Gjesteinnlegg: RR Ironman Copenhagen 23.08.15

Jeg var ganske usikker på hva jeg skulle forvente meg før Ironman i København. En eller annen gang i vår hadde jeg skrevet «sub 12» og hengt på en gul lapp på kjøleskapet. Jeg frekventerer kjøleskapet hyppig, så jeg hadde sett lappen veldig ofte, men jeg undret meg over hvor realistisk egentlig det tallet var. Hvis man deler det opp blir det jo ikke så ille, 1.30 på svøm, 5.45 på sykkel, 4.30 på løp og 15 minutter i T. Ikke så ille hver for seg, altså, men samtidig pers på alt bortsett fra svømminga. Hvor rask er egentlig en 4.30-maraton når man har pest seg gjennom syklinga på over 30 km/t? Og hvor mye ville ryggskaden etter prolapsen hemme meg? På alle løpeturer over en time det siste året hadde jeg kjent isijasnerven langsomt gjøre høyrebeinet til en stiv, fæl, verkende knute.

Samtidig, man skal alltid være usikker før en ironman, å være for trygg på seg selv gjør at man plutselig glemmer å spise nok og undervurderer distansen og gir opp når det, helt uventet, blir litt hardt. For det gjør det, jeg lover, og ikke bare litt heller.

23. august 2015 var en helt nydelig dag å kjøre ironman, med masse sol og 21.8 grader i vannet. Det hadde imidlertid blåst opp, de danske flaggene stod rett ut fra flaggstengene, og speaker gjorde sitt for å psyke ned de dårlige svømmerne med å snakk om at årets svømmetider kom til å bli langsommere enn tidligere år. Jeg kjente brått at jeg var nervøs, vi hadde for god tid i T før start, liten rookie-feil der altså, Linda og jeg satt på en stein i T og bare ventet. Tiden sneglet seg fram mot 7.20, rett før 7 gikk vi for å varme opp litt, og det gikk brått opp for meg at jeg hadde glemt å ta på meg ørepropper. Vi foretok en liten, rask spurt tilbake til kontainerne med post-raceposene bare for å oppdage at de allerede var lastet over i en diger lastebil. Brått var pulsen min i sone 3, og det var som om hele ironman ville stå eller falle på at jeg fikk tak i de øreproppene, jeg så for meg kvalme, svimmelhet, at jeg måtte bryte uten de voksproppene i øra, jeg skulle, måtte ha dem, så jeg hoppet opp på lasteplanet og kastet bort alle andre poser og fant min nesten i bunnen av kontaineren. Problem løst, nå skulle ironman nok gå bra, jeg var klar!

Svømminga

Den nye startordningen gjorde at Linda og jeg bare kunne gå uti og rolig legge på svøm. Det var som å gå uti et varmt badekar, vi passerte brua med 500 meterskiltet på ganske raskt, selv om jeg var litt bekymret da jeg så at GPSen min viste 650 meter, hadde jeg allerede svømt så feil? Jeg ser dårlig, og enda verre uten brillene mine, i tillegg var jeg åpenbart blitt fargeblind også, for skulle vi nå egentlig forbi de gule eller de røde bøyene, og til høyre eller venstre for dem? Jeg bestemte meg for å slutte å tenke så mye og bare prøve å treffe brua langt, langt borte, 1800-metersbrua. I medstrømmen gikk i alle fall det greit. Det var umulig å unngå å se hvor vi skulle vende, en gigantisk rød bøye tårnet seg opp foran meg, jeg klinte meg inntil så nærme det gikk, her skulle det i alle fall ikke svømmes lange svinger! På langsida tilbake kjente jeg den vonde skulderen min i motstrømmen, men heldigvis fikk jeg godt heng på en svømmer som så svært kjent ut. Jepp, Sailfish One og røde og hvite briller, det var Linda! Jeg prøvde å ikke komme borti føttene hennes for mye, det ante meg jo at hun prøvde å bli kvitt meg, særlig da hun plutselig dro av gårde i helt feil retning. Jeg svømte opp på sida hennes, men det sinte blikket hennes bak brillene antydet at hun ikke kjente meg igjen, eller kanskje det var akkurat det hun gjorde. Vi passerte den siste broa side om side, og nå var det bare vending og ei bøye igjen! Jeg strevde en stund for å finne den siste bøya, og tok blant annet feil mellom den og en båt, men til slutt kunne jeg karre meg opp på land, på 1.23! Hurra! Noen få sekunder etter dukket også Linda opp og vi var enige om at det hadde vært en flott svømmetur, særlig med tanke på at vi bare hadde svømt 45 min annenhver uke hele vinteren. Svømmetrening er overvurdert.

T1 gikk greit unna, med tanke på alle tingene som skulle gjøres, særlig tar det tid å få på seg de flotte tåsokkene, de må tres på hver tå med stor andakt, og det er jo ikke noen smal sak med klissvåte føtter. Til slutt var jeg klar, og kunne endelig løpe ut med sykkelen min, og løpe litt til og enda litt. En halv km for å være nøyaktig.

Syklinga

Jeg hadde gledet meg til sykkeletappen og jeg følte meg som supermann oppover langs kysten fra København. Det var sidevind, men heldigvis uten kast, og fine sykkelforhold. Det var så mange syklister i løypa at det var vanskelig å holde 10 meter avstand, i det man laget den regelpålagte luka så kom det straks en frekk syklist og la seg inn. Så jeg gjorde det eneste fornuftige, jeg kjørte forbi alle. Sånn føltes det iallefall, og resultatlista gir meg ganske rett, jeg kjørte meg opp 15 plasser i klassen min, 132 plasser blant damene og 611 plasser totalt. I det litt mer tekniske partiet i innlandet raste jeg forbi haugevis av folk som åpenbart ikke var vant til å sykle svinger, det var nesten som å kjøre i et svært uryddig felt. Selvtilliten min kom nesten ut av nesa, så fort syklet jeg. Jeg har åpenbart fått veldig mye igjen for å kjøre ritt, og her raste jeg forbi Cervelo P5er med platehjul og andre svindyre sykler som om alle var på søndagstur, bortsett fra meg. Jeg stappet i meg barer, gels, bananer og alt annet drikkestasjonene hadde å by på, og hver gang jeg følte meg det minste sliten spiste jeg bare enda mer.

På vei inn mot vending traff motvinden oss midt i trynet, men jeg klarte fortsatt å holde god fart, og de små bakkene som møtte oss fikk knapt utslag på gjennomsnittsfarta som nå lå på rett under 33 km/t.  Jeg koste meg rått i brosteinspartiet og måtte holde igjen for ikke å le høyt. Ei lita mil inn til vending gikk superfort , og snart var jeg  i gang med ny runde. Så kjente jeg at vinden hadde blitt sterkere, det gikk fortsatt radig oppover langs sjøen, men  innlandspartiet kostet mye mer enn første gang. Hovmod står som kjent for fall, og med fire mil igjen begynte føttene mine å verke forferdelig, jeg kjente brått at det var blitt virkelig varmt, motvinden kastet meg bakover og jeg sleit voldsomt med å klare å holde min selvdefinerte minstefart på 30 km/t i snitt per 5 k. I tillegg hadde de små tullebakkene fra første runde vokst mens jeg var ute. Nå virket de bratte, lange og utrolig utmattende. Og nevnte jeg føttene? Det var vondt å tråkke ned, jeg prøvde å vri og vende på føttene, men det var som om fotsålene hadde hovnet opp og skoene blitt altfor små. Jeg hadde hatt et hemmelig mål om å klare å sykle på 5.30, men håpet svant for hvert tråkk. Jeg klarte likevel å ta meg litt sammen, krype sammen i tempostilling og snart var det bare ei lita mil inn til T.  Inne i København tok trafikksituasjonen meg litt bort fra egne tanker. Sykkelsikkerheten i løypa er ellers prima, med politi og militært (!) vakthold, men i selve København er det sivile løypevakter, og de undervurderte stadig hvor lang tid unger og barnevogner og syklister og fotgjengere og fandens oldemor bruker på å krysse et forgjengerfelt, så jeg levde i spenning i 35 km/t. 1 km før T holdt det på å gå helt galt, og jeg måtte bråbremse foran noen lettere rystede københavnske søndagssyklister. Nesten som å sykle til jobb dette, altså. Så, endelig kunne en frivillig ta sykkelen min og jeg kunne konstatere at jeg hadde syklet på 5.31.07!

T2

Jeg måtte løpe ca. 100 meter med sykkelsko inn til T2, og det var om å løpe med stilletthæler på glødende kull. Jeg kunne ikke i min villeste fantasi forstå hvordan jeg skulle kunne løpe en maraton med sånne føtter, men heldigvis er jo ikke ironman så hard at man må løpe med sykkelsko, så det hjalp å ta på myke løpesko. Så på med solkrem, gnagsårplaster, rein oslofjord t-skjorte og og og…jeg satt egentlig bare og utsatte å løpe ut på en maraton jeg ikke hadde noen som helt slags anelse om hvordan jeg skulle klare å fullføre. Etter nesten 6 minutter måtte jeg lunte ut.

 

Løpinga

Jeg håpet at smerten i beina ville gi seg med myke sko på, og etter en stund ga det seg i den ene foten, så jeg prøvde alle mentale teknikker jeg kan for å overbevise meg selv om at også den andre ville bli bedre, at formen ville bli bedre, at jeg ville føle meg litt mindre utslitt, at ironman er kjempegøy. Jeg vinket og smilte til tilskuerne, jeg minnet meg selv på at for hver km jeg klarte å løpe var det en mindre jeg måtte gå, jeg delte løypa opp i mindre deler og prøvde å glede meg for hver gang jeg kom forbi badebrygga, målområdet, brosteinsbakken, fikk et nytt strikk, jeg dynket meg med 3-4 svamper på alle drikkestasjonene, trykket i meg drikke, gels og salte kjeks og kilometerne sneglet seg videre, men jeg følte meg fullstendig på bånn, dypest i kjelleren og jeg bestemte meg der og da at dette var min siste ironman.  På alle bildene fra løpinga ser det dessuten ut som høyrefoten min er på vei et helt annet sted, hjem kanskje, i alle fall langt ut av løypa. Kanskje høyrefoten min rett og slett er en quitter, og hele ironmanløpinga mi handler om å overvinne dens dypeste, innerste ønsker?

På andre runde møtte jeg Linda, og hun så frisk og rask og blid ut, og jeg hadde bestemt meg for å holde maska, for man kan jo ikke klage til noen som ligger en runde bak og som man passerer i fin fart, ærlig talt, men da hun spurte meg hvordan det gikk så måtte det bare ut. Ikke mitt stolteste øyeblikk.

Så begynte jeg å nærme meg halvmaraton, og det gikk opp for meg at jeg faktisk snart var over halvveis i løpinga. Det var flere kjente som heiet på meg (takk Mari og Inger!), både blant publikum og deltakere,  og jeg klarte etterhvert å legge merke til støtten fra de mange hundre tusen publikummerne som omkranset løypa, og det fine været, ikke minst. Jeg hadde hele tida klart å holde farta sånn noenlunde, det var også en av teknikkene, å legge opp til et tempo der jeg ikke presset meg, men samtidig ikke henfalt til fullstendig dassing. Ut på tredje runden løsnet det, det var som å trekke hodet ut av en svart, lufttett sekk. Jeg hadde truffet på superspreke Ingvild-Merethe på andrerunden, da lå hun ca. en km bak, og en hel runde ventet jeg på at hun skulle ta meg igjen, men da vi vendte igjen lå hun lenger bak. Da gikk det opp for meg at jeg hadde fått opp farta. Jeg begynte å kikke på totaltida og litt hoderegning, som alltid faller utrolig vanskelig på en ironman og gjerne tar en hel runde, innså jeg at sub 12 faktisk var innenfor rekkevidde. Jeg tok i bruk min siste mentale teknikk og lovet meg selv at jeg skulle få gå fra siste strikkoverrekkelse og inn hvis jeg så at jeg uansett ville rekke sub 12. Siste runden ble en triumf, det var som om jeg var hovedpersonen i alle løpereklamene jeg noensinne hadde sett. Jeg følte meg forunderlig lett og kunne løpe fortere og fortere og jeg visste for første gang siden jeg startet at jeg ville klare å stå løpet ut, også denne gang. De 3,5 km fra jeg fikk det siste strikket var jeg bare et eneste stort glis, og jeg gikk så klart ikke. De fleste mentale teknikker handler jo tross alt om å lure, juge til og svindle seg selv. Jeg tok drikke også på siste drikkestasjon, de var tomme for cola, så jeg måtte drikke Red Bull, djevelens drikk, for å ha nok energi til en skikkelig sluttspurt. Så var jeg på oppløpet for siste gang, jeg jublet i 300-400 meter og folk heiet som aldri før. Så hørte jeg speaker rope navnet mitt og tida 11.42 blinket mot meg, og jaaa, jeg er en jernkvinne!

På bildene ser jeg ut som en full sjømann med skyggelua i hånda i et forsøk på å ta meg bare bittelitt bedre ut på finisherbilde. Man blir altså ikke pen av å perse med 53 minutter på ironman, men man blir jæskla, jæskla glad!

Read Full Post »

Norsjø rundt 2015

Og så var det litt plutselig vår igjen, og bittlitt plutselig klart for årets første sykkelritt. Forberedelsene var, som de har vært de siste par årene, relativt beskjedne. Etter at Lotta gjorde sin entrè, har jeg stort sett hatt mer enn nok med å befinne meg på riktig sted til riktig tid. Dette vil sikkert enkelte tenke at er en liten overdrivelse, men faktum er at Hanne Gro slumpet til å sjekke starttidspunktet kvelden i forveien, og det viste seg at starten skulle gå klokken 10, ikke 11 slik vi hadde planlagt.

Av andre forberedelser, kan jeg nevne at jeg (Hanne Gro) hadde fått av rulledekket på landeveissykkelen (beskjedent brukt i vinter) og at jeg hadde luftet sykkelen i hele 26 km tirsdagen før rittet (som gikk fredag 1. mai). Eneste grunnen til at jeg kan skryte på meg at jeg testet sykkelen før rittet er jo at selveste Thor Hushovd skulle sykle fra Hvervenbukta i regi av veivesenets kampanje, del veien.

På thur med Thor.

Ellers hadde jeg det bestemte inntrykket av at rittet var på ca 50 km og ganske flatt. Det intrykket ble rimelig greit korrigert da Hanne Gro noen dager i forveien sendte meg denne filen.

Ikke helt flatt der, altså. Ikke 50 km heller, for den saks skyld.

Ellers var alt som det pleier i timene før konkurranse. Elendig nattesøvn etterfulgt av altfor tidlig morgen, noe som igjen genererer et behov for å innta helseskadelige mengder kaffe. Men siden vi ikke er kronisk søvndepriverte om dagen, så har jeg lært at det ikke har så mye å si for prestasjonen selve konkurransedagen. Så med unntak av en svært ektefølt sorg over at natten var over klokken 05:55, var jeg generelt optimistisk.

Da vi kjørte til Skien fulgte vi tåke- og temperaturutviklingen tett. Mens tåken utviklet seg i riktig retning, gjorde temperaturen en kjapp visitt på 6 grader før den landet på 3 grader da vi parkerte bilen. Dillemma. Skal man fryse i starten eller koke litt underveis? Hater å fryse.

Vel fremme kunne vi slå fast at de sedvanlige blodtrente mennene og dama var på plass, men også en del vanlige folk. Masterbilen ledet oss i 15 km ut av byen i behagelig tempo, og planen var å ikke miste feltet allerede i første sving. Den planen gikk åt skogen.

Men Hanne Gro syklet oss opp til en liten gjeng andre som også hadde mistet feltet, og planen var å henge med disse. Jeg kjente jo med en gang at det kunne jeg bare glemme. Hanne Gro er jo lojalheten i egen høye person, så hun ble trofast værende igjen med meg, selv om hun lett kunne hengt på de andre. Vi fikk følge av en hyggelig dame som hadde syklet rittet i fjor, på 4 timer. Nå var hun 20 kilo lettere og bedre trent, og hadde skumle planer om å perse.

Etterhvert ble det sol, og det ble varmt. Den lille gruppa foran forsvant sakte men sikkert ut av syne, men beina mine var i ferd med å våkne til live, der jeg lå og koste meg i dragsuget.

Den hyggelige dama la seg fremme og dro litt. og vips skulle vi svinge av hovedveien og innover på smalere og mindre trafikkerte veier, ca 30 km ut i rittet. Det skal sies, det var ikke plagsomt mye trafikk. Vi tok igjen en mann, som hang på et lite stykke. I en kneik var det på tide å spise litt igjen. Uten at vi merket det hadde de to andre sluppet. Og vi som ikke engang prøvde å dra i fra. Dette var et veldig fint strekke på turen, hele løypa er egentlig småkupert, litt rullende, med unntak av enkelte bakker hvor det ikke rullet noe særlig i det hele tatt. Men det kan vi komme tilbake til seinere.

På dette tidspunktet tror jeg vi var sånn ca nesten sist. Vi kjørte forbi sopebilen foruroligende mange ganger.

På dette strekket kom det plutselig et par karer flygende forbi, og etterhvert ble vi med på rullekjøring med dem. Jeg hadde mest lyst til å ligge bak i sekken hele tiden, men i anstendighetens navn gikk jeg frem og tok noen føringer, jeg også. Vi tok igjen en av de rosa, som må være den lokale sykkelklubben, det var definitivt mest rosa drakter i startfeltet. Han kunne meddele at han var stokk stiv, men han ble nå med i sekken, sikkert litt takknemlig for drahjelpen.

Vi satte utfor en drøy nedoverbakke, så jeg de andre sige lett i fra. Han rosa karen gled forbi uten å anstrenge seg. Jeg har for så vidt ikke så mye i mot at jeg ikke klarer å mønstre like mye fart i nedoverbakker som de med bedre rullegenskaper enn meg, men jeg skulle jo ønske at jeg kunne omsette det i bedre klatreegenskaper.

Men altså, vel samlet igjen begynte stigningene på rundt 50 km. Herr stokk stiv ble parkert, og de andre to mistet jeg oversikten over. Det var for så vidt en voksen motbakke vi startet med, men det var også en finfin nedstigning like etterpå, så beina fikk kommet seg litt. Drikkestasjonen var plassert i bunn av den drøyeste bakken. Her vil jeg bare sende ei helsing til de hyggelige og omtenksomme funksjonærene som bemannet dem. Tommel opp!

Vi stoppet et par-tre minutter og fylte flasker og tyllet i oss saft, klare for glukosetripp opp fjellet. Og det var bratt. Og langt. Og vi kunne se dem der i det fjerne, disse små figurene som så ut som de stod stille. Jeg vet ikke om jeg har introdusert dere ordentlig for min nyeste kjærlighet, en Canyon Ultimate CF SL 9.0 med trippelkrank og en svært generøs utveksling. Nuvel, vi krøp stadig nærmere toppen, og det ble betraktelig brattere. Her var det rene folkevandringen. Folk hadde gått av syklene og leiet dem mot toppen. Nå er ikke jeg blant de som lydig følger sykkelverdens strenge stilpoliti til punkt og prikke, tvert i mot, jeg er nok blant dem som hadde blitt forvist om reglene hadde blitt håndhevet (jeg driver tross alt med triatlon), men det går en grense. Jeg går ikke av sykkelen i ritt. Ikke så ofte ellers heller, med unntak av den helt sinnsvak bratte kneika den gangen i Østerrike. Da var det enten å gå av frivillig eller å bli veltet av fysikkens lover.

Vel over toppen begynte moroa. Nå var alle andre helt knuste i beina, mens både Hanne Gro og jeg hadde nok krutt igjen til å hhv. blåse på og henge på. Jeg skal helt ærlig innrømme at jeg ikke aner om vi hadde medvind eller motvind, jeg var knapt utsatt for vind i det hele tatt, men Hanne Gro var helt åpenbart i slag, hun syntes det var medvind og nedoverbakke hele veien, og sånn sett kan man si at det var slett ingen liten prestasjon å henge på heller. Kremt.

Som en vind blåste vi gjennom det rullende landskapet. Vi tok stadig igjen folk, og strategien var å fyke forbi i en fart de ikke fikk illusjoner om at de kunne holde. Dette fungerte stort sett bra. Det var noen som trodde de kunne henge på Hanne Gro, men det hjulet var mitt. Det har jeg ærlig og redelig giftet meg til for mange år siden. Siden vi suste rundt i matchende Oslofjordjakker, turte nok ingen å utfordre meg så veldig. Det kokte forøvrig godt inne i den jakken etterhvert som det ble sol og nydelige forhold.

Vi hadde los på 3,5t og hadde nok passert et tosifret antall da tok igjen en gul en fra rullekjøringa. Han virket oppriktig imponert over at vi tok han igjen, så ingen grunn til å være beskjeden over prestasjonen her. Han hang seg på hjulet mitt, og jeg var villig, raus som jeg er, til å ofre meg hvis Hanne Gro ville gå på en spurt. Men hun er nå en gang konstruert sånn at hvis vi kjører ritt sammen, så kjører vi ritt sammen, og da skal vi passere mål samtidig, helst hånd i hånd. Så sånn måtte det bli, så får heller arrangøren skamme seg litt for at de satte meg på plassen foran henne på resultatlista, selv om vi fikk samme tid.

Glade og fornøyde i mål!

Norsjø rundt anbefales. Barnevaktene er booket inn 1. mai i all overskuelig fremtid, dette kan gjerne bli en tradisjon. Vi slo 20+, det er ikke hverdagskost på sykkelritt! I mål ventet brus og mat. Det var garderober tilgjengelig, godt med parkeringsplass, hyggelige funksjonærer og mulig å etteranmelde seg omtrent til starten gikk. Akkurat sånn vi liker det.

Read Full Post »

Hytteplanmila

Det er snart slutten av oktober og det nærmer seg den tradisjonelle medaljemiddagen som markerer slutten av sesongen. Så langt har det vært mager fangst for min del (i motsetning til Hanne Gro, hun kommer jo til å få kink i nakken av alle medaljene), ikke at jeg klager, Lotta er den beste premien, men hun har nok ikke så lyst til å henge rundt halsen min i en snor.

Heldigvis arrangeres det små og store løp hele høsten, og jeg hadde jo registrert at det var noe som het Hytteplanmila, et lite, koselig løp et eller annet sted på Østlandet, trodde jeg.
Hanne Gro var allerede påmeldt da vi oppdaget at det var en klasse som het «Trim uten tid», noe som hørtes akkurat ut som min klasse for tiden. Så langt har jeg jo bare løpt et par-tre turer på rundt 3km etter fødselen, og de har gått sånn ca greit, men da har jeg faktisk vært ganske sliten, så en mil var en real utfordring.

Natt til lørdag skjenket Lotta meg hele to timer søvn, pluss noen dupper på morgenkvisten, og i og med at natta før heller ikke var direkte silkeføre, var jeg så trøtt da vi satte kursen mot Hole at jeg hadde både hodepine og vondt i hele kroppen. Men det var jo utsikter til en medalje, og vi hadde oppdaget at Trim uten tid startet hele halvannen time før Hanne Gro (og resten av løperene) skulle starte, og da burde jeg klare å komme i mål tidsnok til å overta Lotta før Hanne Gro skulle løpe. Jeg kunne da vel ikke bruke halvannen time? Vi tok sjansen.

Jeg orket ikke finne frem løpesokker før vi dro hjemmefra, men heldigvis sørger arrangøren for sine overtrøtte småbarnsmødre, så jeg slapp å løpe i tjukke ullsokker, og en enda større bonus var at jeg hadde tørre ullsokker til å ta på meg etter løpet.

Det var fryktelig uvant å ha litt sånn dårlig tid til start, det er så lenge siden sist. Men jeg kom meg til starten hele fem minutter før start, og der var vi ca 50 stykker, de fleste så ganske spreke ut. Noen drev og hoppet seg litt varme før start, men den hoppingen har aldri ført til noe godt for min musklatur, spesielt ikke i 1 grad, så jeg stod helt stille og forspilte ikke en kalori mens jeg ventet på at startskuddet skulle gå.

Hovedmålet var å komme seg igjennom uten å gå, i tillegg måtte jeg klare det på under 90 minutter, helst en del mindre enn det også, sånn at Hanne Gro hadde tid til å varme opp før hun skulle starte. Ellers syntes jeg det var et greit mål å komme inn på under 1:10. Det er jo ikke så veldig raskt på mila, men med tanke på at jeg beveger meg rundt helt uten musklatur i mage og rygg for tiden, har jeg ikke så mye mer inne.

Hytteplanmila starter ganske snilt, første kilometer går nedover, og jeg holdt ca 6:30/km, og syntes det gikk både lett og fort. Da vi passerte 0,5km hørte jeg de bak si «da er det bare 9,5 igjen», og hadde et visst håp om at de ikke ville løpe forbi. For selv om dette var Trim uten tid, og hverken tid eller plassering ville bli notert noen andre steder enn i mitt hode, så er det nå en gang sånn at jeg ikke klarer å la være å konkurrere litt allikevel.

Det gikk overraskende greit å løpe i kulden. Det eneste ubehagelige var at lårene var iskalde, ellers var jeg varm og fin. Løp med super og en løpejakke, pluss lue og løpetights.

Etter et par kilometer ble jeg forbiløpt av en godt voksen mann, men han var bare ute og trimmet, og snudde og løp tilbake etter en liten stund. Dama foran meg hadde begynt å gå i bakkene, så jeg hadde et lønnlig håp om å ta henne igjen, og like før 4km løp jeg forbi. Stor jubel.

Etter 5km var det drikkestasjon, og da spiste jeg en gel. Jeg har ikke smakt en gel siden Berlin maraton i fjor (altså over et år siden), så jeg må trene litt på sportsernæring igjen. Dessuten var det fire timer siden frokost. Flat og fin løype så langt, og nå oppdaget jeg at jeg hadde hatt låta de spilte før start på hjernen i samtlige 5 km.
«Ring-ding-ding-ding-dingeringeding!
Gering-ding-ding-ding-dingeringeding!
Gering-ding-ding-ding-dingeringeding!
What the fox say?»
Det eneste jeg har å utsette på et prikkfritt arrangement. Da jeg rundet 6km, og en funksjonær heiet og ropte at det bare var 4km igjen, ble min søvnløse, Ylvistorturerte hjerne så rørt at jeg nesten måtte gråte litt av min egen prestasjon. Mellom seks og åtte kilometer ble det litt slitsomt, det er ikke så rart, det gikk jo oppover, men så flatet det ut, og jeg så at jeg hadde god sjanse på sub 1:10. Jeg var sjeleglad for at jeg hadde latt meg overtale til å ikke løpe med barnevogn, herre, da hadde jeg sikkert surret rundt der ute enda.

Jeg var ganske sliten de siste to kilometrene, egentlig de siste fire. Det er ikke det at jeg var veldig andpusten eller veldig stiv, det var bare tungt. Men jeg løp jo tre ganger så langt som jeg har gjort siden oktober i fjor, så det skulle nesten bare mangle.

Uansett jeg kom meg opp den siste bakken, og der stod Hanne Gro med Lotta og heiet meg i mål. Tiden ble 1:09, og det var så bra det kunne bli. Videre er Hytteplanmila et av de best organiserte løpene jeg har vært med på. Jeg satte spesielt pris på den oppvarmede hallen, de gode bollene, kaffen og benkene. I tillegg var det god tilgang på garderober og toaletter, og medaljen var seriøs. Den vil glitre på medaljemiddagen om noen uker!

Seriøs medalje!

 

Read Full Post »

Gjesteinnlegg: RR Bogstad treningstri 25.07.13, eller hvor kom formen fra?

En liten stund siden dere har hørt fra meg. I mellomtida har jeg blant annet kjørt halv ironman i Haugesund. Det gikk så bra at det bare måtte bli et veldig kjedelig tevlingskvad ut av det, så det droppet jeg. Jeg kan dog storskryte av at jeg perset på distansen med ca. 20 minutter.

Over til viktigere business, nemlig Bogstad treningstri. Klubben min, Oslofjord triatlonklubb (www.oslofjordtri.com, meld dere gjerne inn!), står nemlig bak en treningstriatlon annehver torsdag hele sesongen. Triatlonsesongen er jo ikke overvettes lang, så for å lette på trykket har vi også duatlon før og etter at isen har gått/kommet. Det er flest oslofjordinger som er med, men treningen er også åpen for andre. Tidtaking er avhengig av frivillige.

Bogstad er først og fremst tenkt som en sosial setting der man i hyggelig lag kan sette hverandre i stevne. Her kan nybegynnere og norgesmestre møtes og heie på hverandre. Distansene er 730 meter svømming, 16 km sykkel og litt under 5 km løp.

Likevel skal det ikke stikkes under en stol at enkelte tar Bogstad noget mer alvorlig enn som så. Adelskalenderen (http://www.oslofjordtri.com/adelskalender-for-bogstad.537980-10284.html) er vel den sida på Oslofjord sin hjemmeside med flest antall treff. Det er sikkert flere enn jeg som syns Bogstad tri er noe av det hardeste jeg kjører i løpet av sesongen, ikke fordi løypa er så hard og lang, men fordi man jo må kjøre på så innmari, det er jo folk som følger med!

Jeg hadde en hard runde med meg selv i går, og den handlet om å ta seg selv litt for alvorlig. Jeg gruet meg nemlig til Bogstad og var edgy og irritabel hele dagen og fant på tusen grunner til å trekke meg. Jeg hadde jo faktisk løpt 5 topper i helga og fått så stive lår at jeg knapt kunne bruke de sanitære fasiliteter heimen kan by på på flere dager. Jeg hadde jo syklet Hurumrunden med sine 1500 høydemeter dagen før og låra var hovne av syre og slit. Dessuten så orket jeg bare ikke tanken på å komme sist. Nei, den tanken var faktisk så uutholdelig at jeg trodde jeg led av PMS, men det var bare selvhøytidligheten (herlig kombinert med sin onde tvilling selvopptattheten) som slo inn med skarpe, skingrende støt.

Til slutt tok jeg meg sammen og stilte til start. Bogstad treningstri i finvær er nemlig helt fantastisk. Masse hyggelige trifolk og god stemning. Dessuten kunne jeg ikke unngå å legge merke til at vi hadde ei som startet med terrengsykkel. Jeg hadde et lønnlig håp om å ikke komme sist, selv om dama så farlig sprek ut.

Stille før stormen (bildet er lånt fra Oslofjord triatlonklubb)

Kine og Øystein skulle være tidtakere i dag (tusen takk til dere!), og Øystein var også så snill at han løp opp og hentet sine svømmebriller rett før start sånn at jeg kunne låne dem. Mine var helt håpløse i dugg og motlys. Så telte Øystein ned og det var bare å kaste seg uti. Jeg må si at de svømmebrillene virkelig var bra, plutselig så jeg både hvor jeg skulle svømme og folka rundt meg. Jeg lå faktisk i et slags felt og observerte både Andreas og Silja rundt meg. Det var minst 20 grader i vannet og det gjør sitt til at svømminga blir en mye behagligere affære enn det vanlige slitet i panikkbefengt isvann. Jeg svømte rimelig kontrollert og prøvde å fokusere på å bruke beina, i det siste har jeg forstått at det ikke egentlig er sånn at man på død og liv skal la beina dingle etter seg som om man var lam fra livet og ned. Jeg har lenge tenkt at det var lurt for å spare beina, men jeg har innsett at det egentlig har vært en unnskyldning fordi jeg aldri helt har fikset den sparketakten. Hvordan telle til 6 og samtidig få arma framover, liksom? Dessuten, hvorfor spare bein når de allerede er fullstendig brukt opp?

Etter vendingen ved odden lå jeg noen minutter og draftet bak to karer som ga meg enkel framdrift, men de styrte snart ut mot venstre og høyre og slettes ikke rett fram, så da måtte jeg dessverre svømme selv. Jeg syns selv det gikk raskt unna og var meget fornøyd da klokka viste 15.15 inn i T1.

For første gang droppet jeg hanskene i T1, jeg kjører vanligvis alltid med dem, rett og slett fordi jeg har tryna så mange ganger at jeg innser verdien av et par hansker når håndflater møter grus i fart. Risky business, med andre ord, så det var bare å få unna sykkeletappen så fort som mulig (ikke at det egentlig hjelper, jeg tryner gjerne på løpinga og, jeg).

Jeg syklet ut omtrent samtidig som et par karer, og jeg jobbet hardt med å ikke slippe dem for langt foran meg (men alltid minst 10 meter!). Dessverre kom det en bil imellom som igjen måtte kjøre veldig sakte bak en terrengsyklist, så jeg mistet kontakten med dem. Jeg kjente sykkelturen fra dagen før, men ikke så ille som jeg hadde fryktet. Likevel ganske typisk at det var beina som satte en stopper for høyere fart, ikke pusten, som det vanligvis er for meg (dårlig kondis, som min kone sier). Løypa inn i Sørkedalen lider av alvorlige vedlikeholdsproblemer,  men det er i grunn bare å kjøre i full fart over alle sprekkene og håpe på det beste. I den siste sløyfa bør man være glad hvis man slipper å miste kjedet. Ved vending hadde jeg sett en rekke syklister foran meg, men det var også minst 4 stykker bak. De lå ikke spesielt langt bak, så det var i grunn bare å peise på. Jeg regnet med at jeg minst måtte ha 5 minutter ut av T2 for å ikke bli tatt igjen av Silja. Disse hersens løperne…

Jeg så til min store forbauselse og enorme glede at jeg faktisk lå an til å bruke mindre enn 30 minutter på syklinga, noe som aldri har skjedd før. Jeg prøvde å bruke de sure beina mine best mulig og syklet på enda mye lettere gir enn jeg vanligvis gjør. Det så ut til å virke, beina ble ikke verre.

Med ca. 29.30 på syklinga løp jeg inn til T2 og ante at det var muligheter for en god tid. Det store spørsmålet var jo om beina i det hele tatt kunne løpes på. I helga løp jeg opp og, og dette er det vonde, ned 1500 høydemeter fordelt over 26 km sti. Jeg hadde ikke spart meg spesielt på syklinga og nå ville det hele kuliminere i gråt, tænders gnidsel, spying, totalsprekk, eller …. pers?

Jeg orket ikke å se for mye på klokka mens jeg løp, i stedet holdt jeg øye med dama som lå rundt 200 meter foran meg. Jeg syns liksom jeg stadig kom bittelitt nærmere og jeg følte meg som en hai som har fått ferten av blod. I tillegg visste jeg ikke hvor mye jeg hadde på jentene (og gutta) bak. Jeg presset meg, kort og godt. Eller godt, det er vel sjeldent noe er så vondt som på Bogstad, men siden jeg hadde startet med dårlige bein og de ikke ble noe verre underveis, ga det meg et slags underlig psykologisk overtak.

Jeg tok igjen jenta i rosa foran meg med noe sånt som 40 meter per kilometer. På et eller annet tidspunkt så jeg også på klokka og så at jeg hadde sjansen til å komme under 1.15, noe som ville være helt fantastisk. Rett før den siste bakken opp til Bogstad gård dro jeg forbi henne og prøvde meg på et rykk opp bakken, livredd for at jeg ikke ville kunne holde henne bak meg nedover igjen. Jeg fikk 10-20 meter og peste opp bakken som om jeg hadde en varulv i hælene. Det hadde jeg vel strengt tatt også, Tim sprintet nemlig forbi meg på flata igjen, bare 200 meter fra mål! Jeg holdt imidlertid jenta i rosa bak meg og var i mål på 1.12.28! Det var vel en bedre tid enn jeg noensinne kunne forestilt meg, pers med godt over 5 minutter, og nr. 2 blant damene. Herrejesus. 

Silja og Solfrid var i mål noen minutter etter meg og bare et par minutter etter det var alle kommet i mål, inkluderte hun spreke med terrengsykkelen. Det var ekstra hyggelig å se igjen Solfrid, en gammel traver i Oslofjord som har slitt med whiplashskade.

Her er alle i mål! (Bildet er lånt fra Oslofjord triatlonklubb)

Jeg sitter igjen og er litt sjokkert og lurer på hvor formen egentlig kommer fra. I år har jeg kun trent det jeg har lyst til uten spesielle planer eller vanskelige nøkkeløkter. Jeg har svømt under en gang i snitt i uka, syklet en del og løpt litt. Jeg tror kanskje løsningen ligger i at jeg har konkurrert meg i form. Jeg har stort sett hatt en eller flere konkurranser i uka siden begynnelsen av april, alt mulig, motbakkeløp, sykkelritt, multisportkonkurranser, ultraløp og selvsagt triatlon.

 

Read Full Post »

Ultraløperen er i mål

På sølvplass og det hele 😀

Read Full Post »

Gjesteinnlegg: Råskinnet 4/5/2013: Vått, men moro, igjen!

Råskinnet 4/5/2013: Vått, men moro, igjen!
Råskinnet er sesongens koseløp. Jada, masse gjørme og kaldt vann, men ikke noe stress og pes med tider og plassering. Du havner liksom i den køen du gjør ut fra startpulja di, og det er lite poeng å stresse vilt med å presse seg forbi, med mindre du har ambisjoner om å vinne, da.

Lørdagen startet med en tur i bassenget for min del, og et inderlig håp om at pissregnet skulle ta slutt og at det skulle bli litt varmere enn 5 grader. Ikke at det egentlig betyr noe når man først er i gang, etter mindre enn en halv kilometer må man likevel vade i Sognsvann. Likevel er fint vær jo alltid å foretrekke. Jeg holdt meg inne i garderobene til det var på tide å varme opp for ikke å bli for kald før start. Ca. 20 minutter før start gikk jeg ut, og herlig, det hadde sluttet å regne! Jeg møtte på Lars og Øystein rett utenfor garderoben og vi varmet opp sammen. Jeg er som kjent ikke spesielt glad i å varme opp, men i godt selskap er det alltid bedre. Øystein, den spreke mannen, skulle startet i pulje 2, mens Lars av uforståelige grunner var havnet i pulje 6. Jeg var i midt-på-pulja, pulje 4. De setter visstnok opp puljene på grunnlag av fjorårets tid i Råskinnet, om man var med, eller 10-km-tida di. Dette gir litt underlige puljer, siden mange ikke har vært med før og 10-km-tida på flatmark egentlig ikke sier noe som helst om hvordan man løper i myr og på glatte steiner.

Jeg er forholdsvis god til å løpe i terreng, jeg var orienteringsløper som liten, og selv om jeg ikke akkurat hevdet meg i den idretten så har jeg fortsatt steget. Jeg la merke til at det var mange som hadde vanlige joggesko, og det hadde jeg aldri løpt med på Råskinnet. Noen «terreng»-løp er jo reine traktorveiløp, men det gjelder virkelig ikke Råskinnet. Her får man massevis av gjørme, myrer, is under gjørma (!), svaberg og løs grus å løpe på og i. Jeg løper med Adidas Adizero XT3, og disse er suverene ved glatte forhold. De er imidlertid litt for harde til å løpe mange kilometer på grusveier, så skovalg til for eksempel Nordmarkstraveren er litt kinkig. Her er det god fordeling på grusvei og terreng, og man må vurdere om man tåler vonde føtter på slutten for å ha godt grep i terrenget. Råskinnet er imidlertid et helt klart terrengskoløp!

Det er god stemning på Råskinnet, og man kommer lett i prat med folk før start. Konkurransen har et unikt nedslagsfelt, massevis av folk som ikke er med på mange løpekonkurranser ellers og masse damer. I fjor løp jeg i samme pulje som to utdrikningslag, det var stemning, det! I år stod jeg og smågliste ved startlinja, ganske langt framme i pulja. Startskuddet gikk og det var bare å løpe inn i første gjørmedam og bli ferdig med det. Allerede i første nedoverbakken møtte vi på is, og jeg kan love at is under gjørme er glatt! Folk tryna seg nedover og gjennom småskogen mot Sognsvann. Jeg elsker den vadedelen gjennom det iskalde vannet. Bokstavelig talt iskaldt, massevis av is på vannet og det kan neppe ha vært varmere enn et par grader. Jeg ble helt nummen, men det er bare skikkelig gøy likevel. Det verste er rett etter at man kommer opp av vannet, det tar noen minutter før man i det hele tatt kjenner beina sine igjen. Det tok litt tid før jeg skjønte at det jeg trodde var fjell under gjørma faktisk var is. Folk sklei som bare det, men etter hvert ble vi flinke til å rope «is!!» hver gang det var et gjørmete is-parti.

Råskinnet er et køløp, men man må bare ta det med godt humør. For min del gjør det også at jeg ikke løper med så høy puls som jeg ellers ville gjort. Samtidig spiller ikke køløping på mine styrker i det hele tatt fordi det går saktere der jeg relativt sett ville løpt fortere, altså der det er glatt og bratt og vanskelig, og folk løper forbi meg der jeg relativt sett er dårligst, altså det er enklest å løpe, på brede stier eller på de få deler av løypa med grusvei. Jeg var imidlertid klar over alt dette før start, og slappet godt av underveis og lot være å irritere meg over folk som løpe svært forsiktig på de glatte stiene.
Også i år løp vi opp hoppbakken bak Svartkulp. Jeg syns jeg kom meg oppover i radig fart og ventet egentlig bare på stor-myra, der vi alle kom til å synke ned til brystet i gjørma. Det var noen myrer, og jeg tok skikkelig sats og kom langt ned en gang, men stor-myra kom aldri. Det viste seg at det fortsatt var is der og at den derfor var blitt droppet. Synd! Det var deilig å løpe på såpass lav puls, jeg koste meg og brått var Sognsvann der igjen og vi skulle mye dypere enn sist. Folk tryna ned i vannet rundt meg, men jeg holdt meg på beina, selv om det var så kaldt at det tok minst 5 minutter å få igjen følelsen i bein og deler av overkroppen.
Siste del av løypa går litt i småskauen rett ovenfor Sognsvann og er ganske kupert. Aller siste del går over den svære haugen ved Idrettshøyskolen. Haugen var utrolig glatt og jeg måtte nærmest dra meg opp før jeg kunne styrte ned på andre sida. Veldig glad for at jeg hadde på meg hansker. Jeg spurtet faktisk forbi et par jenter mot mål og var i mål på 1.17.56, bedre tid enn i fjor!

Video fra Råskinnet!

Read Full Post »

Gjesteinnlegg: Smaalenene Rundt 28/4/2013, hvordan sykle ti mil i motvind

Noen oppmerksomme sjeler så kanskje medaljen i forrige post. Jepp, den er liten, men den kostet enormt mye enn innsatsen i Sentrumsløpet.

Jeg dro tidlig hjem fra banketten etter persen i Sentrumsløpet for å kunne stå grisetidlig opp og reise til indre Østfold for å kjøre ritt. (Du veit du har blitt sportsidiot når du velger en (sports)bar i timen i stedet for en time i baren..) Jeg kom sist i fjor og ambisjonene i år var selvsagt skyhøye, særlig siden det blåste og motvind er vel den ene tingen jeg takler dårligere enn bakker.

Det stilte sju opp i partypulja, i tillegg til hun dama som var på do da starten gikk, henne så vi aldri igjen, ei heller på resultatlista (ONE DOWN!). Ganske raskt dro to stykk fra gruppa og to ble borte et eller annet sted (TWO MORE DOWN!!). Jeg var stuck med et småkranglende par fra Halden, som snart utviklet en taktikk som sleit meg sakte, men sikkert ut. Etter et par mil tok vi igjen to karer fra Mjølkerampa som holdt fanen høyt for TURritt og ja, var ute på tur (faktisk så mye på tur at de må ha hoppet over loopen på slutten av løypa og gått rett i mål.. (NR FOUR and FIVE DOWN!)). Haldenparet kjørte på som gale på flatene og jeg måtte slippe flere ganger, men de krøyp opp bakkene sånn at jeg syklet på for å kjøre dem inn, noe jeg stadig klarte, bare for å oppleve at det samme gjentok seg på neste flate.

Nevnte jeg motvinden? Etter ca fem mil kjørte haldenserne feil, og brått var jeg i ledelsen (i kvinneklassen). Rett etterpå traff jeg på en stakkar fra pulje 1 som hadde blitt lurt av kollegene sine til å stille og hadde hengt på feltet altfor lenge. Han var knust, jeg prøvde å taue ham et stykke, men han var ferdig (NR SIX DOWN!!). En av gutta som hadde stukket fra partypulja stod også langs veien og snakket i mobilen og så ikke ut som han hadde tenkt å sykle mer den dagen (NR SEVEN DOWN!!!).

Jeg lover at jeg blødde for OSI-drakta de neste par mila i grisemotvinden i et desperat forsøk på å holde den herlige ledelsen, men seierens frukt skulle bli nektet meg. De mangefargede Haldendraktene dukket plutselig opp bak meg og nå hadde de fått finslipt taktikken sin. I tillegg var jeg kjørt, fullstendig og uopprettelig. 18 km før mål måtte jeg slippe for godt og inn til mål var det en kamp mot meg selv og elementene. Jeg gliste godt da jeg endelig nådde mål og forsynte meg grådig av brus, bananer og sportsdrikke. Jeg kunne ikke unnlate å legge merke til at mål ble ryddet bort rett etter at jeg hadde passert målstreken og kunne fornøyd konstatere at jeg var den som holdt ut lengst denne dagen, akkurat som i fjor!

 

Smaalenene rundt er på ca 10 mil og har rett under 1000 høydemeter. Klassisk småkupert løype, veldig fin sesonstart på sykkel, særlig når vinden går riktig vei. 

Og igjen kan jeg skrive under på Tim Krabbés kjente sitat: «Ikke-syklister, tomheten i livet deres sjokkerer meg». Jeg håper intenst at flere jenter ser hvor flott sykkelsporten er og stiller opp i turritt sånn at jeg faktisk har noen å sykle sammen med! Det er jo ganske betegnende at jeg, som generelt sett er en mye bedre syklist enn løper, totalt sett ca. havner midt på resultatlista på Sentrumsløpet og blir nr. 426 av 1350 i min klasse og nr. 989 av 3482 kvinner totalt. Samtidig er jeg altså helt sist i et turritt! Kom igjen da, jenter! Bli med neste gang!

Read Full Post »

Gjesteinnlegg- Sentrumsløpet- ny pers! (eller hadde jeg egentlig en pers?)

Jeg (Hanne Gro) fikk en gratisbillett til Sentrumsløpet ei uke før konkurransen, og tenkte joda, jeg skal bli med, da.

Veldig mange jeg kjenner springer Sentrumsløpet hvert eneste år og det virker som et sosialt og fint løp. Alle klokker da også inn fantastiske 10-km-tider, hvert eneste år. Det er kanskje en grunn til at jeg stort sett har nøyd meg med å være med på SentrumsløpFESTEN og ikke selve løpet. I tillegg syns jeg det er altfor kort!

Som vi sa i garderoben på Idretthøyskolen her om dagen, vi er altfor dårlige til å løpe til å løpe så kort. Det er logikk i det om du bare tenker etter hvor slitsomt det egentlig er å løpe på full guffe i nesten en time. Det er jo vondt, man blir forferdelig andpusten og dessuten minner det meg farlig om trøstesløse gymtimer på ungdomsskolen der jeg alltid peste meg fram, helt bakerst. Langløp gir en herlig tilfredsstillelse, uansett hvor lang tid man bruker, og man blir sjelden sist, det er alltid en eller annen mann som har overvurdert seg selv (svært sjelden kvinner, dog).

Jeg bestemte meg for å ta løpet som en formtest og var ikke helt motivert for å gå helt i kjelleren. Jeg tenkte det var greit å ha 55 minutter som et realistisk mål, men strengt tatt gjettet jeg jo vilt. Når løp jeg sist en 10-km så fort jeg kunne uten å ha svømt og syklet først? Kanskje i 2007 eller 2008. Da var jeg nemlig med i Knarvikmila. Jeg syns mila var lang og tung og kom i mål på rundt 1.06. Jeg har pers på 5-km, som jeg løper ca. en gang i året, på rett under 25 minutter.

Onsdagen før løp jeg to runder på Sognsvann Rundt Medsols og tenkte å prøve å ligge i 5.30-fart i to runder for å se om det var greit eller om jeg bare kunne glemme 55 minutter. Det gikk forbausende lett, 5.30 per km virket faktisk helt overkommelig, selv om det teite høyre kneet mitt begynte å verke etter 20 minutter.

Sentrumsløpet er et av få løp som også passer for oss B-mennesker. Det har sein start og det gjorde at jeg kunne ta en svømmeøkt på formiddagen. Så dro vi til byen og jeg prøvde å varme litt opp i folkehavet. Været var nydelig, t-skjortevær! Jeg hadde vondt i magen av nervøsitet, egentlig mest fordi jeg veit at resultatene i Sentrumsløpet blir nilest av mange jeg kjenner. Herregud!  Jeg prøvde å komme meg litt fram i pulja, av erfaring sprekker folk som råtne tomater på slutten av løp, da er det greit å ligge litt framme. Så gikk starten for puljene foran og vi nærmet oss sakte, men sikkert startlinja.

Jeg var i gang! Den første kilometeren går opp forbi slottet og allerede her var det folk som hadde startet for hardt. Jeg tok det rolig og oppdaget midt i bakken at klokka mi ikke viste farta mi. Krise! Jeg hadde slått av GPS-en i bassenget og glemt å slå den på etterpå. Jeg følte meg litt lost, jeg klarer nemlig ikke å kjenne om jeg løper 5.10 eller 5.40, det vil si, jeg merker det først når det er for seint. Jeg tok en kjapp restart av klokka og fikk inn farta mi ganske fort, men nå visste jeg ikke hvor lenge jeg egentlig hadde vært ute.

Sentrumsløpløypa er fin, den går blant annet gjennom Frognerparken og man har følelsen av å løpe mer ned enn opp, i alle fall om man har dagen. De første 2-3 km var jeg usikker på om jeg hadde det, det føltes ganske tungt, selv om farta var helt innenfor, til og med raskere enn jeg hadde tenkt. Så løsnet det og jeg måtte løpe sikk-sakk mellom alle dem som hadde startet i en for rask startpulje. Jeg må ha passert minst 1000 løpere, det hjalp jo veldig for selvtilliten selv om jeg følte at jeg måtte løpe en god del skritt ekstra.

Etter ca 5,5 km var det en drikkestasjon, men jeg valgte å ta iso-gelen min i stedet. Det var lurt, det var ganske kaotisk å få drikke og mange tapte nok mye tid her. Jeg ble ganske sliten mot mål, men jeg løp stadig raskere og var helt sikker på at jeg ville klare 55 minutter. Spørsmålet var egentlig om jeg ville klare å slå noen av de andre jentene jeg kjenner som var med og som hadde bedyret at de ikke hadde fått trent og skulle «ta det som en tur og være fornøyd med å komme under timen». Plutselig var jeg på Karl Johan og kunne løpe inn i mål, svært fornøyd med dagens dont.

Jeg trodde jeg hadde løpt på ca. 52.30 og var superglad og stolt. Jeg møtte de andre foran Universitetet og vi koste oss i sola. Det viste seg så klart at de andre jentene hadde løpt mye bedre enn meg, og jeg lot det gå innpå meg i noen minutter før jeg igjen kunne glede meg over ny pers.

En time eller to etterpå fikk jeg vite at tida faktisk var 52.00! Skulle spurtet litt ekstra der, altså. Jeg må si at jeg ikke i min villeste fantasi kunne sett for meg at jeg ville klare en sånn tid, og nå drømmer jeg om å komme under 50 minutter. Kanskje med litt mer trening, heldigere valg av startpulje og ved å gå litt lenger ned i kjelleren? Nå har jeg faktisk lyst til å være med neste gang!

 

 

 

 

Read Full Post »

Gjesteinnlegg: Vestfold Ultra Challenge

La meg si det med en gang. Jeg kom aldri i mål på Vestfold Ultra Challenge. Jeg er ikke så lei meg for det, selv om jeg hater å kaste inn håndkle og jeg skal være så ærlig å si at jeg følte meg som en taper i en halvtimes tid etter at jeg hadde levert fra meg chipen og offisielt hadde brutt.
Det er nok flere grunner til at det gikk som det gikk. Jeg meldte meg på Vestfold Ultra Challenge (VUC) etter å ha fullført Berlin Maraton og etterpå kjente at det var altfor tidlig å avslutte sesongen. VUC advertere med 50 km-løype på skogsbilveier og «fine blåstier», en del høydemetre, finsherskjorte, medalje og beltespenne. Jeg elsker medaljer, 50 km er «bare» 8 km lenger enn maraton, jeg er ikke så verst til å løpe i terrenget og ikke redd for bakker, så jeg slo rett og slett til, selv om jeg vurderte dette arrangementet til å ligge helt på grensa av det jeg ville klare.

Linda og jeg laget et treningsprogram fram mot VUC og på programmet stod terrengløpene Fredrikstadmarka rundt (20 km) og Ivar Formos minneløp (16 km). Fredrikstadmarka rundt i 2 grader og regn gikk veldig fint, Ivar Formoes minneløp var knalltungt i øs, pøs regnvær som gjorde stiene til ville bekker og farlig hengemyr. Jeg kavet rundt nærmest i blinde med duggete og regnvåte briller, men jeg kom i mål.
VUC-arrangøren vinglet mye med informasjonen sin, men løypa ble stadig lenger og jeg ble mer og mer bekymret. På et tidspunkt var 50 km blitt til 58 km, og det vurderte jeg til å bli for langt og ville melde meg av. Så var den nede i 50 km igjen, og jeg pustet lettet ut. Da var antall høydemeter også justert til 800. I forrige uke gikk antall km opp igjen, og brått var vi oppe i 52,6 km og 1500 høydemeter. I tillegg begynte det å snø. Det så ganske så svart ut. Det fins jenter (og gutter, for all del, men det er særlig utbredt blant jenter) som alltid underkommuniserer sin egen form, treningsgrunnlag og motivasjon. Det er faktisk så mange som underkommuniserer at man nesten går ut fra at om ei jente sier «nei, huff, det blir for langt for meg», så er hun egentlig bare beskjeden, når løpsdagen kommer feier hun gjennom løypa og er knapt nok svett etterpå.

Jeg vil bare gjøre det helt klart at dette faktisk ikke gjelder meg. Jeg visste at VUC ville bli knalltøft, men jeg vurderte at jeg hadde mulighet til å klare det, men at 52,6 km var å strekke strikken.

Mandagen før løpet fikk vi infomail fra VUC-arrangøren. Jeg gledet meg over at det ville matpost på 11, 5 km, ved vending og igjen ved ca. 41 km. Linda hadde ikke kommet seg fra skaden hun pådro seg på Fredrikstadmarka rundt og meldte seg frivillig til å være min support. Herlig! Egen support! Det hadde jeg jo aldri hatt før, så det var en god motivasjon.

Hele uka regnet og snødde det katter, hunder og andre husdyr, jeg var bekymret for vannføringa på stiene i Vestfold og det kom meldinger på Facebooksida til arrangementet om hvor vått det var i skauen. Torsdag dro jeg innom Löplabbet og kjøpt meg ny, grisedyr Gore-tights. Den er vannavstøtetende og er vindtett på lår og legger. Jeg har løpt rundt i sommertightsen min fra Fusion i fem år nå, den er fantastisk, men for kald på regnfulle dager med temperaturer så vidt over null. Den flotte tightsen fungerte som den skulle og er ikke skyld i at jeg brøt i dag, den anbefales, selv om den er dyr.

Gore Mythos So tights, den var bra, den

Jeg hadde ellers planlagt å løpe i tynn ulltrøye, løpejakka mi fra Fusion og Adidas Adizero terrengskoa mine. De skoa sklir man skjelden med, men det er litt lite demping i dem om man skal løpe mye på skogsbilvei. Planla ellers ullboxer, ullvanter og pannebånd. Linda skulle ha klar er par skift, i tilfelle jeg ble for kald og våt. Jeg hadde tenkt å løpe med den enkleste Camelbak-sekken og ha sportsdrikke i den og ellers løpe på to gels i timen og kanskje en bar eller to. Camelbak-sekken har veldig lite plass til andre ting enn drikke, men jeg fikk plass til mobilen i den og et par gel. Hadde et par gel til i nummerlappbeltet, men var helt avhengig av å få mat underveis, fra Linda og de tre matpostene underveis.

Adidas Adizero XT3, veldig bra grep

Fredag ettermiddag var jeg innom VUC sin facebookside igjen og så tilfeldigvis  at matposten på 11,5 og 41 km var droppet. Heldigvis hadde jeg jo Linda, tenkte jeg. Fredag fikk jeg også tak i en linse jeg kunne løpe med. Jeg bruker normalt briller og trenger en type synskorreksjon som man ikke kan få med linser, men tenkte at jeg uansett ville se mer med dårlige linser enn med briller fulle av regn og dugg.

Jeg jobbet med motivasjonen hele fredagen, men etterhvert følte jeg meg klar. Svømte med Oslofjord og Rye fredag kveld og kjente at jeg var i form.

Lørdag stod vi opp kvart på fem, kvart på seks plukket vi opp Monica Røsler og en time seinere kom vi fram i øsregnet på Hvitsten Stadion i Holmestrand. Inne på klubbhuset møtte vi den tøffe dansken Lars (kompis av venninne) og Dag fra Oslofjord. Jeg fikk startnummeret mitt og så spurte jeg litt om hva som egentlig skjedde med den bekken jeg hadde lest om på facebooksida, som de hadde hengt opp et tau over. Jeg fikk da vite at de hadde måtte gi opp det veivalget, og at løypa av den grunn hadde blitt 2 km lengre. Da gikk jeg nokså kjapt i svart.

Jeg veit at det kanskje virker merkelig, kan man løpe 52,6 km så må man jo kunne løpe 54,6 km også? Jeg har etterhvert lært et par ting om meg selv i idrettssammenheng, og jeg veit at jeg ikke er spesielt flink til å takle slike endringer. Jeg motiverer meg nokså spesifikt når det gjelder distanse, høydemeter, matposter og føreforhold. Sånn sett er Ironman nesten alltid til å stole på. Det kan bli kaldt, det kan bli vått, men det er sjeldent at de endrer på distansene! Når det gjaldt VUC var jeg allerede i utgangspunktet usikker på om jeg ville klare det. I mellomtida var føret blitt drastisk forverret, løypa forlenget og matposter kuttet ut. Da vi en halvtime før start fikk vite at vi i tillegg måtte løpe to km ekstra rant rett og slett begeret over. Hadde det ikke vært for at vi hadde kjørt så langt for å være med hadde jeg overhodet ikke startet. Alle de andre tok de nye opplysningene med forbausende ro. Jeg må si at jeg virkelig ser opp til folk som tar slikt på strak arm og med godt humør! Samtidig har jeg opparbeidet meg såpass med selvrespekt at jeg faktisk tar min egen magefølelse på alvor. Jeg visste hvor vonde de to ekstra kilometrene ville bli. Jeg visste også at jeg ville kunne komme til å bli så sliten at det ville være vanskelig å holde seg på beina i farlig terreng.

Vi var vel en rundt 30 stykker som startet halv åtte. Det var fortsatt oppholdsvær og de første to kilometerne var på gangvei. Så slo vi inn på en grusvei og jeg hadde los på en kjentmann i gul jakke som løp rolig og kunne veien godt. Jeg lå så tett bak ham jeg kunne og han gikk i bakkene, så det var greit å holde følge. Første sjekkpunkt var på Kleiverød etter ca. 4 km. Check. Humøret mitt var i bedring etter den miserable starten, selv om jeg feilberegnet dybden i en dam, tryna og fikk en strekk i baken og vrikket tommelen. Jeg hadde også lagt merke til at dybdesynet ikke fungerte. Bakken svømte foran øynene mine. Jeg trøstet meg med at jeg sikkert hadde sett enda dårligere med brillene.

Etter ca. 6 km begynte stipartiene og de var brutale. Det var vann og gjørme og røtter og steiner overalt, alt var som innsmurt med zalo, og selv adizeroene mine mistet grepet innimellom. Sjekkpunkt 2 kom etter ca. 8 km. Farta hadde gått ned radikalt og jeg hadde måttet slippe kjentmannen. I tillegg begynte det å regne. Jeg nådde tilbake påny kjerrevei rett før mila og klarte å vrikke venstrefoten to ganger på det lette løpepartiet. Herlig! Jeg så veldig fram til å møte Linda på 11,5 km, men da jeg passerte der fant jeg ingen Linda. Bakkene opp mot Hvittingen var bratte, men det var skogsbilvei og greit framkommelig. Det ble stadig mer tåkete og rett før toppen gikk striregnet over i strihagl. På toppen møtte jeg igjen hyggelig kjentmann i gul jakke, og var ganske fornøyd med at jeg hadde tatt ham igjen. Sjekkpunkt 3 i boks. Hvittingen ligger på 404 meter og det begynte å bli kaldt. Heldigvis skulle vi nedover igjen, men stien ned fra Hvittingen viste seg å være livsfarlig. Først gikk jeg overende en gang og så, i en særlig sleip bakke, tryna jeg tre ganger rett etter hverandre og i det tredje fallet kjørte jeg kneet mot en diger stein. Hele beinet og kneet stivna, og jeg ville bare hjem. Rett før hadde Linda ringt meg og sa hun skulle prøve å rekke meg på 18 km. Jeg haltet avgårde til parkeringsplassen (og sjekkpunkt 4) der hun skulle komme, men der var det tomt. Ventet i fem minutter før jeg var så kald at jeg løp videre. På dette tidspunktet hadde jeg allerede bestemt meg for å gi meg ved vending.

Jeg var iskald, men kneet mitt myknet litt mens jeg jogget avgårde på de ganske greie kjerreveiene mot vending. Jeg frøs etterhvert så mye at jeg ikke lenger kjente fingrene mine, og telte ned antall km til vending. Så, på 25 km, så jeg plutselig en liten, grå Corolla! Det var nesten så jeg ikke trodde mine egne øyne. Linda kom ut og hjalp meg å skifte, jeg var blitt helt hjelpeløs med frosne hender, men Linda fikk dratt på meg tørr ulltrøy og lue, varme ullhansker og regnjakke. Jeg fikk god fart de siste 2,5 km mot vending, møtte mange hyggelig konkurrenter som hadde vært på vending og løp også opp fra matposten de siste steinete metrene og fikk klippet på sjekkpunkt 5. Jeg hadde brukt akkurat 4 timer på 27,5 km.

Så var det bare å levere fra seg chipen og si takk for seg. Det skal ikke stikkes under en stol at det gjorde vondt i stoltheten, men jeg skal være så ærlig å si at jeg rett og slett ikke hadde det i meg i dag. Været, distansen, føret, dybdesynet og fallene psyket meg rett og slett ut. All ære til dem som fullførte, dere er en utrolig seig gjeng!

Nå er sesongen over, og jeg gleder meg fantastisk til konkurranser i vår- og sommervær! Jeg kommer mye sterkere tilbake.

Read Full Post »

Berlin maraton 2013

Jeg så egentlig ikke for meg at 40 000 plasser skulle bli utsolgt på 3,5 timer.

Jeg sitter nå heldigvis lenket foran pc-en hele dagen på jobb, så jeg kunne fint registrere både Hanne Gro, Helene og meg selv.

Read Full Post »