La meg si det med en gang. Jeg kom aldri i mål på Vestfold Ultra Challenge. Jeg er ikke så lei meg for det, selv om jeg hater å kaste inn håndkle og jeg skal være så ærlig å si at jeg følte meg som en taper i en halvtimes tid etter at jeg hadde levert fra meg chipen og offisielt hadde brutt.
Det er nok flere grunner til at det gikk som det gikk. Jeg meldte meg på Vestfold Ultra Challenge (VUC) etter å ha fullført Berlin Maraton og etterpå kjente at det var altfor tidlig å avslutte sesongen. VUC advertere med 50 km-løype på skogsbilveier og «fine blåstier», en del høydemetre, finsherskjorte, medalje og beltespenne. Jeg elsker medaljer, 50 km er «bare» 8 km lenger enn maraton, jeg er ikke så verst til å løpe i terrenget og ikke redd for bakker, så jeg slo rett og slett til, selv om jeg vurderte dette arrangementet til å ligge helt på grensa av det jeg ville klare.
Linda og jeg laget et treningsprogram fram mot VUC og på programmet stod terrengløpene Fredrikstadmarka rundt (20 km) og Ivar Formos minneløp (16 km). Fredrikstadmarka rundt i 2 grader og regn gikk veldig fint, Ivar Formoes minneløp var knalltungt i øs, pøs regnvær som gjorde stiene til ville bekker og farlig hengemyr. Jeg kavet rundt nærmest i blinde med duggete og regnvåte briller, men jeg kom i mål.
VUC-arrangøren vinglet mye med informasjonen sin, men løypa ble stadig lenger og jeg ble mer og mer bekymret. På et tidspunkt var 50 km blitt til 58 km, og det vurderte jeg til å bli for langt og ville melde meg av. Så var den nede i 50 km igjen, og jeg pustet lettet ut. Da var antall høydemeter også justert til 800. I forrige uke gikk antall km opp igjen, og brått var vi oppe i 52,6 km og 1500 høydemeter. I tillegg begynte det å snø. Det så ganske så svart ut. Det fins jenter (og gutter, for all del, men det er særlig utbredt blant jenter) som alltid underkommuniserer sin egen form, treningsgrunnlag og motivasjon. Det er faktisk så mange som underkommuniserer at man nesten går ut fra at om ei jente sier «nei, huff, det blir for langt for meg», så er hun egentlig bare beskjeden, når løpsdagen kommer feier hun gjennom løypa og er knapt nok svett etterpå.
Jeg vil bare gjøre det helt klart at dette faktisk ikke gjelder meg. Jeg visste at VUC ville bli knalltøft, men jeg vurderte at jeg hadde mulighet til å klare det, men at 52,6 km var å strekke strikken.
Mandagen før løpet fikk vi infomail fra VUC-arrangøren. Jeg gledet meg over at det ville matpost på 11, 5 km, ved vending og igjen ved ca. 41 km. Linda hadde ikke kommet seg fra skaden hun pådro seg på Fredrikstadmarka rundt og meldte seg frivillig til å være min support. Herlig! Egen support! Det hadde jeg jo aldri hatt før, så det var en god motivasjon.
Hele uka regnet og snødde det katter, hunder og andre husdyr, jeg var bekymret for vannføringa på stiene i Vestfold og det kom meldinger på Facebooksida til arrangementet om hvor vått det var i skauen. Torsdag dro jeg innom Löplabbet og kjøpt meg ny, grisedyr Gore-tights. Den er vannavstøtetende og er vindtett på lår og legger. Jeg har løpt rundt i sommertightsen min fra Fusion i fem år nå, den er fantastisk, men for kald på regnfulle dager med temperaturer så vidt over null. Den flotte tightsen fungerte som den skulle og er ikke skyld i at jeg brøt i dag, den anbefales, selv om den er dyr.
Gore Mythos So tights, den var bra, den
Jeg hadde ellers planlagt å løpe i tynn ulltrøye, løpejakka mi fra Fusion og Adidas Adizero terrengskoa mine. De skoa sklir man skjelden med, men det er litt lite demping i dem om man skal løpe mye på skogsbilvei. Planla ellers ullboxer, ullvanter og pannebånd. Linda skulle ha klar er par skift, i tilfelle jeg ble for kald og våt. Jeg hadde tenkt å løpe med den enkleste Camelbak-sekken og ha sportsdrikke i den og ellers løpe på to gels i timen og kanskje en bar eller to. Camelbak-sekken har veldig lite plass til andre ting enn drikke, men jeg fikk plass til mobilen i den og et par gel. Hadde et par gel til i nummerlappbeltet, men var helt avhengig av å få mat underveis, fra Linda og de tre matpostene underveis.
Adidas Adizero XT3, veldig bra grep
Fredag ettermiddag var jeg innom VUC sin facebookside igjen og så tilfeldigvis at matposten på 11,5 og 41 km var droppet. Heldigvis hadde jeg jo Linda, tenkte jeg. Fredag fikk jeg også tak i en linse jeg kunne løpe med. Jeg bruker normalt briller og trenger en type synskorreksjon som man ikke kan få med linser, men tenkte at jeg uansett ville se mer med dårlige linser enn med briller fulle av regn og dugg.
Jeg jobbet med motivasjonen hele fredagen, men etterhvert følte jeg meg klar. Svømte med Oslofjord og Rye fredag kveld og kjente at jeg var i form.
Lørdag stod vi opp kvart på fem, kvart på seks plukket vi opp Monica Røsler og en time seinere kom vi fram i øsregnet på Hvitsten Stadion i Holmestrand. Inne på klubbhuset møtte vi den tøffe dansken Lars (kompis av venninne) og Dag fra Oslofjord. Jeg fikk startnummeret mitt og så spurte jeg litt om hva som egentlig skjedde med den bekken jeg hadde lest om på facebooksida, som de hadde hengt opp et tau over. Jeg fikk da vite at de hadde måtte gi opp det veivalget, og at løypa av den grunn hadde blitt 2 km lengre. Da gikk jeg nokså kjapt i svart.
Jeg veit at det kanskje virker merkelig, kan man løpe 52,6 km så må man jo kunne løpe 54,6 km også? Jeg har etterhvert lært et par ting om meg selv i idrettssammenheng, og jeg veit at jeg ikke er spesielt flink til å takle slike endringer. Jeg motiverer meg nokså spesifikt når det gjelder distanse, høydemeter, matposter og føreforhold. Sånn sett er Ironman nesten alltid til å stole på. Det kan bli kaldt, det kan bli vått, men det er sjeldent at de endrer på distansene! Når det gjaldt VUC var jeg allerede i utgangspunktet usikker på om jeg ville klare det. I mellomtida var føret blitt drastisk forverret, løypa forlenget og matposter kuttet ut. Da vi en halvtime før start fikk vite at vi i tillegg måtte løpe to km ekstra rant rett og slett begeret over. Hadde det ikke vært for at vi hadde kjørt så langt for å være med hadde jeg overhodet ikke startet. Alle de andre tok de nye opplysningene med forbausende ro. Jeg må si at jeg virkelig ser opp til folk som tar slikt på strak arm og med godt humør! Samtidig har jeg opparbeidet meg såpass med selvrespekt at jeg faktisk tar min egen magefølelse på alvor. Jeg visste hvor vonde de to ekstra kilometrene ville bli. Jeg visste også at jeg ville kunne komme til å bli så sliten at det ville være vanskelig å holde seg på beina i farlig terreng.
Vi var vel en rundt 30 stykker som startet halv åtte. Det var fortsatt oppholdsvær og de første to kilometerne var på gangvei. Så slo vi inn på en grusvei og jeg hadde los på en kjentmann i gul jakke som løp rolig og kunne veien godt. Jeg lå så tett bak ham jeg kunne og han gikk i bakkene, så det var greit å holde følge. Første sjekkpunkt var på Kleiverød etter ca. 4 km. Check. Humøret mitt var i bedring etter den miserable starten, selv om jeg feilberegnet dybden i en dam, tryna og fikk en strekk i baken og vrikket tommelen. Jeg hadde også lagt merke til at dybdesynet ikke fungerte. Bakken svømte foran øynene mine. Jeg trøstet meg med at jeg sikkert hadde sett enda dårligere med brillene.
Etter ca. 6 km begynte stipartiene og de var brutale. Det var vann og gjørme og røtter og steiner overalt, alt var som innsmurt med zalo, og selv adizeroene mine mistet grepet innimellom. Sjekkpunkt 2 kom etter ca. 8 km. Farta hadde gått ned radikalt og jeg hadde måttet slippe kjentmannen. I tillegg begynte det å regne. Jeg nådde tilbake påny kjerrevei rett før mila og klarte å vrikke venstrefoten to ganger på det lette løpepartiet. Herlig! Jeg så veldig fram til å møte Linda på 11,5 km, men da jeg passerte der fant jeg ingen Linda. Bakkene opp mot Hvittingen var bratte, men det var skogsbilvei og greit framkommelig. Det ble stadig mer tåkete og rett før toppen gikk striregnet over i strihagl. På toppen møtte jeg igjen hyggelig kjentmann i gul jakke, og var ganske fornøyd med at jeg hadde tatt ham igjen. Sjekkpunkt 3 i boks. Hvittingen ligger på 404 meter og det begynte å bli kaldt. Heldigvis skulle vi nedover igjen, men stien ned fra Hvittingen viste seg å være livsfarlig. Først gikk jeg overende en gang og så, i en særlig sleip bakke, tryna jeg tre ganger rett etter hverandre og i det tredje fallet kjørte jeg kneet mot en diger stein. Hele beinet og kneet stivna, og jeg ville bare hjem. Rett før hadde Linda ringt meg og sa hun skulle prøve å rekke meg på 18 km. Jeg haltet avgårde til parkeringsplassen (og sjekkpunkt 4) der hun skulle komme, men der var det tomt. Ventet i fem minutter før jeg var så kald at jeg løp videre. På dette tidspunktet hadde jeg allerede bestemt meg for å gi meg ved vending.
Jeg var iskald, men kneet mitt myknet litt mens jeg jogget avgårde på de ganske greie kjerreveiene mot vending. Jeg frøs etterhvert så mye at jeg ikke lenger kjente fingrene mine, og telte ned antall km til vending. Så, på 25 km, så jeg plutselig en liten, grå Corolla! Det var nesten så jeg ikke trodde mine egne øyne. Linda kom ut og hjalp meg å skifte, jeg var blitt helt hjelpeløs med frosne hender, men Linda fikk dratt på meg tørr ulltrøy og lue, varme ullhansker og regnjakke. Jeg fikk god fart de siste 2,5 km mot vending, møtte mange hyggelig konkurrenter som hadde vært på vending og løp også opp fra matposten de siste steinete metrene og fikk klippet på sjekkpunkt 5. Jeg hadde brukt akkurat 4 timer på 27,5 km.
Så var det bare å levere fra seg chipen og si takk for seg. Det skal ikke stikkes under en stol at det gjorde vondt i stoltheten, men jeg skal være så ærlig å si at jeg rett og slett ikke hadde det i meg i dag. Været, distansen, føret, dybdesynet og fallene psyket meg rett og slett ut. All ære til dem som fullførte, dere er en utrolig seig gjeng!
Nå er sesongen over, og jeg gleder meg fantastisk til konkurranser i vår- og sommervær! Jeg kommer mye sterkere tilbake.
Read Full Post »
Norges tregeste triatlet 