Berlin maraton 2013

Jeg så egentlig ikke for meg at 40 000 plasser skulle bli utsolgt på 3,5 timer.

Jeg sitter nå heldigvis lenket foran pc-en hele dagen på jobb, så jeg kunne fint registrere både Hanne Gro, Helene og meg selv.

Read Full Post »

Uke 42

Og enda en uke i oppkjøringen til den stadig mer tvilsomme Vestfold Ultra Challenge. Det ser ikke sånn kjempelyst ut, egentlig. Men det er nesten to uker igjen, så mye kan jo skje.

Blir VUC som deltager eller support?

Mandag gjorde jeg ingenting, kjørte til og med bil til jobb og stod over innebandy på grunn av den mildt sagt miserable formen etter Fredrikstadmarka rundt. Hofte og kne var lite villig til å ta i mot noe som helst belastning.

Tirsdag var like innholdsløs treningsmessig.

Onsdag syklet jeg til og fra jobb, godt å få brukt litt energi igjen.

Torsdag ble det også transportsykling. Og så var jeg til behandling hos Stein, og han fant ikke allverdens galt, annet enn litt irritasjon i de nederste ryggvirvlene. Ble løst opp og tapet på plass og fikk beskjed om å ta det rolig resten av dagen, samt å se det veldig an angående deltagelse i Ivar Formos minneløp lørdagen. Kjente jeg noe, burde jeg virkelig la være.

Fredag kjente jeg ganske mye i ryggen, selv uten å løpe, så jeg fant ut at det eneste fornuftige var å stå over. Men kom meg på NIH og fikk svømt ca 1500m på kvelden. En veldig bra økt, og 100m-tidene var omtrent tilbake der de var i sommer, så: hurra.

Lørdag våknet vi til regn, regn og atter regn, og da var jeg ikke så lei meg for at jeg ikke skulle løpe. Hanne Gro var tapper og kom seg avgårde. Jeg følte jeg måtte utrette noe, jeg også, så jeg bakte kanelboller. Fremdeles ikke sånn veldig bra i ryggen, men hofte og kne tror jeg er i bedring.

Søndag (altså i dag) hadde vi ganske vondt i viljen begge, to, men vi hadde meldt oss som bøssebærere, så vi klarte å dra oss ut av sofaen og opp til Nordberg kirke for å gjøre en minsteinnsats. Da vi skulle gå fant jeg ikke ullhanskene mine fra Smartwool, så jeg tok med sykkelhanskene i stedet. Flaks, skulle det senere vise seg.

For etter endt innsats skulle vi sykle hjem igjen, og på vei ned Carl Kjeldsens vei, på vei mot Maridalsveien, skulle vi til venstre, og jeg skulle gi tegn til bilen bak samtidig som jeg bremset for at jeg skulle svinge (har prøvd det før, gikk like dårlig da), og før jeg visste ordet av det lå jeg halvveis i veien og halvveis på fortauet og kjente etter at ingen viktige kroppsdeler gjorde vondt. Og det gjorde de heldigvis ikke. Slapp tilsynelatende unna med solide oppskrapte knær (igjen, hjelper neppe på med tanke på ultraløpforberedelser) og en hoven håndbak, men ellers like hel. Sykkelen må nok fikses litt på, både gir og bremser hadde fått seg en smell.

Og så tryne med den nye, fine hybriden min, da.

 

Så moralen er: Ikke brems med bare en bremse i nedoverbakker, bruk alltid ordentlige sykkelhansker og alltid, alltid, alltid sykle med hjem, uansett hvor liten turen er. Jeg var på sykkelen i mindre enn 20 minutter tilsammen tur/retur, og en vei jeg har syklet ca 100 ganger før. Uhell skjer utrolig fort.

Read Full Post »

Uke 41 og Fredrikstadmarka rundt 2012

Nå er det ganske lenge siden jeg har skrevet allverdens om treningen min, det skyldes i all hovedsak fordi jeg ikke synes det er spesielt spennende å skrive om, og når ikke jeg selv synes det er spesielt interessant, kan jeg aldri tenke meg at det er så veldig spennende lesestoff for andre heller.

Men, i og med at vi fant ut at vi skulle løpe et ultraløp, så måtte vi nesten strukturere litt. Man kan selvsagt gå veldig vitenskapelig til verks for å bli en bedre løper, men vi var nok ute i seineste laget sånn ca fire uker før løpet. Men, det hindrer oss selvsagt ikke i å gjøre et forsøk. Så vi dro frem en av de mange treningsbøkene i bokhyllen: «Best i løping» av Arild Tveiten. Denne mannen hadde selveste Den norske rekorden på IM Hawaii i hele ni (sju?) år, så han vet nok hva han snakker om.

Det er dette omslaget du eventuelt skal se etter.

Der hoppet vi rett inn i et tremånedersprogram, og ignorerer ganske enkelt at vi ikke har bedrevet strukturert løpetrening siden april.

Mandag skulle vi spille innebandy. Jeg kan røpe såpass at det ikke var nøyaktig det som stod i boken, men det var sånn ca en økt som kunne passe inn med en av aktivitetene. Jeg var allerede søndagen tett i hodet og litt småsjuk med feber, så da mandagen kom var det ikke veldig mye med meg. Så innebandy utgikk.

Tirsdag syklet jeg til jobb, men orket ikke sykle hjem igjen, og syntes egentlig det var litt pes bare å få tak i en bussbillett, så jeg gikk rett i sofaen da jeg kom hjem, og ble der.

Onsdag var det 3*12 minutters intervaller i konkurransefart på planen. Det stod ikke noe om hvilken konkurransefart det var snakk om, selv jeg, i min elendige løpeform, har en liten forskjell på 5km-fart og maraton-fart. Så vi la oss sånn litt over maratonfart. Det var altfor kaldt for kuldeastmaen min til at jeg kunne kjøre ordentlig harde drag uansett. De to første intervallene gikk bra, men så ble det tungt. Usikker på om det bare skyldes generell løpevegring, men uansett greit å ha litt sjukdom å skylde på.

Torsdag var hviledag (imponerende å ta en hviledag når man har vært så lite i aktivitet, men her klarer jeg ganske greit å følge planen slavisk).

Fredag skulle vi løpe langtur i sone 1. 14,5km er det rundt Maridalsvannet. I tillegg skulle vi trene litt på å løpe med drikkesekk, vi må jo ha med litt forsyninger når vi skal ut i skauen i mørket og kulden. Vi har fått låne to stykker av Helene, en  Camelbak Classic, 2L og bare med reim over bryskassen.

Camelbak Classic

Og en litt større, 3L og med belte rundt livet også. Den hadde litt mer plass til litt ekstra tøy og sokker og slikt man kanskje trenger på langtur. Jeg husker ikke helt hvilken modell det var, husker bare at den var rød 😀 men den så omtrent slik ut:

Rød Camelbak

Jeg startet med den lette, Hanne Gro med den røde. Det viste seg raskt at hun ikke fikk den til å sitte noe særlig bra på ryggen, så vi byttet. Den var helt forferdelig å løpe med. Den var kjempefin å ha med på tur opp til Mellomkollen uken før, men den fungerte skikkelig dårlig til å løpe med. Fikk den ikke behagelig rundt livet, og den beveget seg slik at den ble for bred over skuldrene, og dermed ble jeg løpende og spenne skuldrene for at den ikke skulle skli ned. Nå var det ikke bare sekken som ikke fungerte på løpetur, det gjorde ikke jeg heller, og i og med at jeg fremdeles var innafor tidsrommet hvor jeg kunne skylde på sjuka, så gjorde jeg det og løp hjem igjen. Imponerende 6km ble det på meg den dagen.

Lørdagen gikk i arrangørseminar i regi av Norges Triatlonforbund, og etterpå dro vi til lokalene til Unaas og møtte andre triatleter og så på VM i Ironman på Hawaii, hvor Allan Hovda satte ny norsk rekord under krevende forhold. Den nye rekorden lyder på 9:25:06, og er intet mindre enn imponerende! Gratulerer igjen, Allan! I løpet av kvelden fikk vi lokket Helene med på Fredrikstadmarka rundt dagen etterpå, så vi må kunne si at kvelden ble en suksess.

Søndag var det tre grader og overskyet. Hakket bedre enn meldt, men da vi nærmet oss Fredrikstad kom det varslede regnet. Herlig! Hilde var også med, så vi var faktisk fire Oslofjordinger på startstreken.

Starten. (lånt bilde fra FIF sin hjemmeside)

Planen på søndag var å ta det som en progressiv langtur, i tråd med Arild Tveitens program. Så da de andre løp avgårde i et avsindig tempo, prøvde jeg etter beste evne å holde igjen.

Det var ikke lett, men jeg begynner å bli stadig bedre på å kjøre mitt eget løp i stedet for å la meg rive med av andre sin fart. Da vi løp igjennom et kryss etter ca halvannen kilometer, spurte funksjonæren mannen bak meg om vi var de siste. «Det er èn bak oss», svarte han. Svarte. Jeg kan da ikke bli tredje sist! Men progressiv langtur stod på programmet, så det var bare å kjempe i mot lysten til å sprenge musklaturen etter ca 10% av løpet. Vi skulle nemlig løpe 20 km, 14 av dem i terreng, og så de 6 siste på grus. Det regnet og var glatt og vått, så jeg var glad for at jeg hadde valgt å løpe med terrengsko.

Ganske kort tid etter tok jeg igjen en saktegående mosjonist med topplue. Puh. Tre stykker bak meg. Fikk øye på en kvinne i lilla som løp et stykke foran meg, og tok innpå selv i rolig tempo, sakte men sikkert. Lot være å blåse forbi, for så å gå rett i knestående astmaanfall, og tok henne heller på bedre stivalg og mindre aversjon mot å bli våt på føttene. Det var ingen vei uten om det, så det var bokstavelig talt bare å hoppe i det. Etter Råskinnet blir det meste en litt tørr søndagstur uansett.

Hun la seg ganske tett bak, uten å løpe forbi, og sånn løp vi ganske lenge, til 6km, hvor vi tok igjen en dame i blått som stoppet og drakk vel og lenge på drikkestasjonen. Jeg tok en gel på veien, og drakk fra den lille Camelbak-sekken, og tok bare en liten slurk vann på drikkestasjonen. Det skulle være tre drikkestasjoner underveis, så grunnen til at jeg hadde med sekken var ikke på grunn av selve drikken, men for å trene på å ha den på ryggen mens jeg løper.

Nå var vi tre stykker som løp videre sammen i taushet. Jeg stresset ikke med å løpe forbi hun blå heller, jeg kan jo slite meg ut på slikt, men i ei kneik stoppet det helt opp, så måtte jeg forbi. Etter ca 8km (tipper jeg), kom det et langt stykke nedover med ganske teknisk stiløping. Jeg er jo oppvokst ute i marka på en øy på Vestlandet, så jeg har et ganske bra steg i terrenget, og nedover er jo min favorittdisiplin, så på vei nedover forsvant all pesing bak meg.

Til min store overraskelse så jeg en grønn dame foran meg i løypa. Jøsseball, her hadde jeg tatt igjen enda en. Nå nærmet vi oss 10km, og herfra skulle det gå oppover i 2km. Og det gjorde det. Etter 10 km skulle den progressive delen av løpeturen begynne, så det passet sånn sett greit at det ble litt motbakke. Hun grønne løp og stevde noe verre med å komme seg oppover glatte berg, mens jeg gikk i lange klyv. Jeg har etterhvert skjønt at det går egentlig minst like fort når jeg går, men jeg sliter meg ikke like mye ut. Og jeg tok innpå for hvert steg. Hun slapp også etterhvert, og vips var jeg på toppen. Nå var det på tide å slutte med søndagsturtempoet og løpe litt på, så jeg prøvde på det. Tok igjen Hilde, og ble først veldig fornøyd, helt til jeg så at hun hadde falt og hadde skadet kneet. Ikke gøy lenger. Gikk et lite stykke med henne, men hun insisterte på at det gikk bra og at jeg skulle løpe videre, og Hanne Gro skulle varsle på drikkestasjonen et par kilometer unna. Så jeg løp videre, og tok følge med en mann i rødt. Han var både hyggelig og snakkesalig, og vi løp sammen mer eller mindre hele veien inn. Mer eller mindre.

På siste drikkestasjon var vannet så kaldt at det var litt ubehagelig å drikke, så jeg gikk heller for medbragt. Etter dette var det bare 6km på grus igjen, så dette burde jo gå veldig lett og fint. Det burde det.

De første tre gikk veldig greit, jeg passerte enda et par-tre løpere, og hadde mistet tellingen på hvor mange jeg hadde bak meg. Vi traff på tre ungjenter som var ute med hestene sine, og den ene var så urolig at hun ba oss om å stoppe opp, så det gikk et minutt eller to i å vente på at de fikk organisert hestene slik at vi kom forbi, og det føltes ganske bra, selv om en snikende følelse av at noe kom til å ryke snart gradvis ble sterkere. Men så, etter at jeg hadde konsentrert meg så veldig om steget i terrenget ble jeg rett og slett litt ukonsentret, og klarte kunststykket å tråkke over på paddeflat grus. I tillegg begynte jeg å få skikkelig vondt i ryggen. Jeg hadde  jo kjent at den var litt muggen de siste dagene, helt nede i korsrygg/bekkenområdet, men jeg antok at en løpetur på ujevnt underlag ville være rette kuren. Helt feil! For det ble vondt. En ting var ryggen, men hofte og kne på venstresiden ble helt ubrukelig i tillegg, så da jeg tråkket over og gikk et stykke var det egentlig overtråkket som gjorde minst vondt.

Men jeg var jo altfor langt unna mål at jeg kunne gå, og det var altfor kaldt til at jeg kunne synke så lavt i intensitet. Så det var bare å bite i seg smertene og komme seg videre. Jeg kjente at det buttet litt i mot rent motivasjonsmessig, men da jeg kastet et blikk bakover og så hun blå i bunn av en liten bakke jeg var på toppen av, sluttet det i det minste å gjøre vondt i viljen. Ikke pokker om hun skulle ta meg igjen! Så jeg fikk opp dampen igjen, og tok igjen han røde som hadde fått et forsprang mens jeg sullet med vondter både her og der. Vi løp sammen inn til mål, på 2:14:19 (foran hun blå), og det er jeg ganske fornøyd med. Det var både ulendt terreng i 14 km, en god del høydemetre, og glatt og sleipt i løypa. Men du verden, den er fin. Kjempefin. Mens jeg løp uti der tenkte jeg at jeg egentlig liker terrengløp sånn ca 10 000 ganger bedre enn grus og asfalt. Hodet mitt blir så opptatt med å finne ut hvor jeg skal sette beinet, at jeg glemmer at jeg egentlig ikke liker å løpe. Og så blir jeg mindre opptatt av fart og tid og slikt, bare løper uten å tenke på annet enn neste steg.

Da vi kom hjem var det ikke veldig mye med meg, hadde utrolig vondt, og slet med å gå i trapper. Men det har blitt mye bedre i løpet av et par dager, og selv om ryggen er litt sutrete fremdeles, tror jeg ikke nødvendigvis det trenger å være så veldig langvarig. Jeg mistenker at hofte- og knesmertene kom fra ryggen, og at det er der problemet sitter. Så på torsdag skal jeg til Stein Solem på Hans og Olaf for å få sjekket hva som er problemet (og aller helst få fikset det også).

Og drikkesekken var ikke noe problem i det hele tatt. Merket knapt at den var på ryggen. Nå var den ikke full, da er den nok litt tyngre, men den ligger veldig fint som et lite skilpaddeskall på ryggen, uten å flytte på seg eller være i veien, og uten å stramme eller være ubehagelig. Så i dag har jeg shoppet min egen, selges på XXL for 399 for tiden.

Ellers er det et uttalt mål å komme seg i svømmebassenget på fredag. Noe må jeg jo trene!

Read Full Post »

Men sesongen var ikke over enda

Nå for tiden bedriver jeg mest restitusjonssykling til og fra jobb, og hviler på lauvbærene. Det er jammen meg stas.

Men vi er ikke klare for å avslutte sesongen helt enda. Det gikk jo en hel måned bort i å komme seg igjen i august og september, det ble knapt trening, og bare spising, og kroppen var helt ute av lage. Resultatet er todelt: ca to kilo i pluss og en følelse av å være litt snytt. Det er jo først i august jeg pleier å komme i form, og jeg har rett og slett noe ugjort. Jeg har ikke fått utnyttet formtoppen godt nok.

Hvordan det gikk derfra til at vi meldte oss på et ultraløp veit jeg faktisk ikke, men vi hadde plutselig meldt oss på Vestfold Ultra Challenge 3. november. Jeg kan ikke skjønne annet enn at vi fremdeles var høye på endorfiner og mestringsfølelse, og en kan jo si at VUC sånn sett vil sette en effektiv stopper for ihvertfall sistnevnte. For dette løpet er nok ikke designet for meg, det er for langt (50km), for kaldt (3. november), for mørkt (kl. 06:oo) og for bratt (2500 høydemetre på den lange løypa på 82km, vi får nok vår del på den «korte» også).

Målet blir å klare tidskravet på ti timer, slik at jeg kan smykke meg med denne stilige beltespenna:

 

Read Full Post »

Berlin maraton 2012

Det er på tide med en liten rapport fra Berlin. Nå har jeg kommet hjem, og kan bruke tid på å henge på nettet igjen. 😀

Da dagen opprant så det ikke veldig lyst ut, relativt hyppige toalettbesøk med magesjau, og tok i tillegg en smertestillende til frokost.
På vei til u-bahn snakket jeg med Hanne Gro om hva som skulle være målsetningene våre for dagen, vi var på ingen måte sikre på å komme i mål, og måtte forplikte oss til å ikke gi opp underveis så lenge det var liv i skrotten.

Hanne Gro fant ut hun skulle prøve seg på å komme under 4:30, siden hun løp på 4:22 i fjor, selv om vi ikke har fått løpetrent spesielt bra i år (i utgangspunktet var planen å slå tiden fra København: 5.09). Jeg fant ut at jeg hadde tre mål. Jeg ville slå tiden fra i fjor på 5:14, jeg ville under fem timer og jeg ville løpe hele veien. Så da var det bare å gjøre nettopp det.

I startområdet var vi ca 300 ganger mer effektive enn i fjor, siden vi faktisk visste hvor ting var. Det eneste som ikke var så veldig effektivt var dokøene før start, men det var det sørgelig lite å gjøre med.

Labbet ned i den mildt sagt omfangsrike startpulje H (her plasserer de alle som ikke har løpt maraton før, i tillegg til alle som tror de løper seinere enn 4:15), og ventet på at starten skulle gå. Det var ganske kaldt, men jeg var tullet inn i plast fra Adidas, så det gikk sånn tåelig greit.
Mens jeg stod der og blomstret gikk det opp for meg at jeg ikke hadde noen strategi for løpet, og ikke hadde regnet noe på hvor fort jeg burde løpe. Og siden jeg blir sånn passe dum når jeg trener, klarte jeg heller ikke å regne så mye på det, men fant ut at å legge seg på ca 6:30 pr. kilometer sikkert var lurt. Om jeg hadde reflektert lite på selve løpet, var jeg rimelig godt forberedt på ernæringsplanen. Den gikk ut på å blande en gel i vann på stasjonene det bare var vann på, og sportsdrikke på stasjonene med ernæring. Drikkestasjonene kommer jo tett som hagl i Berlin etter ca 12km, og jeg hadde regnet ut at 8 gels, pluss et par på gelstasjonen underveis ville/burde holde. Og mens jeg stod der og prøvde å regne ut nøyaktig hvor mye 6:30 ganger 21 var, oppdaget jeg at jeg hadde mistet en gel på vei ned til start. Nummer to forsvant omtrent i det jeg løp over matten ved start. Sånn går det når man kjøper nytt belte på expoen (i fjor kjøpte jeg nye sko, så sånn sett var jeg mindre dristig i år). Mine hoderegningsegenskaper var like dårlige, men jeg klarte ikke helt å være lei meg for at det ble litt mindre gel å spise.

Første kilometer gikk greit på 6:40, det var omtrent så raskt massen bevegde seg, og jeg burde jo uansett ikke blåse alt kruttet allerede under oppvarmingen. De neste kilometrene sant kilometertiden ned mot 6:20, og jeg følte at jeg var helt i rute på første drikkestasjon på 5km. En gel i vannglasset og frisk og rask videre. Har lært at magen liker utvannet gel mye bedre enn konsentrert, og det gjør egentlig jeg også.
De neste fem gikk også overraskende bra. Jeg trodde jeg skulle syntes det var litt lenge igjen, men da var jeg egentlig bare happy for at jeg ikke var sliten enda. Farten gikk litt ned, men i det store og det hele gikk det lekende lett.

Mellom ti og femten fikk jeg opp farten litt igjen, her passerte vi ganske nærme leiligheten vi leide, men jeg var ikke fristet til å stikke innom og kaste meg over potetgullet som lå og ventet. Dessuten hadde Hanne Gro nøklene, så det hadde jeg bare tapt mye tid på uansett. Frem til nå hadde jeg sett mange folk som løp rett bort bak nærmeste antydning til busk og vrengte ned buksene for å gå på do (de første allerede etter ca 3km), så jeg sluttet etterhvert å se så veldig mye til siden, men nå som det begynte å knipe litt på for min egen del, var det knapt vegetasjon å se noen steder. Dokø var det derimot mye av, så jeg knep igjen og håpte det holdt lengst mulig. Nå var vi inne i den delen av løypen hvor man maks løper 2,5km før det er drikkestasjon, og jeg gikk hver gang jeg drakk, så her løp jeg faktisk stadig vekk ned mot 6:10 pr. kilometer (noen ganger under til og med), og jeg lurte på om jeg egentlig overdrev litt nå. Men jeg visste jo at jeg kom til å bli stiv etterhvert, så jeg fant ut at det beste var å komme lengst mulig på kortest mulig tid før det ville bli skikkelig ille.

Rundet halvmaraton på 2:20, og selv om det er et godt stykke unna persen, var jeg 7 minutter foran fjoråret. På ca 24 km fant jeg en do med bare to foran meg i køen, men de var ganske trege, så det gikk faktisk hele tre minutter bort i det. Men, jeg løper definitivt ikke så veldig fort når jeg er pissetrengt, og det var ikke mye skau i nærheten, så det fikk bare ta den tiden det tok. På denne tiden telte jeg ned til gelstasjonen på 27,5km, ikke fordi jeg gledet meg til den kulinariske opplevelsen som ventet, men fordi det er praktisk å ha et overkommelig delmål i sikte. Farten underveis var faktisk veldig jevn, og ganske lik tidligere i løpet, men toalettbesøk og drikkestasjoner trakk ned snittiden veldig.

Da jeg nådde allèen av Powerbarflagg hvor jeg raust ble tildelt to gels med smak av tropical fruit, varjeg bare glad jeg ikke råket utfor solbærgeleen fra i fjor. Beretningene til Hanne Gro om nøyaktig hvor ille den smakte har skremt meg nok til at jeg siktet meg inn på pakningene med duse farger uten rødtoner.

På neste drikkestasjon fikk jeg i meg den ene av gelene, og jobbet lenge og målrettet med å få en ganske stor pakke ned i en liten hempe på beltet, men jeg vant til slutt, og da hadde fordøyelsen akseptert at det var tropiske frukter som gjaldt denne gangen.
I løpet av den 5kilometeren måtte partyblæren lette på trykket enda en gang, så snittfarten der ble ganske lav, men den tiden jeg var i bevegelse, var den faktisk, til min store overraskelse fremdeles jevn og fin.

Jeg begynte å bli litt sånn stiv på 25km, og nå var smerten tiltagende. Jeg hadde rundet 30km, og syntes 12km igjen hørtes ganske lite ut. Bare fire runder rundt Sognsvann, sa jeg til meg selv. Men det hørtes igjen altfor langt ut, så jeg gikk tilbake til å telle ned til nærmeste drikkestasjon igjen. Her et sted klarte jeg å klusse til den utrolig enkle ernæringsplanen min og tok en gel på en stasjon hvor det var sportsdrikke. Ikke den helt store krisen, men det ble jo det i og med at det ikke var sportsdrikke på neste stasjon, og da ble det litt vanskelig å legge en god plan B (sa jeg at jeg blir litt dum når jeg er i aktivitet?). Et annet bevis på at jeg blir veldig enkel, er at noe av det siste Hanne Gro sa til meg før start var «Husk høy hofte og korte steg», så da gjentok jeg det for meg selv i førtito kilometer, og det fungerte veldig bra, hjalp på både fart og etterhvert stive lår.

De neste kilometrene bare løp jeg og ventet på den store smellen. I fjor stivnet jeg så mye et sted mellom 35 og 37 at jeg brukte 44 minutter på de siste fem kilometrene. Og det var ikke fordi jeg var så sliten, men fordi det var så vondt i lårene hver gang jeg tråkket på foten, at jeg rett og slett ikke klarte det. Og dette antok jeg ville inntreffe i år også. Og jeg ble jo stiv, skikkelig stiv, faktisk, men på veldig mystisk vis, gikk ikke farten ned. Jeg løp utrolig jevnt, og jeg skjønte etterhvert at mye kunne gå galt for at jeg ikke skulle nå de to første målene, nemlig slå tiden fra i fjor, og for at jeg ikke skulle komme under fem timer.
Spesielt på 38km ble det tungt, og da ble magen bittelitt lei sportsernæring også, så jeg slet litt mer med å holde farten oppe, og jeg ble for første gang skikkelig tørst. Men da siste drikkestasjon kom, og jeg kunne hive innpå siste dose med tropisk frukt, og jeg rundet 41km med fornyet energi, klarte jeg å tyne ut litt ekstra fart av kroppen, og dermed klarte jeg det Hanne Gro klarte i fjor, nemlig at min siste kilometer ble den raskeste, på 5:49.

Det var bare å ta i mot jubelen opp mot Brandenburger Tor, løpe igjennom med armene over hodet, og holde koken de siste hundre meterene til mållinjen. Klokken stoppet på 4:44:42 (burde brukt 2 sekunder mer), perset med en halv time og alle mål ble innfridd. Hanne Gro kom inn på 4:23, Helene kom for første gang under 4 timer med 3:57:59, og Mona debuterte på distansen med 4:20. God grunn til å feire for alle sammen, med andre ord! 😀

Isbonanza etter målgang. Eller dessert etter den første middagen, kan vi også si 😀

Read Full Post »