Gjesteinnlegg: RR Ironman Copenhagen 23.08.15

Jeg var ganske usikker på hva jeg skulle forvente meg før Ironman i København. En eller annen gang i vår hadde jeg skrevet «sub 12» og hengt på en gul lapp på kjøleskapet. Jeg frekventerer kjøleskapet hyppig, så jeg hadde sett lappen veldig ofte, men jeg undret meg over hvor realistisk egentlig det tallet var. Hvis man deler det opp blir det jo ikke så ille, 1.30 på svøm, 5.45 på sykkel, 4.30 på løp og 15 minutter i T. Ikke så ille hver for seg, altså, men samtidig pers på alt bortsett fra svømminga. Hvor rask er egentlig en 4.30-maraton når man har pest seg gjennom syklinga på over 30 km/t? Og hvor mye ville ryggskaden etter prolapsen hemme meg? På alle løpeturer over en time det siste året hadde jeg kjent isijasnerven langsomt gjøre høyrebeinet til en stiv, fæl, verkende knute.

Samtidig, man skal alltid være usikker før en ironman, å være for trygg på seg selv gjør at man plutselig glemmer å spise nok og undervurderer distansen og gir opp når det, helt uventet, blir litt hardt. For det gjør det, jeg lover, og ikke bare litt heller.

23. august 2015 var en helt nydelig dag å kjøre ironman, med masse sol og 21.8 grader i vannet. Det hadde imidlertid blåst opp, de danske flaggene stod rett ut fra flaggstengene, og speaker gjorde sitt for å psyke ned de dårlige svømmerne med å snakk om at årets svømmetider kom til å bli langsommere enn tidligere år. Jeg kjente brått at jeg var nervøs, vi hadde for god tid i T før start, liten rookie-feil der altså, Linda og jeg satt på en stein i T og bare ventet. Tiden sneglet seg fram mot 7.20, rett før 7 gikk vi for å varme opp litt, og det gikk brått opp for meg at jeg hadde glemt å ta på meg ørepropper. Vi foretok en liten, rask spurt tilbake til kontainerne med post-raceposene bare for å oppdage at de allerede var lastet over i en diger lastebil. Brått var pulsen min i sone 3, og det var som om hele ironman ville stå eller falle på at jeg fikk tak i de øreproppene, jeg så for meg kvalme, svimmelhet, at jeg måtte bryte uten de voksproppene i øra, jeg skulle, måtte ha dem, så jeg hoppet opp på lasteplanet og kastet bort alle andre poser og fant min nesten i bunnen av kontaineren. Problem løst, nå skulle ironman nok gå bra, jeg var klar!

Svømminga

Den nye startordningen gjorde at Linda og jeg bare kunne gå uti og rolig legge på svøm. Det var som å gå uti et varmt badekar, vi passerte brua med 500 meterskiltet på ganske raskt, selv om jeg var litt bekymret da jeg så at GPSen min viste 650 meter, hadde jeg allerede svømt så feil? Jeg ser dårlig, og enda verre uten brillene mine, i tillegg var jeg åpenbart blitt fargeblind også, for skulle vi nå egentlig forbi de gule eller de røde bøyene, og til høyre eller venstre for dem? Jeg bestemte meg for å slutte å tenke så mye og bare prøve å treffe brua langt, langt borte, 1800-metersbrua. I medstrømmen gikk i alle fall det greit. Det var umulig å unngå å se hvor vi skulle vende, en gigantisk rød bøye tårnet seg opp foran meg, jeg klinte meg inntil så nærme det gikk, her skulle det i alle fall ikke svømmes lange svinger! På langsida tilbake kjente jeg den vonde skulderen min i motstrømmen, men heldigvis fikk jeg godt heng på en svømmer som så svært kjent ut. Jepp, Sailfish One og røde og hvite briller, det var Linda! Jeg prøvde å ikke komme borti føttene hennes for mye, det ante meg jo at hun prøvde å bli kvitt meg, særlig da hun plutselig dro av gårde i helt feil retning. Jeg svømte opp på sida hennes, men det sinte blikket hennes bak brillene antydet at hun ikke kjente meg igjen, eller kanskje det var akkurat det hun gjorde. Vi passerte den siste broa side om side, og nå var det bare vending og ei bøye igjen! Jeg strevde en stund for å finne den siste bøya, og tok blant annet feil mellom den og en båt, men til slutt kunne jeg karre meg opp på land, på 1.23! Hurra! Noen få sekunder etter dukket også Linda opp og vi var enige om at det hadde vært en flott svømmetur, særlig med tanke på at vi bare hadde svømt 45 min annenhver uke hele vinteren. Svømmetrening er overvurdert.

T1 gikk greit unna, med tanke på alle tingene som skulle gjøres, særlig tar det tid å få på seg de flotte tåsokkene, de må tres på hver tå med stor andakt, og det er jo ikke noen smal sak med klissvåte føtter. Til slutt var jeg klar, og kunne endelig løpe ut med sykkelen min, og løpe litt til og enda litt. En halv km for å være nøyaktig.

Syklinga

Jeg hadde gledet meg til sykkeletappen og jeg følte meg som supermann oppover langs kysten fra København. Det var sidevind, men heldigvis uten kast, og fine sykkelforhold. Det var så mange syklister i løypa at det var vanskelig å holde 10 meter avstand, i det man laget den regelpålagte luka så kom det straks en frekk syklist og la seg inn. Så jeg gjorde det eneste fornuftige, jeg kjørte forbi alle. Sånn føltes det iallefall, og resultatlista gir meg ganske rett, jeg kjørte meg opp 15 plasser i klassen min, 132 plasser blant damene og 611 plasser totalt. I det litt mer tekniske partiet i innlandet raste jeg forbi haugevis av folk som åpenbart ikke var vant til å sykle svinger, det var nesten som å kjøre i et svært uryddig felt. Selvtilliten min kom nesten ut av nesa, så fort syklet jeg. Jeg har åpenbart fått veldig mye igjen for å kjøre ritt, og her raste jeg forbi Cervelo P5er med platehjul og andre svindyre sykler som om alle var på søndagstur, bortsett fra meg. Jeg stappet i meg barer, gels, bananer og alt annet drikkestasjonene hadde å by på, og hver gang jeg følte meg det minste sliten spiste jeg bare enda mer.

På vei inn mot vending traff motvinden oss midt i trynet, men jeg klarte fortsatt å holde god fart, og de små bakkene som møtte oss fikk knapt utslag på gjennomsnittsfarta som nå lå på rett under 33 km/t.  Jeg koste meg rått i brosteinspartiet og måtte holde igjen for ikke å le høyt. Ei lita mil inn til vending gikk superfort , og snart var jeg  i gang med ny runde. Så kjente jeg at vinden hadde blitt sterkere, det gikk fortsatt radig oppover langs sjøen, men  innlandspartiet kostet mye mer enn første gang. Hovmod står som kjent for fall, og med fire mil igjen begynte føttene mine å verke forferdelig, jeg kjente brått at det var blitt virkelig varmt, motvinden kastet meg bakover og jeg sleit voldsomt med å klare å holde min selvdefinerte minstefart på 30 km/t i snitt per 5 k. I tillegg hadde de små tullebakkene fra første runde vokst mens jeg var ute. Nå virket de bratte, lange og utrolig utmattende. Og nevnte jeg føttene? Det var vondt å tråkke ned, jeg prøvde å vri og vende på føttene, men det var som om fotsålene hadde hovnet opp og skoene blitt altfor små. Jeg hadde hatt et hemmelig mål om å klare å sykle på 5.30, men håpet svant for hvert tråkk. Jeg klarte likevel å ta meg litt sammen, krype sammen i tempostilling og snart var det bare ei lita mil inn til T.  Inne i København tok trafikksituasjonen meg litt bort fra egne tanker. Sykkelsikkerheten i løypa er ellers prima, med politi og militært (!) vakthold, men i selve København er det sivile løypevakter, og de undervurderte stadig hvor lang tid unger og barnevogner og syklister og fotgjengere og fandens oldemor bruker på å krysse et forgjengerfelt, så jeg levde i spenning i 35 km/t. 1 km før T holdt det på å gå helt galt, og jeg måtte bråbremse foran noen lettere rystede københavnske søndagssyklister. Nesten som å sykle til jobb dette, altså. Så, endelig kunne en frivillig ta sykkelen min og jeg kunne konstatere at jeg hadde syklet på 5.31.07!

T2

Jeg måtte løpe ca. 100 meter med sykkelsko inn til T2, og det var om å løpe med stilletthæler på glødende kull. Jeg kunne ikke i min villeste fantasi forstå hvordan jeg skulle kunne løpe en maraton med sånne føtter, men heldigvis er jo ikke ironman så hard at man må løpe med sykkelsko, så det hjalp å ta på myke løpesko. Så på med solkrem, gnagsårplaster, rein oslofjord t-skjorte og og og…jeg satt egentlig bare og utsatte å løpe ut på en maraton jeg ikke hadde noen som helt slags anelse om hvordan jeg skulle klare å fullføre. Etter nesten 6 minutter måtte jeg lunte ut.

 

Løpinga

Jeg håpet at smerten i beina ville gi seg med myke sko på, og etter en stund ga det seg i den ene foten, så jeg prøvde alle mentale teknikker jeg kan for å overbevise meg selv om at også den andre ville bli bedre, at formen ville bli bedre, at jeg ville føle meg litt mindre utslitt, at ironman er kjempegøy. Jeg vinket og smilte til tilskuerne, jeg minnet meg selv på at for hver km jeg klarte å løpe var det en mindre jeg måtte gå, jeg delte løypa opp i mindre deler og prøvde å glede meg for hver gang jeg kom forbi badebrygga, målområdet, brosteinsbakken, fikk et nytt strikk, jeg dynket meg med 3-4 svamper på alle drikkestasjonene, trykket i meg drikke, gels og salte kjeks og kilometerne sneglet seg videre, men jeg følte meg fullstendig på bånn, dypest i kjelleren og jeg bestemte meg der og da at dette var min siste ironman.  På alle bildene fra løpinga ser det dessuten ut som høyrefoten min er på vei et helt annet sted, hjem kanskje, i alle fall langt ut av løypa. Kanskje høyrefoten min rett og slett er en quitter, og hele ironmanløpinga mi handler om å overvinne dens dypeste, innerste ønsker?

På andre runde møtte jeg Linda, og hun så frisk og rask og blid ut, og jeg hadde bestemt meg for å holde maska, for man kan jo ikke klage til noen som ligger en runde bak og som man passerer i fin fart, ærlig talt, men da hun spurte meg hvordan det gikk så måtte det bare ut. Ikke mitt stolteste øyeblikk.

Så begynte jeg å nærme meg halvmaraton, og det gikk opp for meg at jeg faktisk snart var over halvveis i løpinga. Det var flere kjente som heiet på meg (takk Mari og Inger!), både blant publikum og deltakere,  og jeg klarte etterhvert å legge merke til støtten fra de mange hundre tusen publikummerne som omkranset løypa, og det fine været, ikke minst. Jeg hadde hele tida klart å holde farta sånn noenlunde, det var også en av teknikkene, å legge opp til et tempo der jeg ikke presset meg, men samtidig ikke henfalt til fullstendig dassing. Ut på tredje runden løsnet det, det var som å trekke hodet ut av en svart, lufttett sekk. Jeg hadde truffet på superspreke Ingvild-Merethe på andrerunden, da lå hun ca. en km bak, og en hel runde ventet jeg på at hun skulle ta meg igjen, men da vi vendte igjen lå hun lenger bak. Da gikk det opp for meg at jeg hadde fått opp farta. Jeg begynte å kikke på totaltida og litt hoderegning, som alltid faller utrolig vanskelig på en ironman og gjerne tar en hel runde, innså jeg at sub 12 faktisk var innenfor rekkevidde. Jeg tok i bruk min siste mentale teknikk og lovet meg selv at jeg skulle få gå fra siste strikkoverrekkelse og inn hvis jeg så at jeg uansett ville rekke sub 12. Siste runden ble en triumf, det var som om jeg var hovedpersonen i alle løpereklamene jeg noensinne hadde sett. Jeg følte meg forunderlig lett og kunne løpe fortere og fortere og jeg visste for første gang siden jeg startet at jeg ville klare å stå løpet ut, også denne gang. De 3,5 km fra jeg fikk det siste strikket var jeg bare et eneste stort glis, og jeg gikk så klart ikke. De fleste mentale teknikker handler jo tross alt om å lure, juge til og svindle seg selv. Jeg tok drikke også på siste drikkestasjon, de var tomme for cola, så jeg måtte drikke Red Bull, djevelens drikk, for å ha nok energi til en skikkelig sluttspurt. Så var jeg på oppløpet for siste gang, jeg jublet i 300-400 meter og folk heiet som aldri før. Så hørte jeg speaker rope navnet mitt og tida 11.42 blinket mot meg, og jaaa, jeg er en jernkvinne!

På bildene ser jeg ut som en full sjømann med skyggelua i hånda i et forsøk på å ta meg bare bittelitt bedre ut på finisherbilde. Man blir altså ikke pen av å perse med 53 minutter på ironman, men man blir jæskla, jæskla glad!

Read Full Post »

RR Ironman Copenhagen

12. august 2012 krøp jeg (mentalt, fysisk gikk jeg) over mållinja etter å ha karret meg igjennom Challenge Copenhagen og utbrøt «Aldri mer». (for de spesielt interesserte: RR ligger her)

Nøyaktig tre år og elleve dager seinere stod jeg på samme strand med sommerfugler i magen og lurte på hvor det hadde blitt av overmotet jeg var i besittelse av under påmeldingen. Så kan man lure på hva i allverden som har skjedd i mellomtiden som gjør at jeg ville utsette meg for det samme igjen. Det er i all hovedsak tre grunner (i prioritert rekkefølge):

1. Jeg synes medaljen vi fikk i København for tre år siden ikke står i stil til innsatsen som måtte til for å få den. Dette skrev jeg selvsagt i tilbakemeldingen til arrangøren, og et halvt år senere fikk Hanne Gro og Helene en dobbelt så stor medalje for halve distansen under Challenge Aarhus mens jeg vagget rundt med Lotta innabords. Nå var det derimot M-dott-stevne, og vi veit jo hva det betyr: kommersialisering av sporten, kraftig økning av påmeldingsavgiften, glam, glamour og garantert bling rundt halsen i mål.
2. Jeg ville bevise at jeg kunne stå distansen bedre. Sist ble jeg så dårlig, og sjanglet meg igjennom på nåde fra løypevaktene, og selv om jeg da var veldig happy med å ha gjennomført, har jeg i ettertid ikke vært helt fornøyd med selve gjennomføringen. Jeg hadde et oppgjør å ta med distansen. Og konkurransen i København var den eneste som pirket borti motivasjonsknappen min da vi snakket om det.
3. Hanne Gro får det til å se ut så lett. Jeg vet jo at hun har det minst like vondt underveis, og at det ikke gjør mindre vondt å gjennomføre det fort. Men hun får det så bra til, at det er ikke til å unngå å bli inspirert.

Hovedmål: Pers, aller helst under 14 timer. Sekundært hadde jeg et håp om å styre unna medicteltet også.

Det var meldt strålende sol, mye sidevind og opp mot 24° på det varmeste. Før start drev speaker og snakker om bølger og strøm og at deltagerene nok kom til å bruke lengre tid på svømmeetappen enn foregående år, da har det knapt vært en krusning på vannet. Videre fikk jeg litt hakeslepp da de proklamerte at vannet var 21,8°C. Det kunne nesten ikke være sant, men det var det. Da vi gikk uti for å varme opp i vannet, var det lunkent. Da oppdaget plutselig Hanne Gro at vi hadde glemt øreproppene i streetwear-posen.

Vi hadde ti minutter på oss til å dra tilbake, finne posen og gå inn til svømmestarten. God tid, ikke noe stress. Tenkte vi. Helt til vi kom frem og det viste seg at containeren allerede var inne i varebilen som skulle kjøre den til målområdet. Oh noes.
Hanne Gro er en handlingens kvinne, og spratt opp i bilen og begynte å grave etter posen. Jeg er hakket lavere og tok ikke sjansen på å hopp opp og flenge opp våtdrakta, men en behjelpelig lasteperson senket planet slik at jeg kunne hoppe opp og lete jeg også. I grevens tid dro Hanne Gro opp riktig pose, dro ut øreproppene, knøt posen og kastet den i containeren igjen. Vi hoppet av bilen og småløp til svømmestarten. «Så fikk vi varmet opp også», sa Hanne Gro eplekjekt. Langt mer eplekjekt en jeg følte meg akkurat da.

Svømmingen:

Målsetting: 1:30. Litt over var godkjent, alt under bonus. Sist svømte jeg på 1:18, da svømte jeg 2-3 ganger i uken, med økter opp mot 2500. Nå har jeg svømmetrent 2-3 ganger i måneden, ca 1500m, så et tapt minutt pr. måned i året jeg har neglisjert svømmingen virket helt fair.

Først startet proffene. Nytt av året var en sub-10-gruppe som startet like etterpå, og så fulgte age-group hvert tiende minutt etter det, menn og kvinner blandet. Nytt var også en rullende svømmestart, hvor deltagerene gikk ut to og to (riktig nok ble det litt flere om gangen, men ingen trengsel), og tiden først startet når man gikk over tidtakermatten nederst i strandkanten. Veldig behagelig, bare å gå ut og legge på svøm, ikke noe kaving og ingen knuffing, rett i behagelig crawlerytme. Vannet var utrolig deilig og varmt. Ut til første bøye fløt det veldig greit, det var medstrøms. Derfra tok vi til høyre ved første bøye og siktet oss inn på første bro hvor en svær plakat viste 500m. Her ble det litt sidestrøm, men den kom også i ryggen, så det gikk lett utover. Sjekket klokka da jeg var under broen, ca 11 minutter. Var godt fornøyd med det. Svømte videre til neste bro, hvor jeg la merke til enten en ål eller en veldig ålete fisk. Klarte å ikke frike helt ut over at det bor levende ting i sjøen, det hadde jeg jo erfart (og friket litt ut over) i Hvervenbukta tirsdagen før. Under neste bro, 1100m, på 23 minutter. Var veldig positivt overrasket. Dette var jo veldig foran skjema. Like etter broen så jeg et par store bøyer, men jeg kunne nesten ikke tro at vi skulle vende allerede. Skulle vi ikke lengre utover, da? Alle vendte her, så jeg fulgte strømmen, var ikke så hypp på å utforske lengre ute på egenhånd. Da vi hadde vendt, ble det motstrøms, og sidestrøm som da kom fra den andre siden  Ikke helt som i Tønsberg (som jo føltes som et motstrømsbasseng). Da gikk det litt tregere, gitt. Svømte under broen igjen, og etter det kom det strekket jeg hadde gruet meg litt til, og som jeg håpet skulle være medstrøms hvis det absolutt skulle være strøm. På vei tilbake skulle vi under intet mindre enn tre broer, og strekket er, etter hva jeg kunne regne meg ut til, på ca 1400m. I tillegg skulle vi visst ligge mot høyre side, for laaaangt der fremme lå det visst en bøye. En vannscooter geleidet meg i riktig retning. Her oppdaget jeg at noen draftet på meg. Man kan jo ikke si noe på det, jeg lå jo bak samme mannen i sikkert 3000m forrige gang, men denne drafteren hadde en lei tendens til å komme borti føttene mine, slik at beinsparket ble stoppet før det var ferdig. Nå er ikke mine beinspark noe å skryte av, men det var nå ganske irriterende allikevel. «Hadde det nå vært Hanne Gro, hadde det nå vært greit», tenkte jeg, men hun hadde jo forsvunnet fra meg innen jeg kom til første bøye. Etter ca 1300 av de 1400 metrene dette strekket varte, bestemte jeg meg for å gjøre meg helt ubrukelig som heng, og tok en litt brå høyresving og stoppet litt opp. Etter dette kom drafteren opp på siden min, og det var ikke til å ta feil av. Sailfish One-våtdrakt og oransje og svarte Zoggs predator flex-svømmebriller, det kunne jo bare være Hanne Gro… Vi svømte videre side om side og kom oss under bro nummer tre. Nå var det bare 1100m igjen, og jeg var rimelig sikker på å hale i land svømmingen. Ut mot vending var det bare å padle med strømmen, rolig sjø og medstrøm, om enn litt trangt. Tilbake var det enda trangere, og da vi svømte under bro nummer tre igjen, var det litt vanskelig å få øye på siste bøye før vi svingte til høyre inn mot land. Mannen foran meg stoppet opp for å navigere, og da jeg skulle svømme forbi startet han igjen, og sendte hælen rett i haka mi og tennene klappet sammen. DÆNG. Akutt hodepine. Lurte på om det går an å få hjernerystelse via haka og tennene. Summet meg og svømte videre, følte meg litt susete i hodet, men ikke så ille at det var vanskelig å svømme. Motstrøm inn etter runding av bøye, og ut av vannet på 1:23. Veldig positivt overrasket.

T1:

Fant lett posen med sykkelstasjet, inn i skifteteltet og der stod Hanne Gro og vrengte av seg våtdrakta. Av med våtdrakt, på med sykkeltrøye, sokker, sykkelsko, sykkelhandsker, hjelm… og buksefett. Jeg har vegret og vegret og vegret meg for å ta både navnet og produktet i bruk. Ene og alene på grunn av at det heter buksefett. Jeg innser at jeg er jålete og prippen, jeg innrømmer det. Heldigvis kunne Hanne Gro fortelle at det heter chamois krem på fransk, så da kom jeg bokstavelig talt på gli. Jeg hadde nemlig ikke lyst til å skifte i hver T, det er tregt å få på sykkelbukse på våt kropp, og trishorts på svett kropp i T2. Samtidig er ikke paddingen i trishortsten bra nok til at jeg orker 180km. Men Hanne Gro kunne garantere at hvis jeg brukte buks…. chamois krem, så ville det gå som smurt. Det var ca en halv kilometer å løpe i T1, og for de av oss med tidlig startnummer var mange av dem med sykkelsko på. 7:33 i T1, omtrent halvparten av det jeg brukte i 2012, så det var i henhold til planen.

Sykling:

I 2012 syklet jeg på 6:19, nå tippet jeg rundt 6:30, men kanskje bedre om vi var heldige med vindforholdene.

Ut på sykling var det vind. Nå skjønner jeg  jo at man ikke skal sutre så veldig mye når man velger å kjøre konkurranse i Danmark, men jeg sutret nå litt allikevel. Kanskje mest fordi beina kjentes sure ut fra starten. Kjørte kontrollert ut på en ganske behagelig 10-meter, omtrent i det tempoet jeg hadde planlagt å holde. Spiste litt, prøvde å ikke tenke på mye på at det nå var 180km som ventet, jeg holdt fokus på første drikkestasjon. Sykkelløypa i København er veldig fin. Den går nordover langs sjøen, før den snur vestover, og deretter sørover, to runder. Jeg syklet kontrollert, var bittelitt irritert på sure bein, men klarte å tenke såpass klart at jeg skjønte at jeg var priviligert som i det store og det hele hadde anledning til å kjøre denne konkurransen. Det var masse heiing i løypa og masse folk. Planen var å spise hver halvtime, hvis jeg ikke fikk ned så mye, spiste jeg hvert 15-20. min. Tok en drikkeflaske på hver drikkestasjon, men jeg drakk ikke opp hele mellom hver stasjon, med tanke på min blærekapasitet hadde det blitt veldig mange stopp underveis.

Jeg syntes første runde var litt for tung, sånn egentlig. Jeg fikk ikke noe flyt, og måtte kjempe for hver kilometer. Det kan enten være vinden, eller at beina ikke var helt restituert. Men jeg holdt i det minste tempoet jeg hadde planlagt, og rundet 91km på 3:13.

Det var en lettelse å få begynt på andre runde. Siste runde. Etterhvert følte jeg krampetendenser i bakside lår, og fant ut at nå hadde jeg ingenting å tape på å teste saltsticks. Det er jo en gylden regel at man ikke skal teste nye ting under konkurranse, men det er jo ikke alltid man rekker å teste alt. Det hjalp. Det blåste selvsagt opp utover dagen, så det ble ikke noen walk in the park dette her heller, og mot slutten var jeg pisslei vind. Men jeg var kanskje enda mer lei av de vonde føttene mine. Jeg tror jeg må få meg noen mykere såler i sykkelskoene, for på lange turer føles det som om de knuser føttene nedenfra. De siste fem milene var en kamp mot smerter og vind, og føttene brant non stop. Her var medlidenheten en god del større enn hastigheten, men jeg var ikke den eneste som led på dette tidspunktet, og jeg var fullstendig klar over at jeg var like sliten etter syklingen på samme tidspunkt sist, og da gikk det helt fint å begynne å løpe. Jeg var dog ganske skeptisk til at det gikk an å tråkke på føttene mine etterpå. Men til slutt var det på tide å svinge inn til København sentrum igjen, og inn til T2. Dette var utrolig nok med noe blandene følelser. Jeg var jo sjeleglad for å komme meg av sykkelen, men jeg hadde jo ikke noe særlig lyst til å løpe en maraton. Da jeg løp inn for å hente løpebagen trodde jeg føttene skulle eksplodere, men de forholdt seg rolig og verkende i skoene litt til og endelig var det klar for himmelriket. En benk i skyggen i T2. Syklet på 6:30:13! 

T2:

Her regnet jeg med å tilbringe litt tid. Måtte teipe foten etter the return of the plantar fascitt, smøre med solkrem, skifte til t-skjorte, skiftet sokker siden jeg allikevel måtte ta dem av, og på med joggesko og en ikke veldig kledelig, men praktisk, solskjerm. 10:45 i T2, godkjent, med tanke på det omfattende programmet jeg tross alt hadde.

Løp:

Her var målet å ikke bli så himla dårlig, løpe best mulig og fullføre på ca 5:30. Det var på ingen måte rom for total mental eller fysisk kollaps denne gangen, og jeg hadde slagplanen klar for å unngå det: Holde meg hydrert, holde elektrolyttbalansen i orden, holde meg avkjølt og få i meg nok ernæring. Jeg er usikker på nøyaktig hva som gikk galt sist, men det var garantert opptil flere av nevnte faktorer.

Da jeg løp ut av skiftesonen var det helt herlig mye liv. Det er sjukt mye publikum i løypa, og denne gangen syntes jeg faktisk at løypa var fin. Det er 4 x 10,5km, de har gjort noen gode endringer siden sist, blant annet en lengre runde inne blant publikum ved vending, og forkortet det lange, øde strekket ut på Langlinekaien, som var rene døden sist. De hadde i tillegg laget et hotspot med musikk der ute, samt flyttet strikkutdelingen ut dit. Man hadde med andre ord lyst til å komme seg ut dit denne gangen. I tillegg hadde det endret løypa i den andre enden også. I stedet for å løpe frem og tilbake på kaiområdet, løp vi ut på kaien og tilbake på en fin badebrygge i tre, hvor det var masse folk som badet og heiet, og folk heiet fra båter. Første kilometer løp jeg faktisk litt fort, jeg startet på like over 10 km/t, og jeg skjønte jo at det ville straffe seg, så jeg tvang meg selv ned til ca 7 min/km. Første runde på 1t 13 min. Tok en saltstick, drakk vekselvis vann og High5, vekslet på å spise salte kjeks og energigels (som jeg etterhvert begynte å bli skikkelig lei, men dette var jo ikke mat for kosens skyld, kan man si). Hadde to svamper med meg, en under t-skjorta over hjertet (kjøler ned blodet som pumpes ut i hele kroppen) og en i nakken. Tømte vann over hodet og nakken ved hver drikkestasjon, det er tre stasjoner som man passerer to ganger, altså seks drikkestasjoner på 10,5 km. Det er ikke så verst. Andre runde gikk også ganske greit. Kanskje litt tregere, og man blir litt opphengt i at de andre har fått så mange strikk rundt armen, jeg prøvde å konsentrere mest om meg selv. Noen ganger slo jeg inn på tanker om antall kilometer som gjenstod og hvor lang tid det ville ta, men det måtte jeg bare skyve langt unna, det var neste drikkestasjon, neste timingmatte, neste strikk og vending som gjaldt. Jeg skulle bare løpe fire runder, at de tilfeldigvis ble en maraton tilsammen, fikk så bare være, det kunne ikke jeg tenke så mye på. Vendte for andre gang på 2t 37  min. Følte meg fin, men var litt spent på hvordan tredje runde ville gå. Det var jo da det gikk så galt sist. Tredje runde var bittelitt tung å begynne på. Det er da man kanskje begynner å bli sliten, samtidig som det er ganske langt igjen. Det hjalp heller ikke at publikum ropte «siste runde», de mener det jo så godt, men det er smått demotiverende når men er på nest siste runde. På rundt 25 km var det ti kniver i lårene og det begynte å bli tungt å løpe. Jeg tenkte litt på dette med å begynne å gå, men rask og enkel hoderegning tilsa at jeg ville bruke dobbel så lang tid på å gå som å løpe, så det utgikk. Et øyeblikk lurte jeg på om jeg kjente samme elendighet som sist, men jeg tømte et ekstra vann over hodet, spiste og drakk og sa til meg selv at det kunne jeg bare glemme. Tror det bare var psyken som spillte meg et lite puss. Det var et hav av mestringsstrategier som slo inn på runde tre, jeg skal ikke utdype dem noe videre, men til slutt var jeg inne og skulle vende for siste gang. Nå begynte det å røyne litt på, må jeg innrømme, men det var en liten boost å vite at det var siste gang jeg skulle ut. Siste runde måtte jeg gå litt. Plutselig stokket beina seg, og jeg måtte gå litt og få orden på dem igjen før jeg kunne løpe videre. Men jeg kjempet meg i gang hver eneste gang. I tillegg begynte jeg å gå straks jeg så «Aid station start»-skiltet i stedet for å løpe frem til bordet, og gikk til skiltet som sa «Aid station end». Motbakker hadde jeg gitt opp for lengst, siden baksiden av høyre lår truet med å få krampe. For å avlaste det, hadde jeg lagt mest vekt på venstrebeinet på tampen, og nå gav venstre legg tydelig beskjed om at det ikke var en strategi som var godkjent fra det holdet. Da jeg begynte på runde fire, møtte jeg på en masse helter. En mann som vekselvis gikk og løp, og lå to runder bak meg, en kvinne som gikk hele maratonen, jeg så begge to rute til å rekke mål da vi hadde hentet syklene våre og var på vei hjem. Det var en lykkelig stund da jeg fikk det fjerde strikket rundt armen, og bare hadde 3,5 km igjen til mål. Jeg så at jeg kom til å klare sub 14, og det var en rørende stund jeg hadde der med meg selv. Et par kilometer før mål gikk jeg sammen med en brite og sparte litt krefter slik at vi begge orket å løpe der det var publikum. De siste par kilometrene var selvsagt også vonde, men det gikk greit å løpe i ca 8 min/km-fart, og det var deilig å fullføre med stil, og ikke være helt på stålet ved målgang. Hanne Gro heiet meg inn på oppløpet, og lykken var komplett.

I mål på 13:50:19, perset med en time. Hurra.

I mål orket jeg både å hente klær og t-skjorte, samt å få massasje, skifte og spise litt. En helt ny verden. Var i tillegg i form til å gå ut og spise pizza etterpå, og kroppen er i mye bedre forfatning denne gangen enn sist.

Om jeg har tenkt å gjøre det igjen? Tja. Jeg vet ikke. Først må kroppen bli kvitt alle disse skavankene som dukker opp hver gang jeg prøver å øke løpemengden. Og så må jeg få opp farten, slik at jeg slipper å være ute så lenge. Og jeg vet ikke om jeg er motivert for den type trening. Halv er jo også en riktig så fin distanse.

Det er ikke så mange bilder i denne RR-en. Bildene fra marathon photos er til dels ganske dyre, og ellers har jeg enten en bolle i munnen eller ser ut som om jeg hater hele opplegget. Da kan jeg heller poste dette bildet som viser med all tydelighet hva jeg snakker om tidligere i innlegget:

Ikke bling vs. bling.

Read Full Post »