Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘yeay’

Jeg (Hanne Gro) fikk en gratisbillett til Sentrumsløpet ei uke før konkurransen, og tenkte joda, jeg skal bli med, da.

Veldig mange jeg kjenner springer Sentrumsløpet hvert eneste år og det virker som et sosialt og fint løp. Alle klokker da også inn fantastiske 10-km-tider, hvert eneste år. Det er kanskje en grunn til at jeg stort sett har nøyd meg med å være med på SentrumsløpFESTEN og ikke selve løpet. I tillegg syns jeg det er altfor kort!

Som vi sa i garderoben på Idretthøyskolen her om dagen, vi er altfor dårlige til å løpe til å løpe så kort. Det er logikk i det om du bare tenker etter hvor slitsomt det egentlig er å løpe på full guffe i nesten en time. Det er jo vondt, man blir forferdelig andpusten og dessuten minner det meg farlig om trøstesløse gymtimer på ungdomsskolen der jeg alltid peste meg fram, helt bakerst. Langløp gir en herlig tilfredsstillelse, uansett hvor lang tid man bruker, og man blir sjelden sist, det er alltid en eller annen mann som har overvurdert seg selv (svært sjelden kvinner, dog).

Jeg bestemte meg for å ta løpet som en formtest og var ikke helt motivert for å gå helt i kjelleren. Jeg tenkte det var greit å ha 55 minutter som et realistisk mål, men strengt tatt gjettet jeg jo vilt. Når løp jeg sist en 10-km så fort jeg kunne uten å ha svømt og syklet først? Kanskje i 2007 eller 2008. Da var jeg nemlig med i Knarvikmila. Jeg syns mila var lang og tung og kom i mål på rundt 1.06. Jeg har pers på 5-km, som jeg løper ca. en gang i året, på rett under 25 minutter.

Onsdagen før løp jeg to runder på Sognsvann Rundt Medsols og tenkte å prøve å ligge i 5.30-fart i to runder for å se om det var greit eller om jeg bare kunne glemme 55 minutter. Det gikk forbausende lett, 5.30 per km virket faktisk helt overkommelig, selv om det teite høyre kneet mitt begynte å verke etter 20 minutter.

Sentrumsløpet er et av få løp som også passer for oss B-mennesker. Det har sein start og det gjorde at jeg kunne ta en svømmeøkt på formiddagen. Så dro vi til byen og jeg prøvde å varme litt opp i folkehavet. Været var nydelig, t-skjortevær! Jeg hadde vondt i magen av nervøsitet, egentlig mest fordi jeg veit at resultatene i Sentrumsløpet blir nilest av mange jeg kjenner. Herregud!  Jeg prøvde å komme meg litt fram i pulja, av erfaring sprekker folk som råtne tomater på slutten av løp, da er det greit å ligge litt framme. Så gikk starten for puljene foran og vi nærmet oss sakte, men sikkert startlinja.

Jeg var i gang! Den første kilometeren går opp forbi slottet og allerede her var det folk som hadde startet for hardt. Jeg tok det rolig og oppdaget midt i bakken at klokka mi ikke viste farta mi. Krise! Jeg hadde slått av GPS-en i bassenget og glemt å slå den på etterpå. Jeg følte meg litt lost, jeg klarer nemlig ikke å kjenne om jeg løper 5.10 eller 5.40, det vil si, jeg merker det først når det er for seint. Jeg tok en kjapp restart av klokka og fikk inn farta mi ganske fort, men nå visste jeg ikke hvor lenge jeg egentlig hadde vært ute.

Sentrumsløpløypa er fin, den går blant annet gjennom Frognerparken og man har følelsen av å løpe mer ned enn opp, i alle fall om man har dagen. De første 2-3 km var jeg usikker på om jeg hadde det, det føltes ganske tungt, selv om farta var helt innenfor, til og med raskere enn jeg hadde tenkt. Så løsnet det og jeg måtte løpe sikk-sakk mellom alle dem som hadde startet i en for rask startpulje. Jeg må ha passert minst 1000 løpere, det hjalp jo veldig for selvtilliten selv om jeg følte at jeg måtte løpe en god del skritt ekstra.

Etter ca 5,5 km var det en drikkestasjon, men jeg valgte å ta iso-gelen min i stedet. Det var lurt, det var ganske kaotisk å få drikke og mange tapte nok mye tid her. Jeg ble ganske sliten mot mål, men jeg løp stadig raskere og var helt sikker på at jeg ville klare 55 minutter. Spørsmålet var egentlig om jeg ville klare å slå noen av de andre jentene jeg kjenner som var med og som hadde bedyret at de ikke hadde fått trent og skulle «ta det som en tur og være fornøyd med å komme under timen». Plutselig var jeg på Karl Johan og kunne løpe inn i mål, svært fornøyd med dagens dont.

Jeg trodde jeg hadde løpt på ca. 52.30 og var superglad og stolt. Jeg møtte de andre foran Universitetet og vi koste oss i sola. Det viste seg så klart at de andre jentene hadde løpt mye bedre enn meg, og jeg lot det gå innpå meg i noen minutter før jeg igjen kunne glede meg over ny pers.

En time eller to etterpå fikk jeg vite at tida faktisk var 52.00! Skulle spurtet litt ekstra der, altså. Jeg må si at jeg ikke i min villeste fantasi kunne sett for meg at jeg ville klare en sånn tid, og nå drømmer jeg om å komme under 50 minutter. Kanskje med litt mer trening, heldigere valg av startpulje og ved å gå litt lenger ned i kjelleren? Nå har jeg faktisk lyst til å være med neste gang!

 

 

 

 Bilde

Read Full Post »