Jeg har helt glemt å fortelle om Hamburg maraton, men kort fortalt var det høy puls og lav fart, uvisst hvilken grunn. Det kan ha vært sjuka uka i forkant, det kan ha vært regnet, motvinden, haglet eller de fire gradene. Jogget greit igjennom uten å få det skikkelig vondt, restituerte ganske raskt og har ikke løpt en meter siden.
Fredag fant jeg det for godt å få rulledekket av landeveisykkelen. Det stod jo et ritt på plakaten denne helga, og det slo meg at det var lurt å skvise inn en prøvetur i forkant for å sjekke at alt fungerte. Heldigvis inviterte Anneke på tur til Nesodden på lørdag, og den turen var selve livet og litt til. Kort oppummert:
I natt våknet jeg av at katta kom inn vinduet og kjeftet noe verre. Jeg lurte på hva i all verden som kunne være så forferdelig, men så hørte jeg striregnet utenfor. Flott.
I dag:
Våknet, spiste frokost, sjekket at sykkeltøyet ikke hadde blitt helt tørt etter gårsdagens litt sene vask, men det ante meg at det ikke kom til å ha så mye å si utover dagen. Skippet lange bein, det var jo så fint i går, hvor kaldt kunne det egentlig bli til i dag?
Kjørte til Ski, altfor tidlig, for der var alt kompakt og enkelt, og jeg hadde parkert, fått startnummer og var klar i løpet av ti minutter. Ca. 40 minutter å stå og fryse på. Traff Margrethe, og hun kom til å tenke på at hun burde hatt en «ass saver», og jeg tenkte at det burde jeg også, denne rumpa ville sikkert trenge å bli reddet på flere måter i løpet av dagen.
Ut fra start satte jeg ny personlig rekord og mistet feltet etter 800m i en ukurant venstresving med en midtrabatt som var litt i…veien… ja.
Etter å ha kjørt noen kilometer på egenhånd var det plutselig en mann som virket som han ventet litt på meg. Da jeg tok hjulet satte han opp igjen farten, fulgte med på at jeg hang på. Det er ikke første gang, jeg fremstår helt åpenbart som jomfru i nød på sykkelsetet. Men det er greit. Det er jo en av de situasjonene det er helt ok å bli sett på som litt hjelpeløs.
I en bakke oppdaget mannen at han hadde problemer med girene sine, og etterhvert stoppet han for å fikse. I brøkdelen av et sekund vurderte jeg å stoppe i en eller annen form for solidaritet, men jeg jaktet heller på de to karene som nå lå et par hundre meter foran meg. Det gikk ganske glatt og i en bakke forsvant en av dem, og vi var bare to igjen. Den gjenværende syklisten var til gjengjeld gull, og holdt stødig 30+ i snitt på flatene uten å gjøre tegn til at han ville at jeg skulle frem og dra. Han var litt mer moderat i utforkjøringene enn meg, men jeg tjente jo mye mer på å ligge bak enn på å blåse forbi på vei ned og bli kjørt inn igjen, så jeg tok det pent, jeg også.
Etter ca en mil kom første «Senk farten!!!»-skilt, og det stod en funksjonær og vinket oss veldig mot høyre foran et skilt med ordet «Trim» og en høyrepil. Til slutt koblet hjernen min inn og husket på at jeg kjørte jo ikke trim, jeg kjørte «Tur», og skulle dermed til venstre. Min mann, derimot, blåste til høyre, og borte var han. Jeg tror egentlig at han kjørte feil. Trimrittet startet 5 min etter oss.
Da var jeg ensom igjen i motvinden, men i det minste på rett vei. Det gikk stort sett ganske greit, jeg følte meg fin, ihvertfall de kroppsdelene jeg fremdeles hadde følelse i, beina og føttene var så kalde at jeg ikke ante om jeg var stiv eller bare kald.
Det var mye vind, tidvis regn og konstant våt asfalt. På et eller annet tidspunkt vendte løypa og vinden kom ikke bare i mot. Speaker hadde uansett helt riktig da han før start proklamerte at det ikke er en eneste flate i hele løypa, det går enten opp eller ned på fine landeveier med lite trafikk og en morsom løype hvor det stort sett skjer noe hele tiden.
Etter 41 km var det inn på første grusparti på 1,7 km. Det var rasende festlig, og hadde jeg hatt med meg et felt og masse tilskuere hadde det vært rene Strade Bianchi (som står på to do-lista neste sesong). I mitt stille sinn håpet jeg at jeg ikke kom til å punktere fordi at jeg a) kom til å fryse ihjel om jeg måtte stoppe og b) neppe hadde finmotorikk igjen til å skifte slange.
Jeg kom meg velberget igjennom, og fortsatte videre til neste. Her begynte andre ryttere å dukke opp, og på grusparti nummer 2, som er på drøyt et par kilometer var vi flere som kjørte sammen. Møkkagøy, bokstavlig talt. 
Sykkelen, derimot, bannet og ropte, «Har du ikke to andre sykler beregnet for gruskjøring?? Hvorfor gjør du dette mot meg??» i form av ulyder i bremser og drivverk.
I hate you so much right now.
Ut fra siste grusparti hadde jeg plutselig noen på halen. De hadde ikke tenkt å ta en eneste føring. Men det kunne jeg jo ikke klage så mye på, hadde det vært meg, hadde jeg hengt på som et slips og kjørt gratis så lenge jeg kunne. Dessuten, dette var jo for treningens skyld også. Jeg har godt av å ligge og pushe litt i vinden selv.
Jeg merket at de falt litt av i bakkene, og seg inn igjen i utforkjøringene. I en steil kneik fant jeg ut at jeg skulle prøve å bli kvitt dem, mannen kunne nok blitt med videre, men kvinnen hørtes ut som hun var i ferd med å få det.
Jeg ble derfor litt overrasket over å oppdage en rosa skygge bak meg like over toppen. Hvordan i allverden hadde hun klart å krype opp i ryggen min igjen? Selv om jeg helst skulle filleristet dem av bakhjulet mitt ville jeg jo ikke at de skulle bli skadet, så jeg gav tegn om en stygg grop i asfalten, og hørte noen som brummet et takk bak meg. Definitivt ikke en dame. Denne formen for kommunikasjon var åpenbart det mr. X trengte for å spille på lag, så med 10-12 km igjen sambarbeidet vi inn. Jeg merket at all denne temposyklingen har sine fordeler, jeg var åpenbart hvassere når det kom til å ligge lavt og trøkke i motvinden.
Med 2km igjen tettet jeg en luke til to andre ryttere, og mr. X slapp, men da hadde jeg fint heng inn til mål, og klokket inn på ca 2:32.
Etter 20 minutter i dusjen fikk jeg følelsen igjen i underekstremitetene, og selv med en ganske heftig skrubbing har jeg fremdeles et ganske imponerende skille. Jeg tror ikke det er på grunn av sola, for å si det sånn.
Glad, våt og møkkete i mål.
Norges tregeste triatlet 