Gjesteinnlegg: Smaalenene Rundt 28/4/2013, hvordan sykle ti mil i motvind

Noen oppmerksomme sjeler så kanskje medaljen i forrige post. Jepp, den er liten, men den kostet enormt mye enn innsatsen i Sentrumsløpet.

Jeg dro tidlig hjem fra banketten etter persen i Sentrumsløpet for å kunne stå grisetidlig opp og reise til indre Østfold for å kjøre ritt. (Du veit du har blitt sportsidiot når du velger en (sports)bar i timen i stedet for en time i baren..) Jeg kom sist i fjor og ambisjonene i år var selvsagt skyhøye, særlig siden det blåste og motvind er vel den ene tingen jeg takler dårligere enn bakker.

Det stilte sju opp i partypulja, i tillegg til hun dama som var på do da starten gikk, henne så vi aldri igjen, ei heller på resultatlista (ONE DOWN!). Ganske raskt dro to stykk fra gruppa og to ble borte et eller annet sted (TWO MORE DOWN!!). Jeg var stuck med et småkranglende par fra Halden, som snart utviklet en taktikk som sleit meg sakte, men sikkert ut. Etter et par mil tok vi igjen to karer fra Mjølkerampa som holdt fanen høyt for TURritt og ja, var ute på tur (faktisk så mye på tur at de må ha hoppet over loopen på slutten av løypa og gått rett i mål.. (NR FOUR and FIVE DOWN!)). Haldenparet kjørte på som gale på flatene og jeg måtte slippe flere ganger, men de krøyp opp bakkene sånn at jeg syklet på for å kjøre dem inn, noe jeg stadig klarte, bare for å oppleve at det samme gjentok seg på neste flate.

Nevnte jeg motvinden? Etter ca fem mil kjørte haldenserne feil, og brått var jeg i ledelsen (i kvinneklassen). Rett etterpå traff jeg på en stakkar fra pulje 1 som hadde blitt lurt av kollegene sine til å stille og hadde hengt på feltet altfor lenge. Han var knust, jeg prøvde å taue ham et stykke, men han var ferdig (NR SIX DOWN!!). En av gutta som hadde stukket fra partypulja stod også langs veien og snakket i mobilen og så ikke ut som han hadde tenkt å sykle mer den dagen (NR SEVEN DOWN!!!).

Jeg lover at jeg blødde for OSI-drakta de neste par mila i grisemotvinden i et desperat forsøk på å holde den herlige ledelsen, men seierens frukt skulle bli nektet meg. De mangefargede Haldendraktene dukket plutselig opp bak meg og nå hadde de fått finslipt taktikken sin. I tillegg var jeg kjørt, fullstendig og uopprettelig. 18 km før mål måtte jeg slippe for godt og inn til mål var det en kamp mot meg selv og elementene. Jeg gliste godt da jeg endelig nådde mål og forsynte meg grådig av brus, bananer og sportsdrikke. Jeg kunne ikke unnlate å legge merke til at mål ble ryddet bort rett etter at jeg hadde passert målstreken og kunne fornøyd konstatere at jeg var den som holdt ut lengst denne dagen, akkurat som i fjor!

 

Smaalenene rundt er på ca 10 mil og har rett under 1000 høydemeter. Klassisk småkupert løype, veldig fin sesonstart på sykkel, særlig når vinden går riktig vei. 

Og igjen kan jeg skrive under på Tim Krabbés kjente sitat: «Ikke-syklister, tomheten i livet deres sjokkerer meg». Jeg håper intenst at flere jenter ser hvor flott sykkelsporten er og stiller opp i turritt sånn at jeg faktisk har noen å sykle sammen med! Det er jo ganske betegnende at jeg, som generelt sett er en mye bedre syklist enn løper, totalt sett ca. havner midt på resultatlista på Sentrumsløpet og blir nr. 426 av 1350 i min klasse og nr. 989 av 3482 kvinner totalt. Samtidig er jeg altså helt sist i et turritt! Kom igjen da, jenter! Bli med neste gang!