Jeg trodde ærlig talt det skulle ta ganske lang tid før jeg kom meg under 30 minutter på femkilometeren. Jeg startet jo på 37-ettellerannet, og det var sånn sett lette minutter å kutte i starten, siden jeg slet med hold og dårlig kondis og sånne kjipe ting, og jeg regnet med at det etterhvert ville gå veldig sakte nedover mot 30 min. Jeg perset enda en gang med ca et halvt minutt i forrige uke, og så blusset forkjølelsen min opp igjen, så neste økt gikk litt åt skogen. Akkurat som forventet.
Men så… så kom selveste verdensmesteren i kayak i sin age group, som har en baby som er litt eldre enn Lotta, og yppet til kappestrid. Hun var nemlig på SATS og løp 6,5 km og mente at jeg var bakpå. Bakpå! Pøh. Hansken ble altså kastet. Og den ble plukket opp.
Så jeg skred til tredemølla med nyvunnen motivasjon. Ikke bare skulle jeg løpe hele 7 km, jeg skulle perse på de siste 5 også, og attpåtil skulle jeg jammen meg klare å tyne meg under 30 min.
De to første kilometrene måtte fungere som oppvarming. Det positive var at jeg kunne starte raskere enn jeg har startet før, så jeg hadde et lønlig håp om at farten kunne økes. Da de var unnagjort viste klokka 14:41, hvilket betydde at jeg måtte være i mål innen 44:41. Jeg la ut i 9,5km/t og økte jevnt og trutt, og til min store overraskelse føltes det ganske greit. Jeg måtte allikevel opp i 11 km/t for å rekke cut-offen, og avsluttet på 12 km/t, og det er mulig at jeg tok en liten snartur over syreterskelen mot slutten. Men mine løpeturer nå har vært progressive, og jeg merker at jeg kan løpe litt fortere hver gang jeg øker farten på slutten.
Fasiten ble 44:32, hvilket skulle tilsi en tid på 29:51. Jeg er mildt sagt overrasket, for det er ikke sånn at de tidligere øktene har vært lette, jeg har faktisk følt at jeg har presset ut det jeg maktet. Men det er tydelig at det finnes et ekstra gir når man må legge en ny list.
Norges tregeste triatlet 