Follorittet

Jeg har helt glemt å fortelle om Hamburg maraton, men kort fortalt var det høy puls og lav fart, uvisst hvilken grunn. Det kan ha vært sjuka uka i forkant, det kan ha vært regnet, motvinden, haglet eller de fire gradene. Jogget greit igjennom uten å få det skikkelig vondt, restituerte ganske raskt og har ikke løpt en meter siden.

Fredag fant jeg det for godt å få rulledekket av landeveisykkelen. Det stod jo et ritt på plakaten denne helga, og det slo meg at det var lurt å skvise inn en prøvetur i forkant for å sjekke at alt fungerte. Heldigvis inviterte Anneke på tur til Nesodden på lørdag, og den turen var selve livet og litt til. Kort oppummert:

I natt våknet jeg av at katta kom inn vinduet og kjeftet noe verre. Jeg lurte på hva i all verden som kunne være så forferdelig, men så hørte jeg striregnet utenfor. Flott.

I dag:

Våknet, spiste frokost, sjekket at sykkeltøyet ikke hadde blitt helt tørt etter gårsdagens litt sene vask, men det ante meg at det ikke kom til å ha så mye å si utover dagen. Skippet lange bein, det var jo så fint i går, hvor kaldt kunne det egentlig bli til i dag?

Kjørte til Ski, altfor tidlig, for der var alt kompakt og enkelt, og jeg hadde parkert, fått startnummer og var klar i løpet av ti minutter. Ca. 40 minutter å stå og fryse på. Traff Margrethe, og hun kom til å tenke på at hun burde hatt en «ass saver», og jeg tenkte at det burde jeg også, denne rumpa ville sikkert trenge å bli reddet på flere måter i løpet av dagen.

Ut fra start satte jeg ny personlig rekord og mistet feltet etter 800m i en ukurant venstresving med en midtrabatt som var litt i…veien… ja.

Etter å ha kjørt noen kilometer på egenhånd var det plutselig en mann som virket som han ventet litt på meg. Da jeg tok hjulet satte han opp igjen farten, fulgte med på at jeg hang på. Det er ikke første gang, jeg fremstår helt åpenbart som jomfru i nød på sykkelsetet. Men det er greit. Det er jo en av de situasjonene det er helt ok å bli sett på som litt hjelpeløs.

I en bakke oppdaget mannen at han hadde problemer med girene sine, og etterhvert stoppet han for å fikse. I brøkdelen av et sekund vurderte jeg å stoppe i en eller annen form for solidaritet, men jeg jaktet heller på de to karene som nå lå et par hundre meter foran meg. Det gikk ganske glatt og i en bakke forsvant en av dem, og vi var bare to igjen. Den gjenværende syklisten var til gjengjeld gull, og holdt stødig 30+ i snitt på flatene uten å gjøre tegn til at han ville at jeg skulle frem og dra. Han var litt mer moderat i utforkjøringene enn meg, men jeg tjente jo mye mer på å ligge bak enn på å blåse forbi på vei ned og bli kjørt inn igjen, så jeg tok det pent, jeg også.

Etter ca en mil kom første «Senk farten!!!»-skilt, og det stod en funksjonær og vinket oss veldig mot høyre foran et skilt med ordet «Trim» og en høyrepil. Til slutt koblet hjernen min inn og husket på at jeg kjørte jo ikke trim, jeg kjørte «Tur», og skulle dermed til venstre. Min mann, derimot, blåste til høyre, og borte var han. Jeg tror egentlig at han kjørte feil. Trimrittet startet 5 min etter oss.

Da var jeg ensom igjen i motvinden, men i det minste på rett vei. Det gikk stort sett ganske greit, jeg følte meg fin, ihvertfall de kroppsdelene jeg fremdeles hadde følelse i, beina og føttene var så kalde at jeg ikke ante om jeg var stiv eller bare kald.

Det var mye vind, tidvis regn og konstant våt asfalt. På et eller annet tidspunkt vendte løypa og vinden kom ikke bare i mot. Speaker hadde uansett helt riktig da han før start proklamerte at det ikke er en eneste flate i hele løypa, det går enten opp eller ned på fine landeveier med lite trafikk og en morsom løype hvor det stort sett skjer noe hele tiden.

Etter 41 km var det inn på første grusparti på 1,7 km. Det var rasende festlig, og hadde jeg hatt med meg et felt og masse tilskuere hadde det vært rene Strade Bianchi (som står på to do-lista neste sesong). I mitt stille sinn håpet jeg at jeg ikke kom til å punktere fordi at jeg a) kom til å fryse ihjel om jeg måtte stoppe og b) neppe hadde finmotorikk igjen til å skifte slange.

Jeg kom meg velberget igjennom, og fortsatte videre til neste. Her begynte andre ryttere å dukke opp, og på grusparti nummer 2, som er på drøyt et par kilometer var vi flere som kjørte sammen. Møkkagøy, bokstavlig talt. 

Sykkelen, derimot, bannet og ropte, «Har du ikke to andre sykler beregnet for gruskjøring?? Hvorfor gjør du dette mot meg??» i form av ulyder i bremser og drivverk.

I hate you so much right now.

Ut fra siste grusparti hadde jeg plutselig noen på halen. De hadde ikke tenkt å ta en eneste føring. Men det kunne jeg jo ikke klage så mye på, hadde det vært meg, hadde jeg hengt på som et slips og kjørt gratis så lenge jeg kunne. Dessuten, dette var jo for treningens skyld også. Jeg har godt av å ligge og pushe litt i vinden selv.

Jeg merket at de falt litt av i bakkene, og seg inn igjen i utforkjøringene. I en steil kneik fant jeg ut at jeg skulle prøve å bli kvitt dem, mannen kunne nok blitt med videre, men kvinnen hørtes ut som hun var i ferd med å få det.

Jeg ble derfor litt overrasket over å oppdage en rosa skygge bak meg like over toppen. Hvordan i allverden hadde hun klart å krype opp i ryggen min igjen? Selv om jeg helst skulle filleristet dem av bakhjulet mitt ville jeg jo ikke at de skulle bli skadet, så jeg gav tegn om en stygg grop i asfalten, og hørte noen som brummet et takk bak meg. Definitivt ikke en dame. Denne formen for kommunikasjon var åpenbart det mr. X trengte for å spille på lag, så med 10-12 km igjen sambarbeidet vi inn. Jeg merket at all denne temposyklingen har sine fordeler, jeg var åpenbart hvassere når det kom til å ligge lavt og trøkke i motvinden.

Med 2km igjen tettet jeg en luke til to andre ryttere, og mr. X slapp, men da hadde jeg fint heng inn til mål, og klokket inn på ca 2:32. 

Etter 20 minutter i dusjen fikk jeg følelsen igjen i underekstremitetene, og selv med en ganske heftig skrubbing har jeg fremdeles et ganske imponerende skille. Jeg tror ikke det er på grunn av sola, for å si det sånn.

Glad, våt og møkkete i mål.

Hamburg maraton på søndag.

Er jeg klar? Aner ikke. Egentlig meldte jeg meg jo på for å få en husmorferie i Hamburg…

Men det var fint med en liten løpetur i parken i dag, i det minste. 

Det blir ganske kjølig og det blir vind, så jeg må bare følge planen og ikke gjøre noe dumt underveis. Som å prøve å perse. 

 

Gjesteinnlegg: RR Ironman Copenhagen 23.08.15

Jeg var ganske usikker på hva jeg skulle forvente meg før Ironman i København. En eller annen gang i vår hadde jeg skrevet «sub 12» og hengt på en gul lapp på kjøleskapet. Jeg frekventerer kjøleskapet hyppig, så jeg hadde sett lappen veldig ofte, men jeg undret meg over hvor realistisk egentlig det tallet var. Hvis man deler det opp blir det jo ikke så ille, 1.30 på svøm, 5.45 på sykkel, 4.30 på løp og 15 minutter i T. Ikke så ille hver for seg, altså, men samtidig pers på alt bortsett fra svømminga. Hvor rask er egentlig en 4.30-maraton når man har pest seg gjennom syklinga på over 30 km/t? Og hvor mye ville ryggskaden etter prolapsen hemme meg? På alle løpeturer over en time det siste året hadde jeg kjent isijasnerven langsomt gjøre høyrebeinet til en stiv, fæl, verkende knute.

Samtidig, man skal alltid være usikker før en ironman, å være for trygg på seg selv gjør at man plutselig glemmer å spise nok og undervurderer distansen og gir opp når det, helt uventet, blir litt hardt. For det gjør det, jeg lover, og ikke bare litt heller.

23. august 2015 var en helt nydelig dag å kjøre ironman, med masse sol og 21.8 grader i vannet. Det hadde imidlertid blåst opp, de danske flaggene stod rett ut fra flaggstengene, og speaker gjorde sitt for å psyke ned de dårlige svømmerne med å snakk om at årets svømmetider kom til å bli langsommere enn tidligere år. Jeg kjente brått at jeg var nervøs, vi hadde for god tid i T før start, liten rookie-feil der altså, Linda og jeg satt på en stein i T og bare ventet. Tiden sneglet seg fram mot 7.20, rett før 7 gikk vi for å varme opp litt, og det gikk brått opp for meg at jeg hadde glemt å ta på meg ørepropper. Vi foretok en liten, rask spurt tilbake til kontainerne med post-raceposene bare for å oppdage at de allerede var lastet over i en diger lastebil. Brått var pulsen min i sone 3, og det var som om hele ironman ville stå eller falle på at jeg fikk tak i de øreproppene, jeg så for meg kvalme, svimmelhet, at jeg måtte bryte uten de voksproppene i øra, jeg skulle, måtte ha dem, så jeg hoppet opp på lasteplanet og kastet bort alle andre poser og fant min nesten i bunnen av kontaineren. Problem løst, nå skulle ironman nok gå bra, jeg var klar!

Svømminga

Den nye startordningen gjorde at Linda og jeg bare kunne gå uti og rolig legge på svøm. Det var som å gå uti et varmt badekar, vi passerte brua med 500 meterskiltet på ganske raskt, selv om jeg var litt bekymret da jeg så at GPSen min viste 650 meter, hadde jeg allerede svømt så feil? Jeg ser dårlig, og enda verre uten brillene mine, i tillegg var jeg åpenbart blitt fargeblind også, for skulle vi nå egentlig forbi de gule eller de røde bøyene, og til høyre eller venstre for dem? Jeg bestemte meg for å slutte å tenke så mye og bare prøve å treffe brua langt, langt borte, 1800-metersbrua. I medstrømmen gikk i alle fall det greit. Det var umulig å unngå å se hvor vi skulle vende, en gigantisk rød bøye tårnet seg opp foran meg, jeg klinte meg inntil så nærme det gikk, her skulle det i alle fall ikke svømmes lange svinger! På langsida tilbake kjente jeg den vonde skulderen min i motstrømmen, men heldigvis fikk jeg godt heng på en svømmer som så svært kjent ut. Jepp, Sailfish One og røde og hvite briller, det var Linda! Jeg prøvde å ikke komme borti føttene hennes for mye, det ante meg jo at hun prøvde å bli kvitt meg, særlig da hun plutselig dro av gårde i helt feil retning. Jeg svømte opp på sida hennes, men det sinte blikket hennes bak brillene antydet at hun ikke kjente meg igjen, eller kanskje det var akkurat det hun gjorde. Vi passerte den siste broa side om side, og nå var det bare vending og ei bøye igjen! Jeg strevde en stund for å finne den siste bøya, og tok blant annet feil mellom den og en båt, men til slutt kunne jeg karre meg opp på land, på 1.23! Hurra! Noen få sekunder etter dukket også Linda opp og vi var enige om at det hadde vært en flott svømmetur, særlig med tanke på at vi bare hadde svømt 45 min annenhver uke hele vinteren. Svømmetrening er overvurdert.

T1 gikk greit unna, med tanke på alle tingene som skulle gjøres, særlig tar det tid å få på seg de flotte tåsokkene, de må tres på hver tå med stor andakt, og det er jo ikke noen smal sak med klissvåte føtter. Til slutt var jeg klar, og kunne endelig løpe ut med sykkelen min, og løpe litt til og enda litt. En halv km for å være nøyaktig.

Syklinga

Jeg hadde gledet meg til sykkeletappen og jeg følte meg som supermann oppover langs kysten fra København. Det var sidevind, men heldigvis uten kast, og fine sykkelforhold. Det var så mange syklister i løypa at det var vanskelig å holde 10 meter avstand, i det man laget den regelpålagte luka så kom det straks en frekk syklist og la seg inn. Så jeg gjorde det eneste fornuftige, jeg kjørte forbi alle. Sånn føltes det iallefall, og resultatlista gir meg ganske rett, jeg kjørte meg opp 15 plasser i klassen min, 132 plasser blant damene og 611 plasser totalt. I det litt mer tekniske partiet i innlandet raste jeg forbi haugevis av folk som åpenbart ikke var vant til å sykle svinger, det var nesten som å kjøre i et svært uryddig felt. Selvtilliten min kom nesten ut av nesa, så fort syklet jeg. Jeg har åpenbart fått veldig mye igjen for å kjøre ritt, og her raste jeg forbi Cervelo P5er med platehjul og andre svindyre sykler som om alle var på søndagstur, bortsett fra meg. Jeg stappet i meg barer, gels, bananer og alt annet drikkestasjonene hadde å by på, og hver gang jeg følte meg det minste sliten spiste jeg bare enda mer.

På vei inn mot vending traff motvinden oss midt i trynet, men jeg klarte fortsatt å holde god fart, og de små bakkene som møtte oss fikk knapt utslag på gjennomsnittsfarta som nå lå på rett under 33 km/t.  Jeg koste meg rått i brosteinspartiet og måtte holde igjen for ikke å le høyt. Ei lita mil inn til vending gikk superfort , og snart var jeg  i gang med ny runde. Så kjente jeg at vinden hadde blitt sterkere, det gikk fortsatt radig oppover langs sjøen, men  innlandspartiet kostet mye mer enn første gang. Hovmod står som kjent for fall, og med fire mil igjen begynte føttene mine å verke forferdelig, jeg kjente brått at det var blitt virkelig varmt, motvinden kastet meg bakover og jeg sleit voldsomt med å klare å holde min selvdefinerte minstefart på 30 km/t i snitt per 5 k. I tillegg hadde de små tullebakkene fra første runde vokst mens jeg var ute. Nå virket de bratte, lange og utrolig utmattende. Og nevnte jeg føttene? Det var vondt å tråkke ned, jeg prøvde å vri og vende på føttene, men det var som om fotsålene hadde hovnet opp og skoene blitt altfor små. Jeg hadde hatt et hemmelig mål om å klare å sykle på 5.30, men håpet svant for hvert tråkk. Jeg klarte likevel å ta meg litt sammen, krype sammen i tempostilling og snart var det bare ei lita mil inn til T.  Inne i København tok trafikksituasjonen meg litt bort fra egne tanker. Sykkelsikkerheten i løypa er ellers prima, med politi og militært (!) vakthold, men i selve København er det sivile løypevakter, og de undervurderte stadig hvor lang tid unger og barnevogner og syklister og fotgjengere og fandens oldemor bruker på å krysse et forgjengerfelt, så jeg levde i spenning i 35 km/t. 1 km før T holdt det på å gå helt galt, og jeg måtte bråbremse foran noen lettere rystede københavnske søndagssyklister. Nesten som å sykle til jobb dette, altså. Så, endelig kunne en frivillig ta sykkelen min og jeg kunne konstatere at jeg hadde syklet på 5.31.07!

T2

Jeg måtte løpe ca. 100 meter med sykkelsko inn til T2, og det var om å løpe med stilletthæler på glødende kull. Jeg kunne ikke i min villeste fantasi forstå hvordan jeg skulle kunne løpe en maraton med sånne føtter, men heldigvis er jo ikke ironman så hard at man må løpe med sykkelsko, så det hjalp å ta på myke løpesko. Så på med solkrem, gnagsårplaster, rein oslofjord t-skjorte og og og…jeg satt egentlig bare og utsatte å løpe ut på en maraton jeg ikke hadde noen som helt slags anelse om hvordan jeg skulle klare å fullføre. Etter nesten 6 minutter måtte jeg lunte ut.

 

Løpinga

Jeg håpet at smerten i beina ville gi seg med myke sko på, og etter en stund ga det seg i den ene foten, så jeg prøvde alle mentale teknikker jeg kan for å overbevise meg selv om at også den andre ville bli bedre, at formen ville bli bedre, at jeg ville føle meg litt mindre utslitt, at ironman er kjempegøy. Jeg vinket og smilte til tilskuerne, jeg minnet meg selv på at for hver km jeg klarte å løpe var det en mindre jeg måtte gå, jeg delte løypa opp i mindre deler og prøvde å glede meg for hver gang jeg kom forbi badebrygga, målområdet, brosteinsbakken, fikk et nytt strikk, jeg dynket meg med 3-4 svamper på alle drikkestasjonene, trykket i meg drikke, gels og salte kjeks og kilometerne sneglet seg videre, men jeg følte meg fullstendig på bånn, dypest i kjelleren og jeg bestemte meg der og da at dette var min siste ironman.  På alle bildene fra løpinga ser det dessuten ut som høyrefoten min er på vei et helt annet sted, hjem kanskje, i alle fall langt ut av løypa. Kanskje høyrefoten min rett og slett er en quitter, og hele ironmanløpinga mi handler om å overvinne dens dypeste, innerste ønsker?

På andre runde møtte jeg Linda, og hun så frisk og rask og blid ut, og jeg hadde bestemt meg for å holde maska, for man kan jo ikke klage til noen som ligger en runde bak og som man passerer i fin fart, ærlig talt, men da hun spurte meg hvordan det gikk så måtte det bare ut. Ikke mitt stolteste øyeblikk.

Så begynte jeg å nærme meg halvmaraton, og det gikk opp for meg at jeg faktisk snart var over halvveis i løpinga. Det var flere kjente som heiet på meg (takk Mari og Inger!), både blant publikum og deltakere,  og jeg klarte etterhvert å legge merke til støtten fra de mange hundre tusen publikummerne som omkranset løypa, og det fine været, ikke minst. Jeg hadde hele tida klart å holde farta sånn noenlunde, det var også en av teknikkene, å legge opp til et tempo der jeg ikke presset meg, men samtidig ikke henfalt til fullstendig dassing. Ut på tredje runden løsnet det, det var som å trekke hodet ut av en svart, lufttett sekk. Jeg hadde truffet på superspreke Ingvild-Merethe på andrerunden, da lå hun ca. en km bak, og en hel runde ventet jeg på at hun skulle ta meg igjen, men da vi vendte igjen lå hun lenger bak. Da gikk det opp for meg at jeg hadde fått opp farta. Jeg begynte å kikke på totaltida og litt hoderegning, som alltid faller utrolig vanskelig på en ironman og gjerne tar en hel runde, innså jeg at sub 12 faktisk var innenfor rekkevidde. Jeg tok i bruk min siste mentale teknikk og lovet meg selv at jeg skulle få gå fra siste strikkoverrekkelse og inn hvis jeg så at jeg uansett ville rekke sub 12. Siste runden ble en triumf, det var som om jeg var hovedpersonen i alle løpereklamene jeg noensinne hadde sett. Jeg følte meg forunderlig lett og kunne løpe fortere og fortere og jeg visste for første gang siden jeg startet at jeg ville klare å stå løpet ut, også denne gang. De 3,5 km fra jeg fikk det siste strikket var jeg bare et eneste stort glis, og jeg gikk så klart ikke. De fleste mentale teknikker handler jo tross alt om å lure, juge til og svindle seg selv. Jeg tok drikke også på siste drikkestasjon, de var tomme for cola, så jeg måtte drikke Red Bull, djevelens drikk, for å ha nok energi til en skikkelig sluttspurt. Så var jeg på oppløpet for siste gang, jeg jublet i 300-400 meter og folk heiet som aldri før. Så hørte jeg speaker rope navnet mitt og tida 11.42 blinket mot meg, og jaaa, jeg er en jernkvinne!

På bildene ser jeg ut som en full sjømann med skyggelua i hånda i et forsøk på å ta meg bare bittelitt bedre ut på finisherbilde. Man blir altså ikke pen av å perse med 53 minutter på ironman, men man blir jæskla, jæskla glad!

RR Ironman Copenhagen

12. august 2012 krøp jeg (mentalt, fysisk gikk jeg) over mållinja etter å ha karret meg igjennom Challenge Copenhagen og utbrøt «Aldri mer». (for de spesielt interesserte: RR ligger her)

Nøyaktig tre år og elleve dager seinere stod jeg på samme strand med sommerfugler i magen og lurte på hvor det hadde blitt av overmotet jeg var i besittelse av under påmeldingen. Så kan man lure på hva i allverden som har skjedd i mellomtiden som gjør at jeg ville utsette meg for det samme igjen. Det er i all hovedsak tre grunner (i prioritert rekkefølge):

1. Jeg synes medaljen vi fikk i København for tre år siden ikke står i stil til innsatsen som måtte til for å få den. Dette skrev jeg selvsagt i tilbakemeldingen til arrangøren, og et halvt år senere fikk Hanne Gro og Helene en dobbelt så stor medalje for halve distansen under Challenge Aarhus mens jeg vagget rundt med Lotta innabords. Nå var det derimot M-dott-stevne, og vi veit jo hva det betyr: kommersialisering av sporten, kraftig økning av påmeldingsavgiften, glam, glamour og garantert bling rundt halsen i mål.
2. Jeg ville bevise at jeg kunne stå distansen bedre. Sist ble jeg så dårlig, og sjanglet meg igjennom på nåde fra løypevaktene, og selv om jeg da var veldig happy med å ha gjennomført, har jeg i ettertid ikke vært helt fornøyd med selve gjennomføringen. Jeg hadde et oppgjør å ta med distansen. Og konkurransen i København var den eneste som pirket borti motivasjonsknappen min da vi snakket om det.
3. Hanne Gro får det til å se ut så lett. Jeg vet jo at hun har det minst like vondt underveis, og at det ikke gjør mindre vondt å gjennomføre det fort. Men hun får det så bra til, at det er ikke til å unngå å bli inspirert.

Hovedmål: Pers, aller helst under 14 timer. Sekundært hadde jeg et håp om å styre unna medicteltet også.

Det var meldt strålende sol, mye sidevind og opp mot 24° på det varmeste. Før start drev speaker og snakker om bølger og strøm og at deltagerene nok kom til å bruke lengre tid på svømmeetappen enn foregående år, da har det knapt vært en krusning på vannet. Videre fikk jeg litt hakeslepp da de proklamerte at vannet var 21,8°C. Det kunne nesten ikke være sant, men det var det. Da vi gikk uti for å varme opp i vannet, var det lunkent. Da oppdaget plutselig Hanne Gro at vi hadde glemt øreproppene i streetwear-posen.

Vi hadde ti minutter på oss til å dra tilbake, finne posen og gå inn til svømmestarten. God tid, ikke noe stress. Tenkte vi. Helt til vi kom frem og det viste seg at containeren allerede var inne i varebilen som skulle kjøre den til målområdet. Oh noes.
Hanne Gro er en handlingens kvinne, og spratt opp i bilen og begynte å grave etter posen. Jeg er hakket lavere og tok ikke sjansen på å hopp opp og flenge opp våtdrakta, men en behjelpelig lasteperson senket planet slik at jeg kunne hoppe opp og lete jeg også. I grevens tid dro Hanne Gro opp riktig pose, dro ut øreproppene, knøt posen og kastet den i containeren igjen. Vi hoppet av bilen og småløp til svømmestarten. «Så fikk vi varmet opp også», sa Hanne Gro eplekjekt. Langt mer eplekjekt en jeg følte meg akkurat da.

Svømmingen:

Målsetting: 1:30. Litt over var godkjent, alt under bonus. Sist svømte jeg på 1:18, da svømte jeg 2-3 ganger i uken, med økter opp mot 2500. Nå har jeg svømmetrent 2-3 ganger i måneden, ca 1500m, så et tapt minutt pr. måned i året jeg har neglisjert svømmingen virket helt fair.

Først startet proffene. Nytt av året var en sub-10-gruppe som startet like etterpå, og så fulgte age-group hvert tiende minutt etter det, menn og kvinner blandet. Nytt var også en rullende svømmestart, hvor deltagerene gikk ut to og to (riktig nok ble det litt flere om gangen, men ingen trengsel), og tiden først startet når man gikk over tidtakermatten nederst i strandkanten. Veldig behagelig, bare å gå ut og legge på svøm, ikke noe kaving og ingen knuffing, rett i behagelig crawlerytme. Vannet var utrolig deilig og varmt. Ut til første bøye fløt det veldig greit, det var medstrøms. Derfra tok vi til høyre ved første bøye og siktet oss inn på første bro hvor en svær plakat viste 500m. Her ble det litt sidestrøm, men den kom også i ryggen, så det gikk lett utover. Sjekket klokka da jeg var under broen, ca 11 minutter. Var godt fornøyd med det. Svømte videre til neste bro, hvor jeg la merke til enten en ål eller en veldig ålete fisk. Klarte å ikke frike helt ut over at det bor levende ting i sjøen, det hadde jeg jo erfart (og friket litt ut over) i Hvervenbukta tirsdagen før. Under neste bro, 1100m, på 23 minutter. Var veldig positivt overrasket. Dette var jo veldig foran skjema. Like etter broen så jeg et par store bøyer, men jeg kunne nesten ikke tro at vi skulle vende allerede. Skulle vi ikke lengre utover, da? Alle vendte her, så jeg fulgte strømmen, var ikke så hypp på å utforske lengre ute på egenhånd. Da vi hadde vendt, ble det motstrøms, og sidestrøm som da kom fra den andre siden  Ikke helt som i Tønsberg (som jo føltes som et motstrømsbasseng). Da gikk det litt tregere, gitt. Svømte under broen igjen, og etter det kom det strekket jeg hadde gruet meg litt til, og som jeg håpet skulle være medstrøms hvis det absolutt skulle være strøm. På vei tilbake skulle vi under intet mindre enn tre broer, og strekket er, etter hva jeg kunne regne meg ut til, på ca 1400m. I tillegg skulle vi visst ligge mot høyre side, for laaaangt der fremme lå det visst en bøye. En vannscooter geleidet meg i riktig retning. Her oppdaget jeg at noen draftet på meg. Man kan jo ikke si noe på det, jeg lå jo bak samme mannen i sikkert 3000m forrige gang, men denne drafteren hadde en lei tendens til å komme borti føttene mine, slik at beinsparket ble stoppet før det var ferdig. Nå er ikke mine beinspark noe å skryte av, men det var nå ganske irriterende allikevel. «Hadde det nå vært Hanne Gro, hadde det nå vært greit», tenkte jeg, men hun hadde jo forsvunnet fra meg innen jeg kom til første bøye. Etter ca 1300 av de 1400 metrene dette strekket varte, bestemte jeg meg for å gjøre meg helt ubrukelig som heng, og tok en litt brå høyresving og stoppet litt opp. Etter dette kom drafteren opp på siden min, og det var ikke til å ta feil av. Sailfish One-våtdrakt og oransje og svarte Zoggs predator flex-svømmebriller, det kunne jo bare være Hanne Gro… Vi svømte videre side om side og kom oss under bro nummer tre. Nå var det bare 1100m igjen, og jeg var rimelig sikker på å hale i land svømmingen. Ut mot vending var det bare å padle med strømmen, rolig sjø og medstrøm, om enn litt trangt. Tilbake var det enda trangere, og da vi svømte under bro nummer tre igjen, var det litt vanskelig å få øye på siste bøye før vi svingte til høyre inn mot land. Mannen foran meg stoppet opp for å navigere, og da jeg skulle svømme forbi startet han igjen, og sendte hælen rett i haka mi og tennene klappet sammen. DÆNG. Akutt hodepine. Lurte på om det går an å få hjernerystelse via haka og tennene. Summet meg og svømte videre, følte meg litt susete i hodet, men ikke så ille at det var vanskelig å svømme. Motstrøm inn etter runding av bøye, og ut av vannet på 1:23. Veldig positivt overrasket.

T1:

Fant lett posen med sykkelstasjet, inn i skifteteltet og der stod Hanne Gro og vrengte av seg våtdrakta. Av med våtdrakt, på med sykkeltrøye, sokker, sykkelsko, sykkelhandsker, hjelm… og buksefett. Jeg har vegret og vegret og vegret meg for å ta både navnet og produktet i bruk. Ene og alene på grunn av at det heter buksefett. Jeg innser at jeg er jålete og prippen, jeg innrømmer det. Heldigvis kunne Hanne Gro fortelle at det heter chamois krem på fransk, så da kom jeg bokstavelig talt på gli. Jeg hadde nemlig ikke lyst til å skifte i hver T, det er tregt å få på sykkelbukse på våt kropp, og trishorts på svett kropp i T2. Samtidig er ikke paddingen i trishortsten bra nok til at jeg orker 180km. Men Hanne Gro kunne garantere at hvis jeg brukte buks…. chamois krem, så ville det gå som smurt. Det var ca en halv kilometer å løpe i T1, og for de av oss med tidlig startnummer var mange av dem med sykkelsko på. 7:33 i T1, omtrent halvparten av det jeg brukte i 2012, så det var i henhold til planen.

Sykling:

I 2012 syklet jeg på 6:19, nå tippet jeg rundt 6:30, men kanskje bedre om vi var heldige med vindforholdene.

Ut på sykling var det vind. Nå skjønner jeg  jo at man ikke skal sutre så veldig mye når man velger å kjøre konkurranse i Danmark, men jeg sutret nå litt allikevel. Kanskje mest fordi beina kjentes sure ut fra starten. Kjørte kontrollert ut på en ganske behagelig 10-meter, omtrent i det tempoet jeg hadde planlagt å holde. Spiste litt, prøvde å ikke tenke på mye på at det nå var 180km som ventet, jeg holdt fokus på første drikkestasjon. Sykkelløypa i København er veldig fin. Den går nordover langs sjøen, før den snur vestover, og deretter sørover, to runder. Jeg syklet kontrollert, var bittelitt irritert på sure bein, men klarte å tenke såpass klart at jeg skjønte at jeg var priviligert som i det store og det hele hadde anledning til å kjøre denne konkurransen. Det var masse heiing i løypa og masse folk. Planen var å spise hver halvtime, hvis jeg ikke fikk ned så mye, spiste jeg hvert 15-20. min. Tok en drikkeflaske på hver drikkestasjon, men jeg drakk ikke opp hele mellom hver stasjon, med tanke på min blærekapasitet hadde det blitt veldig mange stopp underveis.

Jeg syntes første runde var litt for tung, sånn egentlig. Jeg fikk ikke noe flyt, og måtte kjempe for hver kilometer. Det kan enten være vinden, eller at beina ikke var helt restituert. Men jeg holdt i det minste tempoet jeg hadde planlagt, og rundet 91km på 3:13.

Det var en lettelse å få begynt på andre runde. Siste runde. Etterhvert følte jeg krampetendenser i bakside lår, og fant ut at nå hadde jeg ingenting å tape på å teste saltsticks. Det er jo en gylden regel at man ikke skal teste nye ting under konkurranse, men det er jo ikke alltid man rekker å teste alt. Det hjalp. Det blåste selvsagt opp utover dagen, så det ble ikke noen walk in the park dette her heller, og mot slutten var jeg pisslei vind. Men jeg var kanskje enda mer lei av de vonde føttene mine. Jeg tror jeg må få meg noen mykere såler i sykkelskoene, for på lange turer føles det som om de knuser føttene nedenfra. De siste fem milene var en kamp mot smerter og vind, og føttene brant non stop. Her var medlidenheten en god del større enn hastigheten, men jeg var ikke den eneste som led på dette tidspunktet, og jeg var fullstendig klar over at jeg var like sliten etter syklingen på samme tidspunkt sist, og da gikk det helt fint å begynne å løpe. Jeg var dog ganske skeptisk til at det gikk an å tråkke på føttene mine etterpå. Men til slutt var det på tide å svinge inn til København sentrum igjen, og inn til T2. Dette var utrolig nok med noe blandene følelser. Jeg var jo sjeleglad for å komme meg av sykkelen, men jeg hadde jo ikke noe særlig lyst til å løpe en maraton. Da jeg løp inn for å hente løpebagen trodde jeg føttene skulle eksplodere, men de forholdt seg rolig og verkende i skoene litt til og endelig var det klar for himmelriket. En benk i skyggen i T2. Syklet på 6:30:13! 

T2:

Her regnet jeg med å tilbringe litt tid. Måtte teipe foten etter the return of the plantar fascitt, smøre med solkrem, skifte til t-skjorte, skiftet sokker siden jeg allikevel måtte ta dem av, og på med joggesko og en ikke veldig kledelig, men praktisk, solskjerm. 10:45 i T2, godkjent, med tanke på det omfattende programmet jeg tross alt hadde.

Løp:

Her var målet å ikke bli så himla dårlig, løpe best mulig og fullføre på ca 5:30. Det var på ingen måte rom for total mental eller fysisk kollaps denne gangen, og jeg hadde slagplanen klar for å unngå det: Holde meg hydrert, holde elektrolyttbalansen i orden, holde meg avkjølt og få i meg nok ernæring. Jeg er usikker på nøyaktig hva som gikk galt sist, men det var garantert opptil flere av nevnte faktorer.

Da jeg løp ut av skiftesonen var det helt herlig mye liv. Det er sjukt mye publikum i løypa, og denne gangen syntes jeg faktisk at løypa var fin. Det er 4 x 10,5km, de har gjort noen gode endringer siden sist, blant annet en lengre runde inne blant publikum ved vending, og forkortet det lange, øde strekket ut på Langlinekaien, som var rene døden sist. De hadde i tillegg laget et hotspot med musikk der ute, samt flyttet strikkutdelingen ut dit. Man hadde med andre ord lyst til å komme seg ut dit denne gangen. I tillegg hadde det endret løypa i den andre enden også. I stedet for å løpe frem og tilbake på kaiområdet, løp vi ut på kaien og tilbake på en fin badebrygge i tre, hvor det var masse folk som badet og heiet, og folk heiet fra båter. Første kilometer løp jeg faktisk litt fort, jeg startet på like over 10 km/t, og jeg skjønte jo at det ville straffe seg, så jeg tvang meg selv ned til ca 7 min/km. Første runde på 1t 13 min. Tok en saltstick, drakk vekselvis vann og High5, vekslet på å spise salte kjeks og energigels (som jeg etterhvert begynte å bli skikkelig lei, men dette var jo ikke mat for kosens skyld, kan man si). Hadde to svamper med meg, en under t-skjorta over hjertet (kjøler ned blodet som pumpes ut i hele kroppen) og en i nakken. Tømte vann over hodet og nakken ved hver drikkestasjon, det er tre stasjoner som man passerer to ganger, altså seks drikkestasjoner på 10,5 km. Det er ikke så verst. Andre runde gikk også ganske greit. Kanskje litt tregere, og man blir litt opphengt i at de andre har fått så mange strikk rundt armen, jeg prøvde å konsentrere mest om meg selv. Noen ganger slo jeg inn på tanker om antall kilometer som gjenstod og hvor lang tid det ville ta, men det måtte jeg bare skyve langt unna, det var neste drikkestasjon, neste timingmatte, neste strikk og vending som gjaldt. Jeg skulle bare løpe fire runder, at de tilfeldigvis ble en maraton tilsammen, fikk så bare være, det kunne ikke jeg tenke så mye på. Vendte for andre gang på 2t 37  min. Følte meg fin, men var litt spent på hvordan tredje runde ville gå. Det var jo da det gikk så galt sist. Tredje runde var bittelitt tung å begynne på. Det er da man kanskje begynner å bli sliten, samtidig som det er ganske langt igjen. Det hjalp heller ikke at publikum ropte «siste runde», de mener det jo så godt, men det er smått demotiverende når men er på nest siste runde. På rundt 25 km var det ti kniver i lårene og det begynte å bli tungt å løpe. Jeg tenkte litt på dette med å begynne å gå, men rask og enkel hoderegning tilsa at jeg ville bruke dobbel så lang tid på å gå som å løpe, så det utgikk. Et øyeblikk lurte jeg på om jeg kjente samme elendighet som sist, men jeg tømte et ekstra vann over hodet, spiste og drakk og sa til meg selv at det kunne jeg bare glemme. Tror det bare var psyken som spillte meg et lite puss. Det var et hav av mestringsstrategier som slo inn på runde tre, jeg skal ikke utdype dem noe videre, men til slutt var jeg inne og skulle vende for siste gang. Nå begynte det å røyne litt på, må jeg innrømme, men det var en liten boost å vite at det var siste gang jeg skulle ut. Siste runde måtte jeg gå litt. Plutselig stokket beina seg, og jeg måtte gå litt og få orden på dem igjen før jeg kunne løpe videre. Men jeg kjempet meg i gang hver eneste gang. I tillegg begynte jeg å gå straks jeg så «Aid station start»-skiltet i stedet for å løpe frem til bordet, og gikk til skiltet som sa «Aid station end». Motbakker hadde jeg gitt opp for lengst, siden baksiden av høyre lår truet med å få krampe. For å avlaste det, hadde jeg lagt mest vekt på venstrebeinet på tampen, og nå gav venstre legg tydelig beskjed om at det ikke var en strategi som var godkjent fra det holdet. Da jeg begynte på runde fire, møtte jeg på en masse helter. En mann som vekselvis gikk og løp, og lå to runder bak meg, en kvinne som gikk hele maratonen, jeg så begge to rute til å rekke mål da vi hadde hentet syklene våre og var på vei hjem. Det var en lykkelig stund da jeg fikk det fjerde strikket rundt armen, og bare hadde 3,5 km igjen til mål. Jeg så at jeg kom til å klare sub 14, og det var en rørende stund jeg hadde der med meg selv. Et par kilometer før mål gikk jeg sammen med en brite og sparte litt krefter slik at vi begge orket å løpe der det var publikum. De siste par kilometrene var selvsagt også vonde, men det gikk greit å løpe i ca 8 min/km-fart, og det var deilig å fullføre med stil, og ikke være helt på stålet ved målgang. Hanne Gro heiet meg inn på oppløpet, og lykken var komplett.

I mål på 13:50:19, perset med en time. Hurra.

I mål orket jeg både å hente klær og t-skjorte, samt å få massasje, skifte og spise litt. En helt ny verden. Var i tillegg i form til å gå ut og spise pizza etterpå, og kroppen er i mye bedre forfatning denne gangen enn sist.

Om jeg har tenkt å gjøre det igjen? Tja. Jeg vet ikke. Først må kroppen bli kvitt alle disse skavankene som dukker opp hver gang jeg prøver å øke løpemengden. Og så må jeg få opp farten, slik at jeg slipper å være ute så lenge. Og jeg vet ikke om jeg er motivert for den type trening. Halv er jo også en riktig så fin distanse.

Det er ikke så mange bilder i denne RR-en. Bildene fra marathon photos er til dels ganske dyre, og ellers har jeg enten en bolle i munnen eller ser ut som om jeg hater hele opplegget. Da kan jeg heller poste dette bildet som viser med all tydelighet hva jeg snakker om tidligere i innlegget:

Ikke bling vs. bling.

27ste Gendtse Kersenfest Triathlon

I dag hadde jeg en nær-olympisk opplevelse under 27ste Gendtse Kersenfest triathlon. Vi hadde bommet litt på Google maps, både Hanne Gro og jeg, da vi før vi dro på ferie fant ut at det var en times kjøring fra Ruinen, hvor vi ferierer, til Gendt (en liten nederlandsk by, ikke til forveksling med den belgiske litt større byen Gent), det var intet mindre enn 15 mil hver vei, og halvannen times kjøring. Men nå var jeg jo innstilt på å kjøre konkurranse, så det var bare å sette seg bak rattet.

Dette var et veldig lokalt arrangement, på alle måter. De gikk helt åpenbart ut fra at alle som meldte seg på kunne veien, for løypekart, det var ikke noe de drev med. Jeg fikk etterhvert tilsendt arbeidstegningene deres, med sirlig plasserte bukker og avsperringer (det var det mye av), samt reglement på nederlandsk. Av andre forberedelser, kan jeg nevne en tradisjon som har oppstått, nemlig å klippe håret med kjøkkensaksa dagen før start. Jeg har jo ofte ganske langt hår, og noen kan sikkert finne på å tro at det er med vilje, og at det ligger noen form for stolthet og glede i det, men sannheten er at jeg haaater å gå til frisøren. Det har jeg ikke gjort siden jeg var 13 og min søster ble frisørlærling, men dette at jeg flyttet til østlandet har komplisert dette hårstellet en del. Og noen ganger inntreffet det tidspunktet når håret er for langt til å få plass i badehetta tett opptil konkurranse, og da slipper jeg stort sett hvem som helst til med kjøkkensaksa for klippe det av i mer badehettevennlig lengde. Så også i går kveld.

Da jeg ankom var det bare å vrenge bilen inn på et jorde som for dagen var tildelt funksjonen som parkeringsplass, sykle noen par hundre meter ned og registrere meg. Allerede i køen kom jeg i snakk med en type som lurte på om jeg hadde reist helt fra Oslo for å delta i konkurransen deres. Nuvel, det var kanskje ikke helt riktig, men jeg hadde i det minste kjørt ganske langt.

Da jeg hadde registrert meg og mottatt deltagerposen, kom jeg på at jeg hadde glemt hjelmen i bilen. På vei tilbake til bilen ser jeg at styret på sykkelen på ingen måte peker i samme retning som hjulet. Oh noes. Hadde heldigvis verktøy i bilen, men til ingen nytte. Styret kunne fremdeles ganske lett snus i feil retning.

Men jeg hadde jo ikke reist så langt for å ikke starte, så jeg tenkte at det fikk briste eller bære. Syklet bort til T2 noen hundre meter unna starten og satte fra meg joggesko og noen gels, før jeg syklet tilbake til T1 for å parkere sykkel og ta på meg våtdrakta.

Det var behagelige 23 grader i lufta, og med tanke på at vi skulle svømme i en liten vannpytt var jeg litt bekymret for våtdraktsforbud. Jeg ble i tillegg litt bekymret for at alle var sånne svømmeguder som ikke trengte vårdrakt i det hele tatt, men det var det ingen grunn til. Nederlendere er helt gjennomsnittlig gode på å svømme. 

   
 Da jeg kom ut i vannet var det ikke engang kaldt å få vann i drakta. Ikke spesielt kaldt å dyppe nedi ansiktet heller. Vi skulle svømme to runder på 500 meter, sånn ca, og det så veldig oversiktlig og greit ut. Før start stod vi på stranda og jeg tror speaker snakket i nærmere ti-femten minutter, men jeg kan jo uansett ikke språket så godt, og hadde stappet øreproppene så godt på plass at det var helt uaktuelt å ta dem ut igjen. Vi skulle settes i gang av kersekanoner, altså kirsebærkanoner, det var tross alt kirsebærfest i byen, men jeg må innrømme at jeg ikke tenkte på det da startskuddet gikk. Starten gikk fint. Det var 175 deltagere, pluss 25 stafettlag, så et ok startfelt. Ut langs svømmeløypa var det ikke bare bøyer, men også noe som lignet mistenkelig på en utendørsversjon av baneskillerene som finnes i basseng, så da jeg etter en stund fant frem til dem, var navigeringen gjort av seg selv. Stort sett noen å henge på hele veien, alltids en og annen brystsvømmer som sparker fra seg, denne gangen fikk jeg et fraspark i skuldra så jeg stoppet helt opp. Opp etter ca 19 minutter, hadde tenkt rundt 20 på forhånd, så absolutt godkjent.

I T1 hadde jeg alvorlige planer om å perse. Jeg bruker så lang tid der at man noen ganger kan lure på om jeg har kaffepause. Skippet sokker og hansker, og med tanke på at det var nesten 250m å løpe, er 2:48 mer enn godkjent og pers så det holder.

Ut på sykkel var jeg litt tvilende til hvordan dette her skulle gå, det var 4*10km, deler på flat og langstrakt landevei, deler inne i sentrum med et utall 90-gradersvinger og en 180–gradersvendig i enden. Rett frem tenkte jeg at det kom til å gå greit, men jeg kjørte ganske rolig i svingene, i et håp om at ikke framhjulet skulle komme ut av kurs. Litt ergelig egentlig, for jeg hadde veldig bra sykkelbein, og med litt mer aggressiv kjøring i de svingete partiene, kunne tiden blitt enda bedre. For den ble definitivt bra i min målestokk, rundet 40km på 1:17, og 41km og T2 på 1:19:0. Det er seriøs pers på olympisk sykling, tror den forrige var på sånn ca 1:24. Litt regn og en del sidevind, men det var ikke sånn veldig plagsomt, og det regnet ikke nok til at asfalten ble våt. Ellers var masse folk ute og heiet, og det var bra med liv rundt løypa. Og viktigst av alt, jeg så ikke en eneste bil under hele konkurransen. Noen steder syklet vi på relativt smale veier, i begge retninger, med kjegler i midten, noe som kunne gjøre det litt utfordrende å sykle forbi, men stort sett gikk det veldig bra. 

   
   T2 var som den pleier, av med sykkelsko og hjelp, på med joggesko (uten hurtiglisser denne gang), 1:28 er godkjent.

Da jeg skulle løpe slo det meg at jeg egentlig ikke ante hvor jeg skulle løpe, men jeg fant ganske raskt ut hvor utgangen var skiftesonen var. Da jeg kom til første sving ante jeg virkelig ikke hvor jeg skulle, for det var kjegler i alle retninger, og den veien publikum sendte meg i, var jo i mål, og det skulle jeg jo ikke. Men jeg skulle forbi mål, og ut på runden, som var 4*2,5km. Hele første runden var jeg litt usikker på om jeg hadde løpt feil, og egentlig skulle vært innom et annet sted først, men rundet på 2,5km, så hadde heldigvis løpt riktig. Startet greit, fikk en down allerede på 3-4 km, før det tok seg opp igjen. Det var ganske varmt, men det var helt avsindig mye vann og svamper tilgjengelig på de 2,5 kilometrene. Da jeg løp førsterunden stod en mann i helsetrøye, med sneipen i munnen, og skjenket vann i plastbeger på campingbordet sitt. Jeg aner ikke hvor mange av disse vannstasjonene som var en del av arrangementet og hvor mange som var private, men det gjorde det veldig lett å holde seg temperert. En svamp over hjertet og litt vann over hodet og nakken i ny og ne gjorde at jeg ikke ble så varm og uvel som jeg har hatt en tendens til de siste årene, og gjorde at jeg ikke ble så tørst heller. Siste runden så jeg at jeg ikke kom til å komme under 2:40, og jeg hadde tatt igjen de jeg kunne, og hadde ingen som pushet bakover, så da kostet det litt å holde tempoet oppe, siste kilometeren måtte jeg jobbe skikkelig hardt for å ikke dasse i mål i litt under 10 km/t, men faktisk presse den kilometeren over 10km/t også. Løp på 57:41-ish, er litt usikker på om det er den raskeste mila jeg har løpt under triatlon, ikke langt unna ihvertfall. Mens jeg løp, var det tydelig at flere hadde fått med seg at det var en utlending i løypa, og de hadde til og med lært seg navnet mitt, veldig morsomt! 

   
 Ble behørig annonsert flere ganger da jeg var inne til runding og da jeg gikk i mål. «Tweenegentin» (sånn ca., altså startnummeret mitt) ble nesten et begrep i løpet av ettermiddagen, alt fra da jeg skulle hente sykkel og stasj til da jeg forsøkte å levere inn chipen. Alle ville selvsagt vite hva jeg syntes om arrangementet, og det kunne jeg med hånden på hjertet si at jeg syntes var veldig bra. Skikkelig morsomt. De hadde for eksempel satt opp høyttalere mange steder i løypa, spesielt i løpeløypa hørte man speaker og musikk mange steder. De hadde satt opp en løpebro over hovedgata, hvor det var morellfest, og masse folkeliv og musikk. Løypa var veldig kompakt, og for en som liker gjentagelser var jo det gull. Løpeløypa var svingete og inne i sentrum, masse folk satt ute og heiet, og det var kjempegod stemning. Tingene fra T1 ble fraktet til T2! Det var satt opp ølbod i målområdet (men jeg skulle dessverre kjøre etterpå). 

Anbefaler alle som er på ferie å se om det finnes et lokalt triatlonarrangement i nærheten, for det var veldig morsomt med noe helt annet. Dessuten: når ingen vet at du er der og ingen du kjenner er med, er det ingen som får det med seg om det går skikkelig crap, mens man kan skryte uhemmet om man har dagen. 😀

Bergen-Voss i morgen.

Jeg ligger nå i senga hjemme hos ho mor og han far med åpent vindu og lytter til… ja, du gjettet riktig: striregn. Det pleier vanligvis å føles litt fint, litt sånn nostalgisk og hjemmekoselig, og så absolutt som ferie (hilsen vokste opp med campingferier til dels på vestlandet), og hadde det bare ikke vært for at jeg skal sykle Bergen-Voss i morgen hadde jeg sikkert blitt skikkelig glad og fuzzy i hjertet mitt. But no.

Jeg dro jo over fjellet og regnet med at jeg måtte svømme de 162 km til Voss motstrøms, men så fintet yr. no meg ut med godværsmelding, før de på værmeldingen sa om et lavtrykk som hadde lurt dem, og da orket jeg ikke høre mer, før jeg altså nå ikke kan unngå å høre de harde fakta som treffer bakken der ute, i form av store dråper.

På den positive siden har jeg i det minste sett på både løypekart og løypeprofil denne gang, og har i tillegg skiftet til dekk som er bedre på vått føre enn de jeg har kjørt på siste året. At de «ideelt sett burde vært innkjørt» før rittet, som det så fint stod skrevet i informasjonen som fulgte med startnummeret, kjenner jeg at jeg pent og pyntelig ignorerer på samme måte som jeg lenge klarte å fortrenge det snikende lavtrykket som kom via Spania (er det ikke sånt de har satelittbilder for?).

I tillegg husket jeg å snope nytt flaskestativ til den akk så snasne sykkelen min, så jeg stiller egentlig bedre forberedt enn på lenge. Det er vel bare å se ut av vinduet i morgen tidlig og bestemme seg for grad av vanntetthet på bekledningen. Gøy blir det nok uansett.

Begynner å bli stilidiot på sykkel, noe som er helt ukompatibelt med å være triatlet.

Tidligere på dagen. sykkelklargjøring i t-skjortevær.

Askerrunden 2015

Ny helligdag, nytt ritt. Fikk denne gangen mail fra arrangørene med riktig starttidspunkt. Tommelopp!

Det var sol og 11 grader da jeg svingte inn på parkeringsplassen utenfor Askerhallen. Helene, som jeg skulle sykle med, var allerede på plass og hadde hentet begge startnumrene. Mens jeg satt i bilen og tok på mine løse bein, banket hun på vinduet med en litt bekymret mine, og spurte «er du flink til å skifte slanger?».

Det er jeg jo ikke spesielt flink til. Jeg får det stort sett til, men det er veldig avhengig av hvor samarbeidsvillig dekket er, og jeg kjører alltid på samarbeidsvillige dekk selv. Men jeg faket selvtillit, og tok fatt på dekkskiftet. Det var heldigvis av den lette typen, jeg kunne puste lettet ut og fortsette mine egne forberedelser. De gikk stort sett ut på å fundere over de store spørsmålene i livet, skulle jeg ha på pannebånd eller skulle jeg la det ligge? Jeg visste jo at det kunne bli varmt underveis, men jeg hater jo intenst å fryse. Aversjonen mot å fryse går stort sett alltid seirende ut av slike vurderinger, så på med pannebånd. Ellers hadde jeg flett nye sykkelsko, bare prøvd på i butikken, og da jeg satte meg på sykkelen for å late som jeg varmet litt opp, trakk jeg et lettelsens sukk da det viste seg at cleatene på disse skoene også passet pedalene.

Vi var i siste pulje, i klassen «Turritt», og det var vel kanskje rundt 50 stykker som startet. Jeg stod som vanlig lovlig langt bak og speidet etter Helene, som alltid må ta en ekstra runde rundt lokalet før hun er klar til å starte. Hun gled opp på siden min og vips var vi i gang. Rittet startet med en drøy nedoverbakke, og feltet forsvant som vanlig før jeg fikk sukk for meg.

Den første mila var lett, og vi holdt godt over 30 km/t i snitt. Vind i ryggen, sol i ansiktet og tørr asfalt. Det blir stort sett ikke bedre enn det.

Den andre mila bød på litt mer motstand, og det var her jeg oppdaget at jeg var Hanne Gro i Norsjø rundt, og Helene var meg. Hun måtte slippe litt i motbakkene, og jeg måtte dra hele veien hvis vi skulle holde farten oppe, men jeg var hypp på å svi av litt krutt, og hun var hypp på å henge i dragsuget. Vinn-vinn.

Like før vi rundet 30 km var det noen solide nedoverbakker. Det var også en del trafikk, og enkelte bilister klarte bare ikke å la være å risikere liv og helse. Ikke nødvendigvis våre liv, men når man foretar hasardiøse forbikjøringer i svinger, risikerer man jo at det kommer en bil i mot. Nuvel, vi kom oss velberget ned, og tok fatt på neste stigning.

Et godt stykke oppi bakken stod det et par damer og heiet, de hadde til og med flagg, gode som gull. «Det er ikke langt igjen» ropte hun ene, og jeg ropte bak til Helene at jeg håpte hun visste hva hun snakket om. Det viste seg jo at dama løy så det rant av henne. Vi var knapt en tredjedel oppe i lia, opp fra Drammen til Lier, en svingete, naturskjønn vegg som aldri tok slutt. Det skal sies at hovedproblemet ikke var at det var spesielt tungt å komme seg opp, men det tok jo så himla lang tid, og målsetningen om å komme inn på under to timer fikk seg en real smekk. «Visste du om denne?» spurte jeg Helene. «Nei», sa hun. Jeg må begynne å sjekke løypekart før konkurranser.

Etter 5 km i motbakke var vi omsider oppe. Der oppe var det riktignok flatere, men det var også motvind,og etterhvert en spenstig sidevind. Jeg begynte å forberede både Helene og meg selv på at det ikke kom til å være premie i mål, det hadde jo ikke stått noe om det noen steder, og selv om jeg synes sykkelrittene godt kan bevege seg bort fra pins og over på noen litt feitere medaljer, vil jeg tross alt ha premie for å stille opp, jeg liker tross alt litt bling.

Opp en liten kneik til, og så var det (nesten) strake veien med nedoverbakke til Asker sentrum. Til slutt skulle vi opp den samme bratte bakken vi startet, og da vi kom opp spurte Helene meg «hvor er egentlig mål?». Det skulle jo i følge speakeren før start være sånn omtrent der vi var, men det var ingenting som tydet på at vi var i ferd med å krysse en mållinje. Ca 50 meter lengre oppe i bakken stod en funksjonær og ropte at vi måtte helt opp dit, så da var det ikke så mye annet å gjøre enn å sykle forbi ikke bare en, ikke bare to, men tre dingser, diskrèt plassert i veikanten. Disse kan med fordel lakkeres i neongul farge og skyte ut rosa konfetti ved neste anledning. Det er forøvrig et klart forbedringspotensiale når det gjelder sykkelritt og mål, det er ikke første gang jeg har lurt på om jeg er ferdig eller ikke. Uansett, denne vennlige fuksjonæren kunne også overbringe oss en pin med et annet design enn de som etterhvert har blitt standarden. Forfriskende.

Men altså, finfin trasè. Litt mye trafikk til tider, men sånn er det jo gjerne i sentrumsnære strøk. Fint arrangement, enkel logistikk. Hyggelig atmosfære. Godt med løypevakter, og Politi de mest kritiske punktene. Veldig bra trafikkdirrigering nedover mot Asker sentrum, her blir det høy fart og det er flere rundkjøringer. I mål etter 54 km på 2:11, noe som absolutt er godkjent med over 900hm (i følge Strava).

Norsjø rundt 2015

Og så var det litt plutselig vår igjen, og bittlitt plutselig klart for årets første sykkelritt. Forberedelsene var, som de har vært de siste par årene, relativt beskjedne. Etter at Lotta gjorde sin entrè, har jeg stort sett hatt mer enn nok med å befinne meg på riktig sted til riktig tid. Dette vil sikkert enkelte tenke at er en liten overdrivelse, men faktum er at Hanne Gro slumpet til å sjekke starttidspunktet kvelden i forveien, og det viste seg at starten skulle gå klokken 10, ikke 11 slik vi hadde planlagt.

Av andre forberedelser, kan jeg nevne at jeg (Hanne Gro) hadde fått av rulledekket på landeveissykkelen (beskjedent brukt i vinter) og at jeg hadde luftet sykkelen i hele 26 km tirsdagen før rittet (som gikk fredag 1. mai). Eneste grunnen til at jeg kan skryte på meg at jeg testet sykkelen før rittet er jo at selveste Thor Hushovd skulle sykle fra Hvervenbukta i regi av veivesenets kampanje, del veien.

På thur med Thor.

Ellers hadde jeg det bestemte inntrykket av at rittet var på ca 50 km og ganske flatt. Det intrykket ble rimelig greit korrigert da Hanne Gro noen dager i forveien sendte meg denne filen.

Ikke helt flatt der, altså. Ikke 50 km heller, for den saks skyld.

Ellers var alt som det pleier i timene før konkurranse. Elendig nattesøvn etterfulgt av altfor tidlig morgen, noe som igjen genererer et behov for å innta helseskadelige mengder kaffe. Men siden vi ikke er kronisk søvndepriverte om dagen, så har jeg lært at det ikke har så mye å si for prestasjonen selve konkurransedagen. Så med unntak av en svært ektefølt sorg over at natten var over klokken 05:55, var jeg generelt optimistisk.

Da vi kjørte til Skien fulgte vi tåke- og temperaturutviklingen tett. Mens tåken utviklet seg i riktig retning, gjorde temperaturen en kjapp visitt på 6 grader før den landet på 3 grader da vi parkerte bilen. Dillemma. Skal man fryse i starten eller koke litt underveis? Hater å fryse.

Vel fremme kunne vi slå fast at de sedvanlige blodtrente mennene og dama var på plass, men også en del vanlige folk. Masterbilen ledet oss i 15 km ut av byen i behagelig tempo, og planen var å ikke miste feltet allerede i første sving. Den planen gikk åt skogen.

Men Hanne Gro syklet oss opp til en liten gjeng andre som også hadde mistet feltet, og planen var å henge med disse. Jeg kjente jo med en gang at det kunne jeg bare glemme. Hanne Gro er jo lojalheten i egen høye person, så hun ble trofast værende igjen med meg, selv om hun lett kunne hengt på de andre. Vi fikk følge av en hyggelig dame som hadde syklet rittet i fjor, på 4 timer. Nå var hun 20 kilo lettere og bedre trent, og hadde skumle planer om å perse.

Etterhvert ble det sol, og det ble varmt. Den lille gruppa foran forsvant sakte men sikkert ut av syne, men beina mine var i ferd med å våkne til live, der jeg lå og koste meg i dragsuget.

Den hyggelige dama la seg fremme og dro litt. og vips skulle vi svinge av hovedveien og innover på smalere og mindre trafikkerte veier, ca 30 km ut i rittet. Det skal sies, det var ikke plagsomt mye trafikk. Vi tok igjen en mann, som hang på et lite stykke. I en kneik var det på tide å spise litt igjen. Uten at vi merket det hadde de to andre sluppet. Og vi som ikke engang prøvde å dra i fra. Dette var et veldig fint strekke på turen, hele løypa er egentlig småkupert, litt rullende, med unntak av enkelte bakker hvor det ikke rullet noe særlig i det hele tatt. Men det kan vi komme tilbake til seinere.

På dette tidspunktet tror jeg vi var sånn ca nesten sist. Vi kjørte forbi sopebilen foruroligende mange ganger.

På dette strekket kom det plutselig et par karer flygende forbi, og etterhvert ble vi med på rullekjøring med dem. Jeg hadde mest lyst til å ligge bak i sekken hele tiden, men i anstendighetens navn gikk jeg frem og tok noen føringer, jeg også. Vi tok igjen en av de rosa, som må være den lokale sykkelklubben, det var definitivt mest rosa drakter i startfeltet. Han kunne meddele at han var stokk stiv, men han ble nå med i sekken, sikkert litt takknemlig for drahjelpen.

Vi satte utfor en drøy nedoverbakke, så jeg de andre sige lett i fra. Han rosa karen gled forbi uten å anstrenge seg. Jeg har for så vidt ikke så mye i mot at jeg ikke klarer å mønstre like mye fart i nedoverbakker som de med bedre rullegenskaper enn meg, men jeg skulle jo ønske at jeg kunne omsette det i bedre klatreegenskaper.

Men altså, vel samlet igjen begynte stigningene på rundt 50 km. Herr stokk stiv ble parkert, og de andre to mistet jeg oversikten over. Det var for så vidt en voksen motbakke vi startet med, men det var også en finfin nedstigning like etterpå, så beina fikk kommet seg litt. Drikkestasjonen var plassert i bunn av den drøyeste bakken. Her vil jeg bare sende ei helsing til de hyggelige og omtenksomme funksjonærene som bemannet dem. Tommel opp!

Vi stoppet et par-tre minutter og fylte flasker og tyllet i oss saft, klare for glukosetripp opp fjellet. Og det var bratt. Og langt. Og vi kunne se dem der i det fjerne, disse små figurene som så ut som de stod stille. Jeg vet ikke om jeg har introdusert dere ordentlig for min nyeste kjærlighet, en Canyon Ultimate CF SL 9.0 med trippelkrank og en svært generøs utveksling. Nuvel, vi krøp stadig nærmere toppen, og det ble betraktelig brattere. Her var det rene folkevandringen. Folk hadde gått av syklene og leiet dem mot toppen. Nå er ikke jeg blant de som lydig følger sykkelverdens strenge stilpoliti til punkt og prikke, tvert i mot, jeg er nok blant dem som hadde blitt forvist om reglene hadde blitt håndhevet (jeg driver tross alt med triatlon), men det går en grense. Jeg går ikke av sykkelen i ritt. Ikke så ofte ellers heller, med unntak av den helt sinnsvak bratte kneika den gangen i Østerrike. Da var det enten å gå av frivillig eller å bli veltet av fysikkens lover.

Vel over toppen begynte moroa. Nå var alle andre helt knuste i beina, mens både Hanne Gro og jeg hadde nok krutt igjen til å hhv. blåse på og henge på. Jeg skal helt ærlig innrømme at jeg ikke aner om vi hadde medvind eller motvind, jeg var knapt utsatt for vind i det hele tatt, men Hanne Gro var helt åpenbart i slag, hun syntes det var medvind og nedoverbakke hele veien, og sånn sett kan man si at det var slett ingen liten prestasjon å henge på heller. Kremt.

Som en vind blåste vi gjennom det rullende landskapet. Vi tok stadig igjen folk, og strategien var å fyke forbi i en fart de ikke fikk illusjoner om at de kunne holde. Dette fungerte stort sett bra. Det var noen som trodde de kunne henge på Hanne Gro, men det hjulet var mitt. Det har jeg ærlig og redelig giftet meg til for mange år siden. Siden vi suste rundt i matchende Oslofjordjakker, turte nok ingen å utfordre meg så veldig. Det kokte forøvrig godt inne i den jakken etterhvert som det ble sol og nydelige forhold.

Vi hadde los på 3,5t og hadde nok passert et tosifret antall da tok igjen en gul en fra rullekjøringa. Han virket oppriktig imponert over at vi tok han igjen, så ingen grunn til å være beskjeden over prestasjonen her. Han hang seg på hjulet mitt, og jeg var villig, raus som jeg er, til å ofre meg hvis Hanne Gro ville gå på en spurt. Men hun er nå en gang konstruert sånn at hvis vi kjører ritt sammen, så kjører vi ritt sammen, og da skal vi passere mål samtidig, helst hånd i hånd. Så sånn måtte det bli, så får heller arrangøren skamme seg litt for at de satte meg på plassen foran henne på resultatlista, selv om vi fikk samme tid.

Glade og fornøyde i mål!

Norsjø rundt anbefales. Barnevaktene er booket inn 1. mai i all overskuelig fremtid, dette kan gjerne bli en tradisjon. Vi slo 20+, det er ikke hverdagskost på sykkelritt! I mål ventet brus og mat. Det var garderober tilgjengelig, godt med parkeringsplass, hyggelige funksjonærer og mulig å etteranmelde seg omtrent til starten gikk. Akkurat sånn vi liker det.

Berlin marathon 2014

Berlin marathon. Igjen. Elsker og hater det på samme tid. Maraton er langt. Det er så lenge siden sist at det hadde jeg helt glemt.

Så det er på tide å blogge igjen. Man kan jo lure på hvorfor akkurat Berlin marathon må skrives om, men ikke Oslo tri (persa på svøm, sykla litt bedre enn forventet, møtte veggen totalt på løp) eller Tønsberg bytriatlon (svømte under pari, sykla over pari og holdt greit ut på løp – årets morsomste konkurranse). Det er ikke fordi dette er et løp å skrive (hjem) om, men fordi dette må jeg skrive ned for å huske til en annen gang. Jeg kan ikke starte på sånne ting uten å være forberedt. Jeg visste det jo, men jeg ignorerte fullstendig at jeg bare har vært tre ganger over 10 km i år (en gang i januar, Århus i juni og en intervalløkt i august), mye på grunn av plantar fascitt. Store deler av våren løp jeg 3-5 km før jeg fikk vondt og måtte gi meg. Har vært sjuk stort sett hele september. Har ikke vært i dårligere løpeform siden sommeren 2007, da jeg plukket opp noen løpesko og begynte å løpe, og da slo det meg aldri å melde meg på en maraton!

Før start. Dokø så langt øyet kan se.

De første 10km er litt transportetappe. Løpet har jo nesten ikke begynt. Etter drikkestasjonen på 12 km syntes jeg at det fløt greit. Tenkte at dette går jo ikke så verst. Under 30km igjen. På ca 17 km innså jeg at jeg hadde tatt meg vann over hodet. En ting var musklaturen, jeg regnet jo med at den ville si takk og farvel på et urovekkende tidlig tidspunt, men jeg la merke til at spesielt høyrefoten (den som har vært skadet – og teipet) rett og slett var ustabil. Åpenbart sener og ledd som ikke var trent for belastningen heller. Huffda.

Rundet halvmaraton og var i det minste fornøyd med det.

På 26 km fant jeg ut at nå går det ikke mer. Nå begynner jeg å gå, så får sopebussen ta meg igjen og plukke meg opp. Festet blikket på et par joggesko foran meg som gikk noe raskere enn jeg klarte å få til på egenhånd. Stiiiiv som en stokk. Disse joggeskoene tilhørte en veldig hyggelig tysk dame som kunne informere meg om at jeg gikk altfor fort til å bli tatt igjen av sopebussen. Pokker.

I Berlin løper man aldri 42,2 km. Det blir alltid ca 43,5. Det er bittelitt frustrerende når det røyner på, at klokka på armen ligger en kilometer foran løypa. Jeg begynte etterhvert å følge min egen klokke. På den måten hadde jeg kortere igjen til mål. Jeg la faktisk opp som langdistanseutøver underveis. Dette bildet lyver ikke, for å si det sånn.

Vurderer å kjøpe dette bildet, printe det ut, ramme det inn og henge det foran tredemølla, til evig inspirasjon/pisk.

På 33 km begynte jeg å løpe igjen. Jeg er usikker på om det var fordi jeg følte meg bedre, eller om jeg bare fant ut at jeg måtte bli ferdig. Jogget til foten føltes rar igjen, og gikk til den ble bedre. Og jogget igjen. Mye musklatur sa takk for seg underveis, og jeg fryktet etterhvert sener fra «The crawl». Neida. Joda. Neida.

Men jeg kom i mål. Hurra. Da jeg utpå kvelden lå på senga, med beina høyt og med hendene ned i pottisposen, og det slo meg at det meste av kroppen hadde tatt kvelden, lurte jeg på om det egentlig var så gjennomtenkt, dette med to støle foreldre og en bokstavlig talt oppegående ettåring, men vogna hennes viste seg i det minste å kunne ha en slags gåstolfunksjon.

Nå er vi hjemme igjen, jeg går sånn rimelig greit om jeg holder meg unna trappene, og jeg kommer selvsagt til å prøve meg i lotteriet igjen om et par måneder, når påmeldingen til Berlin marathon 2015 åpner.

Innlegget om alt (inkludert RR fra Århus)

Dette innlegget må bli Innlegget om alt.

Forberedelser:

Jeg tror aldri jeg har stilt så uforberedt til noe i hele mitt liv som jeg gjorde til konkurransen i Århus, kanskje med unntak av en og annen fransk gloseprøve på ungdomskolen. Ikke hadde jeg svømt ute, ikke hadde jeg lest Athlete’s guiden, ikke hadde jeg sjekket ut løypene og ikke hadde jeg trent så mye som jeg skulle. Faktisk reiste jeg til Århus uten å ha en våtdrakt som passet. Men man kan som kjent heldigvis kjøpe seg ut av ganske mange triatlonproblemer, så også dette.

Jeg var veldig godt i gang med treningen før jul. Lotta sov stort sett natta igjennom med unntak av en kjapp flaske, så det var greit med søvn og om jeg ikke akkurat glødet av overskudd, var jeg et godt stykke unna å se ut som et grått spøkelse. Men så kom januar, og nettene ble koko! På det verste var mini våken fra 23-01, 03-05, og stod opp i sekstiden. De usle timene hun sov, våknet hun 1-3 ganger i timen (denne elendigheten nattestid har vedvart i varierende grad helt frem til nå, og vi er ikke helt i mål enda), jeg tror jeg omtrent sluttet å trene i den perioden, det ble maks et par timer i uken. Etterhvert prøvde jeg å trappe opp treningen, ikke noe voldsomt, vi snakker om en halvtime om dagen, hvor jeg etterhvert endte opp skadet. Plantar fascitt. Løpeforbud i seks uker. Men de siste to ukene før vi skulle til Århus var vi i Berlin, og der fikk jeg løpt litt, blant annet et 5km-løp på 27:34, så det begynte så vidt å løsne litt på løpingen også.

Gode sykkelturer til Son og Nesodden, i tillegg til en fin opplevelse under Vestfold rundt (96km) gav håp om en ok sykkeltid, og svømmingen har med unntak av en sesong vært et neglisjert stebarn, så jeg var i all hovedsak bekymret for halvmaratonen. Resten skulle jeg nå stå i.

Vi ankom Århus fredag med fullastet bil. Om man tror det er mye stasj med triatlon, prøv 2*triatlon + baby.Vi dro strake veien til registreringen og expoen, handlet både sportsernæring, antifog og startnummerbelte. Det var forøvrig en veldig bra expo, de hadde alt vi trengte. Regnet høljet etterhvert ned, men det var heldigvis ikke nok til at de måtte flytte svømmingen ut til mer utrolig farvann.

Det begynner å demre litt for meg hva jeg har meldt meg på.

 

Dagen etter entret barnevaktene byen også, de kastet seg over det høyt skattede barnebarnet, og brått var Hanne Gro og jeg helt fri til å henge så mye i expoen som vi ville. Dette måtte bli dyrt. Vi var begge på utkikk etter ny våtdrakt, og her fikk man faktisk svømme en tur med draktene, det aller beste utgangspunktet for et draktkjøp. Vi prøvde flere forskjellige, og landet begge på Sailfish One. Fikk en riktig så god expo-pris på den også. Vannet var forøvrig iskaldt. Føttene verket av kulde lenge før jeg klarte å få resten av kroppen nedi. Det ble faktisk bedre etterhvert, men jeg tenkte jo litt at det kunne bli lange 1900m med den temperaturen. På Facebooksiden til arrangementet hadde noen hvisket om 12 grader. Brrrrr.

 

Ny våtdrakt!

 

Dette var dagen før konkurransen, så vi skulle jo sjekke inn syklene. Da jeg tok en liten testtur på sykkelen fant jeg ut to ting. Jeg hadde sure bein, og det var MYE vind. Både jevnt over mye vind, lett krydret med kastevinder. Hanne Gro kunne berette at hun nesten ble sendt inn i en bil av vinden. Etterhvert fant vi også ut at vi skulle henge fra oss den blå bagen, den med sykkelstasjet. Heldigvis fant vi ut det før vi leverte inn syklene, så vi syklet til hotellet og pakket sakene, og syklet tilbake uten at det ble for mye stress av det.

Jeg hadde forøvrig hatt en – 1 – tur på tempoen, siden jeg siden mars har vært fanget i en altoppslukende forelskelse i den nye landeveisykkelen min, den med trippelkrank og bare 6,9kg å dra på.

Besteforeldrebarnevaktene, som tross alt skulle ha mest mulig Lottavaluta for turen, tilbød seg å ha henne hos seg natten før konkurransen. 6,5 timer søvn i ett tilsvarer sikkert en ekstra løpetur i uken i to måneder.

Race report:

Tidsplanen var å bruke en time på svømming+T1+T2, 3:30 på sykkel og 2:30 på løp, noe som skulle bli 7 timer totalt. Det var det jeg anså som realistisk, det var hverken optimistisk eller noen drømmetid, det var det jeg trodde jeg hadde inne.

Vi hadde vekkerklokken på halv seks. Hadde planer om å gå halv syv, være fremme ca syv. Var sånn ca ferdigpakket, så det var bare frokost som stod på planen. Siden sykkelen og sykkelbagen allerede var i skiftesonen, hadde vi begrenset med bagasje. Da vekkerklokken ringte følte jeg meg mer uthvilt enn på lenge. Kledde på oss og gikk til frokost, spiste, hentet det vi skulle ha med og kikket utenfor hovedinngangen om det tilfeldigvis stod en buss der. Det gjorde det ikke. Helene sendte melding om at det var et kvarter til neste gikk, så vi fant ut at vi hadde greit med tid, og kunne vente på den. Et par minutter seinere trillet det inn en buss, vi gikk ombord sammen med to andre, forberedt på at vi måtte vente litt, men bussen kjørte, og ca ti over halv syv var vi på plass. 20 minutter før skjema.

Tiden i skiftesonen går alltid unna. Pumpe opp dekk, levere bager (rimelig upraktisk at bagdropen for etter-race var i motsatt retning av stranden), få på våtdrakt og komme seg i vannet. Mens vi varmet opp gikk det opp for meg at jeg sannsynligvis allerede hadde svømt lengre enn gjennomsnittlig ukentlig svømmetrening siste året. Men sjøen var overraskende lite kald (å si at den var varm blir en overdrivelse). Den nye drakta satt som et skudd, og det var rolig sjø. I tillegg skulle vi starte sammen med proffene og resten av damene, så sannsynligheten var stor for at det ikke ville bli et veldig brutalt startfelt. Jeg var overraskende lite nervøs. Kilte selvsagt litt i magen. Men med tanke på at det var 22 måneder siden sist, burde jeg sikkert vært litt mer betenkt.

Da startskuddet gikk, skjønte jeg at dette burde jeg trent mer på. Rettelse: dette burde jeg trent på. Både å svømme ute og å svømme i flokk. Det var ikke det at jeg var redd, eller var kald, jeg fikk bare ikke til å svømme. Riktignok var det langgrunt, og det kunne se ut som om noen av de andre deltakerene hadde planer om å gå de 1900 metrene, men jeg kan ikke skylde på det. De la på svøm til slutt, de også, uten at det hjalp det minste på mine patetiske forsøk på å crawle. Til slutt måtte jeg bare tvinge meg i gang, med pusting på hvert tak, men da hadde jo hele dragsuget forsvunnet, og jeg var som vanlig igjen der bak med de andre som ikke er født med svømmehud mellom tærne.

Det gikk uendelig sakte. Det var som vanlig bare å sikte på første bøye og ta det derfra. Fant en å henge på, så jeg slapp i det minste å gjøre hele jobben selv. Det var avsindige mengder maneter, men heldigvis av den typen som ikke brenner. Etterhvert kom det puljer bakfra, og jeg innrømmer at jeg brukte en del energi på å bekymre meg for å bli oversvømt, men de klarte stort sett å styre unna, så det var for en stor del bortkastet energi. Det postive var at jeg hadde bekymret meg fra en bøye til en annen, og nå skulle jeg bare runde rundt den store røde, og svømme inn igjen. «Bare». Innover var det motstrøms. Da hadde jeg i det minste vett til å sette pris på det som ble skjenket meg, nemlig drahjelp fra enda en pulje som kom bakfra, men det gikk smått allikevel. Etterhvert begynte jeg å bli straffet for at jeg har skulket coretreningen, jeg følte meg som en hengebuk, og jeg begynte å få vondt i ryggen. Jeg begynte å misunne mine foreldre som satt på hotellet og spiste frokost med den fantastisk fine ungen min, og skal ærlig innrømme at jeg mistet litt fokus, og jeg begynte å nærme meg grensen for hvor mye saltvann jeg kan ta inn uten at det kommer i retur igjen. Jeg begynte å føle at jeg hadde vært ute minst en time, men etterhvert kom sandbunnen tilbake. Nå måtte jeg vel snart være ferdig! Jeg kikket opp, stranda var uendelig langt borte, det var faktisk en bøye mellom den og meg. Jeg tok meg sammen og fisket frem det jeg har av svømmeteknikk, og tok i et tak. Kikket opp og speidet etter en ende. Men denne sandbunnen strakte seg langt utover, og jeg var fremdeles langt unna land. Sånn gikk det en god stund, men til slutt kunne jeg sette beina i sanden og sjekke ståa. 45 minutter. Jeg var i grunn positivt overrasket. Det hadde jo virket som godt over en time, men jeg skal jo selvsagt svømme raskere enn dette.

T1: Da jeg entret T1 hadde jeg mistet farten, rett og slett. Det er ingen grunn til å bruke 9 minutter i T, og jeg aner ikke hva som tok så lang tid, utover å få av seg våtdrakte, på med sokker, sko og hjelm, samt at jeg enda ikke har lært meg å lette på trykket i våtdrakta, så jeg måtte jo en tur på toalettet, men her er det altså også et stort forbedringspotensiale.

I dagene før konkurransen hadde jeg visualisert det som pleier å være min favorittdel ved triatlon, ved siden av å gå i mål, nemlig å halse ut på sykkel for å ta igjen alle de som svømmer bedre enn meg, men er dårligere syklister. Men da jeg begynte å trå, var beina helt døde. Lårene var rett og slett skikkelig sure, og det var ingen kraft. Sånn føltes det jo dagen før også, og da løsnet det etter noen kilometer, så jeg regnet med at det ville skje nå også. Der tok jeg skammelig feil. Ingenting løsnet. Før start spøkte speakeren med at det var 1300 høydemetre på sykkelløypa, og nå var jeg bekymret for at det stemte. Målet var 3t30min, men det var jo et tall tatt litt ut i luften. Og ikke bare var det kupert, det var mye motvind, og etter 24 km entret vi en seig motbakke som jeg tror varte halvannen kilometer. Her tok jeg endelig igjen noen, det var flere det gikk trått med. På et tidspunkt måtte jeg stå og trå på letteste gir i en bakke i Danmark. Det var definitivt noe som ikke stemte.

Da jeg rundet 45km og halvveis, kunne jeg noe overrasket konstatere at jeg var i rute til 3,5t. Hanne Gro hadde dessuten lovet meg medvind etter 60km, så det var bare 15km igjen med denne djevelske motvinden. Løypa var ellers full av kneiker og svinger og det var vanskelig å få noe fart og flyt, tidvis hadde jeg mer enn nok med å klamre meg fast i sykkelen. Det slo meg også at med så elendig dagsform/treningsgrunnlag kunne jeg bare glemme å gjennomføre en halvmaraton, selv om høyrefoten skulle spille på lag.

Etter 6 mil ble det riktig nok noe bedre vindretning, men det var ikke akkurat strake veien inn med vinden i ryggen. Men på den positive siden ble beina litt bedre etter rundt 75km, det var på tide. Fra ca 80km og inn dro jeg faktisk forbi en del. Det var stas. Det var i tillegg en del nedover, kanskje det var derfor beina bedre?

T2. Drøyt 8 minutter. Men det er greit, jeg måtte teipe foten, og det er ikke bare en liten remse her og der, hele foten er dekket, og det tar en tredjedel av en teiprull. Sånt tar rett og slett tid, og selv om jeg hadde investert i hurtiglisser, var det ikke nok til å veie opp tidsbruken.

Planen på løp var å løpe 6 minutter og gå ett. Revidert plan var å uansett gå i motbakkene, og ellers hvert 6. minutt. Dette for å spare foten, som fort blir vond hvis jeg løper for lenge, og for å ikke brenne de begrensede kreftene mine på bakker. Ut på løp var jeg sikker på at jeg måtte bryte. Jeg kunne knapt trå på foten. Etter en drøy kilometer stoppet jeg og tok av skoen i håp om å finne en åpenbar grunn, jeg har jo ikke fått vondt så tidlig før, men det eneste alternativet var å ta av teipen, og det fikk bli plan B litt seinere i løpet. Hadde jeg holdt meg til alle formaninger og lovnader, hadde jeg brutt nå. Jeg skal jo gi meg når jeg får vondt. Det er ikke verdt å ødelegge resten av sesongen på ett løp. Bla, bla, bla.

Jeg hater DNF.

Så på med skoen igjen, løpe videre. Speidet etter foreldre og barn, og på toppen av en kneik fant jeg dem. Løp innom og smasket på barnet, forsikret foreldrene mine om at alt gikk kjempebra, og var egentlig i mye bedre humør enn jeg burde vært. Rundet og fikk første strikk rundt håndleddet. Løpeløypa var 3*7km, noe som passet meg bra. Tre runder er jo ikke så mye.

Jeg led meg gjennom ytterligere noen kilometre. På 5,5 måtte jeg av med skoen igjen, og det var da jeg skjønte at jeg hadde teipet for stramt. Det var så stramt at jeg tror jeg hadde skadet foten om jeg ikke hadde løsnet på den. Jeg klarte å finne noen ender og løsnet på teipen, og fikk festet den igjen sånn noen lunde. Foten var helt fin! Nå var det bare min egen elendige løpeform som stod i veien.

Svært overraskende gikk resten av løpingen ganske bra. Gikk en del, løp det jeg orket, følte meg egentlig grei, uten at det gikk så veldig fort. Det var varmt, og jeg kjølte meg ned ved å tømme vann over hodet på drikkestasjonene, det gjorde underverker. Da jeg nærmet meg mål ble jeg så rørt over egen prestasjon (jeg blir jo gjerne det) at jeg nesten måtte gråte litt, men det ble raskt avløst av stor glede da jeg løp inn på løperen, highfivet med speaker og løp jublende i mål. Løp på 2:34.

Jublende i mål!

 

Og der ventet jammen meg Hanne Gro også, der hadde hun ventet i over en time! Jeg var i mål på 7:06, seks minutter etter planen, men skal jeg være helt ærlig er jeg strålende fornøyd bare med å komme i mål. Da jeg testet foten uken før konkurransen fikk jeg vondt etter 17 minutter, så jeg reiste til Århus med visshet om at jeg sannsynligvis måtte gi meg på løpingen.

Så glade blir vi når begge er i mål!