riktignok hybridsykkel for anledningen, men det føltes bra likevel. Jeg nærmet meg også stadig Rudi, og så at jeg hadde kjørt inn mye på Lise.

Etter vendinga innerst i Sørkedalen var det bare å nyte medvinden inn, tenkte jeg, men det viste seg selvsagt at vinden kom fra alle kanter også på veien tilbake. Jeg krøket meg sammen som best jeg kunne på temposykkelen og tråkket på, men fort gikk det ikke. Inn til vending hadde jeg tatt igjen Rudi og jeg skiftet også litt raskere enn ham, på tross av idiotiske dobbeltknuter på skoa (klassisk sesongstartfeil…). Terje lå fortsatt bak.

Siste etappe er stort sett hardest på Bogstad. Løypa er kupert og beina stort sett stive. Jeg kikket på klokka og trodde jeg var langt, laaangt bak min egen personlige rekord. Alltid et tegn på at pulsen ligger høyt når 50 + 25 min blir 1.25 og ikke 1.15. Jeg hadde likevel et bittelite håp om å holde Andreas og Terje bak meg, Rudi løp dessverre forbi meg ganske fort. Jeg ga det jeg hadde opp bakken til tuntreet og opp forbi veien, men så var det så vondt at jeg måtte roe litt ned. Det kom opp tanker av typen «får ta det som en tur» og «jaja, jeg får ta det rolig resten av konkurransen», men etter å ha fått igjen litt pust og konstatert at Andreas fortsatt lå bak, så ga jeg jernet igjen. Ved den røde bondegården kunne jeg se Andreas bak meg i løypa, men såpass langt bak at jeg fortsatt hadde litt tro på at jeg faktisk kunne slå ham. Jeg løp alt jeg kunne ned bakkene og møtte på Helene i bunn av bakken. Hun løp bare en liten tur og fulgte meg en km eller to. Viktig å presisere at hun ikke pacet meg, altså, det er jo ikke lov i triatlon! Jeg fikk et glimt av Andreas igjen da jeg løp ned fra bommen og jeg bestemte meg for at Andreas søren ikke skulle ta meg siste halvannen kilometer. Jeg løp som om det stod om livet, jeg var ganske klar over at dette sannsynligvis var min eneste sjanse noensinne til å slå Andreas. Jeg løp forbi mål, og opp siste bakken mot tuntreet. Denne bakken suger virkelig ut det siste en stakkars triatlet har igjen i kroppen, men Andreas var fortsatt et stykke bak. På vei ned igjen skjønte jeg at jeg faktisk kunne klare det, jeg ga alt de siste 200-300 meterne og kom i mål på 1.15.05, 33 sekunder foran Andreas! Etterpå oppdaget jeg at jeg dessuten hadde perset med nesten 2 og et halvt minutt! Terje kom i mål noen minutter etter. Svært gledelig å være i mål som et del av et slags felt!

Bilde

Blide duatleter!

Jeg forstår ikke helt hvorfor jeg i såpass god form som jeg er, men jeg tar det som bonus!

Resultatene og reportasje fra torsdagens Bogstad ligger her: http://oslofjordtri.com/bogstad-treningsduatlon-02-mai.5200652-10284.html

Read Full Post »

Noen oppmerksomme sjeler så kanskje medaljen i forrige post. Jepp, den er liten, men den kostet enormt mye enn innsatsen i Sentrumsløpet.

Jeg dro tidlig hjem fra banketten etter persen i Sentrumsløpet for å kunne stå grisetidlig opp og reise til indre Østfold for å kjøre ritt. (Du veit du har blitt sportsidiot når du velger en (sports)bar i timen i stedet for en time i baren..) Jeg kom sist i fjor og ambisjonene i år var selvsagt skyhøye, særlig siden det blåste og motvind er vel den ene tingen jeg takler dårligere enn bakker.

Det stilte sju opp i partypulja, i tillegg til hun dama som var på do da starten gikk, henne så vi aldri igjen, ei heller på resultatlista (ONE DOWN!). Ganske raskt dro to stykk fra gruppa og to ble borte et eller annet sted (TWO MORE DOWN!!). Jeg var stuck med et småkranglende par fra Halden, som snart utviklet en taktikk som sleit meg sakte, men sikkert ut. Etter et par mil tok vi igjen to karer fra Mjølkerampa som holdt fanen høyt for TURritt og ja, var ute på tur (faktisk så mye på tur at de må ha hoppet over loopen på slutten av løypa og gått rett i mål.. (NR FOUR and FIVE DOWN!)). Haldenparet kjørte på som gale på flatene og jeg måtte slippe flere ganger, men de krøyp opp bakkene sånn at jeg syklet på for å kjøre dem inn, noe jeg stadig klarte, bare for å oppleve at det samme gjentok seg på neste flate.

Nevnte jeg motvinden? Etter ca fem mil kjørte haldenserne feil, og brått var jeg i ledelsen (i kvinneklassen). Rett etterpå traff jeg på en stakkar fra pulje 1 som hadde blitt lurt av kollegene sine til å stille og hadde hengt på feltet altfor lenge. Han var knust, jeg prøvde å taue ham et stykke, men han var ferdig (NR SIX DOWN!!). En av gutta som hadde stukket fra partypulja stod også langs veien og snakket i mobilen og så ikke ut som han hadde tenkt å sykle mer den dagen (NR SEVEN DOWN!!!).

Jeg lover at jeg blødde for OSI-drakta de neste par mila i grisemotvinden i et desperat forsøk på å holde den herlige ledelsen, men seierens frukt skulle bli nektet meg. De mangefargede Haldendraktene dukket plutselig opp bak meg og nå hadde de fått finslipt taktikken sin. I tillegg var jeg kjørt, fullstendig og uopprettelig. 18 km før mål måtte jeg slippe for godt og inn til mål var det en kamp mot meg selv og elementene. Jeg gliste godt da jeg endelig nådde mål og forsynte meg grådig av brus, bananer og sportsdrikke. Jeg kunne ikke unnlate å legge merke til at mål ble ryddet bort rett etter at jeg hadde passert målstreken og kunne fornøyd konstatere at jeg var den som holdt ut lengst denne dagen, akkurat som i fjor!

Bilde

 

Smaalenene rundt er på ca 10 mil og har rett under 1000 høydemeter. Klassisk småkupert løype, veldig fin sesonstart på sykkel, særlig når vinden går riktig vei. 

Og igjen kan jeg skrive under på Tim Krabbés kjente sitat: «Ikke-syklister, tomheten i livet deres sjokkerer meg». Jeg håper intenst at flere jenter ser hvor flott sykkelsporten er og stiller opp i turritt sånn at jeg faktisk har noen å sykle sammen med! Det er jo ganske betegnende at jeg, som generelt sett er en mye bedre syklist enn løper, totalt sett ca. havner midt på resultatlista på Sentrumsløpet og blir nr. 426 av 1350 i min klasse og nr. 989 av 3482 kvinner totalt. Samtidig er jeg altså helt sist i et turritt! Kom igjen da, jenter! Bli med neste gang!

Read Full Post »

Jeg (Hanne Gro) fikk en gratisbillett til Sentrumsløpet ei uke før konkurransen, og tenkte joda, jeg skal bli med, da.

Veldig mange jeg kjenner springer Sentrumsløpet hvert eneste år og det virker som et sosialt og fint løp. Alle klokker da også inn fantastiske 10-km-tider, hvert eneste år. Det er kanskje en grunn til at jeg stort sett har nøyd meg med å være med på SentrumsløpFESTEN og ikke selve løpet. I tillegg syns jeg det er altfor kort!

Som vi sa i garderoben på Idretthøyskolen her om dagen, vi er altfor dårlige til å løpe til å løpe så kort. Det er logikk i det om du bare tenker etter hvor slitsomt det egentlig er å løpe på full guffe i nesten en time. Det er jo vondt, man blir forferdelig andpusten og dessuten minner det meg farlig om trøstesløse gymtimer på ungdomsskolen der jeg alltid peste meg fram, helt bakerst. Langløp gir en herlig tilfredsstillelse, uansett hvor lang tid man bruker, og man blir sjelden sist, det er alltid en eller annen mann som har overvurdert seg selv (svært sjelden kvinner, dog).

Jeg bestemte meg for å ta løpet som en formtest og var ikke helt motivert for å gå helt i kjelleren. Jeg tenkte det var greit å ha 55 minutter som et realistisk mål, men strengt tatt gjettet jeg jo vilt. Når løp jeg sist en 10-km så fort jeg kunne uten å ha svømt og syklet først? Kanskje i 2007 eller 2008. Da var jeg nemlig med i Knarvikmila. Jeg syns mila var lang og tung og kom i mål på rundt 1.06. Jeg har pers på 5-km, som jeg løper ca. en gang i året, på rett under 25 minutter.

Onsdagen før løp jeg to runder på Sognsvann Rundt Medsols og tenkte å prøve å ligge i 5.30-fart i to runder for å se om det var greit eller om jeg bare kunne glemme 55 minutter. Det gikk forbausende lett, 5.30 per km virket faktisk helt overkommelig, selv om det teite høyre kneet mitt begynte å verke etter 20 minutter.

Sentrumsløpet er et av få løp som også passer for oss B-mennesker. Det har sein start og det gjorde at jeg kunne ta en svømmeøkt på formiddagen. Så dro vi til byen og jeg prøvde å varme litt opp i folkehavet. Været var nydelig, t-skjortevær! Jeg hadde vondt i magen av nervøsitet, egentlig mest fordi jeg veit at resultatene i Sentrumsløpet blir nilest av mange jeg kjenner. Herregud!  Jeg prøvde å komme meg litt fram i pulja, av erfaring sprekker folk som råtne tomater på slutten av løp, da er det greit å ligge litt framme. Så gikk starten for puljene foran og vi nærmet oss sakte, men sikkert startlinja.

Jeg var i gang! Den første kilometeren går opp forbi slottet og allerede her var det folk som hadde startet for hardt. Jeg tok det rolig og oppdaget midt i bakken at klokka mi ikke viste farta mi. Krise! Jeg hadde slått av GPS-en i bassenget og glemt å slå den på etterpå. Jeg følte meg litt lost, jeg klarer nemlig ikke å kjenne om jeg løper 5.10 eller 5.40, det vil si, jeg merker det først når det er for seint. Jeg tok en kjapp restart av klokka og fikk inn farta mi ganske fort, men nå visste jeg ikke hvor lenge jeg egentlig hadde vært ute.

Sentrumsløpløypa er fin, den går blant annet gjennom Frognerparken og man har følelsen av å løpe mer ned enn opp, i alle fall om man har dagen. De første 2-3 km var jeg usikker på om jeg hadde det, det føltes ganske tungt, selv om farta var helt innenfor, til og med raskere enn jeg hadde tenkt. Så løsnet det og jeg måtte løpe sikk-sakk mellom alle dem som hadde startet i en for rask startpulje. Jeg må ha passert minst 1000 løpere, det hjalp jo veldig for selvtilliten selv om jeg følte at jeg måtte løpe en god del skritt ekstra.

Etter ca 5,5 km var det en drikkestasjon, men jeg valgte å ta iso-gelen min i stedet. Det var lurt, det var ganske kaotisk å få drikke og mange tapte nok mye tid her. Jeg ble ganske sliten mot mål, men jeg løp stadig raskere og var helt sikker på at jeg ville klare 55 minutter. Spørsmålet var egentlig om jeg ville klare å slå noen av de andre jentene jeg kjenner som var med og som hadde bedyret at de ikke hadde fått trent og skulle «ta det som en tur og være fornøyd med å komme under timen». Plutselig var jeg på Karl Johan og kunne løpe inn i mål, svært fornøyd med dagens dont.

Jeg trodde jeg hadde løpt på ca. 52.30 og var superglad og stolt. Jeg møtte de andre foran Universitetet og vi koste oss i sola. Det viste seg så klart at de andre jentene hadde løpt mye bedre enn meg, og jeg lot det gå innpå meg i noen minutter før jeg igjen kunne glede meg over ny pers.

En time eller to etterpå fikk jeg vite at tida faktisk var 52.00! Skulle spurtet litt ekstra der, altså. Jeg må si at jeg ikke i min villeste fantasi kunne sett for meg at jeg ville klare en sånn tid, og nå drømmer jeg om å komme under 50 minutter. Kanskje med litt mer trening, heldigere valg av startpulje og ved å gå litt lenger ned i kjelleren? Nå har jeg faktisk lyst til å være med neste gang!

 

 

 

 Bilde

Read Full Post »

Hurraaaaaaa

Vi klarte det! Hanne Gro på 13:07 og jeg på 14:50. Så ufattelig vondt og så utrolig verdt det! 😀

Read Full Post »

For en fantastisk bra arrangert konkurranse. Rye har virkelig tatt et stort steg fra foregående år. Ikke at det på noen måte var dårlig før, men i år var det skikkelig bra. Veldig bra at skiftesonene var delt i forhold til de forskjellige startene, så ble ikke vi morgenfugler forstyrret av at de senere startende gjorde seg klare, og vi forstyrret ikke de som var i gang da vi pakket oss ut. Enda bedre tidtagersystem var også på plass, og funksjonærene var utrolig entusiastiske og heiet masse.

Vi var ute i relativt god tid, allikevel blir det alltid dårlig tid før start. Rakk uansett en liten svømmetur før vi måtte gjennom registreringsslusen og stille oss opp. Registrerte at de svære gule bøyene var utrolig langt unna, og gruet meg sånn passe. Trodde ikke jeg ville klare svømmetiden fra i fjor på ca 37 minutter, forventet rundt 40.

Litt kvalm før start (litt bak til høyre). Hanne Gro, i blått,  fikler med motvillige svømmebriller. Fotograf: Jørgen Melau, 3atlet.no

Starten var ganske behagelig og grei. Visste at jeg var i gruppe med mye sterkere svømmere, så det var ingen grunn til å stå fremst. Kom fint i gang, fant føttene til (klubb)venninne Helene og hang på. Helene på sin side hang på noen andres føtter. Oppdaget etterhvert at hun hadde funnet noen dårlige føtter å henge på, for hverken navigasjonen eller farten var bedre enn det jeg selv kunne klare. Så etterhvert at de forsvant langt inn mot land. Valgte selv å følge egen navigasjon i en mer direkte linje mot bøyene, og havnet litt for meg selv. Det gikk egentlig greit, kalde føtter, men ellers ikke så mye ubehag. Litt kjedelig, egentlig, å ligge helt i fred og svømme så lenge. Det tok en evighet å å første bøye, og enda en evighet å nå den andre. Etter å ha rundet ute i Sognsvann og vel på vei tilbake oppdaget jeg at jeg stadig vekk trakk mot venstre, inn mot midten av svømmebanen hvor alle båtene lå. Det ble i det store og hele bare rot, og de bak tok meg igjen. Slet med å holde stødig kurs, og ble sliten. Fikk etterhvert øye på stranden, og det gikk litt bedre. Var ikke helt alene i vannet, så var sånn sett fornøyd. Ble enda mer fornøyd da jeg gikk opp av vannet og så at jeg svømte omtrent likt som i fjor.

T1 var litt klønete, jeg har trent for lite på det. Våtdrakta klamret seg fast, jeg mistet en bar, klønet med å få på hjelmen. 2:51 er ingen rask T1.


Ut på sykkel. Fotograf: Jørgen Melau, 3atlet.no

Følte meg ganske ok ut på sykling. Høy puls og mye jag, men det er jo den delen jeg liker. Ikke så mange konkurrenter å se med det første, men da jeg kom ut i bakken i Maridalsveien så jeg neste konkurrent. Stresset ikke med å ta henne igjen, konsentrerte meg mer om å spise en bar. Planen var å spise en bar pr. runde i Maridalen, og det var bare å begynne. Det blir litt tvangforing over det hele, siden jeg aldri har lyst til å spise noe med 155 i puls. Dro forbi et par konkurrenter, syklet helt på grensen av det jeg følte var forsvarlig sånn med tanke på at det skulle løpes etterpå. Samtidig har det aldri vært noen vits i å spare beina til en øvelse jeg uansett er helt elendig i, så dette var slik det pleier. Syklet på 1:22:45, over minuttet raskere enn jeg trodde jeg kunne klare.Veldig fornøyd med de nye hjulene, de plasserte meg tilbake der jeg hører hjemme sykkelmessig i vennegjengen. Hove tri var litt lei i så måte, nå er balansen gjenopprettet.

Ut på løp føltes beina greie. Det gjør de alltid de første 400 metrene etter T2, så sånn sett var det ingen grunn til å ta helt av. Kom meg igjennom bakkene den første kilometeren uten å sprenge pulsskalaen. Etter ca 2,5km stappet jeg innpå en gel, og jammen passerte jeg ikke en konkurrent i neste bakke. Det er nok andre gang i historien at jeg løper meg opp en plass, så miraklenes tid er ikke forbi. Møtte min kone med veldig blodige knær på vei opp mot vending, hun hadde falt og ropte at hun måtte sy. Jeg holdt et øyeblikk på å snu og løpe sammen med henne, men kom på at jeg måtte helt opp til vendingspunktet først. Ble stresset og ukonsentrert av det hele og glemte nesten at jeg var i konkurranse, så kilometertiden steg et øyeblikk, før jeg kom på at jeg jo måtte ta henne igjen og eventuelt foreslå at vi kunne løpe sammen resten om hun klarte det. Dro på det jeg følte var forsvarlig, men jeg tok henne aldri igjen, og etter runding så jeg heller ikke ryggen hennes (kan ha en sammenheng med at jeg holdt på å løpe i mål en runde for tidlig, fikk ikke helt med meg den store plakaten hvor det stor «2. RUNDE» eller mannen som ropte «2 runde inn der» mens han pekte i riktig retning). Antok at hun enten hadde oppsøkt medisinsk hjelp eller var bra nok til å løpe fra meg, og konsentrerte meg om eget løp igjen. Høyere puls på andre runde, men jeg hadde nå begynt å se på klokken og kunne gledelig konstatere at noe alvorlig måtte gå galt for at 3:10 ikke skulle holde. Så også at under tre timer var akkurat utenfor. Satte allikevel inn en dugelig langspurt siste halvannen kilometer, og kunne klokke inn på 3:01:40. Løping på 56:57 (drøye 9 minutter bedre enn i fjor!).

Må si meg veldig fornøyd med pers på nærmere 14 minutter. Endringene i sykkelløypen hjalp nok på, men ikke så mye. Litt mer trening på skifting og sub 3 er innen rekkevidde. Dagens helt er allikevel Hanne Gro som fullførte selv om hun måtte løpe 8km med kutt i begge knær, og attpåtil klarte målsettingen på under 3 timer. Jernkvinnen. At det blir en tur til Legevakten etter Oslo tri begynner nesten å bli en tradisjon.

Men hvor ble det av medaljene??

Read Full Post »