Dagen før dagen i Berlin

I morgen er det Berlin maraton, og jeg er på ingen måte klar, men jeg gleder meg, og har tenkt å ta det som tidenes lengste sightseeeing. Vi løper jo forbi massevis av attraksjoner, så det blir sikkert fint. Det er meldt perfekt løpevær, og Berlin er jo en usedvanlig fin by å løpe i.

Etter Rødseterpyttten rundt har kroppen min for en stor del lagt løping for hat, så jeg antar den ikke vil være så veldig samarbeidsvillig. Den har allerede gjort sitt ved å forskyve hele syklusen min en halv uke, og jeg må dermed ta sikte på å løpe med smertestillende/kramper og lite blod i kroppen. Yay.

Men jeg skal uansett gjøre mitt for å oppheve sabotasjen. Jeg hadde egentlig planlagt å løpe i Nesodden tri t-skjorten fra Oslofjord, men den må vike for finisher t-skjorten fra Challenge Copenhagen. Det er merkelig hvor mye en t-skjorte kan gjøre, når jeg har på den, skjer det noe helt magisk inne i hodet mitt, og det tror jeg trumfer de kjipe tingene kroppen min prøver seg på. Og blir det tungt, og jeg henger med hodet, vil jeg straks se på brystkassen at her løper en person som har klart en ironman, og det er MYE lenger, så da skulle det bare mangle at jeg ikke har en maraton inne. Hah.

Stasjet klart til i morgen. Så underlig lite å ordne på forhånd med bare en disiplin.

 

I dag har vi sett på inlineskatingmaraton. Det gikk fort, rakk ikke engang å ta bilde av teten før de var forbi. De fløy igjennom 15km (hvor vi stod) på ca 22 minutter. Og de ligger i felt. Vinneren vant på 1 time og fire sekunder, og enkel hoderegning sier da at han hadde en snittfart på 42 km/t. Sjukt fort. Det er til og med en egen cup for de som tar distansen på inlineskøyter i dag og løper i morgen.

Raske folk på inlineskøyter, disse kom litt bak teten.

 

Read Full Post »

La Santa eller Playitas?

Og så er det den tiden på året igjen, hvor det er på tide å planlegge januars treningsuke i varmere strøk. Det anbefales på det varmeste. En real vitamininnsprøytning på både motivasjon og form. Og en god grunn til å holde litt igjen på julemarsipanen.

Vi snuste igjen på La Santa på Lanzarote, hvor vi har vært de to siste årene, men i og med at de bygger nytt og oppgraderer, og det må påberegnes noe støy i perioder, så sjekket vi ut Playitas på Fuerteventura også. Fordelen med La Santa er jo at når reise og opphold er betalt, så er sykler, instruksjoner, konkurranser, baner, ballspillutstyr osv. inkludert i prisen. Det er bare å sette seg ned og se på alt som tilbys og velge og vrake i et veldig variert tilbud. På Playitas må man blant annet betale for sykkelleie og ca 20 kroner for å svømme, men det var også veldig mye rimeligere enn La Santa, så selv med en ukes sykkelleie og det vi måtte ønske av aktiviteter, er det rimeligere på Playitas.

Vi har jo lurt på om vi skulle prøve noe annet et år, og vi fant etterhvert ut at det var en god idè å gjøre det det året det er byggesjau på La Santa. Erfaringsmessig er det veldig lytt inne i boligkomplekset, og skulle det være boring, banking og pussing, ville det vært helt sjanseløst å slappe av på rommet etter treningen. Og bråket skulle starte i åttetiden hver morgen. I og med at det er treningferie er det også et element av ferie med her, og det er ikke forenelig med byggestøy klokken åtte på morgenen. Så det blir Playitas på oss, jeg gleder meg!

Håper på like bra vær i januar.

Olympisk basseng.

Read Full Post »

Rødseterpytten rundt

Ja, hva gjør man da, når man sitter der fredag kveld (natt) en gang etter midnatt, og har planlagt en langtur på løp i helga, men egentlig ikke har så veldig lyst til det, fordi man har startnummerabstinens? Da stikker man innom KONDIS sin terminliste, søker på 15-16 september og finner et lavterskelarrangement en times tid unna Oslo. Vi fant Rødsetterpytten rundt, et annonsert terrengløp på 8,8km på Filtvedt på Hurum, med sympatisk start klokken 13:00.

Så vi satte oss i bilen, kjørte til Filtvedt og meldte oss på en liten time før start. Det var 18 grader og sol, og veldig fint vær. Hanne Gro hadde glemt pulsklokken sin, så jeg lot henne låne min, tenkte det ville gå greit å løpe uten tid og sted.

Da vi lot som vi varmet opp ti minutter før start annonserte speaker at det fremdeles var mulig å melde seg på. Ved startstreken var det navneopprop og håndsopprekning. Mannen i tidtakerbua annonserte at det var 30 sekunder igjen til start, men speaker lot seg ikke affisere, navneoppropet skulle vi igjennom åkke som. Jeg tenkte at dama som stod og tok bilder rett foran oss, i løpeløypa kom til å bli løpt ned, men hun luntet seg ut til siden akkurat i tide før bermen kom.

Det jeg misliker mest med løpekonkurranser er starten. Alle starter så raskt, jeg starter ikke spesielt raskt, men det at alle andre er så kjappe gjør at jeg starter hardere enn jeg egentlig føler for. Mulig det har en sammenheng med min kroniske vegring mot å varme opp.

Løpeløypa startet rett over fotballbanen, opp en drøy kneik og så bølget det småkupert bortover i lysløypa. Allerede etter anslagsvis 600m tok jeg igjen tre 12-åringer som jeg var sikker på kom til å slå meg. Unger er utrolig utholdende til å være så små. Noen hundre meter seinere tok jeg noen til, jeg løper raskere nedover enn ganske mange andre.

Og så bar det ut på veldig kuperte grusveier. Seriøst, det gikk enten opp- eller nedover. I all hovedsak gikk det oppover i starten, men jeg ble i det i det minste ikke tatt igjen av de lokale løpedamene (her ser jeg bort i fra de to utrolig spreke damene som tok 1. og 2. plassen, de var reinspikka atleter). Knivet litt med en mann i klassen M60-69, han gikk forbi oppover, jeg dro han nedover. Etterhvert tror jeg han lærte noen nedovertriks da jeg løp forbi, for etter en stund fikk han opp farten i nedoverbakkene også.

Det skulle vise seg at det ikke var sånn kjempegøy å løpe uten klokke, puls, fart eller distanse, i en løype jeg aldri hadde vært i, og ikke hadde sett noen løypeprofil på. Etter en stund mistet jeg all følelse av hvor lenge og hvor langt jeg hadde løpt, så det var litt vanskelig å disponere, og jeg hadde en dame på 40+ som pustet meg i nakken i motbakkene. Heigvis kom det et gøy stiparti, og der fikk jeg en del meter på henne. Jeg hoppet fra gresstue til gresstue, det var veldig morsomt. Jeg tok sats i den lille kneika opp mot grusveien igjen, og ga på i nedoverbakkene som omsider kom. Da trodde jeg at jeg hadde tatt henne, men plutselig var hun der igjen, i ei kneik. Men midt i en drøy motbakke var lyden av pesing plutselig borte, og da jeg så bak meg var hun 50m ned i svingen, og var parkert for godt. Like etterpå tok jeg igjen en mann i grønn t-skjorte, og fikk i samme slengen los på M60-69 igjen. Men han var en seig fyr, og holdt litt høyere fart i motbakkene. Mannen i grønt kunne informere om at vi hadde vært ute i 44 minutter, og at det var 10 igjen, og mente vi skulle prøve å ta mannen foran, men det var litt for tidlig for meg, så han dro alene. I siste kneik før vi svingte inn på lysløypa mot mål igjen tok jeg han igjen, og inviterte til å prøve å ta han foran igjen, men da var den grønne mannen kjørt. Inn mot mål prøvde jeg mitt aller beste å ta han igjen, klarte det nesten, men jeg klarte ikke tette den siste luken på ca seks sekunder. I mål på 53:11. Det gjorde godt for løpeselvtillten.

I mål fikk vi både medaljer og saft, og det var uttrekkspremier til alle sammen. Vi stakk av med gavekort på spa på Holmsbu, og et fancy søpplesorteringssystem 😀

Dette løpet anbefales på det sterkeste. Det er en ganske krevende løype, men den er veldig morsom, og neste år tror jeg det er håp om en drikkestasjon underveis også. Veldig lavterskel, rimelig (200 kroner i startavgift), men allikevel nok fasiliteter til at det fungerer utmerket og føles som en konkurranse og ikke en treningsøkt. Veldig bra!

Read Full Post »

Sesongen 2013

Da er det bestemt; det blir en retur til Tjörn neste år. I forrige uke var jeg ikke spesielt lysten til å noen gang hoppe ut i det vannet igjen, men etterhvert som den sårede stoltheten ble leget, og det hele kom litt på avstand, så var det ikke så utelukket allikevel. Da vi i dag fikk en veldig hyggelig mail fra arrangøren med invitasjon til å komme tilbake neste år, så var det ingen tvil om at vi selvsagt vil det. Da bevæpnet med egen solkrem og allergimedisin i skiftesonen 😀

Hanne Gro har bestemt seg for å kjøre ironman neste år også, det blir Ostseeman 4. august. Jeg har ikke bestemt meg for hva det blir til, det er jo så mye jeg har lyst til, jeg er ikke helt klar til å sette meg et så dominerende mål igjen. Men det er jo ikke helt utenkelig at jeg ramler utpå, jeg også, når det først er noen i heimen som skal kjøre langt. Vi har jo uansett en avtale med Helene om å kjøre Kalmar i 2014. (så mye for «dette skal jeg aldri gjøre igjen»)

Ellers er det godt med litt treningsrutiner i hverdagen igjen, etter en måned på loffen treningsmessig, har innebandyen startet igjen, og jeg har begynt å løpetrene mer (har et håp om at det fremdeles er mulig å bli i litt bedre løpeform frem mot Berlin), og sykler til jobben.

I helgen vekket vi forresten IronDuck til live igjen, en lavterskel ironman, uten cut off-tid, som har lange tradisjoner i Oslofjord. Det var utrolig gøy, skal skrive mer om de spreke og tapre deltagerene i løpet av de neste dagene.

Read Full Post »

Tjörn triathlon 2012

Tenson Tjörn triathlon 2012 ble en kort, men smertefull affære for min del. Sånn for å foregripe begivenhetenes gang.

Jeg hadde som sagt (altfor) lave skuldre i forkant. Jeg var liksom ikke helt på. Selv kvelden før, og tidlig på morgenen var jeg egentlig hverken nervøs eller spent. Jeg var urovekkende rolig. Jeg antok at jeg kom til å svømme greit, bli litt sliten på sykkel og sånn ca være døden nær på løpingen. Ikke noe å grue seg til, med andre ord.

Været var helt perfekt. Det var vindstille, strålende sol og helt nydelige forhold, sjøen var blikkstille. Da vi skulle få nummer og alder skrevet på beina før start, tilbød funksjonæren oss vaselin og solkrem med brennmanetbeskyttelse. «Er det så ille?», spurte jeg. «Jaaa» svarte hun med en gravalvorlig mine. Jeg syntes jo ikke det var spesielt gode nyheter, men hvor ille kunne det egentlig være? Hove for tre år siden var også litt teppebombet av maneter, og jeg ble litt brent, men det merket jeg først skikkelig etter at jeg kom i mål. Så jeg tok akkurat det med fatning, og smurte meg veldig godt inn.

Da vi skulle starte ble jeg stående sammen med Hanne Gro (som hadde en svømmebrillekrise på gang), og da startsignalet gikk var jeg rett og slett ikke forberedt. Løp ut i vannet omtrent sist, og hyperventilerte ca med en gang. Vannet var passe ekkelt med mudder, tang og sjøgress etter intet mindre enn fire starter før oss, og mens jeg strevde med å få puste var det vanskelig å skille maneter fra alt mulig annet av buskevekster. Det er grunt vann i Skärhamn, gir fantastisk oppdrift, men også utrolig mye gørr i vannet. Fikk etterhvert kontroll på pusten og klarte å svømme litt, gikk med ansiktet først inn i en brennmanet, og hva det enn var jeg hadde smurt meg med, så virket det ikke. Det stakk og sved noe helt grønnjævlig. Jeg måtte stoppe opp for å kvitte meg med store mengder sjøgress og tang som hang over skuldrene, og som sant å si var litt tungt å dra på. Svømmeturen fra helvete var i gang.

Etter at jeg fikk rundet første bøye ble vannet litt klarere og kjøligere, og manettettheten sank noe. Det kjølige vannet lindret, men jeg var jo helt i bakevja i feltet, og måtte bare forsøke å forsere videre fremover. Tok igjen en del folk, og fant etterhvert noen greie bein å henge på. Det skjedde stadig (for ofte) at jeg etter pustingen så rett i heloransje og ikke blått da jeg fikk ansiktet ned i vannet igjen, skvatt noe verre hver gang, og etterhvert utviklet jeg en angst for å bli enda mer brent. Inne ved vending, nærmere land, ble det helt minefelt igjen, og jeg forbannet at det ikke var noen båter i nærheten som kunne plukke meg opp. Det brant på alle kroppsdeler som ikke var dekket av våtdrakt, og hodet var helt låst. I min speiding etter båt fant jeg Hanne Gro, som hadde svømmebrillene på hodet og var på randen av å gi opp. Hun overtalte meg til å prøve litt til, men svømte rett i to svære brennmaneter til og mistet motet hun også, brent stygt på hals hender og føtter, og med allergisk reaksjon i vente. Fikk tak i båt, ble fisket opp og tok skammens tur i båten til medic teltet. Ble pleiet etter alle kunstens regler, og ble grundig skylt, fikk salve, kortison og antihistaminer, og etter ca fire timer ble det noe bedre. Etter det kom tidenes mentale utladning. Full av alskens føleleser jeg ikke helt klarte å plassere og en uoverkommelig trøtthet (godt hjulpet av allergimedisinen, vil jeg tro). Men det er bare å komme seg videre og sette en gedigen strek over hele datoen 1. september 2012.

Men helt bortkastet var det jo uansett ikke. Jeg trenger åpenbart mer enn tre uker på å bli klar etter en ironman. Jeg kan ikke ha to så tette triatlonkonkurranser (ihvertfall ikke såpass lange). Og det var noe med rekkefølgen her som var helt feil.

Fysisk kunne det nok gått, men det er altså karantenetid på døra til den kjelleren jeg var i de siste timene under maratonen. Den kan ikke åpnes for ofte, det var liksom ikke noe mer ork eller stahet igjen, det er første gang jeg har opplevd at det var tomt for mental vilje og styrke. Det var veldig tungt å innse.

Men så har jeg heller aldri hatt så vondt under en konkurranse. Jeg må også erkjenne at dette kunne gått som det gikk om det var hovedmålet også, å sykle 97km og løpe halvmaraton med de smertene fremstår som ganske utopisk selv med oppladet kropp og sinn.

Note to self: Kjøp antifog. Og ha allergimedisin i T1 ved neste sjøsvømming.

Read Full Post »