Torsdag var det klart for den tredje konkurransen på under ei uke. Oslofjord triatlon, klubben min, er initiativtager til Bogstad treningstri. Bogstad er en slager og har vært det i mange år. Det går annenhver torsdag i sesongen, og siden det fortsatt er mye is på Bogstadvannet var det duatlon som stod på programmet sist torsdag.
Bogstad treningsduatlon består av en løype på ca. 2,7 km løping, en runde i Sørkedalen på ca. 16 km og til slutt en siste løperunde på rett under 5 km. Her ligger en presentasjon av løypa: http://oslofjordtri.com/bogstad-treningstriatlon-2013.5192882-26406.html
Dette må kunne kalles en supersprint, og som kjent er ikke raske konkurranser på høy puls min styrke her i livet. Bogstad treningsduatlon og –triatlon er faktisk noe av det hardeste jeg gjør i sesongen. Løypa er kort, men brutal, men det er virkelig kjempesosialt og veldig god trening.
Torsdag var det fin temperatur og sol, men ganske mye vind. Russen hadde samlet seg på Bogstad med griller og øl og stemninga var bra. I alt møtte ti duatleter opp, kun ei anna jente, men jeg så straks at hun var sprek, veldig sprek. Særlig da hun i en bisetning nevnte at hun var blitt nummer to i Østfold triatlon i fjor. Jeg forberedte meg på nok et Bogstad-nederlag, men jeg har for lengst kommet dit at jeg kjører eget løp og generelt er svært fornøyd med å fullføre i relativt god stil.
Jeg orket som vanlig ikke å varme ordentlig opp, jeg løp litt fram og tilbake, men ingenting kan forberede kroppen på den brå starten, rett opp i sone 5 og tunga på knærne. Puh! Alle de andre forsvant svært fort, og jeg kjente hvor stiv jeg var i låra. Jeg merket de to konkurransene i helga og en hard innebandyøkt på mandag. Bakken opp til tuntreet er grisehard, særlig når man ikke er helt varm. Jeg presset på som best jeg kunne, pulsklokka viste over 100 %, ikke helt trua på det, riktignok, men jeg var nok over 90 %. Kanskje ikke beste måten å bli kvitt stivheten i låra, men på Bogstad har man liksom ikke tid til å vente på at kroppen blir varm.
Etter akkurat 14 minutter kunne jeg løpe inn i T2, faktisk ikke sist, Terje hadde kommet 2 minutter for seint til start og lå bak. Skiftinga gikk relativt raskt, de nye Specializedskoa med boa-lukkemekanisme er raske og komfortable, dessuten er de utrolig elegante, ser nærmest ut som lakksko.
Skoa mine!
Opp til bommen for å begynne å sykle, og jeg kjente i første bakken at det ikke var så mye å hente. Jeg kjørte runden kontrollert, asfalten er dårlig og låra mine var sure. Jeg så på klokka etterpå at jeg bare så vidt lå i sone 3 (83%) på syklinga, det er lavt på en sprint. Motvinden var ganske påtagelig. Jeg var likevel veldig glad da jeg tok igjen Andreas ved vending. Han syklet riktignok hybridsykkel for anledningen, men det føltes bra likevel. Jeg nærmet meg også stadig Rudi, og så at jeg hadde kjørt inn mye på Lise.
Etter vendinga innerst i Sørkedalen var det bare å nyte medvinden inn, tenkte jeg, men det viste seg selvsagt at vinden kom fra alle kanter også på veien tilbake. Jeg krøket meg sammen som best jeg kunne på temposykkelen og tråkket på, men fort gikk det ikke. Inn til vending hadde jeg tatt igjen Rudi og jeg skiftet også litt raskere enn ham, på tross av idiotiske dobbeltknuter på skoa (klassisk sesongstartfeil…). Terje lå fortsatt bak.
Siste etappe er stort sett hardest på Bogstad. Løypa er kupert og beina stort sett stive. Jeg kikket på klokka og trodde jeg var langt, laaangt bak min egen personlige rekord. Alltid et tegn på at pulsen ligger høyt når 50 + 25 min blir 1.25 og ikke 1.15. Jeg hadde likevel et bittelite håp om å holde Andreas og Terje bak meg, Rudi løp dessverre forbi meg ganske fort. Jeg ga det jeg hadde opp bakken til tuntreet og opp forbi veien, men så var det så vondt at jeg måtte roe litt ned. Det kom opp tanker av typen «får ta det som en tur» og «jaja, jeg får ta det rolig resten av konkurransen», men etter å ha fått igjen litt pust og konstatert at Andreas fortsatt lå bak, så ga jeg jernet igjen. Ved den røde bondegården kunne jeg se Andreas bak meg i løypa, men såpass langt bak at jeg fortsatt hadde litt tro på at jeg faktisk kunne slå ham. Jeg løp alt jeg kunne ned bakkene og møtte på Helene i bunn av bakken. Hun løp bare en liten tur og fulgte meg en km eller to. Viktig å presisere at hun ikke pacet meg, altså, det er jo ikke lov i triatlon! Jeg fikk et glimt av Andreas igjen da jeg løp ned fra bommen og jeg bestemte meg for at Andreas søren ikke skulle ta meg siste halvannen kilometer. Jeg løp som om det stod om livet, jeg var ganske klar over at dette sannsynligvis var min eneste sjanse noensinne til å slå Andreas. Jeg løp forbi mål, og opp siste bakken mot tuntreet. Denne bakken suger virkelig ut det siste en stakkars triatlet har igjen i kroppen, men Andreas var fortsatt et stykke bak. På vei ned igjen skjønte jeg at jeg faktisk kunne klare det, jeg ga alt de siste 200-300 meterne og kom i mål på 1.15.05, 33 sekunder foran Andreas! Etterpå oppdaget jeg at jeg dessuten hadde perset med nesten 2 og et halvt minutt! Terje kom i mål noen minutter etter. Svært gledelig å være i mål som et del av et slags felt!
Blide duatleter!
Jeg forstår ikke helt hvorfor jeg i såpass god form som jeg er, men jeg tar det som bonus!
Resultatene og reportasje fra torsdagens Bogstad ligger her: http://oslofjordtri.com/bogstad-treningsduatlon-02-mai.5200652-10284.html
Norges tregeste triatlet 
Sterkt løp! 🙂
Takk! Min eneste sjanse til å slå deg, og jeg klarte det! (Hilsen Hanne Gro)