Det er snart slutten av oktober og det nærmer seg den tradisjonelle medaljemiddagen som markerer slutten av sesongen. Så langt har det vært mager fangst for min del (i motsetning til Hanne Gro, hun kommer jo til å få kink i nakken av alle medaljene), ikke at jeg klager, Lotta er den beste premien, men hun har nok ikke så lyst til å henge rundt halsen min i en snor.
Heldigvis arrangeres det små og store løp hele høsten, og jeg hadde jo registrert at det var noe som het Hytteplanmila, et lite, koselig løp et eller annet sted på Østlandet, trodde jeg.
Hanne Gro var allerede påmeldt da vi oppdaget at det var en klasse som het «Trim uten tid», noe som hørtes akkurat ut som min klasse for tiden. Så langt har jeg jo bare løpt et par-tre turer på rundt 3km etter fødselen, og de har gått sånn ca greit, men da har jeg faktisk vært ganske sliten, så en mil var en real utfordring.
Natt til lørdag skjenket Lotta meg hele to timer søvn, pluss noen dupper på morgenkvisten, og i og med at natta før heller ikke var direkte silkeføre, var jeg så trøtt da vi satte kursen mot Hole at jeg hadde både hodepine og vondt i hele kroppen. Men det var jo utsikter til en medalje, og vi hadde oppdaget at Trim uten tid startet hele halvannen time før Hanne Gro (og resten av løperene) skulle starte, og da burde jeg klare å komme i mål tidsnok til å overta Lotta før Hanne Gro skulle løpe. Jeg kunne da vel ikke bruke halvannen time? Vi tok sjansen.
Jeg orket ikke finne frem løpesokker før vi dro hjemmefra, men heldigvis sørger arrangøren for sine overtrøtte småbarnsmødre, så jeg slapp å løpe i tjukke ullsokker, og en enda større bonus var at jeg hadde tørre ullsokker til å ta på meg etter løpet.
Det var fryktelig uvant å ha litt sånn dårlig tid til start, det er så lenge siden sist. Men jeg kom meg til starten hele fem minutter før start, og der var vi ca 50 stykker, de fleste så ganske spreke ut. Noen drev og hoppet seg litt varme før start, men den hoppingen har aldri ført til noe godt for min musklatur, spesielt ikke i 1 grad, så jeg stod helt stille og forspilte ikke en kalori mens jeg ventet på at startskuddet skulle gå.
Hovedmålet var å komme seg igjennom uten å gå, i tillegg måtte jeg klare det på under 90 minutter, helst en del mindre enn det også, sånn at Hanne Gro hadde tid til å varme opp før hun skulle starte. Ellers syntes jeg det var et greit mål å komme inn på under 1:10. Det er jo ikke så veldig raskt på mila, men med tanke på at jeg beveger meg rundt helt uten musklatur i mage og rygg for tiden, har jeg ikke så mye mer inne.
Hytteplanmila starter ganske snilt, første kilometer går nedover, og jeg holdt ca 6:30/km, og syntes det gikk både lett og fort. Da vi passerte 0,5km hørte jeg de bak si «da er det bare 9,5 igjen», og hadde et visst håp om at de ikke ville løpe forbi. For selv om dette var Trim uten tid, og hverken tid eller plassering ville bli notert noen andre steder enn i mitt hode, så er det nå en gang sånn at jeg ikke klarer å la være å konkurrere litt allikevel.
Det gikk overraskende greit å løpe i kulden. Det eneste ubehagelige var at lårene var iskalde, ellers var jeg varm og fin. Løp med super og en løpejakke, pluss lue og løpetights.
Etter et par kilometer ble jeg forbiløpt av en godt voksen mann, men han var bare ute og trimmet, og snudde og løp tilbake etter en liten stund. Dama foran meg hadde begynt å gå i bakkene, så jeg hadde et lønnlig håp om å ta henne igjen, og like før 4km løp jeg forbi. Stor jubel.
Etter 5km var det drikkestasjon, og da spiste jeg en gel. Jeg har ikke smakt en gel siden Berlin maraton i fjor (altså over et år siden), så jeg må trene litt på sportsernæring igjen. Dessuten var det fire timer siden frokost. Flat og fin løype så langt, og nå oppdaget jeg at jeg hadde hatt låta de spilte før start på hjernen i samtlige 5 km.
«Ring-ding-ding-ding-dingeringeding!
Gering-ding-ding-ding-dingeringeding!
Gering-ding-ding-ding-dingeringeding!
What the fox say?»
Det eneste jeg har å utsette på et prikkfritt arrangement. Da jeg rundet 6km, og en funksjonær heiet og ropte at det bare var 4km igjen, ble min søvnløse, Ylvistorturerte hjerne så rørt at jeg nesten måtte gråte litt av min egen prestasjon. Mellom seks og åtte kilometer ble det litt slitsomt, det er ikke så rart, det gikk jo oppover, men så flatet det ut, og jeg så at jeg hadde god sjanse på sub 1:10. Jeg var sjeleglad for at jeg hadde latt meg overtale til å ikke løpe med barnevogn, herre, da hadde jeg sikkert surret rundt der ute enda.
Jeg var ganske sliten de siste to kilometrene, egentlig de siste fire. Det er ikke det at jeg var veldig andpusten eller veldig stiv, det var bare tungt. Men jeg løp jo tre ganger så langt som jeg har gjort siden oktober i fjor, så det skulle nesten bare mangle.
Uansett jeg kom meg opp den siste bakken, og der stod Hanne Gro med Lotta og heiet meg i mål. Tiden ble 1:09, og det var så bra det kunne bli. Videre er Hytteplanmila et av de best organiserte løpene jeg har vært med på. Jeg satte spesielt pris på den oppvarmede hallen, de gode bollene, kaffen og benkene. I tillegg var det god tilgang på garderober og toaletter, og medaljen var seriøs. Den vil glitre på medaljemiddagen om noen uker!
Seriøs medalje!
Norges tregeste triatlet 