Det har ligget i luften veldig lenge.

Og med bonus, full pott i skattelotteriet, i tillegg til at ferier for en stor del allerede er betalt, lå det rett og slett litt opp i dagen også.

Vi gikk innom Unaas Cycling og hadde siktet oss inn på hver vår Argon 18 E-80 temposykkel.

Ca en times tid etterpå spaserte vi ut og hadde bestilt hver vår Argon 18 E-112. Siden Unaas kom med en svært generøs Oslofjordrabatt, ble det et ganske enkelt valg. Fikk et veldig bra inntrykk av både Emil selv og butikken (og syklene). Hanne Gro får sin allerede i morgen, jeg må vente helt til tirsdag. Med på kjøpet får vi bikefit, det er jo nesten like viktig som selve sykkelen. Dette blir så stas.

My new ride.
Bilde nappet fra http://www.argon18.no/tempo-og-triatlonsykler/e-112/

Specsa.

Read Full Post »

Avreise til Sæby

I dag reiser vi til Sæby på treningsleir. Det er lagt opp til et ganske ambisiøst program, og planen er å få med alt jeg orker, med unntak av løpingen, såklart. Og så er det ikke sikkert at jeg er å finne i bassenget klokken 06:30 hver morgen. Det blir uansett veldig bra. Det er meldt strålende treningsvær, det er supre folk som skal være med og det blir masse god trening. Hurra.

Read Full Post »

Løpeforbud

I dag var jeg en tur innom Hans og Olaf fysioterapi og fikk en kvalifisert diagnose på hofteproblemet. Jeg hadde riktig da jeg antok det satt i hofteleddsbøyeren, og etter grundige undersøkelser ble det klart at det heldigvis ikke er noe mer alvorlig enn noen avrevne muskelfibre, en skade som normalt tar seks uker å helbrede. Nå er det fire uker siden, så manuellterapeut Stein Solem antok den ville bli bra i løpet av et par uker, spesielt om jeg ikke provoserte musklaturen ytterligere.

Jeg fikk massasje og øvelser jeg skal ta for å stimulere blodsirkulasjon (ikke belaste), og ny time om en uke. Som en ren bonus kneppet han den litt såre ryggsøylen på plass og løsnet på kontormuskelen (bak skulderbladet på høyre side) som har vært vond siden før helgen. Lettet over at det ikke er noe som tar lang tid å fikse, det er jo på tide å komme i gang med løping på ordentlig. Litt synd at jeg går glipp av den legendariske tripple brick-økta på Sæby-leiren (men bare litt, den er jo helt crazy).

Noe som kanskje ikke er like bra, er at det ble avslørt at jeg må ha en ganske dårlig sykkelteknikk. Normalt sett skulle jeg fått vondt av å sykle også, men det gjør jeg ikke, og det tyder på at jeg ikke trekker noe særlig opp når jeg sykler. Vi var for så vidt skjønt enige om at det ikke var noen vits i å begynne å trene på det de neste par ukene. 🙂

Read Full Post »

Nordmarka rundt

I dag arrangerte Sk Rye sykkelrittet Nordmarka Rundt, 148 km og snaue 1700 høydemetre. I dag var også dagen vi måtte ta konsekvensen av en lett euforisk påmelding foretatt i dagene etter det vellykkede Enebakk rundt.

Jeg hadde litt bange anelser før start, jeg skal innrømme det. Min lengste tur på sykkelsetet så langt var på 100km, og det er to år siden. Og den var ganske flat. Jeg ble ikke mindre skeptisk da vi våknet til en grå morgen og klissvåt asfalt. Siden vi er notorisk ute etter å sove lengst mulig, og parkeringen på Årvoll skole stengte hele 50 minutter før vår pulje startet, syklet vi til start. En avgjørelse vi skulle angre bittert på noen timer seinere på dagen.

Presis klokken 8:35 la OSI-laget ut på langtur, fra Årvoll skole, ut på Trondheimsveien, til høyre i rundkjøringen på Sinsen og ut på Ring 3. Laget kom godt i gang med rulla, og det gikk rimelig fort. Litt uvant å kjøre tuneller, men vi havnet ikke i noen ubehagelige situasjoner. Etter sånn ca 27 km begynte stigningen til Sollihøgda, og den er ikke snau. Her ble det en viss spredning i laget, og alle syklet opp i eget tempo. Vi var 7 stykker, 4 kvinner og 3 menn, og med det tror jeg vi stod for ca 25% av den totale kvinneandelen i hele rittet.

Da vi var nesten på toppen av Sollihøgda kunne det se ut som om lungene mine prøvde å komme seg unna resten av rittet, for det ble mye hosting og gørr. Heldigvis hadde Hanne Gro astmaspray på baklomma, og etter et par inhaleringer ble det straks bedre (jeg driver ikke og eksperimenterer med reseptbelagte medisiner, altså, jeg har også fått det foreskrevet av lege, må bare fornye resepten). Fra Sollihøgda og til Sundvollen gikk det virkelig radig. Først mye ned, og så fine veier langs Tyrifjorden. Etter en knapp høyresving ved Sundvollen (ca 50 km), ble asfalten nøyaktig like dårlig som arrangøren hadde advart om, og at ingen punkterte er et lite mirakel. Mye risting og det gjaldt i det store og det hele å klamre seg fast til styret.

Deretter var det på ny en stigning, denne var lang og svingete. Noen sa den var på 5km, og det tror jeg gjerne på. Vi var to som fikk det litt i denne stigningen, men vi kom oss til toppen, og rulla kunne igjen kjøre.

Kilometrene mellom ca 80 og 110 (120?) var til tider et endeløst landskap av vondt, vondt, vondt! Vondt i skuldrene, vondt i korsryggen, vondt i resten av ryggen, stive bein, gnagsår i hendene, vondt under høyre fot. På et tidspunkt sa jeg fra om at laget gjerne måtte kjøre fra om de ville det, men de insisterte på at alle skulle til mål sammen. Det var jeg evig takknemlig for, det hadde blitt en lang tur for Hanne Gro og meg hvis vi måtte kjørt resten alene.Jeg konsentrerte meg bare om å holde hjulet foran og ikke krasje, ellers var det ikke så mye annet enn selvmedlidenhet å hente fra meg.

En eller annen gang etter Grua innså jeg at rulla gikk litt for fort for min del, og jeg slapp meg ned i den forgjettede sekken. Sekken er dragsuget bak rulla, der kan man ligge og samle krefter uten å være med i selve rullekjøringen. Siden nå to av syv var i sekken, var det en gylden anledning til å få vedhengene bak til å være med å dra. Vi hadde store deler av veien en flokk ryttere som lå bak i dragsuget, og nå var det på tide at de ble med og gjorde en jobb. Da ble rulla straks mye lengre, og etter en stund ble jeg også med i rulla igjen. Opp til den fryktede Gjelleråsen var det egentlig bare fint med en avveksling, og brått var vi inne på Trondheimsveien igjen, og da gikk hele rullinga i oppløsning, og alle kjørte i en stor gruppe til Årvoll. Det var bare å henge på hjulet foran resten av veien inn. Hele laget kom inn på 5:34, og så lenge har jeg aldri sittet på en sykkel.

Vi stoppet riktignok på de to matstasjonene som var underveis, og da lærte jeg at når ryggen verker som verst, da kan man stoppe, strekke og så holder man i noen mil til. Ellers var det veldig nyttig lærdom å stå igjennom alle vondter og kjipe tanker (jeg var innom tanken å kjøre i grøfta og på den måten avslutte lidelsen). Og så tenkte jeg underveis, at når det verker i disse ryggmusklene, så trenes de opp til å tåle det bedre neste gang.

Nå som jeg har spist, drukket hele TO lettøl og slappet av i et par timer, synes jeg jo at det var kjempegøy, og gleder meg til Lillehammer-Oslo. OSI-gjengen er en kjempefin og innmari hyggelig gjeng.

Read Full Post »

Holmekollstafetten 2012

Lørdag 12. mai gikk Holmenkollstafetten av stabelen, og med mine 600m med ren og skjær lidelse var sannsynligvis årets vondeste konkurranse over. Vi varmet opp med intervaller på sykkel i Grefsenkollen på formiddagen, etterpå syklet jeg til Majorstua for lunsj med stafettlaget og syklet til Bislet Stadion for å sjekke ut ståa. Jeg skulle løpe siste etappe, 600m flatt, mesteparten inne på stadion. Oppladningen med å stå i en halv time på tå og kikke etter hun jeg skulle veksle med var sannsynligvis ikke helt optimalt, men de første par hundre meterene gikk faktisk unna før jeg merket at jeg var stiiiiv og at lungene mine var i ferd med å kollapse helt. Heldigvis var det flere enn meg som syntes det var langt med en drøy halvkilometer spurting, så jeg klarte såvidt å skvise meg inn foran en knekt mann like før mål. Kom i mål, klarte å bekjempe behovet for å svime av og den sedvanlige høy-puls-kolsen tok over, den neste halvtimen og vel så det hadde jeg mer enn nok med å beholde nok verdighet til å ikke spy inne på Bislet. Siden har lungene mine egentlig vært litt vonde, så det spørs om jeg ikke må ta frem astmamedisinene igjen.

Vekslekaos før siste etappe.

Read Full Post »

SRM uke 19

Ukens løpeøkt bestod av en runde rundt Sognsvann. En runde, altså. Løp greit uten å anstrenge hverken hofte eller pust, til det gjenstod ca 400m. Da begynte hofta å krangle og jeg tok helt uforvarende igjen en jente som pustet som om hun var i dyp åndenød. Jeg var ikke veldig anpusten, så dette tok jeg som en klar mulighet for seier. Selv de små seirene teller.

Jeg dro forbi, og hun hang seg på etter beste evne. Pustingen bak nådde et nytt nivå, og jeg fikk nesten dårlig samvittighet for å yppe til strid med et menneske som man kunne mistenke var i ferd med å få astmaanfall. Den dårlige samvittigheten forsvant forøvrig raskt da hun tok en snarvei over stranden i stedet for å følge veien, og jeg innså at jeg ikke kunne la henne krysse mållinjen før meg. Derfor måtte jeg rett og slett spurte i mål, og som en ren bonus løp jeg forbi et par andre deltagere også. Inne på 19 ettellerannet, og det er helt grei fart. Hofta ble bra med tøying etterpå, så jeg kan berolige alle med at jeg er fullt kapabel til å løpe 3,4 km i et bedagelig tempo. Betryggende å vite, nå som Challenge forteller meg at det er stadig færre dager til 12. august.

Read Full Post »

Oppsummering uke 18

Det har vært begivenhetsrike dager i det siste. Jeg har fått gjort det jeg liker best, å konkurrere, og jeg har sannsynligvis pådratt meg en belastningsskade i hofta. Alt går åpenbart i balanse.

Første konkurranse var Enebakk rundt, tirsdag 1. mai. Jeg skal innrømme at selv om dette rittet ikke akkurat er et A-mål for sesongen, så gav jeg ikke alt på innebandytreningen på mandag. Jeg syklet for anledningen sammen med OSI Sykkel, litt uvant å ha så mye folk rundt meg, normalt sett skal de jo holde seg minimum ti meter unna, men du verden så effektivt det er når man sykler sammen. Vi hadde jo til og med trent et par ganger på å ligge på rulle, så egentlig gikk det over all forventning. Jeg lå i sone 3 hele veien, og var nok litt sliten i perioder, men mirakuløst nok hentet jeg meg inn igjen etterhvert som jeg seg lenger og lenger bak i rulla (og dragsuget), og var stort sett ganske bra igjen hver gang det var min tur til å dra. Opp ei kneik og plutselig var vi i mål på 2:36, og med tanke på at vi var påmeldt i pulje 2:40-3timer, så må det sies å være en braksuksess.

Onsdag syklet jeg til og fra jobb, mest bare for transport og restitusjon, før det ble en rolig runde på 20:14 rundt Sognsvann under SRM.

Torsdag var det også transportsykling til og fra jobb, det blir ca 20km tilsammen.

Fredag stod vi tidlig opp, spilte squash før vi svømte 2000m.

Lørdag var det Råskinnet. I og med at jeg ikke akkurat hadde prioritert å hvile meg i form, var målsetningen som følger:

1) Ikke bli skadet

2) Ikke ta meg helt ut

3) Ha en fin tur

Alle mål ble innfridd. Oppdaget etterhvert at jeg hadde løpt feil allerede etter ca en km (vi var ikke alene, stien var så oppløpt at jeg var sikker på at vi måtte være riktig), og selv om distansen var ganske lik, ble det en stigning for lite, og derfor er ikke tiden spesielt relevant heller. Men du verden for en morsom konkurranse. Jeg startet i siste pulje, i Pulje 5, og der var det rom for alle nivåer. God stemning og alltid en utstrakt hånd om man stod fast i gjørma. Selv var jeg evig takknemlig for at jeg hadde sko med godt grep, mange løp med vanlige joggesko og skled mye mer enn meg, og sånn ellers var jeg glad hver gang skoene ble med opp av myra. Stod til livet i vann og gjørme flere ganger, og var glad jeg er 1.70 høy, da slapp jeg å få vannet opp over hoftene. Mange bra bilder på Kondis sin hjemmeside.

Søndag ble det en rolig sykkeltur på jobb, og hjem igjen.

Det litt sure er at jeg driver og pådrar meg en stiv hofte når jeg løper. Mest etter jeg har løpt, egentlig. Sykling går veldig bra, og etter et par dager med sykkel og tøying går det over. Men så løper jeg igjen, og så er det stivt og vondt igjen. Det passer jo mildt sagt dårlig, så jeg har bestilt en time på Hans Og Olaf fysioterapi, for å få en kvalifisert mening om hva som er problemet. Har i grunn ikke tid til å eksperimentere med trening eller hvile som ikke fungerer. Men jeg velger mine løpeøkter med omhu for tiden, så innebandy utgår i dag, til fordel for SRM på onsdag.

Read Full Post »

Klar for Råskinnet

I morgen er det Råskinnet, og for anledningen har jeg shoppet nye terrengjoggesko, Adidas Adizero XT3.

Jeg er ikke sikker på hvordan det går i morgen, med nye sko og bein som ikke er restituert etter Enebakk rundt (som forresten gikk strålende), men dette er jo bare for morroskyld, så jeg stiller med lave forventninger til egen prestasjon og håp om bra vær!

Read Full Post »