The Masterplan

Selv om det nå er på tide med lystbetont trening, pause fra rigide regimer og terskeltrening (som om jeg er i stand til å følge rigide regimer til vanlig…), er det allikevel også på tide å tenke litt på neste sesong. Som tidligere nevnt er det ikke selvinnsikten som er den mest dominerende egenskapen i mitt forhold til triathlon, og neste sesong blir intet unntak. Vi har nemlig allerede meldt oss på Challenge Copenhagen.

Hvordan gikk dette til? kan en jo spørre seg, og det gjør jeg også innimellom. Det finnes sannsynligvis mange plausible forklaringer, men jeg heller mot at det er Helene sin feil. Helene tok IM i Frankfurt i 2010 og ble på den måten vår store triathlongudinne. For Helene er like mye mosjonist som oss, og hun er så innmari flink til å få triathlon til å være gøy. Det er kanskje den mest verdifulle lærdommen man kan bidra med. Så derfor har vi begynt å tro at det å kjøre en ironman kan være gøy for oss også. København ble valgt ut fra en rekke kriterier: veldig grei reisevei, ikke for høy startavgift, nordisk klima, passe stort stemne, flat løype, beskyttet svømmeløype og mange overnattingsmuligheter.

Et så ambisiøst mål fordrer en litt mer gjennomtenkt plan enn svømming 1-2 ganger i uken, dobbel spinningtime 3 ganger i uken og planløs løping på tredemølle basert på hvor lyst man har (de som kjenner meg vet jo at jeg aldri har lyst til å løpe på tredemølle). Jeg har i fellesskap med Hanne Gro (som pleier sine episke gnagsår etter Berlin, samt pleies på grunn av sin nesten like episke influensa) funnet ut at det er to nøkkelpunkter som er et være eller ikke være for vår del.

1. Vi må trene skadeforebyggende styrke. Vi har ganske god kondis, men vi er ikke så sterke. Hvis vi øker treningsmengden før vi styrker musklaturen blir det neppe noe annet enn øl og bakervarer på oss i København. Jeg tar gjerne det også, men da helst i en tilstand av fullstendig utmattelse.

2. Vi må klare å svømme 3800m på ca halvannen time. Det fordrer jo at vi i det hele tatt klarer å svømme 3800m, og der er det et lite stykke igjen enda. Så vi må være mye i bassenget i vinter. MYE. Så frem til jul tror jeg det blir mye styrke og mye svømming.

Vi kan godt plusse på en treer også, inspirert av vår IM-mentor:

3. trene opp kroppen til å bruke fett og ikke bare karbs. Disse øktene går ut på å gå rett fra senga og rett på rulla uten å svinge innom frokostbordet eller kaffekoppen. På sykkelrulla skal man sykle 3 timer på 50-55%, uten å ta til seg annet enn vann. Dette skal man helst gjøre to ganger i uken i en periode på 6 uker. Jeg innser at det vil drepe all livslyst (noe jeg ser på som god trening til en ironman), men jeg ser det også som en veldig stor fordel å få i gang litt fettforbrenning. Både med tanke på å ha et par kilo mindre å dra på i 180km på sykkel og 42km på løp, men kanskje spesielt i forhold til ernæringen i selve konkurransen. Men dette er altså litt oppe til vurdering. Hvor vondt vil vi egentlig oss selv? Samtidig er 6 uker en begrenset tidsperiode, og da kan man kanskje leve med det. Kanskje. Det viktigste er jo at vi fortsatt orker å leve med hverandre, så det er vel anbefalt at den ektefellen som ikke sitter på sykkelen befinner seg et annet sted de tre timene.

Før den tid må vi jo finne noen fine konkurranser å kjøre i forkant. Helst en halv IM. Og kanskje en marathon i løpet av våren. Ihvertfall en halv eller to. Og så må vi nesten til Tjörn siste helga i august, men bør kanskje satse på sprinten. Men 12. august 2012 er altså spikret. Det blir stas.

Read Full Post »

Berlin marathon 2011

Jeg hadde egentlig ikke så store planer om å løpe Berlin marathon. Jeg var riktignok meldt på, hadde planer om å dra til Berlin (som tilskuer), men rent helsemessig var det ingenting som skulle tilsi at jeg var i stand til å løpe 42 195 m på asfalt. Forberedelsene var i beste fall dårlige. Jeg løp kanskje 9km totalt mellom Tjörn tri og marathonen. Disse kilometrene var fordelt på 3*SRM, og ingen av kilometrene føltes på noe tidspunkt bra. I tillegg til dugelig med restitusjonstid etter Tjörn og sjukdom føltes det som en hel evighet siden jeg hadde et snev av godfølelse når det kom til løping. Dagen før (altså lørdag) la vi ut på en kortkort løpetur, planen var å varme opp ca 1km, ta et par tre drag på 30 sek og løpe rolig ned. Det pleier å være en økt som gir økende formkurve utover i økta, og det pleier å få litt fart i beina. Denne gangen var det en temmelig mislykket økt, med sting, tung kropp og generelt lite mestringsfølelse.

Men, min triathlonkarriere har aldri vært preget av selvinnsikt, og 25. september 2011 var således intet unntak. Jeg stilte på startstreken sammen med 40 000 andre, full av optimisme og med klokketro på egen seighet. For der andre er raske, er jeg sta og seig, jeg lider, men jeg tåler det, og jeg gir ikke opp. Det var tidenes gåsehudstart med dramatisk musikk og ballonger i lufta. Været var rett og slett fantastisk. Litt småkjølig da starten gikk klokken ni, men det ble fort over 20 grader og rene sommerdagen. Det var ikke rom for den store oppvarmingen før start, det var bare om å gjøre å komme seg til startfeltet og finne en plass. Et gedigent arrangement, men dette kan jo tyskerene, så det var logistikkmessig prikkfritt.

Starten gikk og innen jeg kom frem til selve starten var det 15 min siden eliten kom i gang. Men det var ikke noe problem å løpe fra start, ingen kø eller stopp. Jeg la ut i rolig tempo, rundt 6:30 min/km. Hadde ikke forventninger om å holde den farten helt inn, men et sted må man jo starte. I og med at jeg løp i t-skjorten fra Nesodden triathlon ble jeg raskt tilsnakket av andre nordmenn. Først etter et par km, en hyggelig mann med østlandsdialekt, som til tross for feilslåtte treningsplaner allikevel stilte opp med et mål om fullføre. Et par-tre kilometer seinere møtte jeg en hyggelig dame fra Bryne som til tross for heftig astma løp sin tredje marathon. Hun hadde et mål om å bryte 6-timersgrensa, og det klarte hun med glans. Respekt! Slo følge med henne ca en mil. Løp litt saktere enn planlagt, men det var hyggelig med selskap, og jeg var på ingen måte bekymret for at jeg ikke skulle få tatt meg ut. Etter ca 14km løp jeg videre på egenhånd, og på ca 15km kjente jeg antydning til stivhet i lårene. Det plaget meg ikke så veldig, rundet halvmarathon på 2:27. Jeg var ganske fornøyd. Hadde planer om å være litt raskere, men samtidig hadde de 21 første gått som en lek. Følte meg ikke sliten, og syntes ikke det var avskrekkende å løpe tilsvarende distanse på rappen. De neste kilometrene kjente jeg at jeg ble stadig stivere i lårmusklaturen, men det gikk fremdeles fint. Drikkestasjonene kom tett, ca hver 2,5 km i snitt de siste 20km. De var godt bemannet, og det var også stamper med vann, som jeg dyppet capsen i og fikk kjølt ned hodet. Drakk på alle stasjonene underveis, og gikk mens jeg drakk. Jeg har aldri vært sånn kjempegod på å ta til meg næring mens jeg løper, og magen liker det ikke heller, og den bestemmer jo faktisk en hel del.

Da jeg rundet 30km og fremdeles følte meg ganske bra (bortsett fra iherdig protesterende lår), begynte jeg å tro at jeg kunne klare å komme inn på under fem timer. Primært hadde jeg et mål om å komme meg igjennom, deretter sub 5. Men i det store og det hele syntes jeg det var kjempestas å i det hele tatt delta. Vel vitende om at både verdensrekordholderen og utfordreren løp i samme løype, og med masse folk rundt meg hele tiden. Aldri alene, aldri sist. På 37km begynte det å gjøre seriøst vondt. Det gjorde vondt før det også, men da ble det direkte smertefullt å starte å løpe etter drikkepausene. Jeg var så stiv at jeg hadde problemer med å løpe. Det så sikkert ut som haltende kappgang etterhvert, og det tok stadig lengre tid å komme i gang. Jeg hadde frem til da stort sett løpt 5kmetrene på mellom 35 og 38, men da røynet det skikkelig på. Fra 35 til 40 km tok det hele 44:38, og farten økte ikke derfra og inn heller. Jeg måtte faktisk gå mellom drikkestasjonene også. Heldigvis hadde ikke disse vonde og motvillige beina noen innvirkning på hodet mitt. Selv om jeg var langt forbi det som kan kalles både slitsomt og smertefullt var jeg temmelig ruset på følelsen av å fullføre min første marathon, og sånn i ettertid innbiller jeg meg at jeg følte meg bra. Innerst inne vet jeg jo at jeg slet og bare lengtet etter å gi beina hvile, men den følelsen er helt slettet fra min selektive hukommelse. Det var rett og slett helt fantastisk å runde et hjørne og brått se Brandenburger Tor langt der fremme. Langs den brede gaten var det tett i tett med folk som heiet. Jeg måtte faktisk gå et stykke sånn at jeg skulle orke å løpe igjennom Brandenburger Tor, noe jeg gjorde med en fantastisk stolthet, og de siste par hundre meterene til mål gikk ikke fort de heller, men det gjorde ingen verdens ting, for akkurat da trengte ikke løpet å ende med det første. Det var bare å nyte øyeblikket. Og medaljen! Solid sak. I mål på 5:14:09

Splittider ligger her:

Arrangementsmessig var løpet helt perfekt. Det var en helt avsindig mengde mennesker som skulle komme seg til området, levere bager med tøy, finne startgruppen sin, og ikke minst var det fullt i løypene. Jeg ble ikke hindret. Har på andre arrangement opplevd å stå i kø ut fra start, men her var brede gater helt sperret av fra trafikk, så det var for min del ikke noen problemer med å komme frem. Det var også eventyrlig bra opplegg på vann, sportsdrikke, på gelstasjonen på 27,5 (hvor man kunne raske med seg så mye man orket). Aldri problemer med å få tak i nok vann, det var toaletter på hver drikkestasjon, og etter 25k kunne man få massasje også. Jeg vurderte det, men fant ut at jeg aldri hadde kommet meg i gang igjen. Berlin marathon anbefales virkelig.

Resten av dagen gikk i spising og soving. Men dagen etter var det på tide å stabbe rundt på stive lår og nyte både en og to og tre og fire oppmykende øl i båt på Spree i det fantastiske sommerværet.

Read Full Post »