RR Challenge Copenhagen 12.08.12
For å begynne med det viktigste først: Jeg klarte det! Jeg kom i mål! Jeg fullførte 3,8 km svømming, 180 km sykkel og 42,2 km løp uten å få varige mén!
Diplomet mitt fra Challenge Copenhagen. Det skal opp på veggen!
Jeg er usikker på hvor lang tilbake jeg skal trekke denne RRen. Kanskje tilbake til ydmykende gymtimer på ungdomsskolen der læreren truet meg med NG i gym, helt til jeg reddet det hele ved å svømme i en halv time i et vann som holdt 10 grader. Den lå allerede der, forkjærligheten for utvidete opphold i bikkjekaldt vann.
Med andre ord, alt lå til rette for at nettopp triatlon, nærmere bestemt langdistanse-triatlonen, med selveste gullstandarden IRONMAN-distansen, intet mindre, skulle vise seg å være min idrett!
Selv om det aldri var planen, altså, til vi plutselig meldte oss på etter en diskusjon i vennegruppa om hvilken ironman som vi i det hele tatt ville ha sjanse til å fullføre. Vi måtte i alle fall ha 16 timers cut-off. Det var vi alle enige om. Og tilskuere som kunne bære oss bortover asfalten når vi selv ikke hadde noe igjen å gi. Jeg ville ha mykt underlag, flat sykling, medvind og varmt vann å svømme i. Jeg ville helst egentlig ikke svømme i det hele tatt, men vi måtte for guds skyld ikke velge en ironman der man kunne risikere avkorta svømming. Vi driver tross alt ikke med duatlon, for søren.
Valget falt på Challenge Copenhagen. Den 12. august 2012 viste det seg å være et ekstremt godt valg, men nå foregriper jeg begivenhetene.
Ironman handler nemlig masse om forberedelser. Da tenker jeg ikke først og fremst på trening, selv om man jo bør sette av noe tid til dette også, men først fremst valg og forberedelse av utstyr. Hva blir penest på finisherbildene? (Svar: Husk å ta av capsen!) Hva matcher de kledelig oransje Oslofjorddraktene? (Svar: Null og niks!) Hvilket vaskemiddel får de fantastiske Argon 18-syklene til å skinne mest? (Svar: Muck off!) Hva trenger man i expoen før løpet? (Svar: Kjøp ekstradeler til alt utstyr du har og eier, noe vil mangle i et kritisk øyeblikk! Spis dessuten det du kommer over av eksotisk sportsernæring).
I tillegg må man jo tenke over verre ting som hvilke sko man ikke får gnagsår av etter to mil (svar: ingen), hvordan man skal unngå å bli kvalm etter 12 timer med sportsernæring (svar: umulig, det skjer allerede etter 4 timer), hvordan man pakker baggene til T1, T2 og etter løpet på best mulig måte sånn at man har alt til rett tid (svar: ikke putt astmamedisinen din i en brun ryggsekk når den skal T2-baggen!) osv. osv.
Under er det bilde av meg ved innsjekkingen i Københavns rådhus. Det har nettopp gått opp for meg at jeg må pakke mine eiendeler i 4 ulike bagger og la Argonen min sove ute aleine en hel natt. Jeg er redd.
Innsjekk i Københavns rådhus. Sekk på magen hører med.
Vel, fredag var det altså innsjekk, lørdagen var en enda travlere dag med innsjekk av posen til T2 og sykkelen. Værmeldinga så forresten fantastisk ut, den hadde jeg fulgt med femminuttersintervaller siden 12. august kom opp på langtidsvarselet (det vil si, jeg fulgte egentlig med en god stund før det også).
Vi dro til Amager strandpark med t-banen, på veien måtte vi forsvare Argonen mot iltre mødre med morderiske barnevogner (hva ER det med dem? Nei, det er IKKE plass til den barnevognen hvis du bare dytter hjulene litt inn i girene mine!). Vel framme tok vi den flotte lagunen i øyesyn. Lagunen ble anlagt i 2005 og er enhver triatlets våte drøm (bortsett fra de selvplagerne som driver med Norseman, da). Den er beskyttet mot bølger, strøm og vind, det er lett å finne veien, også for en som knapt ser de store bøyene under Oslo tri uten brillene sine, det er saltvann og det er mulighet for heiing underveis! Det var vondt å sette fra seg sykkelen i T1, jeg foretrekker som kjent å være nær, svært nær min hvite karbonhest (ikke interessert i ridderen, kun den hvite (karbon)hesten). Linda og jeg tok en svømmetur, og det hjalp bra på separasjonsangsten, vannet var utrolig varmt, vi er nok litt miljøskadet etter en kald sesong i Sognsvann!
Argonen plassert i T1. Kun meg som ser det anklagende uttrykket?
Resten av dagen husker jeg lite av, bortsett fra at angsten min sakte, men sikkert økte. Vi skulle stå opp kvart på fire for å rekke starten fem over sju. Det kan kanskje virke LITT tidlig, men tro meg, når du ligger og spreller i senga og ikke får sove så virker det både altfor tidlig og altfor seint, samtidig. Da vekkeklokka ringte ble jeg merkelig sjokkert, men det var bare å innse at dagen faktisk var her nå, jeg skulle svømme 3,8 km, sykle 180 km og løpe en maraton før jeg kunne legge meg ned igjen. Helene, Linda og jeg kom oss til Amager strand etter litt frokost på hotellet, der møtte vi Øystein og Kine og det var bare å pumpe luft i dekka (trykket i dekka hadde faktisk falt 30 psi i løpet av natta) og få på seg drakta. For meg er det en langvarig og vanskelig prosess. Den starter med å kline seg inn med babyolje, ta poser på armer og bein og så trekke på seg drakta cm for cm. Denne gangen satt den godt, det har hendt at jeg i befippelsen over å faktisk befinne meg på konkurranse glemmer å ta på meg drakta skikkelig og ender med slitne armer etter ca. 50 meter.
Svømmetreneren vår Kristin hadde på siste svømmetrening overrasket oss med at hun skulle komme til Køben for å heie på oss, den barmhjertige, snille kvinnen. Hun skulle møte oss halv sju for en siste pep-talk, og der var hun gitt, herregud, vi starter jo snart! Jeg var ganske overrasket over at det faktisk ikke var nesten noen andre som varmet opp i vannet. Vi skulle starte med de andre kvinnene og noen andre age-groupere, og her var det omtrent bare Linda og jeg som var uti før start. Jaja, verst for dem, tenkte jeg, og før jeg visste ordet av det var vi i siste startboks. Brillene mine dugget som bare søren, og jeg tenkte at det hadde vært idioti å låne antiduggen til Øystein rett før start. Jeg skylte brillene frenetisk, om igjen og om igjen, en med tvangshandlingsdiagnose ville blitt misunnelig, og så var det bare å kaste seg uti vannet og starte.
Jeg forventet meg ville slåsskamper, drukningsforsøk og poppende øyne, men foruten litt klatring på ryggen (som jeg selv stod for) oppførte startgruppa mi seg eksemplarisk. Jeg prøvde å svømme jevnt og å henge på de raskere svømmerne fra startgruppene bak. Innimellom vinket jeg til Kristin som entusiastisk løp fra bro til bro. Jeg oppdaget at jeg faktisk koste meg, jeg så til og med hvor jeg skulle svømme (jeg er en smule synsmessig utfordret, les nærmest BLIND) og vannet var grunt, salt og rolig. Selv ved runding av bøyene var det mye mindre kamp enn på Oslo triatlon, eller Hove for den del. Jeg begynte å bli bittelitt lei fram til siste bøye, men så var det bare en kort spurt igjen før jeg ble løftet ut av vannet av sterke armer. Jeg var på land! På 1.22 og noe! Med den gode tida var det bare å slappe av i T1, tenkte jeg og som tenkt, så gjort. Jeg møtte Linda som hadde svømt som ei havfrue og også så ut som ei, og jeg hadde goood tid. Diskuterte vanntemperatur med ei forfrossen tysk dame og hilste på Kine før jeg til slutt fikk på meg sykkelklærne og løp ut til sykkelen min. Småsnublet med steppeskoene mine (landeveissko med terrengcleater) ut av T1 etter mer enn ti minutter.
Sykling er min yndlingsgren. Jeg elsker å sykle og jeg er besatt av sykler. Jeg la derfor av gårde i godt tempo. Målet mitt var å holde 28 km/t, men i mitt stille sinn håpet jeg på nærmere 30 km/t. Løypa i Køben går først gjennom byen i et par mil før man starter på to runder som først går langs sjøen, så videre på småsvingete veier inn i landet og til slutt på en stor vei med et par-tre bakker, før man kjører inn i byen til T2. Jeg spiste og drakk som jeg hadde tenkt, sola skinte, løypa er praktfull og morsom og jeg tenkte at hah, Ironman, det er jo bare kos! Tok igjen Linda etter ca 65 km og hun var utrolig blid. I en av bakkene mot slutten av runden var det elektrisk stemning og på brosteinspartiet rett etterpå innbilte jeg meg at jeg var med på Paris- Robaix.
Relativt fin i formen her, nokså tidlig enda, merk solkrem i ansiktet.
Så rundet jeg 90 km og jeg merket at jeg plutselig ble kvalm, kjempekvalm. Jeg har spist boksevis med high5-barer på trening for å bli vant til dem, men nå hadde jeg spist 3-4 stykker og var nærmest spyferdig. Jeg er aldri kvalm, så dette rammet meg minst like hardt som klassisk manneinfluensa. Jeg orket bare å ligge i sone 1 og forbannet den som hadde funnet på denne elendige idretten. En del av meg mente at jeg like godt kunne gi opp hele greia, men en annen stemme sa at jo da, jeg skulle holde ut syklinga mot at jeg ikke skulle løpe så mye som en meter av maratonen. (PS. Det er alltid et faretegn når du begynner å få stemmer i hodet, særlig når de begynner å diskutere seg i mellom). Smilet, som jeg hadde lovet meg selv å holde på til den bitre slutt, begynte å bli rimelig stivt. Til slutt fant jeg ut at jeg bare måtte gi opp barene og gå over til å putte gels i drikka mi. Utrolig nok fungerte dette og kvalmen begynte etter hvert å lette. Dessverre hadde jeg fått vondt andre steder, jeg kan si så mye at saltvann, sykkeltøy og 180 km i tempostilling kan føre til bisarre blodblemmer på upassende steder. Farta hadde i mellomtida gått faretruende ned og jeg ble utrolig rørt og lettet da T2 var mindre enn 100 meter foran meg. Syklet på 6.10.
Jeg hadde enda bedre tid i T2 enn i T1. Jeg skulle jo tross alt bare gå en maraton, så 14 minutter (!) fra eller til spilte vel ingen rolle. Linda kom etter hvert inn til T2 hun og, og jeg foreslo at vi skulle gå maratonen sammen, men av en eller annen grunn avslo hun, hun skulle nemlig løpe, den gale kvinnen. Til slutt måtte jeg ut av T2 jeg og, man kan jo ikke blokkere skifteteltet i all evighet, og inspirert av Lindas friske holdning prøvde jeg meg på noen forsiktige løpeskritt jeg og.
Beina kjentes merkelig bra. Ikke følte jeg meg sliten heller og det var dessuten så utrolig mange tilskuere at man jo måtte løpe litt for syns skyld. Første runde (10,5 km) kom og gikk og jeg hadde dealet meg fram til å løpe halvmaraton, så kunne jeg få gå. Hver km føltes som en seier, jeg skulle jo tross alt egentlig bare gå.
Prøver å late som om jeg ikke har vondt i låra.
Etter 18 km ble jeg plutselig så stiv i lårene at jeg nesten kastet opp på stedet, men jeg hadde jo sagt 21 km, så jeg tvang meg videre. Folk ropte til meg at jeg så superbra ut og ”sej!” og jernkvinne og gud veit hva, og det var jo hyggelig, men jeg følte meg litt som et barn som hadde sneket seg inn på en voksenfest. Jeg kan jo ikke løpe, for søren, og det hjelper jo ikke å være leggskadet hele sesongen, glemme astmasprayen sin og sykle 180 km først. Utrolig nok hadde jeg ikke tenkt på det som et stort problem på forhånd. Jeg rundet 21 km og dealet til meg noen km til, men på 24 km sa det stopp. Låra truet med å skille seg fra resten av kroppen og jeg gikk i nøyaktig to km før jeg prøvde meg med litt småjogg igjen. Denne gangen gjorde det mindre vondt og bortsett fra drikkepauser klarte jeg faktisk å jogge hele veien inn. Siste runden følte jeg meg som Dronningen av Danmark, jeg hilste og smilte og jublet i øst og vest og ble stadig mer overveldet av at jeg snart skulle i mål. På oppløpet fikk jeg dundrende jubel og jeg spurtet i mål på 13.07.17! Irritasjonen over å ha glemt å ta av meg capsen til finisherbildet kom først seinere…
Tida fram til de andre kom i mål brukte jeg delvis på å bekymre meg for hofta til Linda (som jeg trodde var problematisk, bra jeg ikke visste bedre), glise, heie inn andre deltakere, spise potetgull, få massasje og sitte i medicteltet der helsepersonalet brukte 40 minutter på å stikke hull på alle blodblemmene på føttene.
Etter hvert kom Kine og Øystein i mål og kunne fortelle at Linda ikke var så langt bak. En svært svimmel Linda kom en stund etter og til slutt kom også Helene. Alle fem hadde klart det! Hurra!
Jeg trekker forresten alt tilbake om å ha fullført uten varige mén. Allerede på tirsdag kjente jeg at livet mitt føltes tomt. Gå uten mål og mening i livet? Umulig! Da de andre skrek at de aldri skulle kjøre ironman igjen, mumlet jeg bare noe nedi isen min med tre kuler og softis. Dessuten er jeg så glad i godteri og så grepet av protestantisk arbeidsetikk (yte, så nyte, min katolske mor gråter) at jeg kun kan gå til godteeksesser hvis jeg har ytt først, gjerne i 13 timer eller mer. Det må altså bli mer, jeg MÅ ha mer!
Jeg elsker dessuten triatlon. Et utrolig oppmuntrende miljø og en idrett der man heier på konkurrentene. Man kan heller ikke unngå å elske en idrett der man kan kle seg i fullstendig latterlige klær med fargekombinasjoner en fargeblind ville vært stolt av uten at noen (andre triatleter) hever et øyebryn.
Nå må du endre tittelen på bloggen din 😀 Grattis igjen!!!
Neida, Hanne Gro (gjesteopptreden) er rask, Linda (blogger) er fremdeles like treg. 😀
Haha, ok 🙂
Å så artig og bra skrive race report! Det var ein god start på min ellers slappe kvardag her, og veldig inspirerande.
Du er jammen flink til å skrive du også, godt at du var gjestebloggar her, det kunne du gjera oftere, det var god lesing, eg var heilt med deg i Køpenhavn.
Gratulerar enda ein gong med flott ironmanprestasjon Hanne-Gro!
Gratulerer igjen Hanne Gro! Det var en flott RR det (jeg leste den med en gang siden jeg abonnerer på bloggen, men fikk ikke tid å kommentere før nå). Det er en fantastisk prestasjon og jeg syntes du klinker til med en god tid. Jeg ser dessuten solid forbedringspotensiale (som f.eks i T1 og T2???) men det får være fokuspunkt for neste ironman. For jeg er helt sikker på at du ikke er «fornøyd» med å ha fullført en. Av en eller annen grunn så er det avhengighetsskapende på linje med heroin og det gjør det svært vanskelig å bare gjøre en.
Når det gjelder ernæring og kvalme så har jeg slitt med det samme som du gjorde. Energibarer som har gått lett ned på trening blir nesten umulige å spise i konkurranse siden de vokser i munnen og smaken gir deg brekninger når de kommer på tungen. Selv hadde jeg som målsetning å spise to energibarer under syklingen i København i fjor, men klarte bare halvannen. Nå er jeg nede i en bar og får i meg resten av næringen fra gels. Ikke at det nødvendigvis er å anbefale, men blir du kvalm og ikke får spist nok så er det verdt å se på alternativene.
Selv finnes jeg ikke religiøs, men er også stappfull av protestantisk arbeidsetikk. I triatlon er det en god egenskap som du kommer langt med. Is smaker liksom ikke skikkelig godt før etter en 4 timer lang sykkeltur 😉
Du får nyte det så lenge det så lenge du klarer så er jeg spent på hvilke mål du/dere setter neste gang (sånn utenom Tjörn Tri da).
Oj, så denne først i dag. Nydelig fortelling! Gratulerer med en fantastisk gjennomføring. Rart det der, ting blir aldri helt som man har planlagt på forhånd. Bra improvisert
Synd med capsen, men du ser ganske fin ut allikevel 🙂
Takk, takk! Jeg hadde ikke satt meg noe tidsmål på forhånd, mye på grunn av den nevnte leggskaden og lungeproblemer før i sesongen. Det gjorde nok at jeg var utrolig fornøyd med resultatet mitt, selv om jeg kanskje var bittelitt treig i T1 og T2, hehe.
Det er faktisk en god erfaring å ha blitt så kvalm, nå veit jeg mer hva jeg skal gjøre neste gang. Færre barer og mere gel. Såklart blir det en neste gang. Det er ingen vei utenom.
Nå i ukene etterpå har jeg ofte kost meg med minnene fra før, under og etter konkurransen. Jeg tar meg i å sykle til jobben eller sitte i et møte og tenke på København.
Jeg er veldig fornøyd med treningen i år, jeg har stort sett, bortsett fra en del svømming om morgenen, gjort bare morsomme ting, og treningen har vært veldig lystbetont og sosial. Jeg føler ikke at jeg har nedprioritert alt annet og bare hatt tunnellsyn fram mot Køben. Resultatet i Køben har vel også vist at jeg faktisk har trent nok og riktig (nok). Neste år håper jeg å være skadefri!
Nå er det Tjörn til helga som teller og så må neste sesong planlegges!