Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘yeah!’

Jeg skal være den første til å innrømme at jeg kanskje har blitt litt eplekjekk siden den store triumfen 12. august i fjor. Jeg har til og med kommet i skade for å ytre, ikke bare en gang heller, men flere, at man kan gjennomføre en halv ironman i bakfylla. Eller for å presisere, at man lett kan gjennomføre en halv IM med gammal fyll innabords.

Hovmod er som kjent en av de syv dødssyndene og det kommer alltid en dommens dag for den som synder. Selv for en frafallen pinsevenn med katolsk mor, særlig for dem, faktisk.

Det startet dårlig. Eller, det startet jo egentlig veldig bra. Vi slapp jo å gå på jobb en fredag! Helene, Linda og jeg dro hjemmefra grisetidlig fredag morgen for å rekke ferga i Larvik og vi var særs blide og fornøyde. Jeg var dessuten på dette tidspunkt veldig glad i skjebnen som hadde unnet meg nok en konkurranse før Linda føder og plikten vil kalle. Jeg har deltatt i alle konkurranser i det siste. Jeg har ikke en gang rukket å skrive RR fra halvparten.

Vi ankom Aarhus etter nervøst å ha konstatert at det er veldig langt mellom bensinstasjoner i dette flate landet. Hotellet Scandic Plaza ligger midt i Århus og rommet vårt viste seg å være av det ikke-renoverte slaget. Til gjengjeld var det en gigantisk to-roms med to doer, badekar og to tv’er! Folka i resepsjonen var utrolig hyggelige og ikke av den typen dansker som ikke forstår et kvekk av det man sier. Raskt kartla vi at nærmeste gate hadde ikke mindre enn tre bakerier, en smoothie/isbar, en utrolig bra dagligvare, en japansk restaurant med uendelig meny og lave priser, en brun kafé med 49 ølslag og til og med en mammaklærbutikk(!). Her var det noe for enhver smak, med andre ord. I tillegg var gata en del av løpeløypa så vi kunne trygt spise is og kaker under påskudd av å inspisere traseen.

Lørdagen ble brukt til å sjekke inn løpebaggen, sjekke ut den lille expoen, spise veggissushi opptil flere ganger, sikle på sykler (jeg må hypnotisere Linda sånn at hun glemmer den Fixie-sykkelen hun bestemte seg for å kjøpe når hun kan sykle igjen…) og shoppe oss fra gård og grunn i en sportsbutikk som førte både Specialized og Fusion. Jeg kjøpte blant annet et par rålekre Specialized sykkelhansker som var så fantastisk vakre at det var verdt hele turen. Man har jo god tid til å se på henda sine når man sykler tempo!

Verdt hele turen! Og fullstendig tilpasset sykkelskoa. OG sykkelen!

Man må alltid prøve tempohjelm i expoen, alltid.

Om kvelden, rundt klokken 22.03 oppstod det imidlertid en situasjon. Det viste seg at dekkspakene i mitt lille mekke-kit var borte. Jeg krisemaksimerte bare bittelitt, så for meg alle flintsteinene arrangøren hadde lovet oss, og det ble en liten time med gråt og tænders gnidsel, særlig da det kom fram at det var Linda som hadde «lånt» dekkspakene mine bare noen dager før og ikke hadde lagt dem tilbake. Hva søren gjør ei høygravid dame egentlig med dekkspaker, uansett? Frenetiske SMSer ble sendt til alle vi kjente som skulle være med, men ingen hadde ekstra dekkspaker. Heldigvis har jeg likevel gjort meg fortjent til ingeniørgraden min. Jeg kom nemlig på at vi hadde ei reisetannbørste i bagasjen et sted. Den er av en eller annen grunn alltid med og har ligget i baggen i åresvis. Jeg rotet dem fram og jaggu, jeg skiftet dekk både foran og bak uten vanskeligheter med dekkspaken-fanget-i-en-tannbørstekropp! Krisen var avblåst, endelig kunne vi legge oss.

En dekkspak forkledd som tannbørste reddet dagen

Klokka ringte 0500 og det var bare å hoppe i tritøyet og gå ned og spise frokost. Jeg var altfor rolig, som kjent, en halv IM kan man kjøre i bakfylla og med en arm i fatle. 0600 skulle bussen gå fra hotellet, og Helene var seint ute, jeg måtte stoppe sjåføren fra å kjøre. 0605 kom hun og hun kan takke sin litt beskjedne XXS-sykkelstørrelse for at hun og Argonen i det hele tatt fikk plass.

Vi var framme i god tid før start og hadde masse tid til å rote og røre i T. Til slutt fant jeg ut at det var på tide å ta på seg våtdrakt, og da gikk det opp for meg at noe hadde manglet hele tida. Jeg hadde lagt igjen tidtakerchippen på hotellet. Den hadde ligget klar oppå tritøyet, men i løpet av natta hadde det blåst mye og gardina hadde blåst over tøyet og tatt med seg chippen. Jeg løp frenetisk rundt i T for å finne noen som kunne hjelpe meg, men alle bare henviste til noen karer fra tidtakerselskapet, men dem var det ingen som fant. Til slutt ringte jeg min høygravide kone. I løpet av rekordtid stod hun i T1 med chippen og en god klem. Jeg var imidlertid litt stressa og psyket ut og løp ned for å skifte og komme meg ut i vannet. Jeg fikk faktisk varmet godt opp og konstaterte at rosa-badehetta-klubben var større her i Århus enn i København i fjor. Lars, kompisen vår som skulle debutere på distansen, hadde også rosa og vi fikk så vidt ønsket hverandre lykke til før det hele var i gang.

Det var kamp om plassene mot den første bøya. Den var diger og bare rundt 75 meter ut, og også den eneste bøya jeg kunne se i de store bølgene. Jeg syntes synd på Lars, dette var ingen lett debut (PS, han fullførte, selv med panikk på svømmingen! Hurra!). Bøyene, når jeg en sjelden gang så dem når jeg prøvde å stikke hodet opp mellom bølgetoppene, virket absurd langt borte. Og tida gikk, og gikk og gikk. Herregud, jeg svømte og svømte, det virket som det knapt var folk rundt meg, men likevel var det noen som alltid klarte å sparke meg. Jeg så mange brennmaneter, men de lå ganske dypt, så jeg prøvde å ikke tenke så mye på dem. Bølgene slo fra alle kanter og det gikk virkelig smått. Til slutt kunne jeg vende for siste gang, og en liten glad tanke om at det snart var over ble brutalt erstattet med smerte da jeg fikk en brennmanet rett i fleisen. Nesa brant som besatt, og leppene og haka. Jeg forbannet meg selv for ikke å ha sørget for å ha antihistaminer i T1, jeg burde jo virkelig ha lært etter Tjörn i fjor. Til slutt kreket jeg meg opp på steinstranda og så forskrekket tida mi: over 49 minutter! Herregud….

Sur og tverr triatlet i T1

T1 var en bratt og langstrakt affære som startet med en ganske lang trapp. Jeg fikk trukket av meg drakta og syns folk løp veldig sakte, jeg hadde jo tid å ta igjen etter den katastrofale svømminga. 8 minutter i T1 synes langt, men jeg kunne ikke ha hentet så mye mer. Jeg var fortsatt ganske sur og skuffet og gloheit i trynet på første del av sykliga og syns generelt triatlon var en tullesport, og så begynte det i tillegg å sykle damer forbi meg. Makan til frekkhet, jeg pleier jo å svømme dårlig og så ta igjen folk. De første 5 km så jeg 5 stykker som hadde punktert, så jeg klarte å være litt takknemlig for tannbørsten, men generelt var jeg plaget av det som kan kalles negative tanker. Jeg prøvde imidlertid å være hyggelig og vinke til tilskuerne og alle de frivillige, men jeg snerret til de idiotiske meddeltakerne som syklet som pusekatter (jeg tenkte vel egentlig «kjerringer», men innså at det var lite politisk korrekt) i den ganske så tekniske og småbratte løypa. Full oppbremsing der det var umulig å komme forbi og gjerne i bunnen av bakker. Løypa er faktisk full av 90- og 180-graderssvinger og det var generelt vanskelig å holde høyt tempo. Dessuten fant jeg ingen doer! Jeg møtte på Helene og kunne konstatere at hun da lå ca. 20 minutter bak meg. Etter å syklet ca. halvveis løsnet det. Jeg syklet fortere og begynte å ta igjen en del damer og jeg følte meg generelt sterkere og kunne igjen nyte synet av de fantastiske, nye Specialized-hanskene mine. På slutten kappkjørte jeg som en gal med en kar som, i liket med meg, nektet å la den andre kjøre fra. De siste kilometerne var jeg oppe i en snittfart på over 51 km/t og jeg dro forbi en del damer i det partiet. Linda stod og heiet rett før T2 og jeg var ved godt mot, selv om jeg ikke hadde klart å sykle under 3 timer. Jeg vedlegger ingen bilder fra sykkeletappen fordi jeg på grunn av litt regn og vind var tvunget til å ha på meg en neongrønn vest. I tillegg syklet jeg med Oslofjord-capsen under hjelmen for å kunne holde brillene tørre og å slippe å myse for mye. Disse to accessoirene gjorde meg dessverre uegnet for billedlig framstilling.

Jeg løp ut fra T2 med en tanke i hodet, nemlig å perse på halvmaraton. Jeg har pers på rett over 2 timer og nå ville jeg under, koste hva det koste ville. Løypa var dessverre ikke helt flat. Det løpes tre runder og løypa går gjennom deler av Århus sentrum og opp gjennom en park og til og med gjennom et stadion. Første runde var rimelig tung, selv om Linda kunne melde at jeg var en halvtime foran Helene. Jeg angret som en hund på at jeg hadde begynt å skulke noen av slyngeøvelsene etter at Linda ble gravid. Jeg var stiv nettopp i de musklene disse helt spesifikke øvelsene er ment å styrke. I tillegg så snøyt løypa meg stadig for meter. Garminen viste kilometertid som ville tilsi løpetid under 2 timer, men stadig var kilometermarkeringene lenger unna.

Andre runde, jeg løper fortsatt penere enn mannen bak meg.

Jeg traff på Helene på min andre runde, da var jeg nesten en hel runde foran. Helene er en mye bedre løper enn meg, men hun skulle ikke få så mye som ett minutt gratis på meg denne dagen. Andre runde var lettere, jeg holdt fortsatt farta og til min store glede hoppet plutselig kilometermarkeringa i løypa fram og jeg var brått foran skjema! Sympatisk! Da Helene og jeg passerte hverandre på nesten samme sted på andre runde var jeg ganske optimistisk. Så ble det gradvis hardere og hardere å holde kilometertidene nede. Jeg kjempet så svetten skvatt for å ta igjen damene foran meg, blant annet ei med grønn t-skjorte med det uforklarlige “Per” bakpå. Jeg sneik meg innpå henne bakfra over en hel kilometer og så tok jeg henne i trappa ned til stadion. Hasta la vista, baby!

Da det var en kilometer igjen hadde jeg under 5 minutter på meg for å rekke sub 2 timer. Jeg sprintet alt jeg hadde og plutselig var mål bare en sving unna, jeg kom til å klare under 2 timer! Speakeren la merke til mitt store glis, men heldigvis ikke de noe pinlige, men svært ektefølte gledestårene etterpå. Jeg var i mål på 6.07, og utover kvelden ble jeg stadig mer fornøyd med det resultatet. Det viste seg at jeg var på den bedre halvdelen av resultatlista både i klassen min og generelt blant damene. I tillegg hadde jeg slått flere hundre menn. Viktigst av alt: Helene og Lars hadde blitt grundig grusa! Både sykkel-, svømme-, og løpeløya var vel nye i år, så det er vanskelig å sammenlikne tidene med i fjor.

Jeg har noen bilder som viser at jeg prøver å ta av meg capsen før finisherfotoet blir tatt, men håret er jo i vill uorden, så det bildet vedlegger jeg ikke her.

Jeg vil anbefale Challenge Århus, som vel kanskje blir IRONMAN-stevne neste år, selv om sykkelløypa nok ikke tåler mange flere deltaker, det var litt Hove-feeling over det hele. Challenge København er nok enda bedre og Tjörn har en mye lettere løype, men Århus var verdt turen.

Nå skal jeg kjøre et-par tre konkurranser før neste halve Ironman i Haugesund. Denne gangen skal jeg hverken undervurdere distansen eller glemme chippen, og i hvertfall ikke dekkspakene.

Senere, samme aften

Read Full Post »

Noen oppmerksomme sjeler så kanskje medaljen i forrige post. Jepp, den er liten, men den kostet enormt mye enn innsatsen i Sentrumsløpet.

Jeg dro tidlig hjem fra banketten etter persen i Sentrumsløpet for å kunne stå grisetidlig opp og reise til indre Østfold for å kjøre ritt. (Du veit du har blitt sportsidiot når du velger en (sports)bar i timen i stedet for en time i baren..) Jeg kom sist i fjor og ambisjonene i år var selvsagt skyhøye, særlig siden det blåste og motvind er vel den ene tingen jeg takler dårligere enn bakker.

Det stilte sju opp i partypulja, i tillegg til hun dama som var på do da starten gikk, henne så vi aldri igjen, ei heller på resultatlista (ONE DOWN!). Ganske raskt dro to stykk fra gruppa og to ble borte et eller annet sted (TWO MORE DOWN!!). Jeg var stuck med et småkranglende par fra Halden, som snart utviklet en taktikk som sleit meg sakte, men sikkert ut. Etter et par mil tok vi igjen to karer fra Mjølkerampa som holdt fanen høyt for TURritt og ja, var ute på tur (faktisk så mye på tur at de må ha hoppet over loopen på slutten av løypa og gått rett i mål.. (NR FOUR and FIVE DOWN!)). Haldenparet kjørte på som gale på flatene og jeg måtte slippe flere ganger, men de krøyp opp bakkene sånn at jeg syklet på for å kjøre dem inn, noe jeg stadig klarte, bare for å oppleve at det samme gjentok seg på neste flate.

Nevnte jeg motvinden? Etter ca fem mil kjørte haldenserne feil, og brått var jeg i ledelsen (i kvinneklassen). Rett etterpå traff jeg på en stakkar fra pulje 1 som hadde blitt lurt av kollegene sine til å stille og hadde hengt på feltet altfor lenge. Han var knust, jeg prøvde å taue ham et stykke, men han var ferdig (NR SIX DOWN!!). En av gutta som hadde stukket fra partypulja stod også langs veien og snakket i mobilen og så ikke ut som han hadde tenkt å sykle mer den dagen (NR SEVEN DOWN!!!).

Jeg lover at jeg blødde for OSI-drakta de neste par mila i grisemotvinden i et desperat forsøk på å holde den herlige ledelsen, men seierens frukt skulle bli nektet meg. De mangefargede Haldendraktene dukket plutselig opp bak meg og nå hadde de fått finslipt taktikken sin. I tillegg var jeg kjørt, fullstendig og uopprettelig. 18 km før mål måtte jeg slippe for godt og inn til mål var det en kamp mot meg selv og elementene. Jeg gliste godt da jeg endelig nådde mål og forsynte meg grådig av brus, bananer og sportsdrikke. Jeg kunne ikke unnlate å legge merke til at mål ble ryddet bort rett etter at jeg hadde passert målstreken og kunne fornøyd konstatere at jeg var den som holdt ut lengst denne dagen, akkurat som i fjor!

Bilde

 

Smaalenene rundt er på ca 10 mil og har rett under 1000 høydemeter. Klassisk småkupert løype, veldig fin sesonstart på sykkel, særlig når vinden går riktig vei. 

Og igjen kan jeg skrive under på Tim Krabbés kjente sitat: «Ikke-syklister, tomheten i livet deres sjokkerer meg». Jeg håper intenst at flere jenter ser hvor flott sykkelsporten er og stiller opp i turritt sånn at jeg faktisk har noen å sykle sammen med! Det er jo ganske betegnende at jeg, som generelt sett er en mye bedre syklist enn løper, totalt sett ca. havner midt på resultatlista på Sentrumsløpet og blir nr. 426 av 1350 i min klasse og nr. 989 av 3482 kvinner totalt. Samtidig er jeg altså helt sist i et turritt! Kom igjen da, jenter! Bli med neste gang!

Read Full Post »